Av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.
Karl Marx avdekker hvordan kapitalismen ikke bare betyr utbytting og undertrykking, men at mennesket fremmedgjøres fra seg selv. Årsaken til fremmedgjøringa ligger i karakteren til den kapitalistiske produksjonen, og intensiveres i dag i imperialismen.
Vi lever i dag i kapitalismens imperialistiske fase. Imperialismen er råtnende og døende kapitalisme. Imperialismen aksellererer fremmedgjøringa, særlig i de imperialistiske landene, samtidig som individualisme på høygir skaper illusjonen av at mennesket er friere enn noensinne.
Kapitalismen tilslører utbyttinga
Karl Marx og Friedrich Engels skriver at føydalsamfunnets undergang åpnet veien for et nytt borgerlig samfunn, basert på kapitalismen med dens verdensmarked og storindustri, hvor menneskene deles stadig mer i to sosiale klasser som står mot hverandre: proletariatet og borgerskapet. Kapitalismen forutsetter at proletariatet er skilt fra produksjonsmidlene, som er i hendene på borgerskapet, og at proletarene dermed er tvunget til å selge sin arbeidskraft til borgerskapet for å overleve.
Karl Marx legger til grunn at kapitalismen kjennetegnes ved vareproduksjon, at hele samfunnet preges av kjøp og salg av varer, og at arbeideren selv, eller mer spesifikt arbeidskrafta, det abstrakte arbeidet, også blir en vare i dette systemet. Kapitalismen baserer seg på at produsenten (arbeideren) er skilt fra produksjonsmidlene, som besittes av kapitalistene. Proletarene er eiendomsløse, kapitalistene er eiere. Først i produksjonen føres produsenten og produksjonsmidlene sammen.
Adskillelsen av arbeid, privateiendom og jordeiendom er en fundamental forskjell mellom kapitalismen og tidligere samfunn. For det første var produsent og produksjonsmidler stort sett forent i tidligere samfunn, for eksempel skomakeren med sin lest. For det andre, og viktigere, blir arbeidskrafta en vare som andre varer. Slik Marx beskriver det, var dette ikke tilfelle i slaveriet, hvor arbeideren selv var et produksjonsmiddel, og heller ikke føydalismen. Slaven ble solgt og kjøpt som en ting, og fikk ingen lønn. Den livegne solgte ikke sitt arbeid til jordeieren, men jobbet dels på sin leide åkerlapp, mot at vedkommende også arbeidet gratis for føydalherren. Eventuelt kunne betalingen skje i form av at den livegne ga føydalherren halvparten av det den livegne produserte på føydalherrens jord.
Utbyttinga lå oppe i dagen i tidligere samfunn, men med kapitalismen og lønnsarbeidet mener Marx at denne blir tilslørt, både for arbeideren, kapitalisten og samfunnet som helhet. Ved hjelp av arbeidslønna ser det ut som om arbeideren får betalt for arbeidet som gjøres, men i virkeligheten dekker denne lønna bare en del av arbeidsdagen. Resten av dagen jobber arbeideren gratis for kapitalisten. Dette merarbeidet er kilden til merverdien, som viser seg i økonomien som profitt.
Arbeidet blir fremmed for arbeideren
Marx skriver at det er en sammenheng mellom på den ene sida privateiendom, griskhet, adskillelse av arbeid, kapital og jordeiendom, varebytte og konkurranse, og på den andre sida pengesystemet. Marx skriver også at menneskenes verden direkte proporsjonalt mister verdi etterhvert som tingenes verden får mer verdi. Her trekker Marx paralleller til religionen, og skriver at det er på samme vis med menneskets forhold til Gud. Jo mer man gir til Gud, jo mer mister man seg selv.
Menneskets virksomhet i produksjonen skaper produkter, men da disse ikke tilhører arbeideren, men kapitalisten, vil dette ifølge Marx gjøre at produktet av arbeidet trer arbeidet i møte som et fremmed vesen. Arbeideren er skilt fra produksjonsmidlene, og når arbeideren går hjem fra jobb, ligger varene arbeideren har produsert igjen på kapitalistens lager, eller de er allerede på vei til markedet for å selges. Hele tiden skjer produksjonen nettopp under forutsetning av at produktet tilhører kapitalisten og skal selges som vare på markedet. Arbeideren må legge sin sjel i arbeidet, for å tilfredsstille kapitalisten og kunden, men produktet tilhører aldri arbeideren.
Videre skriver Marx at jo mer arbeideren sliter seg ut, jo mer arbeideren produserer, jo fattigere blir «hans indre verden», og at arbeideren legger sitt liv i tingen som ikke tilhører ham. Dette betyr for Marx at arbeideren fremmedgjøres overfor produktet av sitt eget arbeid. Arbeidet som arbeideren selger til kapitalisten, blir en gjenstand utenfor ham, uavhengig av ham, til og med fiendtlig overfor ham. Marx skriver at arbeideren dermed i dobbelt forstand blir en slave av tingen: For det første er arbeideren avhengig av å få arbeid, og for det andre er arbeideren avhengig av å få eksistensmidler. Altså er det bare som arbeider den enkelte arbeider kan opprettholde sin eksistens. Eller sagt enklere: Bare om arbeideren arbeider får vedkommende og familien mat, klær og tak over hodet.
