Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Forlaget Røde Fane har oversatt erklæringen som utgjør det ideologiske og politiske grunnlaget for Internasjonalt Kommunistisk Forbund. Vi oppfordrer alle lesere til å studere den og anvende den som inspirasjon og veiledning.
Kameratene i Kommunistisk Internasjonale (ci-ic.org) har offentliggjort erklæringen på flere språk, sammen med nyheten om den seierrike forente maoistiske internasjonale konferansen, 26. desember 2022:
Innhold
FORORD TIL NORSK OVERSETTELSE
Vi hilser den store seieren som er vunnet gjennom den første forente maoistiske internasjonale konferansen og stiftelsen av Internasjonalt Kommunistisk Forbund, IKF. Dette er en stor seier for det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk, for den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og for formann Gonzalo, vår tids største marxist-leninist-maoist.
Denne hendelsen innebærer at kampanjen for maoismen, innledet av Perus Kommunistiske Parti i 1982, er i ferd med å kulminere, ved at maoismen etableres som eneste kommando og veiledning for den proletariske verdensrevolusjonen. Dette er et hardt slag mot imperialismen, reaksjonen og revisjonismen.
Denne seieren er ideologisk, politisk og organisatorisk, samt moralsk og militær. Den har bokstavelig talt kostet blod, og det har tatt fire tiår å nå frem til dette vendepunktet. Vi erklærer at vi tar fast stilling for dette dokumentet, som et grunnlag for å etablere en politisk generallinje for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen, som prinsipper for Internasjonalt Kommunistisk Forbund, og som en veiledning og inspirasjon for alle sanne proletariske revolusjonære. Vi stadfester at marxistene forener seg, og at revisjonistene splitter.
Vi står fullt og helt ansvarlig for alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen. Vi har laget et tillegg som blant annet forklarer noen av fremmedordene i teksten.
Forlaget Røde Fane
Mars 2023
Proletarer i alle land, foren dere!
POLITISK ERKLÆRING OG PRINSIPPER FOR INTERNASJONALT KOMMUNISTISK FORBUND
I. INNLEDNING
Som kommunister er vi sønner og døtre av en unik klasse i verden, det internasjonale proletariatet, som har en ubrytelig sammensveiset skjebne: kommunismen, som enten alle eller ingen når frem til. Derfor holder vi fullt og fast på den proletariske internasjonalismen som et grunnleggende prinsipp for IKB, ved å anvende vår mektige og udødelige parole etablert i Det kommunistiske partis manifest av Marx og Engels: «Proletarer i alle land, foren dere!»
Kommunismen er historiens ubønnhørlige mål. Menneskeheten marsjerer mot den og dette uslokkelige målet vil nås uansett hvilke omstendigheter vi står overfor i dag.
Kommunistenes hovedoppgave er å omforme og utvikle seg som et marxist-leninist-maoistisk kommunistparti for å gjøre revolusjon for å erobre makten – som vi må utvikle i henhold til hvert lands særegenheter – som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen for å nå kommunismen. Eksistensen av et kommunistisk parti er avgjørende for å gjøre proletarisk revolusjon i den nye æraen vi befinner oss i – som ble åpnet med den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917. Uten et marxist-leninist-maoistisk kommunistparti kan ikke revolusjonen finne sted og langt mindre utvikles for å erobre og forsvare den nye makta.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen er fortroppen til det internasjonale proletariatet. Hovedproblemet for IKB er fortsatt at styrkene er splittet, og hovedfaren er revisjonismen. Dens enhet er bygget på grunnlag av og veiledet av marxismen, i dag marxismen-leninismen-maoismen, og dens anvendelse på revolusjonens konkrete praksis i hvert land og på verdensrevolusjons prosess.
Formann Mao lærte oss at: «Historien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen viser oss at proletarisk enhet konsolideres og utvikles i kampen mot opportunismen, revisjonismen og splittelsesmakeri». Den nåværende splittelsen har sin opprinnelse i den kapitalistiske restaureringen i Sovjetunionen og i folkets Kina, og har blitt forverret av fremveksten av den revisjonistiske og kapitulasjonistiske høyreopportunistiske linja (HOL R&K) i Peru, «prachandismen» sitt revisjonistiske forræderi i Nepal og den «avakianistiske» likvidasjonistiske revisjonismen i den Revolusjonære Internasjonalistiske Bevegelsen (RIM), i tillegg til andre uttrykk for denne nye revisjonismen i forskjellige partier og organisasjoner. Splittelsesmakeri og den påfølgende splittelsen er resultatet av den nye revisjonismens svik mot marxismens grunnleggende prinsipper i den proletariske bevegelsen.
Dagens demarkasjonslinje mellom marxisme og revisjonisme består av: 1) å anerkjenne eller ikke anerkjenne maoismen som det tredje, nye og høyere stadiet av marxismen, og nødvendigheten av å bekjempe revisjonismen og all opportunisme; 2) å anerkjenne eller ikke anerkjenne allmektigheten av revolusjonær vold for å gjøre revolusjon i hver av sine egne land; 3) å anerkjenne eller ikke anerkjenne nødvendigheten av å rive det gamle statsapparatet og erstatte borgerskapets diktatur med proletariatets diktatur; 4) å anerkjenne eller ikke anerkjenne nødvendigheten av proletariatets revolusjonære parti. 5) å anerkjenne eller ikke anerkjenne nødvendigheten av proletarisk internasjonalisme.
IKB kan ikke gjøre et eneste skritt mot gjenforening uten å bekjempe revisjonisme og all opportunisme ufravikelig og uatskillelig fra kampen mot imperialismen og all reaksjon. Dette er grunnen til at vi baserer oss på prinsippet om at «tolinjekampen er det som driver partiets utvikling framover», som er avgjørende for å formulere og forsvare den røde proletariske linjen og for å bekjempe de andre ikke-proletariske linjene, med andre ord, for å holde partiet rødt.
Den allmenne kontrarevolusjonære offensiven som ble sluppet løs på begynnelsen av 90-tallet i forrige århundre – hovedsakelig av Yankee-imperialismen – blir beseiret av den marxist-leninist-maoistiske revolusjonære motoffensiven gjennom folkekrigene, kampene for nasjonal frigjøring og kampene utviklet av proletariatet og de undertrykte folkene i verden. Vi hilser de heltemodige folkekrigene i India, Peru, Tyrkia og Filippinene og de væpna nasjonale frigjøringskampene.
Klassekampen i imperalismens og den proletariske verdensrevolusjonens epoke – epoken vi befinner oss i, epoken av allmenn krise, hvor imperialismen feies vekk – følger logikken til folket, etablert av formann Mao Zedong1, som tilsier at det ikke finnes noe definitivt nederlag for proletariatet. Dermed kan ikke de kapitalistiske restaurasjonene i Sovjetunionen (1956) og i Kina (1976) stoppe det internasjonale proletariatets revolusjonære marsj på sin vei for å til slutt erobre makten. Disse nederlagene er kun øyeblikk i utviklingen av motsigelsen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, som vi trekker lærdommer fra for å forhindre restaurasjon i fremtiden. De få tiårene med proletariatets diktatur, som begynte konstruksjonen av sosialismen i mer enn en tredjedel av verden, skapte de største sosiale transformasjonene og erobringene for massene i menneskets historie, som aldri kunne oppnås før dette.
Den sosialimperialistiske Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet representerte ikke marxismens eller sosialismens nederlag, men bankerotten til den råtnende revisjonismen og sosialimperialismen. Marxismen, i dag marxismen-leninismen-maoismen, er den mest komplette, progressive og rasjonelle doktrinen i menneskehetens historie. Den representerer det nye fordi den er verdensbildet, ideologien, til den siste og mest avanserte klassen i historien: proletariatet. Det er en klasse som er bevisst på sin historiske rolle som kapitalismens og følgelig hele klassesamfunnets banemann. Maoismen står i motstrid til all dekadent og foreldet borgerlig ideologi og dens revisjonistiske avvik.
I løpet av mer enn 170 år, med utgangspunkt i Det kommunistiske partis manifest i 1848, har ideologien til proletariatet oppstått og utviklet seg i smeltedigelen av klassekamp i tre stadier: 1) marxisme, 2) marxisme-leninisme og 3) marxisme-leninisme-maoisme. Maoisme er det internasjonale proletariatets allmektige vitenskapelige ideologi, allmektig fordi den er sann, det tredje, nye og høyere stadiet av marxismen. Den er marxismen i dag, som vi reiser, forsvarer og hovedsakelig anvender.
Den nye revisjonismen til ROL i Peru, den såkalte «prachandaismen» og «avakianismen», osv., opererer innenfor den internasjonale proletariske bevegelsen som en del av den allmenne kontrarevolusjonære offensiven, som en anti-maoistisk motstrøm, som forsøker å holde den proletariske verdensrevolusjonen nede. Den nye revisjonismen negerer marxismen, partiet, sosialismen og proletariatets diktatur. Fokus for angrepene deres sentreres imidlertid i negasjonen av folkekrigen som et essensielt og uatskillelig spørsmål i maoismen.
Det grunnleggende i maoismen er makt, med andre ord makt til proletariatet, makt til proletariatets diktatur, makt basert på væpnede styrker ledet av kommunistpartiet. For å spesifisere: 1) makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen, 2) makt til proletariatets diktatur i den sosialistiske revolusjonen og de påfølgende kulturrevolusjonene, 3) makt basert på væpnene styrker ledet av kommunistpartiet, erobret og forsvart gjennom folkekrig.
Formann Mao etablerte verdensrevolusjonens strategi og taktikk. Utviklingen av verdensrevolusjonen er det hovedsakelige for å forhindre imperialistisk verdenskrig, og, hvis den bryter ut, må vi kommunister stå imot den med revolusjonær verdenskrig. Dette krever at vi leder folkekriger mot de imperialistiske aggresjonskrigene mot de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika, Latin-Amerika og til og med Europa. Selv uten den imperialistiske aggresjonen, må vi lede folkekrig for å gjøre revolusjon, spredt utover land og kontinenter, til vi avanserer videre mot verdensrevolusjonen, som vi vil feie imperialismen og reaksjonen bort fra jordens overflate. Dermed faller det på oss å utvikle verdensrevolusjonen gjennom revolusjonær krig, og dens grunnlag er de undertrykte nasjonene.
