USA: «Det grønne skiftet» og en verdensøkonomi i forråtnelse  

Bilde: Joe Biden taler til kongressen under behandlingen av Inflation Reduction Act.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.

Kongressen i USA har godkjent flere nye lover fra president Joe Biden som vil øke tendensen til statsmonopolkapitalisme og forråtnelse enda mer i landet, under dekke av «grønt skifte» og uavhengighet fra Kina.

The Economist skriver i februar at USAs kongress har vedtatt tre viktige økonomiske pakker de siste to årene: En om infrastruktur, om datachips og loven «Inflation Reduction Act» (Inflasjons-reduksjons-loven). Sammen vil de over flere år gjøre 21 billioner statlige dollar tilgjengelig for å transformere USAs økonomi, omtrent 200.000.000.000.000 kroner. Det uttalte målet er å «reindustrialisere» USA, og lovene har, gjennom måten de er sydd sammen på, som både styrker USA overfor Kina og fordeler midler til industri i mange delstater over hele landet, fått støtte av både demokrater og republikanere.

Enorme subsidier til «grønn» teknologi og infrastruktur    

Lovene vil blant annet gi en impuls til å bygge ut veier, broer og kabler for et «nytt grønt nettverk». CHIPS-loven vil sprøyte inn store summer, minst 280 milliarder dollar, til å bygge ut datachips-produksjonen i USA. Per i dag produseres de fleste chips som anvendes i USA i Kina og Taiwan. Med skjerpelsen av rivaliseringen med Kina, og muligheten for en kinesisk invasjon av Taiwan, er det strategisk viktig for USA å bli selvforsynt med slike chips. Dette er deler som trengs i alt av mobiltelefoner, datamaskiner, solcellepaneler, vindmøkker, el-biler og så videre og så videre. Inflation Reduction Act (IRA) inneholder på sin side 400 milliarder i subsidier til «grønn teknologi». Subsidiene går kun til produksjon i selve USA, og har således høstet støtte fra politikere som kanaliserer subsidier til sine egne delstater og valgkretser. Her kan vi også skyte inn, at det er verd å dvele ved paradokset med å kalle investeringer «grønne», når statene investerer i veiprosjekter og store vindmølleparker, både på denne og den andre siden av Atlanterhavet.

De enorme subsidiene til yankee-industrien, har ikke bare effekt på Kina. Yankee-subsidiene har vakt harme i Tyskland, og i andre land som også satser på «grønn industri». Land etter land har innført sine egne subsidier, noe som senker prisene og gjør ulønnsom produksjon «lønnsom». Sett i sammenheng er USAs økonomiske gigantpakker rettet mot Kina, og et uttrykk for yankee-proteksjonisme. Et annet eksempel på hvordan USA omformer økonomien sin for krig, være seg handelskrig eller faktisk krig, er USAs satsning på oljesand og såkalt «fracking». Denne satsningen, som var svært upopulær blant miljøvernere og urfolksaktivister, gjorde USA selvforsynt med olje for første gang på lenge. USA har også blitt en av verdens store eksportører av LNG (flytende naturgass), noe som har vært avgjørende viktig for tysk, britisk og fransk imperialisme nå når den russiske gassen ikke flyter like uhindret til det europeiske markedet lenger. Satsingene på ny petroleumsindustri i USA, var et resultat av endrede lover og en strategisk satsning fra statens side, motivert av rivaliseringen med andre imperialister, særlig Kina og Russland.

Tidsskriftet The Economist skriver at Bidens plan for å transformere USAs økonomi, ikke bare kan hjelpe USA å håndtere Kina, men at det også kanskje kan hjelpe han å holde hjemlige velgere vekk fra de radikale politiske ytterpunktene, både til høyre og venstre, samt bidra til å bremse klimaendringene (The Economist, nummer 9332, s. 9). Vår analyse er at klimaet kommer i siste rekke. Det primære er rivaliseringen med andre imperialister og en «reindustrialisering» som legger grunnlaget for krigsøkonomi, og sekundært et forsøk på å dempe den politiske krisa i USA som Donald Trump og Bernie Sanders profiterte på i de forrige valgene. Videre vil vi vektlegge at pakkene grunnleggende sett er uttrykk for den generelle utviklinga av imperialismen: monopolisering, statsmonopolkapitalisme, reaksjonering og forråtnelse.

