Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Kameratene våre i ci-ic.org skriver om en masakre i sommer og borgerlig mediedekning av saken.
(I etterkant av vår oversettelse har saken på ci-ic.org blitt oppdatert 15. desember.)
Vi fordømmer folkemordet 24. juni begått av den imperialistiske spanske staten med medvirkning fra kongeriket Marokko mot afrikanske migranter
Smerten og blodet som ble utgytt av de afrikanske massene den 24. juni i år, på grensen mellom det spanske imperiet (i dets koloniale territorium Ceuta og Melilla) og den afrikanske halvkolonien under imperialisme, kongeriket Marokko, fyller oss med legitimt klassehat mot imperialismen, alle reaksjonære og deres opportunistiske og revisjonistiske tjenere.
Blodet som utgytes av de fattigste av de fattige på jorden løfter til topps vår proletariske internasjonalistiske følelse og vår beslutning om å anstrenge alle våre styrker for å tjene det internasjonale proletariatet og verdens folk for å feie bort med verdensrevolusjonen så mye vanære, elendighet og redsel som imperialismen og verdensreaksjonen slipper løs overalt, ved denne anledningen, representert i sin iboende ondskap og råttenhet av spansk imperialisme og den reaksjonære tjenerstaten Marokko.
Den tohåndsmassakren som ble begått av de undertrykkende styrkene i begge stater, og som ble kalt en «tragedie» av de borgerlige mediene, fant sted 24. juni ved grensen til Melilla og Nador, der minst 23 mennesker ble drept (og 77 andre er fortsatt savnet), er ikke den første av sitt slag og er en del av folkemordet som de imperialistiske statene i EU (en imperialistisk allianse for å fremme, og kunne konkurrere om, verdenshegemoni) har begått i mange tiår som en del av deres folkemordspolitikk mot de fattigste massene i verden, representert ved de fattige i ulike aldre som utgjør migrasjonsstrømmen fra sør til nord (bevegelsen til verdensbefolkningen i vjår epoke). Tusenvis av mennesker blir drept av denne offisielle politikken med «kontrollert migrasjon» av EU og de ulike imperialistiske statene og deres tjenere i halvkoloniene, som utføres gjennom statlig vold ved handling og unnlatelse i hele Middelhavsområdet. Det var ikke første gang dette skjedde, og som de selv sier vil det fortsette å skje.
Men hva er så spesielt med denne nye massakren? For å svare på dette spørsmålet, la oss først la den hyklerske og hvitvaskende rapporten til den reaksjonære avisen El País tale, når den sier:
«Bildene som ble nøye analysert for å prøve å komme nærmere sannheten om det som skjedde, vekker samvittigheten og sår ny tvil om Spanias og Marokkos handlinger i løpet av disse timene» (Lederartikkel i El País, Empecinamiento sobre Melilla, som er fulgt av et sammendrag eller undertekst: Marlaska insisterte i går på sin versjon av tragedien til tross for de nye bevisene etter undersøkelsen av El País, 1. desember 2022).
La oss fra begynnelsen merke oss ordet tragedie, som er knyttet til den greske tragedien, som alltid ender med den tragiske slutten for helten eller heltene, en avslutning som vekker de dypeste følelser og ender i tårer og omfavnelser blant tilskuerne for å trøste seg selv (kollektiv katarsis (et litterært begrep for renselse, vår merknad). I det gamle Hellas, klassikernes Hellas, frigjorde de seg altså kollektivt fra sine byrder og dårlige samvittighet, som de sier nå, de tok vekten av skuldrene, de demonstrerte at de vasket ansiktene sine med kollektiv gråt. Således er massakren begått av den spanske- og den marokkanske statens undertrykkende krefter mot de afrikanske massene den 24. juni, ved politisk beslutning fra høyeste hold i begge stater, i anvendelse av deres politikk med «migrasjonskontroll», lover og andre reguleringer fra disse statene og EU har eksplodert i møte med den «sosialistiske» regjeringen til Sánchez og hans allierte som karieristen “Iglesias”, det underdanige parlamentet, til alle institusjonene i denne borgerlig diktatoriske spanske staten, og avslører nok en gang hvordan bak dets såkalte forsvar av de såkalte «menneskerettighetene», blir massenes mest elementære rettigheter åpenlyst krenket, med utgangspunkt i retten til liv, og bak skjulte avtaler, mellom de imperialistiske statene og stater i de halvkoloniale landene, myndighetene og undertrykkende kreftene til «despotene i Afrika» blir overgitt for å oppfylle sin rolle som utryddere.
