Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
I sin ukentlige kommentar fra redaksjonen skriver kameratene i A Nova Democracia om innsettelsen av president Luiz Inácio Lula da Silva 1. januar.
Publisert av A Nova Democracia 05.01.2023
Oppgavene til den nyvalgte regjeringa
Innsettelsen av Luiz Inácio den 1. fant sted med et ekte krigsapparat. Ifølge pressemonopolet innvolvete sikkerhetsordningene for innsettelsen mer enn fire ganger så mye personell som normalt ved tidligere arrangementer av samme type. Frykten for et politisk angrep var til stede hele tida, og ingenting tyder på at den vil avta. Dette faktum gir et godt bilde av situasjonen: institusjoner kjemper og bryter sammen; de politiske kreftene i samfunnet er ekstreme og forverres; det settes spørsmålstegn ved orden og «spilleregler» og volden tar overhånd. Luiz Inácio, som må løse den første av sine vanskelige oppgaver – å overta regjeringen – står nå overfor utfordringa med å oppfylle de tre reaksjonære oppgavene som Bolsonaros militære regjering ikke klarte å utføre: å ta landet ut av den kolossale krisa og løfte den byråkratiske kapitalismen, sentralisere makta så mye som mulig hos den utøvende makta, og avverge faren for revolusjon, ved å lede undertrykkinga av den revolusjonære bevegelsen til massene som er i ferd med å bryte ut. Kort sagt, ei ny regjering av storborgerskapet og godseiere, imperialismens tjenere, hovedsakelig nordamerikanske, under veiledning av kuppgeneralene.
Det er påfallende, som en del av den politiske, institusjonelle og militære krisa i statsapparatet, at topplederne i de tre reaksjonære væpna styrkene forlot vervet før de tiltrådte. Det gjorde de for ikke å måtte hilse på den nye presidenten, og heller ikke være underlagt hans utnevnelser. De nye høytstående tjenestemennene, som Lula hadde til hensikt å utnevne, ble utnevnt av Bolsonaro.
Det er de øverste lederne for disse reaksjonære væpna styrkene som har satt igang denne antikommunistiske bevegelsen av brakkebeboerne, til å sende en skarp beskjed til den nye administrasjonen, eller rettere sagt, skarp utpressing: enten underkaste seg den hemmelige militære regjeringa som opererer som en modererende makt, å gjenkjenne den som sådan, eller gjøre seg klar for år med opptøyer av alle slag.
De politiske angrepa som har funnet sted siden 30. oktober, spesielt forsøket på å sprenge en tankbil på vei mot Brasilia flyplass, er tegn på den nye syklusen av klassekamp som har åpenbart seg i landet. Den kriminelle ekstreme høyresida kvesser sverdene sine for å slå den folkelige og revolusjonære massebevegelsen og den revolusjonære bevegelsen, og også for å tappe den påtroppende regjeringa, som den anser som «venstreorienter» og til og med «kommunistisk», for blod. Dette er en stor urettferdighet overfor Luiz Inácio, fordi, som han selv erklærer: «bankmennene og sukkermølleeierne har aldri tjent så mye penger som de har gjort under min regjering».
Det er sikkert at Luiz Inácio vil prøve å gjenta bragden, men 2023 er ikke 2003 og lukter mer som 2013, med en enda mer eksplosiv situasjon. Å håndtere den dype krise med byråkratisk kapitalisme i landet i en verdenssituasjon med økende lidelser er en svært komplisert oppgave å utføre. Utnevnelsen av en semi-bolsonarist, José Múcio, til forsvarsminister er overgivelse i form av forsoning med kuppmakerne, noe som bare forer dem. Den nye ministeren ga fra seg visittkortet og uttalte at «leirene foran hærens hovedkvarter er “demokratiske handlinger” imidlertid viste undersøkelser at de kriminelle som hadde til hensikt å sprenge en lastebil full av drivstoff kom derfra. Er dette regjeringa som kom ut av en valgkamp basert på forsvaret av demokratiet, eller den gamle orden av sekulær utbytting og undertrykking?
Det stilles spørsmålstegn ved den gamle ordenen, fra topp til bunn. Selv innad i den reaksjonære koalisjonsregjeringa er det ingen samhørighet; ingen samhørighet mellom institusjonene; ingen samhørighet innen noen institusjon; ingen samhørighet mellom institusjonene og folkemassene. Det er ingen rimelig mulig orden eller fred. Konflikt, mellom de ultrareaksjonære bandene, mellom de ultrareaksjonære bandene og koalisjonsregjeringa av opportunisme med den liberale høyresida, og mellom hele den gamle staten og folkemassene, er det eneste sikre i denne kommende perioden. Men innenfor de virkelig demokratiske og folkelige kreftene vil det uunngåelig være kamp mellom å følge den revolusjonære veien, å handle uavhengig til forsvar for demokratiske rettigheter og friheter og for bedre levekår, mot den opportunistiske veien å tjene som en underdanig offisiell og korporativ massebevegelse, forkynt av den billige reformismen og den frafalne revisjonismen til forsvarerne av den forfalte «demokratiske rettsstaten», i samklang med appellene om orden og fred fra den liberale høyresida. Kampene vil seire og revolusjonen vil ta sprang.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.