Skrevet av en bidragsyter for TFM.
Den irske forfatteren Brendan Behan er kanskje lite kjent i dag, men i samtida si var han både berømt og berykta.
Fattiggutten ble født i Dublins arbeiderklasse 9. februar 1923. Moren hadde to sønner fra et tidligere ekteskap og skulle dessuten få ytterligere tre sønner og ei datter etter at Brendan ble født. Faren var maler og hadde kjempa i den irske frigjøringskrigen fra 1919 til 1921. På tidspunktet for Brendans fødsel var han i fengsel for IRA-aktivisme.
Begge foreldra var beleste og politisk aktive. Mora var personlig venn med opprørslederen Michael Collins og tok dessuten ungene med på litterære turer rundt i Dublin. Og det var Collins som var hovedpersonen da Brendan Behan som trettenåring skreiv diktet The Laughing Boy.
Samme år sluttet han også på skolen for å bli malersvenn slik som sin far. Han fulgte også i sin fars fotspor når det gjaldt politikk. Allerede som åtteåring bidro han med dikt til tidsskriftet Fianna, som blei utgitt av Fianna Éireann, IRAs barneorganisasjon.
Borstal Boy
Som sekstenåring fikk han bli medlem i IRA, og reiste samme året på eget initiativ til Liverpool for å sprenge ei bombe på havna. Men han blei arrestert og dømt til tre år i såkalt borstal. Borstal-systemet i Storbritannia var ungdomsinstitusjoner som var frykta for sine harde forhold for de som var dømt til å være der.
Dette oppholdet skulle i 1958 danne grunnlag for Behans sjølbiografi, som fikk tittelen The Borstal Boy. Vi skal komme tilbake til denne boka seinere.
I 1942 blei han arrestert igjen, denne gangen for å være med på planlegging av drap på to etterforskere i det irske politiet. Behan blei dømt til fjorten års fengsel, men slapp ut i 1946 da fanger med IRA-tilknytning fikk et generelt amnesti av de irske myndighetene. Etter 1947 var ikke Behan lenger politisk aktiv i en slik form at han var med i noen politisk organisasjon, men både fengselsoppholdene og hans politiske oppfatninger blei sentrale i diktninga hans. Mens han satt i fengsel skreiv han sitt første skuespill, The Landlady, samtidig som han også forfatta noveller og annen prosa for det litterære tidsskriftet Envoy. Noe materiale fikk han også publisert i The Bell, som var Irlands ledende litteraturtidsskrift den gangen.
Farvel Irland – Slán Éire
I fengselet skulle han også lære det irske språket, noe han perfeksjonerte gjennom opphold i Galway etter at han slapp ut. Der begynte han også å skrive dikt på irsk. Men forfatterskapet ga ikke nok inntekter, og ved siden av tok han seg jobb som fyrvokter. Imidlertid fikk han raskt sparken herfra – med dårlige referanser siden han var «skjødesløs» og «ikke hadde respekt for andres eiendom».
Uten jobb og særlig gode framtidsutsikter forlot han Irland for Paris på tidlig 1950-tall. Han var allerede nokså alkoholisert, men klarte å overleve i Frankrike på et vis (antakelig ved å skrive pornografi for lugubre tidsskrifter, hevder noen kilder) før han vendte tilbake til Dublin i 1953.
Og denne gangen skulle han lykkes som forfatter i hjemlandet. Han blei også en del av det litterære fellesskapet i Irland, og fikk oppdrag både for radio og aviser. Puben McDaid var en base for flere av de ledende irske forfatterne, og Behan henta mye inspirasjon fra de han møtte der.
Gjennombruddet
I 1954 kom gjennombruddet da han publiserte skuespillet The Quare Fellow. Quare betyr vel noe sånt som merkelig eller rar, men har også underbetydninga «homofil», og handla om livet i fengsel opp mot en planlagt henrettelse av nettopp «The Quare Fellow». I dette stykket hadde Behan sjølsagt henta inspirasjon fra sine egne opphold, og sjøl om mye av replikkvekslingene har en god del satire i seg, er temaet gravalvorlig – hva skjer egentlig med sjelen og sinnet til en person som veit han skal henrettes? Dette var en aktuell problemstilling, siden dødsstraff var en del av straffesystemet både i Irland og Storbritannia da skuespillet kom ut. 1954 var også året for den siste henrettelsen i Irland, sjøl om dødsstraffen ikke blei formelt fjerna før ti år seinere.
Behan skulle også vinne ytterligere berømmelse ved å opptre full på TV da han blei intervjua om skuespillet av den anerkjente engelske journalisten Malcolm Muggeridge. Den kortvokste iren blei rett og slett folkekjær. Nå begynte han også å skrive skuespill på irsk, og An Giall (The Hostage, eller Gisselet, som det heter i Fjernsynsteaterets oversettelse, tar nok en gang sin handling fra livets skyggeside, da en engelsk soldat blir tatt til fange av IRA og plassert i «syndens hus» sammen med prostituerte og andre som måtte sies å representere outsidere til det konforme storsamfunnet.
Samme år kom også sjølbiografien Borstal Boy ut. Her beskriver han ikke bare oppholdet sitt på de brutale ungdomsinstitusjonene, men også hvordan han skjønte at den irske katolske og den engelske protestantiske arbeiderklassen har felles interesser og må stå sammen.
Stigende berømmelse og dårligere helse
Behan takla ikke kjendistilværelsen så godt. Han var allerede svært alkoholisert da han slo gjennom som forfatter, og det blei ikke bedre av at han blei kjent. En gang beskreiv han seg sjøl som «En fyllik med et skriveproblem» og en annen gang uttalte han offentlig at «Jeg drikker bare ved to anledninger – når jeg er tørst og når jeg ikke er tørst».
Han var stadig oftere full når han opptrådte både på TV og scenen, og tok lite hensyn til at legene i 1956 hadde konstatert at han hadde diabetes. Etter hvert blei han såpass dårlig at han måtte lese inn de siste bøkene sine på bånd i stedet for å skrive dem på skrivemaskin.
Typisk nok skulle han dø mens han var på pub. Han var bare 41 år da han 20. mars 1964 kollapsa på puben Harbour Lights i hjembyen Dublin. Livet sto ikke til å redde, og han ble begravet med fulle æresbevisninger fra IRA og med stor medieoppmerksomhet. Et kort, men hektisk liv, var over. Forfatterskapet var ikke kvantitativt stort, men var uforfalska og fra innsida av en virkelighet Behan sjøl opplevde og kjente på kroppen størstedelen av sitt korte liv.
Borstal Boy er gitt ut på norsk under tittelen Borstal-gutt og kan leses på Nasjonalbibliotekets nettsider: https://www.nb.no/items/e5ef8e19790d7aa5879798a1c2558620?page=0
Hans to skuespill er filmatisert av NRKs Fjernsynsteatret og kan finnes her:
Særlingen (The Quare Fellow): https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1963/FTEA63000863
Gisselet (The Hostage / An Giall): https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1966/FTEA66002566
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.