Denne gangen, den 24. juni, var det som gikk galt for dem at de måtte involvere seg direkte i henrettelsen av det sultende folket i Afrika i det samme scenariet med kollektiv massakre, uten kontinuitet i tid eller rom, og som forble visuelt materiale. Men den greske tragedien med journalistiske og offisielle rapporter fra de forskjellige spanske og europeiske myndighetene blir fulgt av komedien om oppløsningen av skyld, å vaske ansiktet til staten og dens institusjoner og si at det skyldtes enkeltpersoner, en minister som Marlasca, «som ikke har oppfylt sitt ansvar behørig og som, til tross for alle bevis, unngår å gi en rapport i tråd med virkeligheten om det som skjedde», og det funksjonelle ansvaret til individene som er direkte involvert i forbrytelsen med “ ikke å oppfylle pliktene sine» ” osv. På denne måten har de tenkt å vaske statens ansikt, for å si nei, det er ikke statsterrorisme, det er enkeltpersoners problem og å tilpasse lovene bedre. Det er derfor de har sitt straffesystem som søker å individualisere straffeansvaret når det handler om dem og å generalisere ansvaret for å forfølge revolusjonære for hva de er. Disse rapportene har nesten uten unntak karakter av såkalte «sannhetskommisjoner»: å rense staten og dens institusjoner for forbrytelser mot massene.
Vi har måttet skrive dette lange avsnittet ovenfor for å forstå den sanne karakteren til rapportene, uansett hvor storslåtte de kan virke, om hvorfor det visuelle materialet er gjort tilgjengelig for noen? Vi må med andre ord forklare hvorfor disse borgerlige avisene i Spania, Europa og verden har finansiert så viktig journalistisk rapportering? Her prøver vi å finne årsaken til det, for disse rapportene, som kan overraske mange på grunn av sin «sannhet» og «objektivitet» i etterforskningen av saken og fakta, bringer frem i lyset mellomrom og fakta om noe som var allerede i den spontane bevisstheten til flertallet av ærlige mennesker, som er flertallet, som avviser imperialismens og reaksjonens forbrytelser, som de daglig begår over hele verden, som avviser sine revisjonistiske tjenere.
Vi tror at journalistene som har jobbet for å lage denne rapporten som dukket opp i El País med tittelen Reconstructing the Melilla Massacre, 29. November 2022, som journalister for dette borgerlige mediet, har gjort en god jobb med å gjøre kjent ett aspekt av hva som egentlig skjedde og at resten ikke var innen rekkevidde og de ikke kunne gå lenger, fikk de i oppdrag å få oss til å se trærne for å skjule skogen for oss. Nå kan vi gå videre.
For oss ligger det spesielle ved det som skjedde 24. juni i situasjonen om kunnskapen om det audiovisuelle materialet som viser hvordan dette folkemordet ble utført. Det vil si at den viser utførelsen av massakren i sin helhet, ved avtale og samordning mellom de undertrykkende kreftene i begge stater, beskyttet på sin side av avtaler og kontrakter, av lover og protokoller. For oss er det ingen tvil om at det her ikke er et spørsmål om hva som er felles for disse massakrene, dvs. deling av roller i forbrytelsene begått i henhold til «migrasjonskontrollen», mellom representantene for de imperialistiske statene i EU og representantene for de afrikanske semikoloniale (tjener)landene, den ene som formidlende eller forfatter “med mandat” og den andre som direkte forfatter; I dette tilfellet handler det om en perfekt identitet mellom de intellektuelle og materielle gjerningsmennene til massakren etablert ved avtaler for disse statlige forbrytelsene, og det er ikke mulig å dele åstedet som en av de reaksjonære «fordømmende» avisene og «etterforskerne». ”, som er sitert der, hevder når de sier:
«Bildene viser tydelig mennesker i alvorlig tilstand i et område ved grenseovergangen. En overlevende og medlemmer av de marokkanske sikkerhetsstyrkene som ble filmet mens de dro lik, antyder at minst én person døde på spansk territorium, i kort avstand fra våre agenter. Etterforskningen viser at minst én mindreårig var blant dem som ble returnert til Marokko, og det virker logisk at det også var skader i en tragedie der minst 23 mennesker mistet livet. Vi snakker om respekt for menneskerettighetene på vår landegrense, og vi krever åpenhet om, og selvkritikk for hva som gikk galt og forårsaket et så dramatisk resultat, og en vilje til å få på plasss mekanismer for å sikre at det ikke skjer igjen. Fem måneder senere var ingenting av dette til stede i opptredenen til minister Fernando Grande-Marlaska, som insisterte på å avvise ethvert spørsmål fra media, kongressen, ombudsmannen, statsadvokatembetet, Europarådet, Europaparlamentet, FN og UNHCR. Alle har fastslått at det faktisk er en sak å etterforske.»