Derfor er det grunnleggende aspektet ved maoismen makt. Folkekrig og makt til klassen er en essensiell og uatskillelig del av maoismen, av proletariatets politiske og militære konsept, makt erobret og forsvart av en væpnet styrke ledet av kommunistpartiet.
Den revolusjonære krigen, folkekrigen, er den overlegne formen for kamp, og gjennom den blir revolusjonens grunnleggende problemer løst. Det er den militære strategien som svarer til den politiske strategien (erobring av makten), for å forandre samfunnet til fordel for klassen og folket. Det er hovedformen for kamp, og folkehæren er hovedformen for organisasjon, en hær av en ny type som kjemper, mobiliserer2, og produserer. Folkekrig er massenes krig ledet av kommunistpartiet, for å erobre og forsvare den nye makten for proletariatet.
For å føre folkekrig er det nødvendig å ha fire grunnleggende spørsmål i tankene: 1) proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, anvendt på den konkrete praksisen og særegenhetene til revolusjonen i hvert land, være seg undertrykte land eller imperialistiske land, 2) nødvendigheten av at kommunistpartiet leder folkekrigen, 3) spesifikasjon av den politiske strategien for dens vei, 4) baseområder. Den nye makten eller Front–Ny stat, som er dannet i baseområdene, er kjernen i folkekrigen.
For å etablere baseområder etablerte formann Mao tre grunnleggende forutsetninger: 1) å ha væpnede styrker, 2) å nedkjempe fienden, 3) å mobilisere massene. Det vil si å utvikle geriljakrigføring for å utslette fiendens levende krefter, og slik skape et maktvakuum for å etablere, konstruere og forsvare den nye makten, å ødelegge de gamle produksjonsforholdene og å bygge nye. Herfra utvikles motsigelsen ny makt/ny stat mot gammel stat, gjennom ulike øyeblikk av restaurasjon og kontrarestaurasjon, i tråd med krigens fluiditet.
Imperialismen er det høyeste og siste stadiet av kapitalismen, som er monopolistisk, parasittisk, råtnende og døende. Den er i sin allmenne og siste krise, og på grunn av denne situasjonen blir de uunngåelige sykliske krisene dypere og i økende grad forverret. Dette er grunnen til at hver nye krise starter fra et lavere punkt enn tidligere. Den er bare der for å bli feid bort av verdensrevolusjonen.
Imperialisme er tendensen til reaksjon og krig over hele linjen. Imperialismen og verdensreaksjonen vil gå under midt i komplekse kriger av alle slag. De vil bli feid bort fra jordens overflate med revolusjon, og sosialismen vil oppstå. Lenin slo fast at imperialismen er en «koloss på leirføtter», og formann Mao sa at strategisk må vi forakte imperialismen fullstendig, men taktisk må vi ta den på alvor.
Mao etablerte sin store tese: «De neste femti til om lag hundre åra fra nå av kommer til å bli en stor epoke med grunnleggende endringer av samfunnssystemet over hele verden, en omveltningsepoke uten like i noen tidligere historisk periode. Vi lever i en slik epoke og må være forberedt på å ta del i veldige kamper, som i forma vil ha mange trekk som er forskjellige fra trekka til kampene før i tida.» (Mao Zedong, «Tale på en utvida arbeidskonferanse sammenkalt av sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti»).
Den proletariske verdensrevolusjon som prosess, som vi utvikler oss innenfor i denne perioden, er den hvor imperialismen og verdensreaksjonen vil bli feid vekk fra jordens overflate. Dermed har revolusjon blitt den historiske og politiske hovedtendensen i dagens verden.
Alle de grunnleggende motsetningene i denne epoken skjerpes, hvor hovedmotsigelsen er den mellom undertrykte nasjoner og imperialismen. De objektive forholdene har aldri før vært så modne for revolusjon. Utviklingen av de subjektive kreftene går fremover, knuser den avtagende allmenne kontrarevolusjonære offensiven, og knuser pessimismen og kapitulasjonismen som revisjonismen fremmer og sprer. Forutsetningene for revolusjon er gunstigere for hver dag som går.
Å utvikle den proletariske verdensrevolusjonen krever flere folkekriger. Det er nødvendig å konstituere eller rekonstituere kommunistiske partier, i henhold til hvert enkelt tilfelle, i alle land, ved å anvende Lenins lære «gå til de dypeste og breieste massene», «å utdanne dem i revolusjonær vold» i praksis, og «rydde unna den kolossale søppelhaugen» ved å uforsonlig bekjempe opportunismen og revisjonismen.
Denne internasjonale konferansen og den nye organisasjonen som er født i denne handlingen er seire for det internasjonale proletariatet og et hardt slag mot den allmenne kontrarevolusjonære offensiven til imperialismen og verdensreaksjonen, så vel som mot all revisjonisme og opportunisme.
Den nye internasjonale organisasjonen er et senter for ideologisk, politisk og organisatorisk koordinering, basert på demokratisk sentralisme og å løse problemer gjennom gjensidig og kontinuerlig konsultasjon mellom partiene og organisasjonene den består av, og den vil utvide denne metoden til å omfatte alle utenfor, som også deltar med de samme prinsippene og formålene. Oppgaven til den nye internasjonale organisasjonen er å kjempe for å tvinge gjennom maoismen som eneste kommando og veiledning for den proletariske verdensrevolusjonen, i tjeneste for konstituering eller rekonstituering av marxist-leninist-maoistiske kommunistiske partier (den forsinkede strategiske oppgaven), og tjene til å initiere, utvikle og koordinere folkekriger i hele verden med sikte på å rekonstituere Den kommunistiske internasjonalen.
II. GRUNNLAG FOR ETABLERING AV EN POLITISK GENERALLINJE FOR IKB
Gjennom å anvende marxismen-leninismen-maoismen på revolusjonens konkrete praksis i hvert enkelt land og på verdensrevolusjonen, legger vi frem følgende grunnlag for etablering og utvikling av en politisk generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen:
1. NY ÆRA
Med imperialismens fremvekst ble verden delt mellom en håndfull undertrykkende nasjoner på den ene siden og et stort antall undertrykte nasjoner på den anden siden, hvilket modnet betingelsene for verdensrevolusjonen.
Den store sosialistiske oktoberrevolusjonens triumf i 1917, ledet av den store Lenin og bolsjevikpartiet, markerte en ekstraordinær milepæl i verdenshistorien. Den var avslutningen av den borgerlige verdensrevolusjonen og åpnet den nye æraen, hvor proletariatet som klasse tar på seg å ødelegge imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydalismen: imperialismen og den proletariske verdensrevolusjonens æra. Det var mange revolusjoner før den store oktoberrevolusjonen, og hver av dem ga en ny impuls til samfunnet. Disse revolusjonene erstattet imidlertid bare et utbyttersystem med et annet.
Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen (SSO) var den første revolusjonen for å etablere et samfunn fritt for utbytting og undertrykking, et klasseløst samfunn. Den sosialistiske oktoberrevolusjonen representerte et radikalt vendepunkt i menneskehetens historie. Den åpnet en ny æra på den lange og lysende veien som fører til sosialismen og kommunismen.
SSO fremmet revolusjonær vold som et uunnværlig våpen for å omforme hele verden. Lenin sa: «Med oktoberrevolusjonen … oppnådde den revolusjonære volden en strålende suksess». Idet vi tar opp det marxistiske prinsippet om revolusjonær vold som allmenngyldig lov, stadfester vi oss selv igjen i at formann Mao har etablert at «den politiske makt ligger i geværet», og at «vi er tilhengere av den revolusjonære krigens allmakt».
For å forstå verden i denne nye æraen må vi se at fire grunnleggende motsigelser uttrykker seg: 1) motsigelsen mellom kapitalisme og sosialisme, motsigelsen mellom de to radikalt forskjellige systemene, som består gjennom hele denne perioden, og vil være en av de siste til å bli løst – den vil vedvare selv etter maktovertakelsen; 2) motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet, en motsigelse mellom to motsatte klasser, som også vil vedvare etter maktovertakelsen, som viser seg i forskjellige ideologiske, politiske og økonomiske former, inntil den oppløses når vi går inn i kommunismen; 3) de inter-imperialistiske motsigelsene – motsigelser mellom imperialistene om verdenshegemoniet – mellom supermaktene, mellom supermaktene og de øvrige imperialistiske maktene, og de imperialistiske maktene seg imellom; 4) motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene og imperialismen, kampen for de undertrykte nasjonenes frigjøring gjennom ødeleggelsen av imperialismen og reaksjonen – den historisk viktigste motsetningen under hele imperialismens æra, selv om enhver av de fire grunnleggende motsigelsene kan bli hovedmotsigelsen i henhold til særegne forhold i klassekampen, vil den historisk hovedsakelige motsigelsen uttrykke seg slik på nytt, helt til den løses fullstendig.
Vi, marxist-leninist-maoistene, har som perspektiv at vi må gjennomføre tre typer revolusjoner for å nå vårt endelige mål, kommunismen: 1) demokratisk revolusjon, den borgerlige revolusjonen av en ny type: under ledelse av proletariatet i de tilbakeliggende landene, for å etablere proletariatets, bøndenes og småborgerskapets, og – under visse forutsetninger – mellomborgerskapets, felles diktatur, hele tiden under proletariatets hegemoni, representert ved sitt kommunistiske parti; 2) sosialistisk revolusjon, i de imperialistiske landene, som etablerer proletariatets diktatur; 3) kulturrevolusjonene, som utføres for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur, for å undertrykke og eliminere enhver fremvekst av kapitalisme og for å bekjempe forsøkene på kapitalistisk restaurasjon, som tjener til å styrke proletariatets diktatur og å marsjere frem mot kommunismen.
