Opprinnelig publisert på A Nova Democracia, 29. september 2022.
Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
109 år med Pedro Pomar: Lenge leve Pedro Pomar, den store brasilianske kommunistiske lederen!
Redaktørenes merknad: 23. september ble 109-årsdagen til den store kommunistiske lederen Pedro Pomar feiret. Som del av hyllestene til denne store brasilianske revolusjonære, gjenpubliserer avisen A Nova Democracia erklæringen til Senter for studier av marxisme-leninisme-maoisme i Brasil.
Kamerat Pedro Pomar var det fremste og høyeste uttrykket for proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, for Brasils kommunistiske parti, og må følgelig anerkjennes av alle sanne brasilianske kommunister og likeledes ære hans minne.
Pedro Ventura Fellipe de Araújo Pomar, kamerat Pomar, ble født i byen Óbidos i Pará 23. september 1913. Veldig tidlig slo han inn på den revolusjonære kampens sti, og ble så i 1932 med i Brasils kommunistiske parti, og hadde allerede erfart blant dets rekker brusningen fra forberedelsene og kampene knyttet til den folkelige oppstanden i 1935. Han ble utdannet i flammene av klassekampens slag, i oppturer og nedturer på den kompliserte veien til vårt lands revolusjonære og kommunistiske bevegelse, og i den stae ideologiske kampen midt i hvilken den internasjonale kommunistiske bevegelsen krysset det 20. århundre. Dette er hvordan den største lederen, en autentisk kommunist, ble smidd, særlig på det tredje stadiet i den første fasen av Brasils kommunistiske partis historie (fra 1962 til slutten av 1970-tallet). Et helt liv viet klassepartiet, massene og den kommunistiske verdensrevolusjonen.
Kampene han ga sitt liv så uinteressert for, smidde hans urokkelige marxistiske soliditet og formet hans omfang som en stor kommunist og revolusjonær leder.
Som uselvisk kommunistisk militant påtok han seg i ung alder utfordringen med å reorganisere partiet, som hadde blitt revet i stykker av de fascistiske, repressive handlingene til Estado Novo gjennom landet, og han var et av medlemmene i CNOP, Nasjonal kommisjon for provisjonell organisering.
I perioden etter andre verdenskrig, da demokratiet styrket seg over hele verden med folkenes overveldende seier over det nazi-fascistiske beistet – og som innsatsen og ofrene til folk fra hele verden bidro til, spesielt det høyeste offeret og heltemotet til det store sovjetiske folket under ledelse av den store Stalin – var BKP i stand til å oppnå legalitet for første gang. Gjennom å stole på den voksende støtten og entusiasmen fra arbeiderklassen og folkemassene, vokste partiet og ble samtidig viklet inn i de konstitusjonelle illusjonenes spindelvev. Likevel var kamerat Pomar i stand til å utvise sin hengivenhet til partiet, utførte mange oppgaver, være seg som et kommunistisk talerør i det borgerlige parlamentet, i folke- og partipressen, eller i internt organisasjonsarbeid, i massebevegelsen og i artikuleringen av å bygge en enhetsfront av demokratiske og patriotiske krefter.
Misfornøyd med den reformistiske retningen som partiledelsen tok på slutten av 1950-tallet, reiste han seg sammen med andre kamerater for å danne en rød fraksjon til forsvar for den revolusjonære linja og den proletariske klassekarakteren til det kommunistiske partiet, som i de følgende årene kom til å lede til splittelsen med den revisjonistiske opportunismen.
Som overbevist internasjonalistisk militant, da scenarioet med ekstrem spenning bredte seg i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, hvilket utløste de skarpeste og mest stormende linjekampene, konfronterne Pomar lederen for den nye framvoksende revisjonismen åpent. Khrusjtsjov talte foran kongressen til Romanias kommunistiske parti og angrep på forræderisk måte Albanias kommunistiske parti, og anklagde dets marxist-leninistiske posisjoner for å være dogmatisme og eventyrpolitikk. Da det ble kamerat Pomars tur til å gi sine hilsner på vegne av de brasilianske kommunistene, uttalte han at han som internasjonalistisk kommunist ikke ville skygge unna å gi svar på angrepene fra sekretæren for Sovjetunionens kommunistiske parti. Mot strømmen avviste kamerat Pomar på energisk måte Khrusjtsjovs billige angrep og sympatiserte med sentralkomiteen til Albanias kommunistiske parti og regjeringen i landet.