Når de snakker om etterforskning osv. handler det for dem om å roe samvittigheten, om å rydde opp i statene deres, å prøve å få det som ligger bak massakrene til å se ut som menneskelig svikt eller inhabilitet hos tjenestemennene. For dem handler det om immigrasjons- og tilhørende reguleringer til disse europeiske imperialistiske statene er overholdt. stater, som søker å kontrollere migrasjonen fra sør til nord. Kontrollert immigrasjon betyr, i henhold til arbeidskraftbehovene til de imperialistiske landene, behov for friskt blod som de trenger: monopolene generert av finanskapitalen, for å holde økonomien i gang og svare på de strategiske behovene til troppene, som kommer fra undertrykte land (kanonfôr) i de følgende tiårene foran dette 21. århundre. Alt det ovennevnte er et uttrykk for dens avanserte nedbrytningsprosess, alltid gjennom statsvold, etter det som har blitt etablert siden kapitalismens opprinnelse for å søke å opprettholde en balanse mellom kapitalens behov og mengden arbeidskraft.
Historien gjentar seg selv og vil fortsette å gjenta seg selv inntil imperialismen og reaksjonen er utslettet fra jordens overflate gjennom verdensrevolusjonen. Historien om folkemord vil fortsette å gjenta seg selv, så lenge proletariatet og det afrikanske folket ikke feier bort de tre fjellene som undertrykker dem gjennom folkekrig. Så lenge dette ikke skjer, vil de væpnede- og politistyrkene i de imperialistiske statene, som handler i enighet og samordning med de væpnede og undertrykkende styrkene til de godseier-byråkratiske statene i deres tjeneste, fortsette å bade av hjertens lyst i blodet til de fattige massene i Afrika, som moderne Tancreds, forgjeves prøver å stoppe folkeforflytningene fra sør til nord. Disse folkeforflytningene er kunngjøringen om at vi er på marsj for å få slutt på imperialismen i sin egen metropol.
Nesten avslutningsvis sier lederartikkelen til den aktuelle avisen, uten å rødme eller skamme seg for sin kyniske dekning av ansvaret til regjeringen og dens elskede innenriksminister:
«Selv om vi antar at det ikke hadde vært noen dødsfall på spansk jord, selv om vitner og opptak fra EL PAÍS-etterforskningen forsikrer at det var minst ett, er kanskje nøkkelspørsmålet det som ble stilt av PNV-nestleder Mikel Legarda: kan Spania ignorere hva som skjer noen få meter fra grenseposten?»
Herrer fra det internasjonale pressemonopolet og «etterforskere» av kongressen, av ombudsmenn, av Europarådet, osv., alle spørsmålene dere stiller dere selv, for å prøve å få dere selv til å virke veldig bekymret for «tragedien» , er uvesentlige fordi de er laget med det formål å prøve å ignorere virkeligheten i det som skjedde og som har blitt vist i bilder, som viser eksistensen av enhet av plan eller folkemordsformål, enhet i handling, enhet i resultat og scenen til forbrytelsen som dekker grensen til begge stater. Fortsett å hevde, mine herrer i den borgerlige pressen, for å prøve å dekke over deres og mesternes sanne farger. Vi foreslår at du leser bedre rapporten produsert av din egen avis, vi viser til rapporten: Lidelse på begge sider av Mlelilla-grensen, en felles undersøkelse av El País og Lighthouse Report […].