Formann Mao lærte oss det «At det gamle blir fortrengt av det nye, er en allmenn, evig og uforanderlig lov i universet». At klasser ikke kan ta makta på et eneste forsøk, i kampen for å etablere det nye sosiale systemet, er en lov for historien. Det kan heller ikke være annerledes for proletariatet. Restaurasjonen av kapitalismen i Sovjetunionen (1956) og i Kina (1976) er en del av motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme, den historiske kampen for at det nye skal fortrenge det gamle.
Lenin advarte om at utbytterklassene aldri vil gi opp etter å ha blitt nedkjempet og ekspropriert. Deres hat og deres innsats for å restaurere kapitalismen vil hundredobles etter at de lider nederlag. Deres ønsker om og forsøk på restaurasjon vil forvandles til restaurasjonsforsøk. Det er derfor de med fast hånd må underordnes proletariatets diktatur, slik at man kan generere forholdene for å gjøre ende på klassene for alltid. Lenin slo fast at «å likvidere kapitalismen og alle sporene etter den, og å introdusere den kommunistiske ordens prinsipper, utgjør innholdet i den nye epoken av verdenshistorien som nå har begynt».
Altså slo Lenin fast at denne oppgaven vil ta lang tid, og at det for å fullstendig likvidere klassene ikke bare er nødvendig å eliminere utbytterklassene, men også forskjellene mellom by og land, arbeidere og bønder, åndsarbeid og håndsarbeid, og så videre.
Denne motsigelsen kan bare løses gjennom en lang og kompleks prosess av restaurasjon og kontra-restaurasjon, helt til proletariatets diktatur er konsolidert i hele verden. Slik banes det vei for at alle sosiale klasser forsvinner, og med det oppløses også staten, og menneskeheten går inn i den evig skinnende og gyldne kommunismen. Formann Mao lærte oss at «Det sosialistiske system vil en gang tre i stedet for det kapitalistiske system. Dette er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje. Hvor sterkt de reaksjonære enn prøver å stanse historiens hjul, vil revolusjonen før eller seinere komme og uunngåelig seire».
2. VERDENSREVOLUSJONENS PROSESS
Det er to krefter som opererer innenfor den revolusjonære bevegelsen i hele verden: den internasjonale kommunistiske bevegelsen og den nasjonale frigjøringsbevegelsen, den første er den ledende og den andre er basisen.
Den nasjonale frigjøringsbevegelsen er kraften som opererer innenfor nasjonene som er undertrykt av imperialismen og reaksjonen. I 1910-årene viet Lenin svært stor oppmerksomhet til kampene i India, Kina, Persia, og slo fast at den sosialistiske revolusjonen ikke enkelt og utelukkende vil bestå av proletariatet mot sitt eget borgerskap, men også av alle koloniene mot deres undertrykkere. Han sa at det finner sted en fusjon av krefter: den internasjonale proletariske bevegelsen, som virker i hele verden, og den nasjonale frigjøringsbevegelsen i de undertrykte landene. Gitt at massene i de undertrykte landene utgjør størstedelen av verdens befolkning, vil disse være den avgjørende vekten i verdensrevolusjonen. Han trekker konklusjonen at revolusjonen forskyves i retning av de undertrykte nasjonene, uten at det negerer revolusjonen i de imperialistiske landene. Videre viser han at en sosialistisk stat, slik Sovjetunionen var, kan utvikle seg i midt i en imperialistisk beleiring. Av dette følger loven om verdensrevolusjonens ujevne utvikling.
Gjennom å utvikle Marx videre, legger Lenin grunnlaget for verdensrevolusjonens strategi for å undergrave imperialismen, ved å forene kampen for nasjonal frigjøring med den internasjonale proletariske bevegelsens kamp og å utvikle revolusjonen. Selv om «Proletarer i alle land, foren dere!» er kommunistenes kamprom, fremsetter han at kampropet som bør lede kampen til de to kreftene bør være «Proletarer i alle land og verdens folk, foren dere!». Det siste forener den proletariske bevegelsen for konstruksjon av sosialismen i de imperialistiske landene, med kampene for nasjonal frigjøring i de koloniale og halvkoloniale landene, og ble vedtatt som slagord av den kommunistiske internasjonalen.
Formann Mao, som utviklet verdensrevolusjonens strategi og taktikk, spesifiserte dette slagordet i henhold til de aktuelle oppgavene: «Marxist-leninister i alle land, foren dere! Revolusjonære folk i hele verden, foren dere – knus imperialismen, den moderne revisjonismen og alle reaksjonære i hvert enkelt land!». Slik fusjonerer han den nasjonale frigjøringsbevegelsen med den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og disse to kreftene driver verdenshistoriens utvikling fremover.
Den internasjonale proletariske bevegelsen er det internasjonale proletariatets teori og praksis. Proletariatet kjemper innenfor tre sfærer, den ideologiske, den politiske og den økonomiske. Siden det for første gang trer inn i historien, som den siste klassen, har det kjempet. De følgende milepælene står i en særstilling. 1848 da det kommunistiske manifest, skrevet av Marx og Engels, etablerer proletariatets grunnlag og program. 1871, Pariskommunen, hvor proletariatet for første gang griper makten. 1905, generalprøven for revolusjonen. 1917, oktoberrevolusjonens seier Russland, hvor klassen etablerer proletariatets diktatur og åpner en ny æra. 1949, den kinesiske revolusjonens seier, med de revolusjonære klassenes felles diktatur under ledelse av proletariatet, som løser det å avansere uavbrutt inn i den sosialistiske revolusjonen, og som endrer styrkeforholdet mellom kreftene i verden. 1960-årene med den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR), ledet av formann Mao Tsetung, som fortsetter revolusjonen under proletariatets diktatur i skarp kamp mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon.
Vi må utvikle kampen for dagskrav i tjeneste for kampen om makta. Proletariatet genererer fagforeningen og streiken innenfor kampen for dagskrav, som ikke bare er verktøy til kamp for dagskrav, men som herder klassen «for de store slagene som kommer». Streiken er det hovedsakelige verktøyet i den økonomiske kampen og generalstreiken er komplementær til oppstanden.
Proletariatet genererer et politisk apparat: det kommunistiske partiet, som er fullstendig motsatt av og forskjellig fra de andre partiene. Det har som mål å erobre den politiske makten, som definert av Marx. Lenin etablerte dets karakter som partiet av en ny type, i kampen mot den hemmende innflytelsen fra den gamle revisjonismen, som genererte borgerlige arbeiderpartier baseret på arbeideraristokratiet, fagforeningsbyråkratiet og parlamentarisk kretinisme, og tilpasser seg den gamle orden.
Formann Mao Zedong utviklet partiets konstruksjon rundt geværet og reiste den innbyrdes sammenhengende konstruksjonen av de tre verktøyene: kommunistpartiet, hæren av en ny type og den revolusjonære enhetsfronten, med partiet som senteret.
Proletariatet genererer ideologi for verdensrevolusjonen: marxismen-leninismen-maoismen.
Marx har formulert og lagt grunnlaget for den dialektiske materialismen, og anvendt den til analysen av kapitalen, av det kapitalistiske samfunnet, og har oppdaget loven for utviklinga av historien. Marx og Engels samlet det beste menneskeheten har skapt: klassisk tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme, for å legge grunnlaget for proletariatets ideologi. Etter Marx’ død har Engels ferdigstilt Marx’ påbegynte arbeider, som bok to og tre av Kapitalen. Det var han som systematiserte og definerte marxismen som det internasjonale proletariatets integrerte og harmoniske teori. Med Lenins ord: «det er umulig å forstå marxismen og å presentere den fullstendig, uten å ta i betraktning alle verkene til Engels». Marxismen har aldri tatt et eneste skritt i sitt liv, uten å kjempe mot feilaktige ideer og holdninger. Den måtte konfrontere Proudhon og anarkismen, Dührings høyreorienterte avvik og hans påståtte kreative utvikling, og de opportunistiske standpunktene som oppsto innenfor det sosialdemokratiske partiet i Tyskland.
Våre udødelige grunnleggere Marx og Engels, har gjennom vitenskapelig analyse vist at kapitalismen kollapser og uunngåelig gå gå over til kommunismen, hvor menneskers utbytting av mennesker ikke lenger vil eksistere. De slo fast at oppgaven til proletariatet i alle land, er å reise seg til revolusjonær kamp mot kapitalismen, og å samle alle arbeidere og utbyttede for å ødelegge den, og å bygge sosialismen og kommunismen på dens ruiner.
Etter Engels’ død utviklet den gamle revisjonismen seg, med Bernstein og Kautsky, og Lenin bekjempet og beseiret dem. I syntese etablerer marxismen, i sin første fase, den marxistiske filosofien, altså den dialektiske materialismen, den marxistiske politiske økonomien og den vitenskapelige sosialismen.
Lenin utviklet marxismen og løftet den til sitt andre stadie: marxismen-leninismen. Dette gjorde han i hard kamp mot de gamle revisjonistene. Disse negerte den marxistiske filosofien, ved å si at man burde basere seg på nykantianismen, altså idealisme, og ikke dialektisk materialisme. Innenfor den politiske økonomien negerte de den voksende pauperismen, og de bekreftet slik at kapitalismen ville tilfredsstille proletariatets krav. De fornektet både merverdien og imperialismen. Innenfor den vitenskapelige sosialismen motsatte de seg klassekamp, revolusjonær vold og proletariatets diktatur, og reiste i stedet pasifisme og parlamentarisk kretinisme.
Lenin lærte oss at proletariatets revolusjonære politikk materialiseres gjennom dets fortroppsparti. Uten sin egen generalstab, det kommunistiske partiet, kan ikke proletariatet oppfylle sin hovedrolle i forvandlingen av verden. Takket være eksistensen av et revolusjonært parti av en ny type, skapt og ledet av Lenin, kunne det russiske proletariatet utnytte den revolusjonære situasjonen og forvandle den imperialistiske krigen til revolusjonær borgerkrig. Formann Mao sa: «Med fødselen av revolusjonære partier av denne typen, har verdensrevolusjonens fysiognomi endret seg».
