Brasil: Om bolsonarist-opptøyene

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Oppdatert oversettelse 25. januar 2023.

8. januar tok flere tusen av ekspresident Bolsonaros tilhengere seg inn i kongressen og høyesterett, samt omringa presidentpalasset i hovedstaden Brasília. Våre kamerater i A Nova Democracia tar i sin ukentlige lederartikkel kraftig avstand fra Bolsonaro-følgernes demonstrasjoner.

Kameratene i Brasil kaller Jair Bolsonaro-sympatisørenes siste bevegelse og angrep på de føderale myndighetene for «den andre bolsonaradaen».   

Publisert av A Nova Democracia 12.01.2023

Ukas lederartikkel – Den andre bolsonaradaen er bare en advarsel, ikke sant?

Vi fordømmer, avviser og tar på det sterkeste avstand fra kuppdemonstrasjonene som storma hovedkvarteret til «de tre statsmaktene» i Brasilia. Denne hendelsen og dekretet om føderal intervensjon fra president Luiz Inácio – selv om dette tiltaket var begrenset til området for offentlig sikkerhet innenfor det føderale distriktet, og ikke gjaldt hele det føderale distriktet – er åpenbare bevis for en politisk, institusjonell og militær krise som den nåværende regjeringa, de offisielle partiene og pressemonopolene later som de ikke ser alvoret i, og skjuler det for den brasilianske befolkninga. De forsøker å skjule at årsakene ligger i at hele den gamle ordenen av utbytting og undertrykking av folket vårt og underkuingen av nasjonen, som har vart i århundrer, er i forfall. Dette er det første spørsmålet som reiser seg.

For det andre er det nødvendig å avsløre bakgrunnen for denne hendelsen som rysta den føderale hovedstaden og forbløffa landet. Det er et faktum at demonstrantene slo leir ved portene til brakkene i flere måneder og ba om militær intervensjon, og arrangørene er de samme aktørene som i handlingene til den mislykka bombinga av Brasilia flyplass og de som sto bak er de samme aktørene som i det mislykka bombeangrepet mot Brasilia flyplass og angrepet på hovedkvarteret av «de tre statsmaktene». På samme måte er det et faktum at den militære overkommandoen oppmuntra beleiringen foran brakkene med erklæringer om at disse handlingene var «demokratiske» og «legitime». I tillegg er det ikke nok at den reaksjonære koalisjonsregjeringa underla seg overkommandoen for de væpna styrkene (ACFA) i nattas mulm og mørke ved å utnevne en av dens marionetter, José Múcio, til forsvarsminister, så vel som nominasjonene for kommandoen over de tre styrkene, denne samme ministeren, så snart han ble tatt i ed, skyndte seg å kjæle med den antikommunistiske kuppbevegelsen i brakkeleirene, og gjentok generalenes påstand om at dette var demokratiske demonstrasjoner.

På den andre sida har den småborgerlige illusjonen til den nye regjeringa om å stole utelukkende på loven, slik det er vanlig blant demagogene til makthaverne, igjen styrka kuppmakerne i deres tydelig varsla intensjoner. Det er to muligheter: enten åpna regjeringa bevisst flankene til vaktholdet for hovedkvarteret til «de tre maktene» (i det minste den i Planalto-palasset) som ei felle for å minimere hendelsen og dermed politisk slite ned kuppmakerne, eller så har den vist feighet som en fortsettelse av samholdet som ble sett gjennom hele valgkampen i møte med de fascistiske truslene og forsøkene på å skremme fra Bolsonaro-kampanjen.