Nå siterer vi fra reporternes rapport, den sammenfattende beretningen om deres etterforskning av hendelsene i folkemordsmassakren, selv om deres vurderinger og evaluering av ansvar ikke er like avgjørende som fakta de avslører, og i hovedsak forblir i tråd med redaksjonen for avisen El Pais, deres arbeidsgiver. Vi anbefaler derfor å lese rapporten sammen med lederartikkelen, som vi har lagt til grunn for vår kritikk i denne artikkelen. Vi siterer nedenfor noen deler i utvidelse av rapporten Reconstructing the Melilla Massacre, 29. November 2022:
«Det største tapet av menneskeliv ved en europeisk landegrense i minne skjedde i år, og det ble knapt rapportert den gangen. 24. juni 2022 døde minst 23 mennesker og 77 er fortsatt savnet etter at en gruppe afrikanske asylsøkere forsøkte å komme inn på en grensepost i Melilla, en spansk eksklave på kysten av Nord-Afrika.
Til tross for det forferdelige dødstallet forblir alvorlige spørsmål ubesvart av Spania og Marokko om hva som skjedde. Spania fortsetter å benekte at noen dødsfall fant sted på landets territorium og har bare gitt en delvis redegjørelse for sin rolle til tross for at de har minst to kilder til luftfoto som dokumenterer hendelsene som utspilte seg den dagen.
Mangelen på vedvarende og uavhengig rapportering om dagen for kaos og død har så langt forhindret at noen alvorlige mangler i landenes regnskap har kommet frem. Lighthouse Reports og partnere gjennomførte den mest avanserte visuelle undersøkelsen til dags dato for å fastslå fullt ut hva som skjedde ved grenseposten og hvordan et forsøk på å søke beskyttelse i Europa førte så mange mennesker til en voldelig død.
(…)
Våre reportere kunne se timer med upubliserte opptak av hva som skjedde, som avslørte hvordan en dødelig trengsel fant sted delvis innenfor spansk territorium.
Handlingsløp
I dagene før den dødelige hendelsen fortalte vitner at marokkanske myndigheter raidet fjellene der folk som håpet å krysse grensen bodde i Nador, en by nordøst i landet, og hindret butikkeiere i å selge dem mat. De fortalte oss at myndighetene startet voldshandlinger i fire dager før de truet folk med et 24-timers ultimatum om å forlate fjellene 23. juni.
En gruppe på hundrevis av mennesker dro til grenseposten i de tidlige timene dagen etter. Gjennom å analysere videoopptak kunne vi fastslå at marokkanske sikkerhetsoffiserer ventet på folk ved grenseposten, og først gikk mot dem da de hadde gått inn i et gårdsromlignende rom, og fanget dem effektivt før de skjøt tåregass mot gruppen.
Vår analyse av bruken av tåregass viser hvordan marokkansk politi avfyrte minst 20 tanker på under 10 minutter inn i det lukkede rommet der folk forsøkte å åpne døren til grenseposten. Overlevende rapporterer også at de ble skutt med gummikuler av marokkanske myndigheter mens de prøvde å komme inn.
Ibrahim (27) var blant de hundrevis av asylsøkere som prøvde å nå Spania den dagen. Han ble fanget i den dødelige trengselen, og var vitne til at vennen hans, Abdul Aziz Yacoub, (Anwar) døde. Han fortalte oss at han var vitne til at marokkanske myndigheter slo Anwar før han døde, på spanskkontrollert territorium.
En video av Anwars lik inne i den spanske grenseposten ble spredt bredt. I den blir myndighetene hørt bekrefte mannens død. Seks måneder senere venter Anwars familie fortsatt på å hente kroppen hans.
Spanske og marokkanske myndigheter samarbeidet i omtrent 470 tilbakeslag. I Spania skjøt Guardia Civil-offiserer gummikuler mot asylsøkere. Totalt ble 65 gummikuler skutt fra spanske myndigheter og minst 85 gassbeholdere ble brukt, ifølge Guardia Civil-kilder.