Marx slår deretter fast at fremmedgjøringen ikke bare kommer til uttrykk i forholdet mellom arbeideren og produktet, men i selve produksjonen som handling. Arbeidet fremstår som noe utvendig og fremmed for arbeideren, noe slitsomt både for kroppen og hodet, og arbeideren føler seg først fri og som seg selv når arbeideren har fri fra jobb. Marx skriver at slik blir arbeidet et tvangsarbeid og bare et middel til å tilfredsstille behov utenfor arbeidet. Arbeidet er ikke arbeiderens eget, men tilhører en annen, og slik taper arbeideren seg selv. Marx skriver at resultatet blir at mennesket (arbeideren) bare føler seg fri i sine dyriske funksjoner, når det spiser, drikker og avler barn, og eventuelt når det gjelder bolig, pynt osv., og at det i sine menneskelige funksjoner (arbeidet) blir dyrisk.
Det Marx skriver her må man se i sammenheng med arbeidets sentrale rolle i utviklinga fra ape til menneske, som blant annet Friedrich Engels har beskrevet. Også Hegel, som Marx og Engels i sin ungdom var en tilhengere av, legger vekt på arbeidets betydning i å forandre menneskets historie og personlighet. Det er en fundamental forbindelse mellom menneskets eksistens, dets vesen, og det menneskelige arbeidet. Våre liv og samfunn er grunnleggende basert nettopp på arbeidet i produksjonen.
Kort sagt har fremmedgjøringsprosessen i arbeidet to sider for Marx: (i) arbeidsproduktet blir en fremmed ting med makt over arbeideren og (ii) arbeiderens virksomhet i produksjonen blir noe fremmed som ikke tilhører ham. Av disse to sidene utleder han deretter en tredje side.
Mennesket fremmedgjøres fra mennesket
Marx skriver at mennesket lever fysisk av naturen og gjør hele naturen til sitt «uorganiske legeme», som (i) middel til livsopphold og (ii) gjenstand for livet som virksomhet. Han beskriver videre hvordan menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen, og dermed med seg selv, fordi mennesket er en del av naturen. Da det fremmedgjorte arbeidet (i) gjør naturen fremmed for mennesket og (ii) gjør mennesket selv, i sin produktive aktivitet (arbeidet), fremmed for seg selv, blir selve menneskearten fremmed for mennesket. Det produktive livet, selve livsvirksomheten, er for Marx artens karakter, og med fremmedgjøringen i kapitalismen blir dette gjort til et rent middel til å opprettholde sin fysiske eksistens. Marx hevder dermed at livet selv «fremtrer bare som livsvilkår». Marx skriver at dyret er sin virksomhet, det er ett med den, og at mennesket skiller seg fra dyret ved sin bevisste virksomhet. Det er bevisstheten som gjør menneskets virksomhet fri, slår Marx fast, men, det fremmedgjorte arbeidet snur opp ned på dette: Livsvirksomheten, menneskets vesen, blir med kapitalismen bare et middel for dets eksistens. Det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket sitt artsliv, skriver Marx, og forvandler menneskets fortrinn overfor dyret til en ulykke: mennesket mister sitt uorganiske legeme (naturen). Den tredje sida ved menneskets fremmedgjøringsprosess i det kapitalistiske arbeidet blir dermed at menneskets artsvesen blir et fremmed vesen, og som en umiddelbar følge av dette blir mennesket fremmed overfor sine medmennesker.
Marx ser disse forholdene som grunnleggende i kapitalismen. Han skriver at arbeidslønn er en umiddelbar følge av det fremmedgjorte arbeidet og det fremmedgjorte arbeidet er umiddelbar årsak til privateiendommen. Uten det ene får man ikke det andre. Arbeideren er skilt fra produksjonsmidlene, som eieren besitter. Den ene må selge sin arbeidskraft for å få en lønn å leve av, den andre må kjøpe arbeidskrafta, for å sette produksjonsmidlene i bevegelse og skape produkter som kan selges med profitt. For Marx endres ikke dette verken av høyere lønn eller lik lønn for alle. Hans eneste løsning er at samfunnet må befris fra privateiendommen gjennom «arbeiderfrigjøringen som en politisk foreteelse», og han mener dette ikke bare vil befri arbeideren men at arbeideren ved å frigjøre seg selv vil frigjøre mennesket fra alle trelldomsforhold.
For å oppsummere: Marx sier at til grunn for det kapitalistiske samfunnet, ligger adskillelsen av arbeidet fra kapitalen, og at denne spaltingen gir opphav til arbeidslønnen, som er nødvendig for å føre arbeid og kapital sammen i produksjonen, og produksjonen skaper merverdi som gjør privateiendommen større. Denne prosessen resulterer blant annet i menneskelig fremmedgjøring. Med det fremmedgjorte arbeidet i kapitalismen skjer en prosess hvor (i) arbeideren fremmedgjøres fra arbeidsproduktet, som fremstår som en foreteelse med makt over arbeideren, (ii) arbeiderens virksomhet blir for arbeideren noe fremmed som ikke tilhører vedkommende selv, noe som fører til (iii) at mennesket blir fremmed for seg selv som artsvesen og (iv) at mennesket blir fremmed overfor sine medmennesker.
