Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Vi flommer over av revolusjonær entusiasme, i møte med nyhetene om at den første forente maoistiske internasjonale konferansen er avholdt, og har stiftet proletariatets nye internasjonale organisasjon: Internasjonalt Kommunistisk Forbund – IKF.
Dagen for offentliggjøringen av denne nyheten var den 26. desember, formann Maos fødselsdag, og slik skriver den 26. desember 2022 seg inn i vår klasses historie på nytt.
Den forente maoistiske internasjonale konferansen har vært et mål for verdens kommunister i mange år. Den er et avgjørende skritt mot å fullføre oppgaven som formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti slo fast for 40 år siden: å gjøre maoismen til kommando og veiledning for den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Stiftelsen av Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) betyr at en høyere enhet, ideologisk, politisk og organisatorisk, er erobret i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. IKF forener store deler av bevegelsen under en felles fane, og er et mektig og avgjørende steg mot å rekonstituere Den kommunistiske internasjonalen, også dette et mål stilt av den røde fraksjonen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen: Perus Kommunistiske Parti.
Nyheten kringkastes av nettavisen Kommunistisk Internasjonale (ci-ic.org), av andre revolusjonære medier og av maoistiske partier og organisasjoner på flere kontinenter. Vi har selv fått rapporter og bilder fra aksjoner gjennomført i Norge den 26. desember, formann Mao Zedongs fødselsdag, som markerer dette historiske øyeblikket.
Perus Kommunistiske Parti skriver i Den internasjonale linja i partiets enhetsgrunnlag: «I 1919 dannet Lenin Den tredje internasjonalen, Den kommunistiske internasjonalen, som han smidde til en krigsmaskin for å utføre verdensrevolusjonen og etablere proletariatets diktatur» (s. 83). Slik uttrykker de konsentrert formålet for proletariatets nye organisasjon. Partiet skriver videre i samme dokument:
«Vår oppfordring er: ’Heis, forsvar og anvend marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen!’ Bare slik kan det internasjonale proletariatet gjennom sine kommunistiske partier lede erobringa av makta og frigjøre de undertrykte og frigjøre seg sjøl som en klasse.
Vi er for rekonstitueringa av Den kommunistiske internasjonalen, og vi anser Den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen [RIM, o.a.] som et skritt i den retninga, og som den vil tjene til så lenge den holder fast ved og følger en rettferdig og korrekt ideologisk-politisk linje.
Kampen for å tvinge gjennom marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, som verdensrevolusjonens befal og ledelse vil bli lang, sammensatt og tung, men til slutt vil marxist-leninist-maoistene i verden lykkes med å tvinge den gjennom, for marxismen har ikke tatt et eneste skritt framover i løpet av sitt liv uten å måtte kjempe.» (s. 90-91)
Foran våre øyne har det internasjonale proletariatet gjennom sine kommunistiske partier og organisasjoner, fullført et nytt og stort skritt i denne langvarige kampen. Prosessen har nådd et kvalitativt nytt nivå nå i 2022, fire tiår etter at Perus Kommunistiske Parti vedtok at marxismen-leninismen-maoismen er det tredje, nyere og høyere stadiet av proletariatets ideologi, samt også satte målsetningen om at den internasjonale kommunistiske bevegelsen må forenes under maoismen. Verdens kommunister har, etter en lang, hard og uhyre kompleks prosess, gjennom krumninger på veien og midlertidige nederlag, endelig nådd frem til dette veiskillet.
Denne ideologiske, politiske og organisatoriske milepælen, er et hardt slag mot imperialismen, reaksjonen og revisjonismen. Denne hendelsen av overskridende betydning, skjer midt i en dyp økonomisk krise med påfølgende prisøkninger og ødeleggelse av kapital, hvor byrdene igjen veltes over på det arbeidende folket. Vi lever i en oppbruddstid som selv borgerlige analytikere er tvunget til å åpne øynene for, og som massene i de fleste land lenge har følt på kroppen. Den allmenne krisa i imperialismen, økonomisk, politisk og ideologisk, er blitt dypere og mer akutt. Hundretalls millioner er kastet ut i arbeidsledighet, nød og sult. Et demontert helsevesen og stadig mer undertrykkende stater, i kombinasjon med en monopolisert og rovgrisk medisinsk sektor, har forvandlet en global pandemi til et verdensomspennende folkemord. Inflasjonen er rekordhøy, og prisene stiger på mat, energi, drivstoff og alle andre livsnødvendigheter. I et av Europas største land, strekker skyttergraver og artilleristillinger seg nå gjennom et goldt og sønderbombet landskap, og bilder og film herfra får de som ser dem til å tenke på 1. verdenskrig.