Sam, 16, beskrev hvordan myndighetene skjøt tåregass mot gruppen han var sammen med da han nådde Spania. Han sa at hendene hans var bundet og at han slet med å beholde bevisstheten før han ble «dratt langs bakken fra spansk territorium til marokkansk side». Noen overlevende sa at de ble presset tilbake fra Spania mens de var bevisstløse.
Etter at hundrevis ble returnert fra Spania, viser vår analyse at folk ble liggende i minst tre timer i solen på marokkansk territorium. Flere intervjuobjekter beskriver å se døde kropper på den marokkanske siden av grenseposten.
Til tross for de mange skadene på dagen – noen av dem dødelige – ble ikke medisinsk hjelp mobilisert i tide for å hjelpe mennesker i Marokko eller Spania. I Melilla sto en ambulanse parkert 100 meter fra grensen, men tjenestemenn sa at de ikke kunne komme nærmere av sikkerhetsgrunner. I Marokko var ambulanser til stede hele dagen, men de ble angivelig hovedsakelig brukt til å fjerne døde kropper.»
Men kapitalismen og den borgerlige staten, fra dens tidligste opprinnelse til i dag, som monopol eller imperialistisk kapitalisme, kan ikke eksistere uten denne historien om forbrytelser og redsler mot massene i verden, som Marx skrev i Kapitalen, som etablerer den definitive dommen eller fordømmelsen av kapitalisme. Marx sier:
Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke. Disse idylliske prosessene er hovedelementer i den opprinnelige akkumulasjonen. Like etterpå fulgte handelskrigen mellom de europeiske nasjonene, med jordkloden som krigsskueplass. Den tar til med at Nederland river seg løs fra Spania, får et voldsomt omfang med Englands antijakobinerkrig, fortsetter i opiumskrigene mot Kina osv.
De forskjellige momentene i den opprinnelige akkumulasjonen fordeler seg nå, i mer eller mindre utpreget i kronologisk rekkefølge, på Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England. I England var disse momentene mot slutten av 17. århundre systematisk sammenfattet i kolonisystemet, statsgjeldssystemet, det moderne skattesystemet og proteksjonssystemet. Til dels er disse metodene basert på brutal vold, f.eks. kolonisystemet. Alle benytter seg imidlertid av statsmakten, samfunnets konsentrerte og organiserte maktapparat, for å presse fram forvaltningsprosessen fra føydal til kapitalistisk produksjonsmåte i drivhustempo, slik at overgangen blir kortest mulig. Vold er fødselshjelperen for ethvert gammelt samfunn som er svangert med et nytt. Volden er en økonomisk potens i seg selv.
En mann som har gjort kristendommen til sin spesialitet, W. Howitt, sier om det kristne kolonisystemet:
«Det barbariet og de opprørende grusomhetene de såkalte kristne rasene gjør seg skyldig i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet.»
Historien om den hollandske kolonidriften – og Holland var det 17. århundrets kapitalistiske mønsternasjon – «avslører et uovertruffet bilde av svik, bestikkelse, snikmord og nederdrektighet». Intet er mer betegnende enn deres system med menneskerov på Celebes for å skaffe seg slaver på Java. Menneskerøverne ble dressert til formålet. Tyver, tolker og salgsfolk var hovedagentene i denne handelen, innfødte prinser var de viktigste selgerne. Ungdommen som ble fanget inn, ble gjemt bort i hemmelige fengsler på Celebes til de var modne for transport med slaveskip. I en offisiell rapport heter det:
«Denne ene byen Makassar, er f.eks. full av hemmelige fengsler, det ene verre enn det andre, som er fylt til trengsel med lidende mennesker, ofre for griskhet og tyranni, lagt i lenker og med makt revet bort fra familiene sine.»
For å få hånd om Malakka, bestakk hollenderne den portugisiske guvernøren. Han slapp dem inn i byen i 1641. Noe av det første de gjorde, var å gå hjem til ham og snikmyrde ham, så de kunne “gi avkall” på å bestikkelsessummen på 21875 pund st. Hvor de enn satte sin fot, fulgte ødeleggelse og avfolking. Banuwangi, en provins på Java, hadde mer enn 80 000 innbyggere i 1750; i 1811 var det 8000 igjen. Dette er doux commerce.
