Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Den 4. november 2022 markerer vi at det er 99 år siden stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti. Revisjonismen fullførte ødeleggelsen av NKP i 1971, og i dag er det alle revolusjonæres plikt å kjempe for å rekonstituere partiet som et maoistisk parti i kamp mot all revisjonisme og opportunisme.
Norges Kommunistiske Parti ble konstituert på stiftelsesmøtet 4. november 1923. Før stiftelsen kjempet proletariatet en lang, hard og blodig kamp for å organisere seg som klasse i Norge, og å kjempe for en rød linje og en rød ledelse for denne. I denne kampen er det flere høydepunkter, blant annet Marcus Thranes arbeiderforeninger 1848-1851, arbeiderklassens organisering i fagforeninger, Arbeiderpartiets stiftelse i 1887, etableringen av LO i 1899, ungdomsforbundets overgang til marxismen i 1909 og dannelsen av fagopposisjonen i 1911.
Hele prosessen ble svært påvirket av utviklingen i den internasjonale bevegelsen og verdensrevolusjonen. Særlig Russland og hendelsene i 1905 og 1917 hadde stor innflytelse. Venstresida i Arbeiderpartiet vant ledelsen i den norske arbeiderbevegelsen i 1918. Hoveduttrykket for venstresida hadde forut for dette vært ungdomsforbundet, under marxistisk ledelse, og syndikalisten og opportunisten Martin Tranmæls Fagopposisjon av 1911. Verdt å nevne er også arbeiderrådsbevegelsen anført av Sigurd Simensen i 1918, som spilte en viktig rolle for venstresidas fremgang i Arbeiderpartiet. Forøvrig vil vi også nevne antikrigsbevegelsen mot første verdenskrig (1914-1918) og solidaritetsbevegelsen for den russiske revolusjonen i 1917.
Arbeiderpartiet deltok på stiftelseskongressen til Den kommunistiske internasjonalen i 1919, representert av partiets daværende leder Emil Stang. Samtidig førte høyresida, anført av Tranmæl, kamp mot Internasjonalens ideologisk-politisk-organisatoriske linje. Høyresida bekjempet den proletariske internasjonalismen og den demokratiske sentralismen, med borgerlig nasjonalisme og autonomisme. Tranmæls linje hadde i alle år vært preget av syndikalisme og opportunisme, ikke marxisme. Tranmæls «revolusjonære» fraser og hans taktiske spill, gjorde at han fremsto som en del av venstresida og kunne manøvrere overfor denne. Med slu intriger fremprovoserte han og hans allierte splittelsen av Arbeiderpartiet i 1923. Arbeiderpartiet brøt med den kommunistiske internasjonalen på et ekstraordinært landsmøte. Det revolusjonære mindretallet på partiets landsmøte samlet seg neste dag, og konstituerte Norges Kommunistiske Parti på stiftelsesmøtet søndag 4. november i Kristiania Østre Arbeidersamfund på Grønland i Oslo.
Dermed ser vi at allerede ved stiftelsen sto striden særlig om den proletariske internasjonalismen og den demokratiske sentralismen. I ord forsikret en av høyresidas ledere, Oscar Torp, at «det norske parti står helt på den internasjonale solidaritets grunn» og han forsikret også at de ville gjøre de nødvendige ofre for enheten med Internasjonalen. På den andre sida stilte Torp og Tranmæl krav om «selvbestemmelsesrett» og nektet «å umyndiggjøre oss selv», de hevdet at økonomisk kamp måtte settes fremst og at bevegelsen måtte bygges «nedenfra og opp». Dette kan vi lese i protokollen fra det ekstraordinære landsmøtet i Arbeiderpartiet i november 1923, et viktig historisk dokument hvor tolinjekampen kommer tydelig til uttrykk. Høyresiden i partiet nektet å følge den demokratiske sentralismen i den kommunistiske internasjonalen. For dem betydde enheten bare enhet når det passet dem selv, for eksempel ved å bruke prestisjen til den russiske revolusjonen og Sovjetunionen til egen vinning. I praksis splittet de heller partiet enn å underlegge seg den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Dette viser funksjonen nasjonalismen og autonomismen, gjerne som uttrykk for småborgerlig indivdiualisme, har for høyreopportunismen. Høyreopportunistene vil ikke «umyndiggjøre» seg selv ved å underordne seg disiplin og sentralisme. I virkeligheten har de ingen problemer med borgerlig autoritet, problemet oppstår kun når de må underordne seg venstresida. De vil slett ikke underordne seg proletarisk ledelse. Slik kommer deres borgerlige og småborgerlige klassekarakter til uttrykk organisatorisk. Politisk kommer denne klassekarakteren til uttrykk som opportunisme i form av reformisme, økonomisme og sosialpatriotisme.
Fra stiftelsen i 1923, løper partiets første periode frem til omtrent 1970. Denne første perioden kan deles i tre: mellomkrigstida, krigstida (1940-1945) og etterkrigstida. Vi skal ikke gå nærmere inn på disse nå, men foretar et sprang fem tiår frem til at kampen mellom marxismen og revisjonismen i partiet ble intensivert av Khrustsjovs kupp i SUKP i 1956, og den påfølgende kampen mellom de to linjene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Her trådte formann Mao frem som anfører for venstresida i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Høyresida gikk, med sin revisjonisme og opportunisme, inn for å likvidere de kommunistiske partiene, ved å gjøre disse til borgerlige partier med en reformistisk linje, og de ga næring til den borgerlige høyresida i NKP.