Den første hypotesen er den mest usannsynlige, men det er verdt å merke seg at republikkens president Luiz Inácio, hele regjeringa, dens informasjonstjenester, kort sagt: en stor del av den brasilianske befolkninga, visste at kuppmakerne ikke dro til Brasilia for «å bake småkaker». Å vite dette, og å stole utelukkende på makta til lokalmyndighetene i det føderale distriktet når det kom til sikkerheten for den føderale hovedstaden, er fullstendig i strid med de statlige sikkerhetsprotokollene til enhver regjering i ethvert land. Republikkens presidentskap har hærens presidentgarde-bataljon (underordna hovedkvarteret i Brasilia). Hvor var denne avdelingen da angrepene skjedde, og hvorfor forhindra de ikke inntrengningen? Den frittalende justisministeren er renner over av løgn om feilene gjort av etterretningstjenestene til myndighetene i det føderale distriktet, om at guvernøren ble lurt osv., vel, vel! Hvem var det som ikke visste at Anderson Torres var sikkerhetssekretær i det føderale distriktet og hvem han egentlig er? Det ville også vært en absurd taktikk, en katt og mus-lek som ikke samsvarer med landets kritiske situasjon. Selv om illusjonen om legitimiteten til den nåværende regjeringa kan være absurd, ville det være fryktelig naivt å satse på at dette angrepet mislyktes og at det alene ville stoppe kuppbevegelsen. Når fakta er på bordet, vil kuppmakerne måtte ta alle konsekvensene, og uansett hvor streng straffen måtte bli, vil de ikke stoppe, for hullet er mye dypere. 

Når det gjelder den andre hypotesa, den mest sannsynlige, kan den bare forklares med feigheten til regjeringa og institusjonene i møte med konstante trusler, utpressing og provokasjoner fra generalene og bolsonaristene. Den samme feige oppførselen til Lulas valgkampanje, basert på postulatet om at å svare på kuppets aggresjoner ville være en provokasjon og at det riktige å gjøre ville være å ta hensyn til ACFAs stilling for å tiltrekke seg det (en aksept av overformynderi), og at det til slutt er mulig å stabilisere situasjonen i landet gjennom valg, at IMF-oppskrifta kan lede landet ut av krisa, at sulten kan avsluttes og en «ny middelklasse» kan skapes ved å gi kaka til bankfolkene og smulene til folket, at landet kan være en verdensmakt samtidig som det er en halvkoloni av yankeene, og bla, bla, bla.

For det tredje må vi avsløre hykleriet til «demokratiets forkjempere». Var det ikke Rede Globo og alle de reaksjonære liberale redaktørene som siden 2014 har mobilisert opinionen i et veritabelt korstog av fascistisk etikk? Hvem husker ikke de antikommunistiske mobiliseringene i 2015 og 2016 i alle hovedsteder, eksklusivt dekka av Rede Globo, i beste sendetid, med bannere som krever kriminalisering av kommunismen og «stenging av kongressen»? Nå, opphisset som om den hadde all verdens moral på sin side, bruker den de verste fornærmelsene fra vokabularet sitt mot kuppmakerne. Nå, mine herrer, de sjiktene av den såkalte «middelklassen» som er politisert av Rede Globo, er de samme som i går valgte Bolsonaro og som i dag, radikalisert og organisert av bolsonarismen, presenterer seg som en stormtropp for kupp-kontrarevolusjonen. Ta deres del av ansvaret.

Denne antikommunistiske bevegelsen – som for øvrig trakk på mye erfaring innen logistikk, typisk i militæret, i leirene sine – ble de siste fire årene strukturert direkte av republikkens daværende president, Jair Bolsonaro, ved å avsløre det verste i kjellerne til politiet og væpna styrker satt sammen, «milits», profesjonelle leiemordere styrt av «moral og gode manerer», våpenhandlere og den ultra-høyrefløyen av små- og mellomborgerskapet, tydelig finansiert av en seksjon av storborgerskapet og latifundister som er landtyver og påtvinger livegenskap der de snylter. Denne bevegelsen vil fortsette å trakassere regjeringa, akkurat som den under Bolsonaro-regjeringa angrep bondebevegelsen med militære operasjoner, og snart vil vende seg med enda mer raseri mot den revolusjonære bevegelsen til massene, så snart den manifesterer seg kraftig på den nasjonale politisk scenen.

Og selv om mediamonopolene og de offisielle partiene ikke har sagt et eneste ord om ACFAs skamløse involvering i dette kuppforsøket er det fortsatt bekymringsfullt at det skamløst vil bli tolerert. Dette punktet ble forøvrig ikke engang tatt opp i talen til statsminister Luiz Inácio, hvis regjering er under angrep, men de foretrakk i en første uttalelse om disse hendelsene å sammenligne den ekstreme høyresida med de «fanatiske stalinistene», gjorde seg til narr og stemte i sang sammen med de sofistikerte antikommunistene i Rede Globo.