[…]
Verst ble selvfølgelig de innfødte behandlet på de plantasjene som utelukkende ble drevet med sikte på eksporthandel, som i Vest-India, og i de rike og tett befolkede landene som var utsatt for det rovmordet, som Mexico og Øst-India. Men også i de egentlige koloniene lå den opprinnelige akkumulasjonens kristelige karakter klart i dagen. Puritanerne i Ny-England, disse protestantismens nøkterne virtuoser, utlovet med en beslutning i sin Assembly i 1703 en premie på 40 pund st. for hver indianerskalp og hver rødhud som ble tatt til fange, i 1722 ble premien forhøyet til 100 pund st., og fra 1744, da Massachusetts-Bay hadde erklært en bestemt stamme for å være opprørere, gjaldt følgende priser: for en mannlig skalp i alderen 12 år eller mer 100 pund st. i ny valuta, for mannlige fanger 105 pund st., for kvinner og barn som ble tatt til fange 55 pund st., og for en skalp fra en kvinne eller et barn 50 pund st.! Noen årtier seinere tok kolonisystemet hevn over de da opprørske etterkommerne til de fromme pilegrim fathers. På engelsk initiativ og mot engelsk betaling ble de tomahawked. Det britiske parlamentet kalte bruke av blodhunder og skalpering for «midler gud og naturen hadde gitt dem i hendene».
Kolonisystemet gjorde at handel og skipsfart utviklet seg som i et drivhus. “Selskapene Monopolia” (Luther) var mektige hevarmer for kapitalkonsentrasjonen. De framvoksende manifakturene fikk sikret seg et avsetningsmarked i koloniene, og markedsmonopolet forsterket akkumulasjonen. Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital. Holland, det første landet konsekvent utviklet kolonisystemet, sto allerede i 1648 på høyden av sin makt.
Landet hadde «nesten total hånd om den østindiske handelen og samferdselen mellom de sørvestlige og nordøstlige delene av Europa. Dets fiskerier, sjøfart, manufakturer overgikk alle andre land. Republikkens kapitaler var kanskje større enn kapitalene i hele resten av Europa til sammen.»
Gülich glemmer å tilføye: Folkemassene i Holland var allerede i 1648 mer overarbeidet, utarmet og brutalt undertrykt enn folkemassene i hele resten av Europa.
[…]
I og med utviklingen av den kapitalistiske produksjonen under manufakturperioden hadde den offentlige meningen i Europa mistet sin siste rest av skamfølelse og samvittighet. Nasjonene skrøt kynisk av hvert infamt trekk som kunne være et middel til kapitalakkumulasjon. Man kan lese f.eks. de naive handelsannalene av besteborgeren A. Anderson. Her utbasuneres det som en triumf for engelsk statsvisdom at England ved freden av Utrecht gjennom Asiento-avtalen tvang spanierne til å gå med på at negerhandelen også kunne drives mellom Afrika og det spanske Amerika, mens den inntil da bare hadde foregått mellom Afrika og det engelske Vest-India. England fikk rett til å forsyne det spanske Amerika med 4800 negre pr. år fram til 1743. Dette ga samtidig et offisielt skalkeskjul for den britiske smuglingen. Liverpool vokste seg stor på grunnlag av slavehandelen. For denne byen var dette måten å gjennomføre den opprinnelige akkumulasjonen på. Opp til våre dager har Liverpools “ærbarhet” vært slavehandelens Pindar. Ifølge dr. Aitkins siterte skrift fra 1795 økte denne slavehandelen “den kommersielle foretaksomhet til en lidenskap, den skaper fremragende sjøfolk og innbringer enorme pengesummer.” I 1730 hadde Liverpool 15 skip som gikk i slavehandel, i 1751 var det 53, i 1760 74, i 1770 96 og i 1792 132 skip.
Mens bomullsindustrien innførte barneslaveriet i England, ga den samtidig støtet til at slavedriften i De forente stater, som tidligere hadde hatt et mer eller mindre patriarkalsk preg, utviklet seg til å bli et rent kommersielt utbyttingssystem. I det hele tatt trengte lønnsarbeidernes tilslørte slaveri i Europa slaveriet sans phrase i den nye verden som fundament.» (Marx: Kapitalen, første bok, kapittel XXIV, Industrikapitalistens tilblivelse)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.