Investeringer for «reindustrialisering» og rivalisering med Kina – og Tyskland  

Går vi videre inn i spørsmålet om denne «transformasjonen», er et av de konkrete tiltakene at elbiler kjøpt i USA vil subsidieres, om de er produsert i USA. Delstaten Georgia har delt ut 3 milliarder dollar til to lokale bilfabrikanter. Et taiwansk-registrert datachip-selskap (TSMC) har investert 200 milliarder dollar i 16 delstater, og også Intel og Micron bygger nye fabrikker.

Som sagt er den samlede pakken innrettet mot kinesisk imperialisme. President Joe Biden offentliggjorde i oktober sin nye nasjonale sikkerhetsstrategi, hvor han slår fast at topp-prioriteten til hans administrasjon er å utkonkurrere Kina. Det er her de identifiserte datachips som et stort problem, da de mest avanserte av disse hovedsakelig produseres i Taiwan, og dermed kan bli utilgjengelige om Kina invaderer Taiwan. Taiwan er historisk en del av Kina, og selv USA anerkjenner «ett-Kina»-politikken, som innebærer at Taiwan etterhvert skal inkorporeres med Kina forøvrig. Samtidig har Biden sagt at USA vil forsvare Taiwan om Kina angriper. Uansett: USA vil ikke risikere å stå uten dette nøkkelproduktet om noe slikt skjer, og dermed er produksjon i USA selv av datachips nå blitt en strategisk satsning. Også utstyr til fornybar energi domineres i dag av Kina, og Biden har satt dette på agendaen i den økonomiske transformasjonen.

På republikansk side har den tidligere Trump-utfordreren Marco Rubio slått fast at «Du kan ikke være en stormakt om du ikke er en industrimakt», noe som viser at politikken for «reindustrialisering» har støtte på begge sider av yankee-politikken.

Investeringene møter problemer med både knapphet og overproduksjon. En rekke nøkkelmineraler finnes hovedsakelig i andre land som USA ikke har gode handelsavtaler med, blant annet Malaysia og Indonesia. På den andre siden risikerer man at subsidiene skaper stortstilt overproduksjon av datachips og solcellepaneler.

Videre kan de nye investeringene legge grunnlaget for en handelskrig med Tyskland og Frankrike, via EU-strukturene. Første februar vedtok EU-kommisjonen en ny plan for å støtte «grønn industri» i Europa, med mål om å omfordele 250 milliarder euro, omtrent 2.500 milliarder kroner, til dette formålet. Kina, India, Japan, Sør-Korea og Taiwan gir, i likhet med EU, store subsidier nå til chipsproduksjon, noe som gradvis vil øke overproduksjonen, noe som bare vil føre til at produsentene trenger enda mer støtte for å ikke gå konkurs fordi de sitter med for mange chips på lager. Subsidier utgjør nå 60 prosent av årsomsetningen for disse produsentene, noe som har voldsom innvirkning på markedet. Likevel ber yankee-selskapet Intel om enda mer subsidier, om de skal bygge en ny fabrikk i Tyskland.

Atter videre, angående industri og «reindustrialisering»: Sysselsettingen i industrien i USA var på topp rundt 1979, med over 19 millioner ansatte. Bunnpunktet var nådd i 2010 med 11,4 millioner, og er siden økt til 12,8 millioner i dag. Men verdien av produksjonen har ikke falt, for produktiviteten er holdt oppe gjennom automatisering. Produktiviteten har økt mer i industrien enn i andre sektorer, og lønningene også har økt. The Economist skriver at dette er et tveegget sverd, fordi mer arbeid gjøres av færre ansatte (s. 19). Bilfabrikanter i USA bestilte 40 prosent flere roboter i 2022 enn i 2021. Denne automatiseringen gjør investeringer ekstremt dyre.