Som partimann sto Pomar alltid på et prinsipielt standpunkt og var en tilhenger av intern kamp selv når det gikk imot strømmen. Som til andre tider, da han i 1960 var delegat på BKPs V. kongress, opprettholdt han en titanisk kamp mot høyreposisjonene som ble ledet av Prestes. Disse posisjonene hadde blitt lansert med Marserklæringen 1958, hvilket gravla den fjerde kongressens revolusjonære linje, og forsøkte å konsolidere den reformistisk-revisjonistiske veien til SUKPs XX. kongress i 1956. Prestes’ sentrale tese på denne kongressen, framsatte i karakteriseringen av det brasilianske samfunnet at den hovedsakelige revolusjonære oppgaven var å promotere utviklingen av kapitalisme i Brasil. Det var mot reformistiske og anti-marxistiske teser som dette at Pomar plasserte seg selv i den fremste skyttergraven i forsvaret av marxismen-leninismen. Med fjerningen av kamerat Mauricio Grabois fra sentralkomiteen, motivert av hans harde angrep på den såkalte «Mars 1958-erklæringen», som han rettmessig karakteriserte som et uttrykk for khrusjtsjovistisk revisjonisme i partiet, inntok kamerat Pomar frontlinjen i kampen, avslørte og plukket fra hverandre Prestes’ opportunistiske teser, uttrykt i veien for «demokratisering» for den gamle brasilianske staten til storborgerskapet og godseierne, i tjeneste for imperialismen og under slagordet «Nasjonal Forening». I møte med den reformistiske opportunismens og likvidasjonismens seier i partiet på den V. Kongressen i 1960, presenterte kamerat Pomar seg igjen som en fremtredende militant i gjenoppbyggingen av partiet, som ble utført i 1962.
Som uforsonlig anti-revisjonist identifiserte han raskt marxismen-leninismens gjenopplivede kraft i Mao Zedongs tenkning, og begynte å kjempe besluttsomt for dens assimilering som ideologisk-politisk veiledning for hele partiet. I 1968, da Den store proletariske kulturrevolusjonen som hadde blitt utløst i Kina under formann Maos lederskap fortsatt raste, uttrykte kamerat Pomar, som den store marxisten han var, sin forståelse for at disse hendelsene løftet den verdensproletariske revolusjonen til et nytt og høyere nivå. I sin artikkel Grandes êxitos na Revolução Cultural (Store suksesser i Kulturrevolusjonen, overs.), publisert i kommunistpartiets offisielle organ, A Classe Operária, fastslo han at den representerte et «overveldende nederlag for imperialismens, reaksjonens og den moderne revisjonismens kontrarevolusjonære verdenskoalisjon». Og at «Ved å mobilisere hundretalls millioner masser i en bevegelse av et omfang uten sidestykke, har den proletariske kulturrevolusjonen på mindre enn to år allerede spredd seg til hele Kina og ødelagt det borgerlige revisjonistiske komplottet som tok sikte på å restaurere kapitalismen».
Han avslørte forståelse for og var en tilhenger av et av marxismens store spørsmål som ble energisk reist av formann Mao, nemlig spørsmålet om fortsettelsen av klassekampen i sosialismen og kulturrevolusjonens akse, han framhevet at «Det er det uunngåelige resultatet av klassekampens skjerping i Kina og i hele verden». Han uttrykte sin høye forståelse av marxismen, selv innenfor de strenge begrensningene som partiet hadde blitt påført av dogmatismen som overlevde i det, og han visste hvordan forsvare betydningen av maoismen for fortsettelsen av den proletariske verdensrevolusjonen, og kunngjorde at «Den proletariske kulturrevolusjonen demonstrerte den verdenshistoriske viktigheten av Mao Zedongs tenkning som marxismen-leninismen i vår tid».
Han anerkjente maoismen som essensen i denne mektige hendelsen i universalhistorien, utfordret oss til å utfolde og anvende den for å forsterke den brasilianske revolusjonen, og understreket at «brasilianske kommunister, som tok imot den proletariske kulturrevolusjonens suksesser med entusiasme, søker å studere dens lærdommer og offentliggjøre dens erfaringer. Samtidig løfter de den røde fanen til Mao Zedongs tenkning til stadig nye høyder, hvilket baner revolusjonens og den revolusjonære frigjøringskrigens vei for vårt folk».
Hvorfor påtok kamerat Pomar seg oppgaven med å reise til Folkerepublikken Kina i 1972, for å formidle til lederskapet for Kinas kommunistiske parti den historiske beslutningen om å starte den væpna kampen i Brasil som en langvarig folkekrig? Fordi Pomar var den mest overbeviste om folkekrigens revlusjonære linje, derfor kjempet han for dens korrekte forståelse og assimilering av hele partiets lederskap og alle militante.