Marx går videre og slår fast at menneskets arbeid er helt definerende for mennesket som art. Det bevisste arbeidet det er vårt vesen, vår essens, og når vi fremmedgjøres fra arbeidet og produktet av vårt arbeid, fremmedgjøres vi følgelig også fra oss selv som art, og fra alle våre artsfrender, våre medmennesker. Arbeideren skiller seg ikke fra dyrene verken i å spise frokost eller middag, verken i å underholde seg selv eller bedrive kjønnslig omgang, verken ved å more seg i lek eller ved å etablere og pynte sitt «rede», slik Marx ser det. For ham er det det bevisste arbeidet som skiller mennesket fra dyrene, og all den tid arbeideren er fremmedgjort fra dette, er arbeidet fremmedgjort fra sin menneskelighet og hele menneskeheten.
Kort sagt: for Marx betyr kapitalismen at mennesket fremmedgjøres fra mennesket, i hver enkelt del og i sin helhet, inkludert naturen som menneskets «uorganiske legeme».
Når alt dette er sagt, hvor fokuset hele veien har vært på arbeiderens fremmedgjøring, hva så med kapitalisten? Marx skriver at privateiendommen er en konsekvens at det fremmedgjorte arbeid, og at arbeiderens forhold til arbeidet også frembringer kapitalistens forhold til det. Selv om arbeideren og «ikke-arbeideren» har grunnleggende forskjellig relasjon til produksjonen og arbeidet, kommer det klart frem at for Marx omfattes også kapitalisten av fremmedgjøring. Marx og Engels beskriver dessuten i Det kommunistiske manifest hvordan borgerskapet, hvor enn det er kommet til makten, har revet vekk alle føydale og patriarkalske idylliske forhold, revet vekk det «rørende sentimentale sløret» fra familieforholdene, og etterlatt naken interesse, «kontant betaling» og rene pengeforhold. Dette preger alle mennesker i et slikt samfunn, slett ikke bare proletariatet.
Fremmedgjøring under imperialismen
Med imperialismen, kapitalismens høyeste og siste stadium, monopolistisk, råtnende og døende kapitalisme, forsterkes alle tendenser til forfall og fremmedgjøring. Kapitalismen gikk ifølge Lenin inn i sitt imperialistiske stadium omtrent ved overgangen til 1900-tallet. Fra da av er det ingenting progressivt igjen i kapitalismen, og vi får «reaksjon over hele linja». Den imperialistiske kulturen er uttrykk for en borgerlig ideologi i forråtnelse. Fremmedgjøringa forverres, og vi kan særlig i de imperialistiske landene, se et menneske som faller ned i ensomhet, usikkerhet, selvforakt, frykt og bitterhet. Det borgerlig-egoistiske mennesket får et enormt behov for virkelighetsflukt og ytre stimuli som kan døyve eller forsterke inntrykk.
Det er nærliggende å se dagens epidemiske økning i ensomhet, angst og depresjon blant ungdom, nettopp som et uttrykk for en fremmedhet overfor både medmennesker og seg selv. Det borgerlige samfunnet og borgerskapet var i sin tidlige og fremadstormende fase preget av idealer som protestantistisk nøysomhet og pietisme, liberalt demokrati og opplysning og allmenn dannelse. Kapitalismen innebar absolutt et større fokus på individet, og en mye større grad av individuell frigjøring enn under føydalismen. Men individualismen ble kanskje balansert av de andre ideene fra opplysningstiden. I dagens imperialisme har den borgerlige individualismen degenerert til prinsippløs hedonisme og narsissisme, eller hva Marx rett og slett kaller dyrisk virksomhet.
Dagens individ i de imperialistiske landene, særlig i USA, forventes å skille seg ut, men i mengden av inntrykk, må den enkelte overdrive sin særegenhet for å bli hørt eller sett. Dette skjer i en kontekst hvor kroppspress og karrierejag akselereres av sosiale medier. Menneskets dyriske funksjoner overskygger arbeidet. Moralen og dannelsen fortrenges av hedonistisk nytelse eller kjøpte attributter. Opplysningstidens idealer fortrenges av postmodernisme, antivitenskapelighet og religiøs fundamentalisme. Menneskets fremmedgjøring fra seg selv, sine medmennesker og menneskeheten som helhet, når nye høyder, og forfallet er et sikkert tegn på at imperialismen marsjerer mot sin egen undergang. Forfallet minner om Romerrikets overklasse før og under dette rikets sammenbrudd. Klokkene ringer for kapitalismen, og dette uttrykker seg til og med i hvert enkelt individ.
Referanser
Engels, Friedrich og Marx, Karl (1984). Det kommunistiske manifest. Oslo: Falken forlag.
Marx, Karl (1992). Karl Marx : arbeid, kapital, fremmedgjøring. Oslo: Falken forlag.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.