Når det gjelder de øverste sjefene, oppstår spørsmålet hvor denne gjengen med antikommunistiske pøbler kom fra og hvor de var i Brasilia hele tiden. Sto de ikke foran hærens hovedkvarter og fikk daglige samtaler med militærmyndighetene, som til og med ga dem mer plass i leiren deres? Til hvem henvender kuppmakerne seg når de roper etter en løsning på kuppet, om ikke til den militære overkommandoen? Og mottar de ikke fra dem, midt i tilsynelatende tvetydige meldinger og mindre uttalte oppmuntringer, smigrende erklæringer om at dette er demokratiske demonstrasjoner?

Dette er de høytstående generalene som siden 2015 har utpresset nasjonen, og sagt at enten vil landet bøye seg for deres «prosjekt med underkastelse av nasjonen», eller det vil oppstå kaos, hvoretter de vil forlate sin «militære intervensjon». Er det ikke det den storkjefta Hamilton Mourão sa i en frimurerlosje i 2015, og gjentok nylig i anledning 87-årsjubileet for folkeopprøret i 1935? Var det ikke dette tidligere hærsjef Eduardo Villas-Bôas sa gjentatte ganger, og noen dager før valget i 2022? Er det ikke dette «kaoset» som den ekstreme høyresiden ønsker å skape med formål om kupp? Derfor bør det i første periode understrekes det faktum at de mest ansvarlige for veksten av hele denne antikommunistiske bevegelsen er de aktive militærsjefene og generalene i pyjamas, samt den feige Bolsonaro, som alle alltid har vært ivrige antikommunister. Dette er ikke noe nytt: Forsvarets institusjoner gjør selv et poeng av å tydeliggjøre det i all sin råtne, patriotiske liturgi. Antikommunisme over hele linja er i hovedsak pro-kupp og pro-fascistisk, og den moderne historien til landet vårt beviser det fullt ut.

Det er nødvendig at alle sanne demokrater og revolusjonære i samla aksjon kjemper resolutt mot denne antikommunistiske kuppbevegelsen. Gjennom forstyrrelser av alle slag, tar den sikte på å trekke den offentlige opinion, miskreditert av råttenskapen til institusjonene i den gamle staten av latifundister og storborgerskapet, imperialismens tjenere, hovedsakelig yankee, til å være den sosiale basen for for gjeninnføringen av det grusomme militærregimet. Det er nødvendig å gjøre det klart for folkemassene at dette er de største fiendene av landet vårt og av folkets interesser. For å gjøre dette er det nødvendig å endelig bryte illusjonene om den byråkratiske veien til den gamle staten og til dette gamle, døende demokratiet. De gamle institusjonene har systematisk avleda massene fra den demokratiske veien til den nydemokratiske revolusjonen, som ennå ikke har kommet fordi det alltid har blitt hindra av de blodige kuppforsøkene til disse samme antikommunistiske væpna styrkene. Gjennom landets nyere historie, da de diktatoriske regimene skapt av militærkupp ikke seiret, seiret regimene til det gamle borgerlige demokratiet, som bare brakte illusjoner og frustrasjoner til massene, noe som gjorde dem til et lett bytte for kuppmakernes manipulasjoner. Slik var de militære regjeringene som innstifta republikken, regjeringene til oligarkiene i «kaffe med melk-politikken», Vargas-diktaturet og kuppet mot ham i 1945 og 1954, eller kupptruslene mot JKs regjering, kuppet mot Goulart og riksrettssaken mot Dilma, i en syklus som gjentar seg selv, som gjentar grusomheter mot folket vårt og underkastinga av nasjonen under utenlandsk imperialisme. Oppgaven kan bare være å mobilisere massene, heve den nydemokratiske revolusjonsfana høyt, i direkte konfrontasjon med statskuppets kontrarevolusjonære offensiv, og uten illusjoner om det gamle demokratiet og dets skiftende regjeringer!