Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Mensjeviken Vera Zasulitsj sluttet seg til likvidatorene i det russiske arbeiderpartiet. Lenin skriver i en klassisk tekst at Vera Zasulitsj selv knuser likvidasjonismen, i sitt forsøk på å argumentere for den.
Hva er likvidasjonisme? For marxister er dette en antiparti-strømning i arbeiderbevegelsen, som søker å likvidere partiet. Dette betyr ikke at likvidatorene gjør dette åpent. Vel så ofte skjer det under påskudd av at de ønsker et bedre parti, eller et annet parti, eller at de ikke anerkjenner at partiet faktisk eksisterer. Lenins tekst er interessant og klassisk, nettopp fordi han gjennom kommentarer til Vera Zasulitsj’ egen tekst, avslører likvidasjonismens vesen. I den forbindelse løfter vi frem noen poenger fra Lenins tekst her.
Lenin viser til at Zasulitsj kritiserer partiets illegale arbeid under forbudstida, uten at hun egentlig kjenner dette arbeidet. Lenin innrømmer at perioden var vanskelig, men slår fast: «Marxistenes arbeid er, uansett, alltid ‘vanskelig’ men det som skiller dem fra liberalerne er at de ikke erklærer at det som er vanskelig er umulig. De liberale kaller vanskelig arbeid umulig for å skjule at de tar avstand fra det. Det vanskelige ved arbeidet maner marxisten til å kjempe for større solidaritet blant de beste elementene for å overvinne vanskelighetene.» (Vår oversettelse)
Lenin sier likvidatorene og Zasulitsj argumenterer med at det ikke var noe å gjøre i de hemmelige undergrunnsgruppene, mens det var mye å gjøre «utenfor» disse, i det legale arbeidet. Lenin legger stor vekt på dette, hvordan likvidatorene hevder hemmelig arbeid står i motsetning til åpent arbeid, og mener arbeiderstudiesirkler bør bruke Vera Zasulitsj’ tekst som skolebokeksempel på likvidasjonismens ugagn. Lenin slår fast at det sannsynligvis ikke fantes en eneste legal forening hvor medlemmer av hemmelige grupper ikke deltok. Lenin mener problemet ikke var at de hemmelige gruppene ikke hadde en funksjon, at de ikke hadde noe å gjøre, men at det ikke var noe å gjøre i dem for Zasulitsj og andre likvidatorer, slik de så det. Likvidatorene rømte fra det nødvendige hemmelige arbeidet, og Lenin skriver at Zasulutisj legitimerer denne flukten med sin tekst.
Lenin sporer rota til motstanden mot undergrunnen og partienheten i borgerlig og småborgerlig klassebakgrunn. Han skriver at særlig elementene med slik bakgrunn, ble rammet av forvirring og mismot under de kontrarevolusjonære angrepene. Han skriver: «De første som rømte fra undergrunnen var de borgerlige intellektuelle som ga etter for den kontrarevolusjonære stemningen» og «Det er et velkjent faktum hvilken masse av marxister som forlot undergrunnen etter 1905 og fant rom for seg selv i alle slags legale kosekroker for intellektuelle». (Vår oversettelse.) Han slår fast at uansett eventuelle gode intensjoner fra Zasulitsj og andre, representerer og forsvarer likvidatorene bare de intellektuelle som har desertert fra arbeiderklassens bevegelse og gått over til borgerskapets side.
Det er et svært interessant avsnitt, hvor Lenin skriver at noen kan ha flyktet fra undergrunnen på grunn av utmattelse og mismot, og at slike individer burde vekke medynk og få hjelp, og at disse kan overvinne sitt mismot og på nytt slutte seg til undergrunnen. Men at om disse nedstemte flyktningene, bruker journalistikk til å rettferdiggjøre sin flukt, ved å skylde på at undergrunnsorganiseringen er «ineffektiv», «verdiløs» eller «råtten», så blir disse renegatene «arbeiderklassebevegelsens verste rådgivere og derfor dens farlige fiender». (Vår oversettelse.)
Man må trekke på skuldrene, skriver Lenin, når likvidatorene forsvarer og hyller slike elementer og samtidig hevder det er de som står for enhet. Lenin spør om det ikke er åpenbart at arbeiderklassens parti bare kan eksistere, ved å føre en besluttsom kamp mot hyllester til de som deserterer fra partiet. Lenin slår fast at Zasulitsj’ forsvar av renegater og desertører fra partiet, bare er innledningen til hennes forsvar av partiets ødeleggelse.
Et annet sted i artikkelen skriver Lenin: «Partiet er sumtotalen av dets organisasjoner forbundet til en eneste enhet. Partiet er organisasjonen til arbeiderklassen delt i en lang kjede av alle slags lokale og spesielle, sentrale og generelle organisasjoner.» Zasulitsj og de andre likvidatorene ville nemlig vanne ut skillet mellom organiserte og uorganiserte arbeidere, og mellom de forskjellige formene for organisering.