Revisjonisme er å revidere de marxistiske prinsippene ved å påberope seg nye omstendigheter. Lenin sa at revisjonisme er borgerskapet som avanserer innenfor proletariatets rekker, og at for å kjempe mot imperialismen er det nødvendig å kjempe mot revisjonismen, fordi de utgjør to sider av samme mynt. Lenin understreker at revisjonismen forsøker å splitte fagbevegelsen og proletariatets politiske bevegelse, at den genererer splittelse i sosialismen. I akkurat denne uforsonlige kampen mot revisjonismen, reiser Lenin nødvendigheten av å forvandle den imperialistiske krigen til revolusjonær krig, i forbindelse med forberedelsene til og begynnelsen av første verdenskrig. Han avslørte gamle revisjonister som sosialpatrioter og sosialsjåvinister. Han slo fast at i revolusjonære tider er det nødvendig å skape nye organisasjoner, fordi reaksjonen slår til mot de legale organisasjonene, og at vi må bygge klandestine apparater – også for massearbeidet. Deretter materialiserte han oktoberrevolusjonen med et kommunistisk parti og gjennom den væpna oppstanden.
Kamerat Stalin fortsatte Lenins arbeid, og i prosessen med sosialistisk konstruksjon i Sovjetunionen kjempet han mot høyreopportunismen og forræderiet til Trotskij, Zinovjev, Kamenev og Bukharin. Stalin utviklet denne kampen i 13 år, og det er feil å påstå at han løste problemene administrativt.
Under verdenskrigen måtte Sovjetunionen under kamerat Stalins ledelse, anvende den brente jords taktikk for å forsvare sitt territorium. Forsvaret av det sosialistiske fedrelandet kostet mer enn 25 millioner liv. Midt i en kompleks og vanskelig situasjon, ble proletariatets diktatur, under kamerat Stalins ledelse, konsolidert, og konstruksjonen av sosialismen seiret. De fem femårsplanene som ble anvendt gjennom 25 år, førte til den største forvandlingen av produksjonsforhold og den mektigste utviklingen av produktivkrefter noensinne i historien, og de største samfunnsmessige bragdene folkemassene hadde oppnådd til da.
Vi stadfester formann Maos standpunkt til kamerat Stalins rolle som en stor marxist. Videre må vi ikke glemme at det var han som på mesterlig vis definerte leninismen. Vi kommunister har i dag som oppgave å reise forsvaret av hans rolle i den andre verdenskrigen, i den kommunistiske internasjonalen og særlig dens 7. verdenskongress.
Formann Mao Zedong utvikler marxismen-leninismen, løfter marxismen til sin høyeste topp, og forvandler proletariatets teori til marxisme-leninisme-maoisme. Han gjennomførte denne oppgaven midt i en seig og vedvarende kamp, hvor han knuste høyreopportunistiske linjer innenfor Kinas Kommunistiske Parti. Vi fremhever her knusingen av de revisjonistiske linjene til Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. På det internasjonale planet ledet han kampen mot Khrusjtsjovs moderne revisjonisme, og beseiret den. Han materialiserte den demokratiske revolusjonen i Kina, dens uavbrutte overgang til sosialistisk revolusjon, og den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR).
I historisk perspektiv er SPKR det mest transcendentale ved formann Maos utvikling av marxismen-leninismen. Den er løsningen av det store uløste spørsmålet om hvordan fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur. «Den er en ny etappe i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe som griper dypere og er meget vidtrekkende».
La oss fremheve to spørsmål: 1) SPKR innebærer en milepæl i utviklingen av proletariatets diktatur for å konsolidere proletariatet ved makten, som ble konkretisert med «tre i én»-revolusjonskomiteer, og 2) restaurasjonen av kapitalismen i Kina, etter Deng-klikkens kontrarevolusjonære kupp i 1976, negerer slett ikke SPKR, men er rett og slett en del av kampen mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon, og det beviste faktisk den transcendentale historiske viktigheten av SPKR i menneskehetens utrettelige marsj mot kommunismen.
Under disse forholdene ble den største massemobiliseringen på jorda noensinne gjennomført, et jordskjelv av en en politisk prosess, hvis mål formann Mao definerer slik: «Denne store proletariske kulturrevolusjonen er fullstendig nødvendig og høyst betimelig, for å konsolidere proletariatets diktatur, forhindre kapitalistisk restaurasjon og bygge sosialismen».
Formann Mao stadfester at det å mangle et korrekt ideologisk-politisk utgangspunkt er det samme som å mangle en sjel, og at SPKR er en stor revolusjon med mål om å forandre menneskers sjeler, det vil si deres verdensanskuelse, ideologien, og å elevere proletariatet og de brede massene i kampen for makta, forsvaret av proletariatets diktatur, verdensrevolusjonen og kommunismen.
Vi kommunister har dermed tre store sverd: vår grunnlegger Marx, den store Lenin og formann Mao Zedong. Vår store oppgave er å reise, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, og tvinge den gjennom som kommando og veiledning for verdensrevolusjonen.
Den proletariske verdensrevolusjonens vei av heltemot og storslått sosial transformasjon, begynte konkret i 1871 med den udødelige pariserkommunen, ble fulgt av revolusjonen i Russland i 1905 midt i den første imperialistiske verdenskrigen, og seiret i den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i 1917, som åpnet en ny æra i verdenshistorien.
Kort tid etter uttrykte imperialismen igjen sin allmenne krise av forråtnelse, og åpnet med andre verdenskrig på nytt konfrontasjonen mellom de viktigste maktene for å komme ut av krisa og redefinere et nytt hegemoni i verden. Krigen transformerte seg selv i store slag for nasjonal frigjøring gjennom hele verden, og skjerpet motsigelsen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, og førte til at fascismen ble knust i den store seieren for Sovjetunionen og den røde armé, samt i mange demokratiske revolusjoner i Europa og Asia, noe som genererte en utvida sosialistisk leir.
Med den store kinesiske revolusjonen markeres et nytt styrkeforhold av strategisk likevekt i verden mellom kreftene til kapitalismen og sosialismen. Hele perioden etter andre verdenskrig preges av bitter kamp mellom imperialisme og sosialisme. Yankee-imperialistene oppnådde hegemoni i den kapitalistiske leiren, og truet hele verden gjennom kjernefysisk utpressing. Alt dette hadde ringvirkninger i klassekampen over hele verden.
Høyrefløyen i SUKP reiste seg i Sovjetunionen ved den store kamerat Stalins død, for å stanse utviklingen av sosialismen. De grep øyeblikket for å komme på offensiven, og den moderne revisjonismen trådte fram i lyset. Denne undergravde proletariatets diktatur og enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Ved den 20. kongressen til SUKP i 1956 løp Khrusjtsjov-revisjonismen løpsk, usurperte ledelsen i Lenins og Stalins parti og i den røde armé. Gjennom et statskupp ble proletariatets ledelse usurpert til fordel for borgerlig restaurasjon i Sovjetunionen.
I møte med disse hendelsene ble imperialismen mer selvsikker og gikk på offensiven i mange land, med flere statskupp, for å styrke sin dominans og gå imot den store bølgen av nasjonal frigjøringskamp som fant sted i Asia, Afrika og Latin-Amerika. KKP, med formann Mao i spissen, sammen med en håndfull partier, reiste seg mot Khrusjtsjov-revisjonismen og imperialismen, til forsvar for verdensrevolusjonen. Dette åpnet den største ideologiske konfrontasjonen som noensinne var sett. Hele denne prosessen skjerpet den interne kampen i de kommunistiske partiene i hele verden.
I Kina gikk venstresiden i KKP på offensiven, under ledelse av formann Mao, til forsvar for marxismen-leninismen og Mao Zedongs tenkning. De utløste den store proletariske kulturrevolusjonen, som fordypet den sosialistiske revolusjonen. Denne syntetiserte veien for å fortsette klassekampen og revolusjonen under proletariatets diktatur, et svært viktig spørsmål som ikke var blitt løst før dette. Dette utsatte den borgerlige restaurasjonen i Kina med ti år. Med formann Maos død ble de høyreorienterte kapitalistvandrerne i Deng-klikken oppmuntret og i stand til angripe. De usurperte makta fra proletariatets diktatur.
Dermed sto verdensrevolusjonen igjen uten et baseområde, og vi gikk inn i en periode av splittelse i IKB. I kampen mot moderne revisjonisme og til forsvar for marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning, ble folkekriger initiert i mange land hvor partiene var blitt rekonstituert. Verdensrevolusjonens fakkel ble dermed holdt i hevd i den væpna kampen, i folkekrigene i India, Filippinene, Tyrkia og etterhvert i Peru. Dette gjaldt særlig folkekrigen i Peru, under formann Gonzalos anførerskap, hvor marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning ble anvendt på den peruanske revolusjonen, og maoismen ble definert som det nye, tredje og høyere stadiet i utviklingen av marxismen.
En ny kontrarevolusjonær generaloffensiv med yankeene i spissen, ble sluppet løs midt i forverringen av den allmenne krisa i imperialismen. Men de kunne bare oppnå å skjerpe alle motsigelsene i systemet, og lede verden inn i en økende uorden og dermed å avansere dets forråtnelse. Dette genererte stor eksplosivitet fra de utbytta og undertrykte massene i hele verden, fortsettelse og impuls til de pågående folkekrigene, forberedelse til å initiere mange flere, så vel som intensivering av røverkrigene mot de undertrykte nasjonene og en alvorlig skjerping av de inter-imperialistiske motsigelsene.
Stilt overfor denne situasjonen står vi kommunister foran den store utfordringen å gjøre et sprang i IKB, ved å forene oss rundt marxismen-leninismen-maoismen og definere vår politiske generallinje, for å konfrontere imperialismens kontrarevolusjonære generaloffensiv, som er i ferd med å rives i filler i sine skjerpede motsigelser.
Verdenshistorien trer inn i en ny periode av revolusjoner. Kommunistene må på denne presise måten definere øyeblikket den proletariske verdensrevolusjonen nå er inne i. Dette er nøkkelen til å forstå styrkeforholdene i den dagens verden, det vil si situasjonen vi selv og fienden står i, for å tjene revolusjonens fremrykning i verden.