Da de harde slagene fra kontrarevolusjonens repressive beleiring virket dypt inn på partiets organisatoriske struktur, særlig med tilbakeslagene i Araguaia-krigen, hvilket utløste krisen som inkuberte i dens retning, ble ikke kamerat Pomar, med sitt uslukkelige temperament, overrasket. Han beviste en stor kommunistisk leders utholdenhet i kamp under ugunstige forhold og framfor alt ved å vite hvordan man skal føre kampen innad i partiet under disse helt særegne omstendighetene. I sin kamp for en dyp og kritisk vurdering av Araguaia-erfaringen, utviste han klokskapen og tålmodigheten som trengtes for å lete etter årsakene til nederlaget og hvordan gå videre, og forene partiet så mye som mulig. I sin mesterlige håndtering av Araguaia-erfaringen, med fokus på sentraliteten av spørsmålet om den væpna kampen for den brasilianske revolusjonen, sa han at «I Brasil har spørsmålet om den revolusjonære veien for å frigjøre folket fra utbytting og undertrykking vært ekstremt vanskelig. Og besluttsomheten til å følge den ble prøvesteinen til de forskjellige revolusjonære styrkene, særlig marxist-leninistene. Det har alltid vært store forskjeller knyttet til den væpnede kampens vei, oppfatning og metode.»
I sin analyse avsto kamerat Pomar fra enhver lettvint forklaring og simpel begrunnelse. Gjennom bekjempelsen av subjektivismen og unilateralismen til posisjonene ledet av João Amazonas, og den falske kritikken av «eventyrismen» til kamuflerte skurker som var raske til å benekte, begge rent faktisk høyreopportunister og kapitulasjonister, forsøkte han å komme til bunns i problemene, uten noen forsoning med begåtte feil og avvik. Med utgangspunkt i konkrete fakta søkte han i sin analyse å identifisere årsakene, også de umiddelbare årsakene, som svikter innen de politiske, militære og organisatoriske sfærene, og betraktet partiets praksis som helhet fra dets historisk utviklede røtter. Han påkalte hele partiet til å trekke korrekte lærdommer fra erfaringer og å lene seg på suksessene for veien fremover, og ga uforbeholden forsvar av den langvarige folkekrigen og dens vitenskapelige karakter som proletariatets militære teori og som veien for folkemassenes frigjøring i vårt land.
Som en av de fremste lærde på spørsmålet om folkekrig og dens anvendelse på forholdene i vårt land, var kamerat Pomar utvilsomt den som hovedsakelig formulerte partidokumentet Guerra Popular, caminho da luta armada no Brasil (Folkekrig, den væpna kampens vei i Brasil, overs.), utarbeidet i 1969 som retning og veiledning for å utløse den revolusjonære væpna kampen i Brasil. Et instrument som de revisjonistiske, borgerlige og småborgerlige militærkonseptene – som var så i vinden på venstresiden i Latin-Amerika på den siden, hovedsakelig influert av den cubanske revolusjonens lederskap – ble kjempet uforsonlig imot med. Med sin strålende vurdering viste kamerat Pomar hvordan gjennomføringen av Araguaia-eksperimentet hadde forlatt retningslinjene i dette dokumentet.
Gjennom å fremkalle Araguaia-kombatantenes heroiske og høyeste offer forsvarte Pomar folkekrigens rettmessighet, nødvendigheten av å forstå lærdommene fra denne erfaringen, og å assimilere både ideologisk, politisk og militært, så dypt som mulig, den riktige betraktningen om å fortsette den revolusjonære væpna kampen og lede den til sin seier i landet. Med optimismen som kun sanne revolusjonære og overbeviste kommunister kan utvise, fastslo han på bestemt vis: «Den væpna kampens fane som de så heroisk reiste, og som Araguaia-kameratene ofret seg selv for, må løftes enda høyere. Dersom vi virkelig knytter oss til de store massene på landsbygda og i byen, og vinner dem til partiets retning, vil seieren, uansett hvor grusom fienden måtte være, helt sikkert bli vår.»
Ved fullendelsen av de 99 årene siden dets fødsel gir Senter for studier av marxismen-leninismen-maoismen deres mest iherdige hyllester til kamerat Pedro Pomar, gjennom vår dypeste og mest overbeviste anerkjennelse av hans høye stilling som en marxistisk-leninistisk-maoistisk kommunist, som eksemplarisk proletarisk leder og en stor revolusjonær leder. I denne anledning påkaller vi alle sanne marxist-leninist-maoister, revolusjonære og konsekvente demokrater til å forberede feiringen av hundreårsjubileet for hans fødsel gjennom hele året 2013.
Evig ære til den store kamerat Pedro Pomar!
Lenge leve kamerat Pedro Pomar, den brasilianske revolusjonens røde fane!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.