Lenin gjør et stort poeng ut av hvordan Zasulitsj sprer forestillinger om at veien til partiet en gang vil bli lett, og at før alt går friksjonsløst, er alt ekkelt og ondt, partiet er ikke et parti og politikk er ikke politikk. Den enkle veien vil være en vei av orden, mens på «den fjellendte veien» er det bare kaos. Lenin sier dette er et gammelt argument fra liberalerne, og at det er «forståelig, naturlig og legitimt fra liberalernes standpunkt preget av hat mot undergrunnen og ‘den fjellendte veien’». (Vår oversettelse.) Kort sagt mener Lenin at Zasulitsj’ standpunkt er at å organisere et parti er umulig i Russland, i praksis avviser hun denne organisasjonen, men «løsningen» er å definere partiet helt annerledes, nemlig ved å inkludere alle arbeidere som støtter den sosialistiske saken.
Her argumenterer Lenin mot Zasulitsj med at i alle land, overalt og til enhver tid, vil det være slik at partiet bare omfatter en del av de brede massene, og at en stor masse av arbeiderklassen vil stå utenfor partiet, samtidig som de støtter og understøtter det på ulike måter. Lenin skriver at hun gjør samme feil som økonomistene på slutten av 1800-tallet, som ikke forsto forskjellen på parti og klasse. Lenin skriver her at hundretalls kan være sterkere enn tusentalls, om de hundretalls er organiserte, at organisasjon øker styrken med tigangen. Han skriver at den politiske bevisstheten til den avanserte fortroppen manifesterer seg i evnen til å organisere. Han skriver: «Ved organisering oppnås enhet i vilje og denne forente viljen til fremskredne tusener, hundretusener, millioner vil bli klassens vilje». (Vår oversettelse.)
Lenin skriver at likvidatorene sklir ned i myra av den verste anarkismen, og at det er umulig å avgjøre hva som er viljen til breie masser som ikke er organisert i en forening, og at dette er noe selv et barn må forstå. Han skriver at når noen appellerer til breie masser mot organisasjonen, og samtidig innrømmer at de breie massene ikke selv lar seg organisere på nåværende tidspunkt, er dette ren anarkisme. Lenin skriver at anarkistene er et av de verste elementene i arbeiderbevegelsen, fordi de til stadighet roper opp om urett og ødelegger ryktet til sosialistiske organisasjoner, men selv er helt ute av stand til å organisere et alternativ.
Videre skriver Lenin at partiet ikke kan forenes uten å bekjempe de som stiller spørsmålstegn ved nødvendigheten av dets eksistens. Han skriver at det ikke finnes noen mellomting, men at det er enten-eller. Man kan ikke forsone motstridende standpunkt til partiet, man kan ikke «begrave partiet litt» eller «så vidt lage et nytt parti». Og Lenin skriver: «Den særegne naturen til tiden Russland nå gjennomgår karakteriseres, blant annet, av det faktum at en relativt liten parti-kjerne som var i stand til å holde ut gjennom stormen og fortsette sin eksistens til tross for at individer her og der brøyt organisasjonsbåndene, en kjerne som har sikret seg en uvanlig sterk innflytelse blant en overvelmende andel av arbeidermassene … at denne kjernen er omringet av et mylder av antiparti-, ikke-parti-, utenom-parti-, og nær-parti-sosialdemokrater og nær-sosialdemokrater». (Vår oversettelse. Merk at kommunistene på denne tiden, i 1913, fortsatt kalte seg sosialdemokrater.)
Lenin peker på at under høyreinnflytelsen i det sosialdemokratiske partiet i Tyskland, er tusener av intellektuelle småborgere blitt trent i å skjule sin liberale holdning med «marxisme» og han skriver vittig at mange likvidatorer i Russland sverger høytidelig at de slett ikke vil likvidere noe, at de er for enhet og at de er «fullstendig enige med … de tyske sosialdemokratene».
Kort sagt viser Lenin hvordan likvidatorer i Russland henviser til forhold i utlandet, for å legitimere sin likvidatoriske virksomhet i hjemlandet.
Lenin skriver mot slutten av teksten: «Et parti som vil eksistere kan ikke tillate den minste vakling i spørsmålet om dets eksistens eller noen avtale med de som vil begrave det. Det er ingen ende på tilfanget av de som vil stille opp som meglere for en slik avtale, men de er alle folk som, for å bruke et gammelt ordtak, lar sin olje brenne forgjeves og kaster bort tida si.» (Vår oversettelse.) Han skriver videre at likvidatorene streber etter den komplette likvidasjonen av det gamle partiet, og for å stifte et nytt legalt parti. De hevder at de ikke vil likvidere noe, at de bare «tar et steg til siden» og at de vil være utmerkede medlemmer av det fremtidige legale partiet. Lenin avslutter med å si, at likvidatorene gjør borgerskapets arbeid, ikke marxistisk arbeid, og at «vi», partiet Lenin ledet, ikke ville gå den samme veien.
Kampen mot likvidasjonismen er aktuell så lenge proletariatet behøver sitt parti. Likvidatoriske tendenser, argumenter, enkeltpersoner og grupper vil oppstå og gjenoppstå på nytt og på nytt innenfor og rundt den revolusjonære bevegelsen. Selv om de ikke står åpent frem med sine hensikter, kan man kjenne dem på sine gjerninger. Lenins tekst gir oss noen eksempler på hvordan likvidasjonismen kommer til uttrykk, hva som ligger bak den, og hvor den vil lede hen.
Referanser
Lenin: How Vera Zasulich Demolishes Liquidationism
Vera Zasulich – Wikipedia
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.