Formann Mao lærte oss at veien er ujevn og vanskelig, men at utsiktene er lyse. Revolusjonen vil seire i hele verden og kommunismen vil skinne over hele jorden, heller før enn senere, avhengig av kommunistenes handlinger.
3. DEN INTERNASJONALE SITUASJONEN
Vi reiser Lenins tese om at imperialismens økonomiske forhold utgjør basisen for den internasjonale situasjon i dag. Gjennom hele det 20. århundret, viste imperialismen seg tydelig. Imperialismen er en ny særegen fase av kapitalismen, dens høyeste og siste stadium, med oppdelinga av verden i undertrykte og undertrykkende land som et særskilt kjennetegn. Hele det kapitalistiske samfunnets prosess har motsigelsen mellom proletariat og borgerskap som grunnleggende motsigelse, men med overgangen fra ikke-monopolistisk kapitalisme til monopolkapitalisme, altså imperialisme, utvikles det tre grunnleggende motsigelser:
Første motsigelse: mellom undertrykte nasjoner på den ene siden, og imperialistiske stormakter og makter på den andre. Dette er hovedmotsigelsen i dag, og den er også hovedmotsigelsen i hele den imperialistiske epoken. Verden er delt i to. På den ene sida en enorm majoritet av undertrykte nasjoner, som er koloniale eller halvkoloniale land (hvorav de sistnevnte bare har formell selvstendighet eller uavhengighet, de er økonomisk, politisk, militært og kulturelt underordna imperialismen). På den andre sida en håndfull imperialistiske makter, som enten er supermakter eller bare makter, men som uansett er undertrykkende nasjoner. På imperialistmaktenes side er yankee-imperialismen den eneste hegemoniske supermakta. Russland er fortsatt en atomsupermakt, og det er i tillegg en håndfull annenrangs imperialistmakter.
Yankee-imperialismen er den største eksportøren av kapital i verden, noe som kommer til uttrykk i enorm ubalanse i dens økonomi. For å bevare sitt hegemoni er denne imperialismen tvunget til å føre mange kriger samtidig, og også opprettholde et militært nærvær på alle kontinenter. Dette fører til enorme kostnader for å holde vedlike et enormt militært apparat, all spionasjen og de hemmelige operasjonene, gjeld opparbeidet i tidligere og pågående kriger, stønad til krigsveteraner, for å ikke nevne de høye samfunnsmessige kostnadene i deres eget land. Forakten for livet og verdigheten til massene i de undertrykte nasjonene, og folkemordet som anvendes for å dominere dem, gir næring til klassehat fra hele verdens folk.
På sin side derimot, har de undertrykte landene den største og fattigste befolkningen. De er underordna imperialistisk undertrykking, de lever under forhold som ikke er i tråd med utviklingsnivået som menneskeheten har nådd. De lider under forverring av levekår og miljø, og de rammes av de systematiske røverkrigene til imperialistene og deres lokale lakeier.
En byråkratisk kapitalisme utvikles på halvføydalt og halvkolonialt grunnlag i disse landene. Den genererer politiske og ideologiske forhold i tråd med dette, og den holder systematisk nasjonal utvikling tilbake. Den utbytter proletariatet, bøndene og småborgerskapet, og holder tilbake mellomborgerskapet.
Å ikke anerkjenne den halvføydale karakteren til de undertrykte landene, og dermed heller ikke nødvendigheten av bondekrig som løsningen, ender med å avvise nødvendigheten av demokratisk revolusjon i disse landene, nødvendigheten av å utvikle folkekrigen som en omforent krig, hvor landsbygda er hovedsakelig og byene et nødvendig tillegg, for å gjøre slutt på halvføydalitet, imperialisme og byråkratisk kapitalisme.
Krisa i verden vil fortsatt bli veltet over på de undertrykte landene. Så lenge de holdes nede i disse forholdene, vil de fortsatt være bytte for imperialistisk omfordeling. Imperialismens politikk er fortsatt reaksjonering og vold mot de undertrykte nasjonene, for enda mer nasjonal underordning eller nye plyndrings- og rovkriger. Imperialistenes planer er å dele opp landene og gjennomføre ny omfordeling av verden, på grunnlag av de militære styrkeforholdene, og å avansere i erobringen av strategiske posisjoner. Målet er ikke fred, men å underordne folkene gjennom kapitulasjon og påtvungne «kompromisser» og «fredsavtaler», hvor de kun formaliserer det som allerede er oppnådd på slagmarken.
De undertrykte landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika er, som formann Mao har slått fast, revolusjonens stormsenter og grunnlaget for den proletariske verdensrevolusjonen. Det er nødvendig å understreke at det finnes undertrykte land selv i Europa.
Vi stadfester at sann nasjonal selvråderett bare kan oppnås gjennom nydemokratisk revolusjon eller sosialistisk revolusjon, i henhold til forholda i hvert enkelt land, og at det derfor er nødvendig å konstituere eller rekonstituere kommunistiske partier av en ny type, marxist-leninist-maoistiske partier som er i stand til å lede revolusjonen helt fram. Formann Mao har på mesterlig vis syntetisert alle kampene i de undertrykte nasjonene med følgende storslåtte veiledning: «Land vil ha selvstendighet, nasjoner vil ha frigjøring og folket vil ha revolusjon!»
Andre motsigelse: mellom proletariat og borgerskap. Den økonomiske krisa i 2008 begynte som en finanskrise i USA, og ble veltet over på massene i de undertrykte landene og også i de imperialistiske landene selv. Dermed rammet den proletariatet i de imperialistiske landene, som innledet harde kamper til forsvar for fordelene de hadde erobret gjennom det 20. århundret. Konsekvensene av denne krisa ble aldri rettet opp, og derfor er arbeidsledigheten bare senket som følge av dårligere kvalitet, lavere lønn og lengre arbeidsdager. Innhentingen skjer på bekostning av klassen ved å øke overutbyttinga.
Motsigelsen proletariat–borgerskap forverres også som resultat av bølgene av migrasjon hvor tusenvis av krigsflyktninger og fattige folk generelt, som flykter fra de imperialistiske krigene og den rovgriske utbyttinga og undertrykkinga i halvkoloniene, forsterker rekkene til proletariatet i de imperialistiske landene. Disse migrasjonsbølgene er en konsekvens av systemet selv, og den «humanitære tragedien» de fører til, tjener monopolene i de imperialistiske landene. De reduserer produksjonskostnadene når lønningene kan senkes med denne arbeidsstyrken, som ikke har kostet dem noe.
Samtidig kringkaster imperialistene selv via sine medier, på kynisk vis faren for «terrorisme» fra disse immigrantene. De promoterer sjåvinistisk hysteri, og gir næring til rasisme og nasjonalisme. Imperialismen anvender sin sjåvinistiske politikk for å splitte klassen mellom innfødte arbeidere og arbeidsinnvandrere. De vil forhindre proletariatets forente og klassebevisste handling, og hindre det i å organisere seg selv som en eneste klasse, med felles interesser, felles ideologi, felles politikk og et eneste parti: det kommunistiske partiet.
Motsigelsen i de imperialistiske landene går også mellom revolusjon og kontrarevolusjon. Det er ikke et spørsmål om å skifte ut det ene eller andre politiske regimet, med andre ord: regjeringsformen for borgerskapets diktatur, men å gjøre ende på borgerskapets diktatur over proletariatet og folket gjennom sosialistisk revolusjon.
Motsigelsen borgerskap–proletariat, og alle andre motsigelser innad i de imperialistiske nasjonene, skjerpes. Alle de forskjellige uhyrlighetene som utføres av de imperialistiske statene mot undertrykte nasjoner og folk, særlig av USA-imperialismen, slår stadig mer tilbake innenfor de imperialistiske landene selv. Dette er et kjennetegn på dagens råtnende fase. Den imperialistiske krigen kommer med nødvendighet hjem igjen.
Videre, i deres eget land, er de systematiske og fortsatte drapene på medlemmer av de fattigste massene, utført av de repressive styrkene til yankee-staten, en del av krigen mot USAs eget proletariat og folk, særlig de svarte, immigrantene fra de undertrykte landene og deres etterkommere. I møte med undertrykkinga er tendensen at massene reiser seg til opprør, og at de vender geværene de har blitt gitt for å utføre det massive folkemordet i de undertrykte nasjonene, mot sine egne undertrykkere. Bekreftelser på denne tendensen har allerede kommet til uttrykk ved flere tilfeller.
Kort sagt er det hovedsakelige at denne bevegelsen mot imperialistisk krig vil vokse, og slutte seg til opprøret mot utbytting og undertrykking av klassen og den økte fattigdommen blant massene. Dette skjer i alle de imperialistiske landene.
Når vi tar for oss de grunnleggende motsigelsene i verden i dag, det vil si motsigelsene som på avgjørende vis preger kampen til den internasjonale klassen, altså kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, må vi ikke tro at motsigelsen proletariat–borgerskap bare finnes i de imperialistiske landene. Denne motsigelsen finnes i alle verdens land.
I de undertrykte landene kommer den til uttrykk i motsigelsen mellom proletariatet og byråkrat-kompradorborgerskapet. I disse landene har folkets side et senter: proletariatet. Det er den eneste klassen i stand til å lede den demokratiske revolusjonen helt fram, betinget av at det utvikler sin fortropp, kommunistpartiet. Det må lede folkekrigen gjennom aksjoner, smi arbeider-bonde-alliansen, vinne småborgerskapet over som et alliert som er til å stole på, og, under gitte forutsetninger og omstendigheter, forener seg med det nasjonale borgerskapet (mellomborgerskapet).
I disse landene blir motsigelsen mellom proletariatet og byråkrat-kompradorborgerskapet mer tydelig antagonistisk, jo mer herskerklassene forsøker å restrukturere staten. Begge antagonistiske klasser blir økende polarisert, den ene mot den andre, og proletariatet blir viktigere som den eneste ledende klassen i den demokratiske revolusjonen.