En rød fraksjon kjempet på 1960-tallet for å stanse likvidasjonen av NKP som kommunistisk parti. Ved å gripe Mao Zedongs tenkning, forsvarte de marxismen-leninismen og reiste fana til kamp mot den moderne revisjonismen. De var også representert i sentralkomiteen i partiet, blant annet med Esther Bergerud, sentralkomiteens eneste kvinne. De hadde sitt tyngdepunkt partiet på østkanten av Oslo. Det var disse kameratene som, via bokhandelen på østkanten og vennskapsarbeid med og reiser til Folkerepublikken Kina, brakte de marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning til Norge. Slik ble formann Maos linje formidlet til tusenvis av revolusjonære ungdommer og arbeidere, noe som la grunnlaget for den norske «ML-bevegelsen».
Den røde fraksjonen organiserte seg etterhvert som Marxist-Leninistisk Front i NKP, og ble i 1970 og 1971 ekskludert fra partiet, av den revisjonistiske ledelsen. Revisjonistene, under ledelse av partileder Reidar T. Larsen, fullførte således likvidasjonen av partiet, ideologisk og politisk. Den organisatoriske forråtnelsen var komplett da de la ned partiet i 1975 for å gå fullstendig inn i Sosialistisk Venstreparti. De mest iherdige Moskva-lojale revisjonistene i partiet reorganiserte seg etter dette i «Norges Kommunistiske Parti». Disse støttet Bresjnev og de sovjetiske revisjonistene, som hadde omdannet det kommunistiske partiet til et fascistisk parti og sovjetstaten til en imperialistisk supermakt. Larsens fløy, som skapte SV ved å fusjonere med SF, utbrytere fra Arbeiderpartiet (AIK) og furubotnikene som kalte seg «uavhengige sosialister», inntok en noe mer «uavhengig» og kritisk stilling til Sovjet.
I sin politiske plattform skriver MLF i 1970: «Marxist-leninistenes seier [innenfor NKP, red.anm.] vil bety et fullstendig og definitivt brudd med revisjonismen, fornyelse av partiet[s] kadre, og en altomfattende gjenreisning av Norges Kommunistiske Parti i samarbeid med alle andre marxist-leninististiske grupperinger utenfor partiet. Om revisjonistene fortsatt skulle få dominere, ville det bety en fullstendig ødeleggelse av Norges Kommunistiske Parti. Dette ville nødvendiggjøre at man helt fra grunnen av begynner arbeidet med å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti, basert på marxismen-leninismen, Mao-Tsetungs tenkning.»
Med eksklusjonene av 30 marxist-leninister i 1971, kan vi si at partiet var fullstendig ødelagt av revisjonismen. Kameratene i MLF tok så opp arbeidet for å bygge et nytt parti, noe som innleder en ny periode i partiets historie, preget av den såkalte «ML-bevegelsen». Noen viktige hendelser i denne er at SUF (m-l) og MLG splittet enhetsprosessen med MLF i 1972, over synet på partiet og nasjonalisme, stiftelsen av AKP (m-l) i 1973 (offisielt), oppgjøret med høyreavviket i AKP (m-l) i 1976, «partikrisa» i AKP (m-l), som vi kan si varte i 30 år fra 1977 til endelig likvidasjon av partiet i 2007, brudd og splittelser i AKP (m-l) i 1980, 1984 og 1990, og prosessen til Tjen Folket med stiftelsen i 1998, nytt program i 2008 og oppgjøret med høyrelinja i 2018.
Denne andre perioden i partihistorien kan vi si varer til omtrent 2018, hvor den røde fanen reises på ny for å gjenreise Norges Kommunistiske Parti, proletariatets politiske parti, ved å rekonstituere det som et marxist-leninist-maoistisk parti. Dette er noe kvalitativt annet enn å begynne «fra grunnen» for å bygge «et parti», en forskjell som forklares best av formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti. Det må også slås fast at ingen andre partier, uansett hva de kaller seg, faktisk er det kommunistiske partiet i Norge. Et revisjonistisk parti er ikke kommunistisk, og det kan ikke være proletariatets parti. Proletariatets parti er det kommunistiske partiet, Norges Kommunistiske Parti, og det må veiledes av marxismen, i dag marxismen-leninismen-maoismen, og ikke av revisjonismen.
Vårt standpunkt er at alle revolusjonære i dag må slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, og gjøre det de kan for å bistå forberedelsen av rekonstitueringen av Norges Kommunistiske Parti. Partiet må rekonstitueres i kamp mot revisjonismen og for maoismen. Partiets eneste oppgave er å være proletariatets organiserte fortropp, dets politiske ledelse. Proletariatet må ha en ledelse for å vinne varige seire i klassekampen, for å kunne gå fremover mot den sosialistiske revolusjonen. Revolusjonen må veiledes av maoismen, inkludert proletariatets politisk-militære teori om folkekrigen. Partiet må rekonstituere seg i og for folkekrigen, hvis kjerne er å erobre, forsvare og utvide den nye makta til proletariatet.
Vi lever i stormfulle tider, hvor den allmenne krisa i imperialismen har gått inn i en ny situasjon. Den økonomiske krisa er alvorlig, med den høyeste prisveksten siden før andre verdenskrig. Den politiske krisa kjennetegnes ved fragmentering av de borgerlige partiene, og at stadig flere masser vender ryggen til det borgerlige politiske systemet. De folkelige protestene har vokst til historiske høyder de siste årene, de har rystet titalls land til grunnvollene og avsatt en rekke regjeringer. De fire folkekrigene fortsetter å være skinnende fakler, og en akse i den proletariske verdensrevolusjonen. Den internasjonale kommunistiske bevegelsen forenes under maoismen, og marsjerer frem mot Den forente maoistiske internasjonale konferansen. Proletariatet trenger ledelse, det trenger sitt parti, det trenger kommunister som gjør sin plikt og tar sitt ansvar.
Ned med revisjonismen! Leve maoismen!
Gjenreis Norges Kommunistiske Parti!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.