Automatisering og statsmonopolkapitalisme betyr forråtnelse

Den nevnte automatiseringen er uttrykk for det Karl Marx påviste: Kapitalens organiske sammensetning øker. Det vil si at forholdet mellom arbeid (variabel kapital) og maskiner og annet utstyr (fast kapital) forskyves slik at den variable kapitalen blir forholdsvis mindre og mindre. Siden det bare er menneskelig arbeid som skaper merverdi, betyr dette at kapitalistene må investere mer og mer, bare for å små økninger av merverdien, som er kilden til deres profitt. Dette er utgangspunktet for det Marx kalte profittratens tendens til å minke. Dette er en økonomisk lov i kapitalismen, og den skaper større og større problemer for kapitalistene. De borgerlige økonomene forstår ikke dette, men automatiseringen, som på kort sikt betyr økt produktivitet, betyr mindre lønnsomhet på lang sikt. The Economist beskriver problemet som over: nye investeringer blir stadig dyrere. Dette krever mer kapital fra de som skal investere, noe som øker monopoliseringa ved å skyve ut de som ikke har mye kapital å investere, noe som legger grunnlaget for enda mer automatisering. Dette er en spiral som ikke kan stanses i kapitalismen, og det bidrar hele tiden til å skjerpe krisene og øke forråtnelsen.

Konkret viser forråtnelsen seg i nødvendigheten av statsmonopolkapitalisme. Imperialismen har ikke avskaffet konkurransen, men skjerpet den. Men dette gjelder systemet som helhet. Innenfor de enkelte bransjene derimot, undergraves konkurransen ikke bare av monopoldannelsen, men også av statens direkte innblanding, for eksempel med subsidier. Dette er drepen for kapitalismens «naturlige utvalg». De borgerlige politikerne, som alltid hetser sosialismen ved å påstå at den betyr ineffektiv produksjon, møter seg selv i døra når de dekker 60 prosent av datachips-produksjonen med subsidier. Hele det «grønne skiftet» er en stor prosess for å gi kapitalistene nye områder å investere i, med enorme statlige subsidier. Det øker statsmonopolkapitalismen, og, enda mer alvorlig – for herskerne, dette fører til en kraftig økning av forråtnelsen i imperialismen. Den allmenne krisa skjerpes på denne måten, og vil føre til stadig større rystelser av verdensøkonomien.

Det forholder seg nemlig ikke slik som det forfektes av keynsianister i økonomifaget, og deres sosialdemokratiske venner i politikken, når disse hevder at man kan løse krisene ved å sprøyte statlige midler inn i økonomien. Tvert om! Dette vil «redde» ulønnsomme selskaper fra ruin, på kort sikt, men det betyr og vil bety større problemer på lengre sikt. Regninga for disse redningspakkene sendes i hovedsak til massene, via økte priser, skatter og avgifter, noe som fører til mindre kjøpekraft. Dessuten må også de bedriftene som faktisk går godt bidra til å dekke regninga. Dermed straffes de mest effektive kapitalistene samtidig som «forbrukerne» får mindre å kjøpe varer for, noe som igjen gjør at flere kapitalister ikke får solgt sine varer og trenger mer subsidier for å ikke gå dukken. Dermed blir krisa enda verre i neste omgang. Likevel følger kapitalistene denne «logikken», og de fortsetter med sine krisepakker og subsidier, fordi de, med rette, frykter konsekvensene av å la krisa gå sin gang.