Vi understreker at det er tre grunnleggende motsetninger i den demokratiske revolusjonen: motsigelsen nasjonen–imperialismen, motsigelsen folket–byråkratkapitalismen, og motsigelsen massene–føydalismen. Hver og en av disse kan bli hovedmotsigelsen, avhengig av periodene i revolusjonen. I de undertrykte landene, uttrykkes motsigelsen proletariat–borgerskap i motsigelsen folket–byråkratkapitalismen (og dermed blir proletariatet den ledende klassen på folkets side). Når seieren er nådd i den demokratiske revolusjonen, som økonomisk sett innebærer konfiskasjon imperialistisk kapital, byråkratisk kapital og store godseieres føydale eiendom, som omfordeles til individuelle fattigbønder, hovedsakelig de som er uten jord, eller har lite av det, begynner umiddelbart og direkte den sosialistiske revolusjonen å utvikle seg. Dette endrer revolusjonens karakter og dermed blir proletariat–borgerskap hovedmotsigelsen.
Som maoister vet vi godt at etter den sosialistiske revolusjonens seier, hvor proletariatets diktatur etableres, gjenstår det å utføre suksessive kulturrevolusjoner for å forhindre kapitalistisk restaurasjon og å fortsette marsjen mot kommunismen, som enten alle eller ingen kommer frem til.
Tredje motsigelse: inter-imperialistisk. Det er akkurat slik Lenin lærte oss: imperialismen er ikke én, for det er ulike imperialistiske land. Med andre ord finnes det imperialistiske makter og supermakter som deler verden mellom seg, i henhold til deres innbyrdes økonomiske, politiske og militære styrkeforhold. Disse er hele tiden er i endring, og utvikles gjennom samarbeid og konkurranse.
De forente stater er i dag verdens eneste hegemoniske supermakt. Etter oppløsningen av sosialimperialistiske USSR i 1991, er imperialistiske Russlands økonomiske vekt redusert. Det gjelder også militærmakta deres, men de fortsetter å være en atomsupermakt. I tillegg utgjør de andre imperialistmaktene, som Tyskland, England, Frankrike, Japan, Kina, Østerrike, Nederland, Australia, Sverige, Canada, Italia, Spania osv., en håndfull undertrykkende land. Siden 1990-tallet kjemper disse for en ny omfordeling av de undertrykte landene som var underordnet sosialimperialistiske USSR. Siden da har hendelser av en viss betydning, om de har vært kriger eller ei, i Øst-Europa, de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, det såkalte utvida Midtøsten – persiabukta, Irak, Afghanistan, Syria, Nord-Afrika, i det fjerne østen – Nord-Korea, i Sørøst-Asia – Vietnam, Laos, Kambodsja, og i Latin-Amerika – Cuba, Nicaragua og Venezuela, alle sammen vært en del av konkurransen for en ny omfordeling av disse landene.
Dagens situasjon i verden kjennetegnes av yankee-imperialismens plan om å utvikle aggresjonskrig med blod og ild. Deres strategiske hovedmål er å rive statusen som atomsupermakt vekk fra Russland, og å holde sosialimperialistiske Kina nede og med hardt press å få dem til å åpne opp økonomien sin. Alliansene med andre imperialistmakter, som med Tyskland, Frankrike, England osv., blir brukt med dette formålet for øye slik det passer dem selv, for å undergrave all orden i innflytelsessfærene som har stor strategisk verdi for Russland, og de bruker økonomiske sanksjoner som en trussel mot alle imperialistmakter. På sin side gjør Russland forsøk på å bevare sine innflytelsessfærer, særlig i Ukraina, Syria og Iran.
I det øyeblikket imperialistene, alene eller i allianse, går imot et undertrykt land eller mot flere av disse landene (undertrykte land), uttrykkes ikke bare hovedmotsigelsen, men også
også den tredje motsetningen, det vil si mellom imperialistene selv, kommer til uttrykk. Yankee-imperialismen anvender «splitt og hersk» mot andre imperialistmakter. Imperialistene bryter som det passer dem sine egne traktater, sine egne internasjonale regler og prinsippet om ikke-aggresjon. For dem er loven til for at alle andre skal følge den. Det er derfor forestillingen om fred og harmoni mellom imperialister er en repetisjon av den gamle kaklingen om «superimperialisme» og «ultraimperialisme», fra de som sprer reaksjonære konsepter som «nyimperialisme», «nykolonialisme», «nyliberalisme», «globalisering», «geopolitikk» osv. Dette er pseudoteorier som hovedsakelig undergraver den demokratiske revolusjonen og kampene for nasjonal frigjøring, og de anvendes både av imperialistene selv og av revisjonistene.
Den imperialistiske rivaliseringen er absolutt og samarbeidet er relativt. Dette avgjør den betingede og midlertidige karakteren til imperialistiske allianser. Det er derfor man ikke kan snakke om «imperialistiske blokker». Slikt er revisjonisme. Altså er ikke den europeiske unionen en blokk, eller en «europeisk imperialisme», men bare en allianse av europeiske land, under tysk hegemoni, i samarbeid og konkurranse med Frankrike, som forsøker å øke sin makt, for å rivalisere med yankee-imperialismen.
De annenrangs imperialistiske maktene kjemper for å forvandle seg selv til nye supermakter som kan kjempe om hegemoniet i verden, for å overta posisjonen som yankee-imperialismen har i dag, og å tvinge gjennom, ved hjelp av en ny verdenskrig, en ny omfordeling av verden som allerede er delt opp, og en ny verdensorden.
Angående motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme, som består gjennom hele den proletariske verdensrevolusjonens æra, uttrykker og utvikler den seg i dagens situasjon bare i den ideologiske og historiske sfæren, siden det til dags dato ikke finnes sosialisme noe sted, etter den borgerlige restaurasjonen i Kina.
På reaksjonens side manifesterer denne motsigelsen seg i den kontrarevolusjonære generaloffensiven, som er i ferd med å svekkes, og retter seg i dag mot de nasjonale frigjøringskrigene gjennom den såkalte «krigen mot terror». Vi bekjemper den med den marxist-leninist-maoistiske motoffensiven, som hovedsakelig utvikles med folkekrig. På revolusjonens side kommer motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme til uttrykk i at sosialismen lever som en idé i kampene til proletariatet og verdens folk, i de pågående slagene og folkekrigene i India, Peru, Tyrkia og Filippinene, og i den utrettelige propagandaen og tiltagende tolinjekampen blant de marxist-leninist-maoistiske partiene og organisasjonene for å forenes i IKB under veiledning av maoismen og anvendelsen hovedsakelig av folkekrigen.
Alt dette vil særlig gi en impuls til økende reaksjonering av den borgerlige staten (den gamle godseier-byråkratiske staten som tjener imperialismen i de undertrykte landene) for å gå imot den revolusjonære situasjonen under ujevn utvikling i hele verden. Dette uttrykker seg i fremrykningen mot absolutt sentralisering av makt hos den utøvende myndigheten, være seg i form av en eneveldig president eller i fascisme, i henhold til særegenhetene i de forskjellige landene. Makta sentraliseres for å møte krisa i deres herredømme og revolusjonen, og for å føre imperialistisk aggresjonskrig.
Den objektive situasjonen utvikles på verdensnivå, grunnleggende sett som en forverring av imperialismens allmenne krise av forråtnelse, som selv reaksjonen er nødt til å anerkjenne. Dette er fordypelsen av dens sammenbrudd. Den enorme rikdommen som er produsert samfunnsmessig øker ustanselig for en håndfull imperialister, samt for storborgerskapet og jordeierne i de undertrykte landene, mens folkemassene i hele verden hindres i å tilegne seg disse. Alt dette resulterer i dypere krise og kortere sykluser innenfor imperialismens allmenne og siste krise, som tvinger alle imperialistiske stater til å føre rovkrig for ny omfordeling.
Imperialismen lever fortsatt og yankee-imperialismen, som eneste hegemoniske supermakt og kontrarevolusjonært verdenspoliti, er hovedfienden til verdens folk. Den gjør fortsatt som den vil i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Den okkuperer kolonier med makt. etablerer militærbaser på alle verdens hjørner, og tvinger gjennom røverkrig. Den fortsetter å undertrykke folkemassene i sitt eget land. Men den samme situasjonen er også i ferd med å bli mer utålelig og det er uunngåelig at heller før enn siden vil mer enn 90% av verdens befolkning reise seg mot imperialismen og de reaksjonære. Alt sammen i hard kamp og ujevn utvikling, og allerede skjer dette i den nye store bølgen av den proletariske verdensrevolusjonen.
Siden begynnelsen av dette tiåret har krisen i imperialismen og den byråkratiske kapitalismen skjerpet seg enda mer i hele verden. Hvor dens forråtnelse fordypes, skjerpes alle motsigelsene. Dette genererer en mer revolusjonær situasjon, som er i ujevn utvikling over hele verden. Situasjonen kommer til uttrykk i større aktivitet fra massene. Deres eksplosivitet får alle reaksjonære og deres revisjonistiske lakeier til å skjelve. Den kommer til uttrykk overalt som eksplosjoner av en størrelse vi ikke har sett før. Den objektive situasjonen faller i raskt tempo sammen med den subjektive faktoren, hovedsakelig prosessen til kommunistpartiene, som marxist-leninist-maoistiske partier av en ny type, for å initiere nye folkekriger. Altså åpnes et tidsskifte, en periode av revolusjoner som en del av denne nye store bølgen av den proletariske verdensrevolusjonen. Denne situasjonen bestemmer oppgavene, strategien og taktikken til kommunistpartiene i hele verden.
4. DEN INTERNASJONALE KOMMUNISTISKE BEVEGELSEN
Vi bekrefter oss selv i full gyldighet av kommunistpartiets manifest fra 18483, som er fødselsattesten og hjørnesteinen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette etablerte de grunnleggende prinsippene og programmet til de proletariske revolusjonære. Våre store grunnleggere, Marx og Engels, utformet det store kallet og slagordet «Proletarer i alle land, foren dere!», og det slagordet for kamp inspirerer proletariatets kamper i hele verden og er veiledningen på veien til emansipasjon. Revolusjonens flammer som ble tent av Marx og Engels, har satt fyr på verden, og for alltid endret kursen for verdenshistorien.