Oppbruddet markeres ikke bare av de objektive forholdene med stadig dypere kriser. Både reaksjonen og revolusjonen har en stemme i denne perfekte stormen. På den ene siden ruster fienden til krig på alle fronter. Den militariserer statene mer og mer, slik vi har sett med Tysklands 100 milliarder euro til militær opprusting. Politisk undermineres det liberale demokratiet, parlamentet undergraves, ytringsfriheten reduseres og makta konsentreres hos utøvende myndighet, samtidig som korporetiviseringen forsterkes. Økonomisk utvikles stadig mer statsmonopolkapitalisme. Ideologisk fremmes postmodernisme og antivitenskapelig idealisme, religiøs fanatisme, rasistisk og patriarkalsk sjåvinisme, nasjonalisme og identitetspolitikk. Alt sammen med utgangspunkt i et desperat borgerskap, med ryggen mot veggen, rettet som et arsenal av våpen mot vår klasse: det internasjonale proletariatet, og mot våre faste forbundsfeller i de undertrykte nasjonene i den tredje verden.
På den andre siden reiser folkemassene seg på nytt og på nytt. Europa har gått inn i jula 2022 med streiker og protester fra nord til sør, fra øst til vest. Det ukrainske folket kjemper heltemodig mot russisk imperialisme. Britiske fagforeninger streiker hver eneste dag i desember. Franske masser brenner biler og bygger barrikader i Paris. Gjennom 2022 har massene felt regjeringer, blant annet etter måneder av heltemodig kamp i Sri Lanka. Fire folkekriger skinner fortsatt som trassige fakler mot det reaksjonære mørket, i Peru, Tyrkia, India og Filippinene.
Det er i denne situasjonen, hvor motsigelsen mellom reaksjon og revolusjon er kraftig tilspisset, hvor de siste ti årene skiller seg markant fra de foregående tjue, at Den forente maoistiske internasjonale konferansen endelig er avholdt, og stiftelsen av Internasjonalt Kommunistisk Forbund proklameres for hele verden. Det internasjonale proletariatets håp materialiserer seg mer og mer, på grunnlag av denne seieren. Denne seieren er et lys som veileder en bevegelse som marsjerer mer samstemt, mer målbevisst og mer kampdyktig, uredd og seierssikker, inn i en ny periode av revolusjoner.
Internasjonalt Kommunistisk Forbund kaller på verdens proletariske revolusjonære, på kommunistene, de stridende og de kjempende massene. Det ligger ingen enkle seire eller noen dans på roser foran oss. Veien vi har valgt er full av torner. Revolusjonen kaller ikke på de som forventer laurer og lønn, men på de som gir seg hen av fri vilje og klar bevissthet, de som vil yte sin skjerv, de som vil gi det lille man har, for vårt felles store mål: den skinnende kommunismen.
Som enhver kommunist gjør vi våre oppgaver. Det er ingenting glamorøst med dette. Vi har et arbeid, som krever tid og krefter, og som mange andre kunne gjort like godt som oss. Det handler verken om å være utvalgt eller oppnevnt, men om å tenke det, ønske det, ville det og å gjøre det. Stiftelsen av Internasjonalt Kommunistisk Forbund stiller spørsmålet enda sterkere enn før, til alle som vil begrave imperialismen én gang for alle: hva skal du gjøre for partiet og revolusjonen?
Vi stadfester: Marxister forener seg, revisjonister splitter. Vi lever i den strategiske offensiven av den proletariske verdensrevolusjonen. Vi lever i de 50 til 100 årene hvor imperialismen ifølge formann Mao vil feies vekk fra jordens overflate. Proletariatet og folkemassene kjemper og vil kjempe mer. Massene mangler verken mot, kunnskap eller offervilje. Det de mangler er ledelse og organisering. Den viktigste oppgaven er å konstituere eller rekonstituere kommunistiske partier, maoistiske og militariserte partier, smi og bygge partiet som leder folkehæren og den revolusjonære enhetsfronten, alt for å gripe makta gjennom revolusjon, alt for å gi den ledelsen verdens folk roper på.
Kommunistene har siden Marx og Engels’ Kommunistenes Forbund i 1847, forent seg på tvers over grenser og land. Proletariatet har intet fedreland, vi er en internasjonal klasse, i motsetning til borgerskapet. Der borgerskapet strukturerer nasjoner og stater som undertrykker og utbytter andre, som rivaliserer og kriger, som splitter og hersker, forener det internasjonale proletariatet seg. Vi er én klasse, med én ideologi og ett parti. Ved formann Maos fødselsdag, denne vår klasses store leder, lærer og klassekjemper, 26. desember, erklæres for all verden at denne enheten også er materialisert i Internasjonalt Kommunistisk Forbund. På nytt er kommunistene organisert på verdensnivå, i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, og ingenting annet.
Med de udødelige ordene forfattet av Karl Marx og Friedrich Engels, som avslutter Det kommunistiske manifest, et udødelig program for vår klasse: «La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet annet å tape ved den enn sine lenker. De har en verden å vinne.
Proletarer i alle land, foren dere!»
Foren dere under maoismen! Ned med revisjonismen!
Ned med den imperialistiske krigen! Lenge leve den proletariske verdensrevolusjonen!
Lenge leve Internasjonalt Kommunistisk Forbund – IKF!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.