Imperialistisk agenda i grønn forkledning

Det såkalte «grønne skiftet», USAs «Green New Deal», EUs grønne subsidier og så videre, fremstilles i det ytre som klimatiltak. Egentlig er dette gigantiske pakker av statlige midler som gis til de store monopolselskapene, for at de skal investere i næring som ikke er lønnsom uten subsidier. For de forskjellige imperialistene er pakkene også proteksjonistiske, for å beskytte eget næringsliv og egen produksjon, og for å gi nye impulser til denne, for å styrke seg selv i rivaliseringen med andre imperialister. Dette er den realpolitiske essensen, skjult bak en grønn fasade. Yankee-imperialismen er i vår tid særlig på vakt mot kinesisk imperialisme, som er den av stormaktene som er nærmest å kunne utfordre USAs posisjon som hegemonisk supermakt. Samtidig er verken russisk, tysk eller fransk imperialisme «glemt» av yankeene. Imperialistenes forskjellige avtaler og allianser er alltid relative, mens konkurransen dem imellom er absolutt. Den politiske rivaliseringen, som av og til slår ut i krig, er et uttrykk for den økonomiske rivaliseringen. Det er i denne konteksten vi må forstå funksjonen til subsidier og «redningspakker».   

Økonomisk sett, er ikke disse pakkene og lovene bare en imperialistisk agenda i grønn innpakning; dette er imperialistenes nyeste forsøk på å puste mer liv inn i en råtnende og døende imperialisme. For supermakta USA sin del, betales disse enorme pakkene med stadig økt statsgjeld og ved å la dollarpressa rulle, i overført betydning. Dette kan de fortsette med utelukkende på grunn av sin hegemoniske posisjon. Bare verdens eneste supermakt kan holde på slik. Dollaren holdes oppe i verdi fordi den er hele verdens reservevaluta, og et fall i dollaren vil kaste alle markeder og alle stater ut i store problemer. USAs statsgjeld er verdens suverent største, og den fungerer på samme vis som dollaren. Alle andre imperialister har investert i USAs statsgjeld, for eksempel ved obligasjoner. Det norske oljefondet eier slike for enorme verdier. 

Faktisk.no skriver at per 31. mars 2019 hadde Oljefondet lån til USA verdt 644 milliarder kroner, i form av slike statsobligasjoner. Til sammenligning lånte de 180 milliarder til Japan, 93 milliarder til Tyskland og 55 milliarder til Storbritannia. Dette er en av metodene imperialistene, og særlig stormaktene og enda mer særlig: USA-imperialismen, utnytter sin posisjon på. USA troner soleklart på verdenstoppen med en statsgjeld som passerte 31.000 milliarder dollar i oktober i 2022. Denne statsgjelden har skutt i været siden 1990-krisa, og er mangedoblet de siste tretti årene. Kort sagt fungerer statsgjelda og dollar som reservevaluta som en måte å fordele regningene til USA-imperialismen utover hele verden. Det er omtrent slik monopoler fungerer, noe vi konkret kan se i norsk dagligvarebransje, hvor de store monopolene presser prisene, og således tvinger underleverandører til å betale dagligvaregigantenes profitter.

Råtnende og døende kapitalisme

Kort sagt: All verdens folk og nasjoner, inkludert de andre imperialistene, også Norge, deltar i et enormt «spleiselag» for å holde USAs økonomi i gang, inkludert de enorme subsidiene USA nå skal øse ut over infrastruktur og industri for å styrke deres posisjon i rivaliseringa med kinesisk imperialisme. USA-imperialismen, og andre imperialister, sprøyter nå enorme offentlige midler inn i «grønn industri», med det resultat at tendensen til statsmonopolkapitalisme øker. Denne tendensen betyr at det offentliges andel av økonomien, og statens deltagelse i næringslivet, øker, med den direkte følgen at ulønnsom virksomhet subsidieres. I sum betyr dette at degenereringen og forråtnelsen i imperialismen fortsetter å tilta. Dermed bekreftes igjen Lenins tese om at imperialismen er monopolistisk, råtnende og døende kapitalisme, og at imperialismen er kapitalismens høyeste og siste stadium.   

Referanser
The Economist, Volume 446, number 9332
Nei, Norge låner ikke ut 300 milliarder til Tyskland og 600 til USA og Japan, til null rente
USAs statsgjeld passerte 31.000 milliarder dollar – E24
USAs statsgjeld – Wikipedia