Marx sa: «Fortidens erfaring har vist at en undervurdering av det broderlighetens bånd som skulle forene arbeiderne i de enkelte land og inspirere dem til å stå sammen i alle kamper for sin frigjøring, alltid straffes ved at deres usammenhengende forsøk i fellesskap mislykkes.»
Lenin etablerte at sann proletarisk internasjonalisme krever: «først, at interessene til proletarisk kamp i ett land underordnes denne kampen på verdensnivå; for det andre at nasjonen som oppnår seier over borgerskapet er i stand og villig til å gjøre de største nasjonale ofre for å styrte den internasjonale kapitalen.» Formann Mao reiste internasjonalismen i sin dypeste forstand da han stadfestet: den er «kommunismens ånd».
Altså er historien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen en storslagen prosess av kamp, hvor verdens kommunister har kjempet og kjemper for å forene seg i tjeneste for å oppnå det uforandrede målet: det kommunistiske samfunnet.
Tre internasjonaler er materialisert i denne heroiske kampen:
Den første internasjonale, eller Det internasjonale arbeiderforbund (IAF), ble grunnlagt av Marx og Engels i 1864 i en hard kamp mot anarkistene, blanquistene og andre standpunkt for å etablere at proletariatet bare har én ideologi – marxismen – fast og vitenskapelig sammensveiset med proletariatets internasjonale karakter og dets revolusjonære parti, la den det ideologiske grunnlaget for den proletariske revolusjonen. Da Internasjonalen ble infiltrert og omringet av opportunister som forsøkte å overta den, mente Marx det var bedre å legge ned IAF enn å se den bli likvidert av prinsippløs enhet.
Den andre internasjonale, basert på marxismen, ble grunnlagt av Engels i 1889 og tjente til å mangfoldiggjøre arbeidernes sosialistiske organisasjoner og partier, særlig i Europa og Nord-Amerika. Etter Engels’ død, ble ledelsen av Den andre internasjonalen angrepet av revisjonismen til Bernstein og Kautsky, og den utartet seg til opportunisme og ble til slutt bankerott under første verdenskrig, da dens ledere motsatte seg å kjempe mot den imperialistiske krigen under påskudd av forsvar av fedrelandet4. De nektet å forvandle den til revolusjon, og stemte for krigsbevilgningene i parlamentet – de støttet den imperialistiske krigen og borgerskapet i sine egne land – og ble dermed sosialpatriotiske, sosialsjåvinistiske, sosialforrædere.
Grunnleggelsen av den tredje internasjonale, i mars 1919, var resultatet av en lang kamp fra venstresiden av IKB, som ble utviklet under den store ledelsen til Lenin og bolsjevikpartiet. Den konsentrerer erfaringen fra den proletariske revolusjonen i kampene mot tsarismen, imperialismen og all reaksjon, uatskillelig fra kampen mot all opportunismen og revisjonismen til partiene i Den andre internasjonale, som var utformet i henhold til den gamle orden. Lenin visualiserte og grunnla Den tredje internasjonalen som en krigsmaskin for å gjennomføre den proletariske verdensrevolusjonen og konstruere proletariatets diktatur. Stiftelsen av Den tredje internasjonalen er et stort sprang i historien til Den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Den tredje internasjonale – Den kommunistiske internasjonale (KI eller Komintern) – eksisterte i 24 år. Syv verdenskongresser ble avholdt i løpet av denne tiden frem til den la ned seg selv i 1943. Den måtte utvikle seg i en kompleks kontekst uttrykt i tapet av sin grunnlegger og fremste leder – den store Lenin – i 1924, de store utfordringene med oppbyggingen av sosialismen i Sovjetunionen, at fascismens kom til makten i mange land i verden – særlig i Europa – og begynnelsen av andre verdenskrig.
Dens eksistens var sterkt påvirket av den intense og harde tolinjekampen som ble utviklet innad i det bolsjevikiske kommunistpartiet og varte i 13 år. Venstresiden, under ledelse av kamerat Stalin, måtte kjempe iherdig for å avsløre og knuse trotskismen, bukarinismen, og den høyreopportunistiske klikken til Kamenev-Zinovjev, i tillegg til andre bander og svarte linjer, mot deres forsøk på å undergrave proletariatets diktatur i Sovjetunionen, deres forsøk på å rane til seg ledelsen av KI og dens ledende apparater, for å tvinge gjennom sin politikk overfor mange seksjoner – utspekulerte handlinger som forårsaket alvorlig skade.
På grunn av dette led KI (Komintern) av avvik til høyre og «venstre» – spesielt i perioden mellom den 5. og den 7. kongressen – og den ga noen feilaktige råd og direktiver som har forårsaket noe skade på revolusjonære partier og prosesser. Det hovedsakelige er imidlertid at kamerat Stalin ledet – ved å utvikle tolinjekampen – venstresiden i Den kommunistiske internasjonale, forhindret det revisjonistiske kuppet og knuste den trotskistiske og zinovjevistiske innflytelsen i dens ledelse. Under kamerat Stalins rettferdige og korrekte ledelse beholdt Komintern sin røde farge, marxismen-leninismen seiret og revisjonismen kunne ikke heve hodet.
Den 7. kongressen, feiret i midten av 1935, var spesielt overskridende på grunn av situasjonens omstendigheter og utfordringene den sto overfor. Denne viktige kongressen måtte løse nye og vidtrekkende problemer midt i en vanskelig og kompleks situasjon.
Den 7. kongressen etablerte taktikken til verdens antifascistiske front og folkefronten, for å forsvare proletariatets diktatur og utvikle den proletariske revolusjonen, og samtidig bekjempe fascismens kontrarevolusjonære offensiv. Med denne kunne det internasjonale proletariatet og folkemassene i hele verden for første gang i IKBs historie forenes under samme flagg, samme politikk, samme plan og under samme ledelse, med en eneste kjempende armé, og slik materialiserte Lenins oppgave: å jobbe som en sann krigsmaskin for verdensrevolusjonen.
Veiledet av Komintern reiste hundretalls millioner masser som en stor bølge av stål mot fascismen, for revolusjonen og til forsvar av Sovjetunionen og proletariatets diktatur. Den kinesiske revolusjonen skilte seg ut, og endret styrkeforholdet i kampen mot imperialismen og reaksjonen over hele verden, til fordel for sosialismen og proletariatet og de undertrykte folkene.
Under ledelse av Komintern gjennomførte kommunistene heroiske væpnede kamper som geriljakrigføring – som i den spanske borgerkrigen – i dusinvis av land – ikke bare i Europa, men også i Asia. I de landene der revolusjonen ikke kunne seire, var årsaken hovedsakelig at det ikke fantes tilstrekkelig modne og forberedte kommunistiske partier, basert på marxismen-leninismen og stålsatt mot revisjonismen. Til tross for dette, som historien viser, bidro dens kamp til fascismens nederlag, og kommunistene har vist for hele verden den store kommunistiske tapperheten og heltemodigheten, som aldri tillot at klassens moral ble brutt.
Ved å anvende vedtakene fra den 7. kongressen visste KKP, under formann Maos ledelse, hvordan de skulle anvende frontpolitikken spesifisert for nødvendighetene i den kinesiske revolusjonen – ved anvende selvstendighet og selvstyre, enhet og kamp, til å nedkjempe japansk fascisme og fortsette frigjøringskrigen til makten var overtatt i hele landet, til å knuse lokale herskerklasser og deres imperialistiske herrer, fullføre den nydemokratiske revolusjonen og fortsette uavbrutt til den sosialistiske revolusjonen. Den kreative anvendelsen av marxismen-leninismen og linja som ble etablert av den 7. kongressen på de konkrete forholda i landet, og ved å fusjonere denne med den konkrete praksisen i den kinesiske revolusjonen, ble det utviklet en mer omfattende og komplett forståelse av enhetsfronten og folkekrigen i teori og praksis.
Problemene og avvikene som fant sted i mange land skyldtes hovedsakelig hvert enkelt partis anvendelse av frontpolitikken, og hovedansvaret faller på kommunistpartiene som er ansvarlige for anvendelsen av den internasjonale linjen i hvert enkelt land. I henhold til det som ble slått fast av formann Mao må man, for å etablere en riktig vurdering av disse erfaringene, trekke en klar demarkasjonslinje mellom de som fortsatt var innenfor marxismen, og de som falt ned i den revisjonistiske myra, og innenfor den førstnevnte gruppen må vi skille mellom feil i prinsippene og feil i det praktiske arbeidet. Det viktigste er at formann Mao etablerer de seks lovene for enhetsfronten og veien til og forbindelsen mellom revolusjonens tre grunnleggende verktøy.
Etter å ha gjennomført en heroisk væpnet motstandskamp mot nazi-fascismen, beveget kommunistpartiene i noen land, som Italia og Frankrike, seg bort fra veien til Komintern og de grunnleggende prinsippene for marxismen-leninismen, på grunn av de høyreopportunistiske standpunktene til deres lederskap. Lederne kapitulerte for sine egne borgerskap, fokuserte på forsvaret av det demo-liberale regimet, forrådte revolusjonen, og degenererte til den mest råtne revisjonismen, den moderne revisjonismen.
På verdensnivå ble den antifascistiske fronten mesterlig anvendt av kamerat Stalin – og senteret var forsvaret av proletariatets diktatur, representert av Sovjetunionen. Gjennom denne sto proletardiktaturet imot fascismen og verdensrevolusjonen avanserte. Seieren i den antifascistiske krigen var en stor og heroisk seier for sosialismen, en seier for det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk, over imperialismen og verdensreaksjonen, en seier for marxismen-leninismen over revisjonismen.
Med seieren i den antifascistiske krigen ble den imperialistiske leiren svekket og den proletariske revolusjonen vokste seg sterkere. Takket være den røde hærens strålende rolle og motstandskrigene, ekspanderte revolusjonen gjennom Øst-Europa og Sentral-Europa og nådde deler av Tyskland – og slik ble den sosialistiske leiren utvidet. Det er viktig å se at med seieren til den kinesiske revolusjonen i 1949, ble styrkeforholdet mellom revolusjonen og kontrarevolusjonen på internasjonalt nivå forandret til fordel for verdensrevolusjonen. Verdensrevolusjonen avanserte til stadiet av strategisk likevekt – en mektig sosialistisk leir og en mektig nasjonal frigjøringsbevegelse i koloniene og halvkoloniene oppsto.
Dette er årsaken til at vi vurderer den 7. kongressen som en viktig marxist-leninistisk kongress, som væpnet proletariatet med en rettferdig og korrekt politisk linje for å bekjempe fascismen og avansere den proletariske verdensrevolusjonen.
Selv om Komintern og kamerat Stalin gjorde noen feil på veien, var det revisjonistene i ledelsene for de gjeldene partiene som forårsaket problemene med alvorlige avvik og svik, og verken kamerat Stalin, Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene) eller Komintern kan holdes ansvarlig for dette.
Når vi ser på historien til IKB og den proletariske revolusjonen, kan vi se at kamerat Stalin visste hvordan å på fast og kreativt vis anvende – midt i en kompleks og vanskelig situasjon – Lenins definisjon av sann proletarisk internasjonalisme og å underordne de særegne og nasjonale interessene under interessene til det internasjonale proletariatet som en helhet, ved å sette forsvaret av den proletariske verdensrevolusjonen og kommunismens sak i første rekke.
Komintern oppløste seg selv i 1943 og IKB gikk inn i en periode med relativ splittelse, som hovedsakelig ble generert av de splittende og forræderske handlingene til den moderne revisjonismen. Moderne revisjonisme var en motstrøm representert av Browder, Tito, Togliatti, Thorez og hovedsakelig Khrusjtsjov og den beryktede 20. kongressen til SUKP der hans klikk overtok ledelsen av partiet, den røde armé og den sosialistiske staten – og degenererte dem til henholdsvis et revisjonistisk parti, en antifolkehær og en sosialfascistisk borgerlig stat. De ødela proletariatets diktatur og undergravde de grunnleggende prinsippene for enheten til den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Kominform ble grunnlagt i 1947 og kamerat Stalin bekjempet den moderne revisjonismen og knuste og fordømte Tito-revisjonismen gjennom den. Det var Kominform som innledet kampen mot den første staten hvor revisjonismen grep makten. Ved Budapest-konferansen ble Tito-revisjonismen fordømt og ekskludert, noe som tydelig viser at det er en løgn at kamerat Stalin forsonte seg med den revisjonistiske linja for nasjonal gjenoppbygging og andre revisjonistiske linjer som viste seg etter andre verdenskrig. Kominform – under ledelse av kamerat Stalin – innledet kampen mot den moderne revisjonismen som formann Mao skulle fullføre flere år senere.
Oppgaven med å forene kommunistene i verden – etter andre verdenskrig og kamerat Stalins død – gjøres i en hard kamp mot moderne revisjonisme, hvor formann Mao reises som den fremvoksende anføreren for verdensrevolusjonen.
I 1957 og 1960 fant det sted to internasjonale konferanser for kommunistpartier og arbeiderpartier i Moskva. Erklæringene fra disse konferansene korresponderer med utviklingen av tolinjekampen i IKB på dette tidspunktet, og resulterte i kompromisser som hadde til hensikt å utsette splittelsen og å gi tid for de sanne tilhengerne av Stalin i SUKP til å føre videre tolinjekampen internt. Tatt i betraktning at vekten til SUKP var veldig stor og dets interne situasjon svært vanskelig, uttrykker dette venstresidens korrekte håndtering under ledelse av formann Mao i spissen for KKP, ved å anvende prinsippet om å kjempe med fornuft, fordel og å ikke forstrekke seg.
Den 22. kongressen til SUKP ble holdt i 1961, og her ble den moderne revisjonismens standpunkter systematisert. Formann Mao – som leder for Kinas Kommunistiske Parti – definerte essensen av den nye revisjonismen, som han systematiserte i de «tre fredelige» og de «to hele». Khrusjtsjov forvrengte Lenins tese om fredelig sameksistens – som gjør forskjell på forholdet mellom stater med forskjellige sosiale systemer og mellom klassene innad i statene – for å fremme en «fredelig sameksistens» som generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen. For Khrusjtsjov handlet spørsmålet om å unngå krig fordi – ifølge ham – atomvåpen ikke skiller mellom utbyttede og utbyttere, og det var grunnen til at mennesker måtte forene seg for å forhindre utryddelse av menneskeheten. «Fredelig overgang» innebar at revolusjonen ikke forutsatte revolusjonær vold, men at man kunne erstatte et sosialt system med et annet gjennom den «fredelige veien», gjennom valg, gjennom parlamentarisme. Når det gjelder «fredelig kappestrid» forsvarte de at – for å ødelegge det imperialistiske systemet – måtte det sosialistiske systemet konkurrere for å vise imperialistene at det sosialistiske systemet var overlegent og dermed ville imperialistene gå over til sosialismen. Den revisjonistiske tesen om «hele folkets stat» hadde til formål å fornekte statens klassekarakter og var konkret imot proletariatets diktatur. «Hele folkets parti» er et annet komplott for å fornekte partiets klassekarakter som proletariatets parti. Khrusjtsjov tok med dette til orde for at den 22. partikongressen til SUKP var kommunistenes nye program og erstattet Det kommunistiske partis manifest med det borgerlige slagordet «frihet», «likhet» og «brorskap». Manifestet er kommunistenes program og fornektelsen av dette har utløst og skjerpet kampen mellom marxisme og revisjonisme.
Den 14. juni 1963 publiseres «Eit framlegg til generalline for den internasjonale kommunistrørsla», også kjent som «det kinesiske brevet», etterfulgt av «De 9 kommentarene», der formann Mao og KKP briljant avslørte og knuste den moderne revisjonismen i alle dens aspekter.
Bare med den dype demarkasjonen skapt av Den store polemikken – ledet av formann Mao og det kinesiske kommunistpartiet – ble den internasjonale kommunistiske bevegelsen i stand til å løfte prosessen for gjenforening rundt anførerskapet til formann Mao og hans bidrag til den proletariske verdensrevolusjonen.
Formann Mao utviklet denne kampen sammen med kampen mot den høyreopportunistiske linjen i KKP – som hadde ranet til seg viktige apparater i partiet og staten.
Formann Mao og KKP mente at det – under de rådende omstendighetene – ikke var på sin plass å danne en ny kommunistisk internasjonale, fordi det ideologiske og politiske grunnlaget – som da måtte være marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning – ikke var blitt definert. Særlig Arbeidets Parti i Albania – ledet av Enver Hoxha – anerkjente ikke Mao Zedongs tenkning, og ønsket en internasjonale utelukkende basert på marxismen-leninismen, uten å ta hensyn til den nye utviklingen, fordi Hoxha i hovedsak var motstander av Mao Zedongs tenkning.
Med Den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina utvikler innflytelsen til formann Mao seg stadig mer over hele verden. KKP konsentrerer seg om svært presserende problemer, som å gjenvinne makten i Folkerepublikken Kina fra Liu Shaoqi og Deng Xiaoping sitt revisjonistiske kupp, og hvordan fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur. Slik blir formann Mao – midt i den nasjonale og internasjonale klassekampen mot revisjonismen – gjort til proletariatets store lærer og verdensrevolusjonens anfører, og hans tenkning utvikles til marxismens tredje stadium – selv om kampen for dens definisjon og anerkjennelse først ville finne sted senere. Det er blitt strebet etter dette målet i fire tiår, og den forente maoistiske internasjonale konferansen er i så måte et skritt av stor betydning.
På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, under påvirkning av SPKR oppsto revolusjonære prosesser i kamp mot moderne revisjonisme, som etablerte kommunistiske partier og folkehærer, som reiser marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. I India med CPI (ML) og MCC, på Filippinene med CPP og i Tyrkia med TKP/ML. Dette i tillegg til kampen mot revisjonismen i andre land, til forsvar for marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning, SPKR og folkekrigen.
Formann Mao dør i september 1976 og de kinesiske revisjonistene gjennomførte et kontrarevolusjonært kupp som angrep formann Mao og hans tenkning. Dermed oppsto svært alvorlige og komplekse problemer for marxistenes enhet. Med formann Maos død og den revisjonistiske overtakelsen i Kina av Deng og hans medskyldige, ble vi verdens kommunister splittet opp, uten et senter eller en base for verdensrevolusjonen. Kontrarevolusjonen har vist sine klør for å negere formann Mao og gyldigheten av marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning, og den utløste det revisjonistiske trippel-angrepet fra Deng Xiaoping (kinesisk revisjonisme), Hoxha (albansk revisjonisme) og Bresjnev (russisk revisjonisme).
Det kontrarevolusjonære kuppet i Kina i 1976 åpnet en ny periode med dyp splittelse i IKB, der en allmenn kontrarevolusjonær offensiv ble initiert av yankee-imperialismen, som sentralt og hovedsakelig konsentrerte angrepet om å frarøve revolusjonen dens sjel – ideologien, marxismen-leninismen-maoismen.
Høsten 1980 undertegnet tretten kommunistiske partier og organisasjoner erklæringen «Til marxist-leninister, arbeidere og undertrykte i alle land», et kall til kommunistene for å forene seg rundt marxismen-leninismen og løfte formann Mao, men uten å anerkjenne det nye stadiet, og dermed dets allmenngyldighet – noe som hovedsakelig skyldtes Revolutionary Communist Party, USA.
Deres andre konferanse ble holdt i 1984, og denne vedtok grunnleggelsen av Den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen (RIM). I sin grunnleggende erklæring ble det stadfestet at den ble veiledet av marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning.
RIM betydde et skritt fremover på veien for gjenforening, og dette er årsaken til at det er nødvendig å gjøre en korrekt og rettferdig evaluering av denne erfaringen. For denne er det nødvendig å analysere prosessen med tolinjekampen i RIM og den rollen som hvert parti spilte.
I 1980-åra reiste, forsvarte og anvendte Perus Kommunistiske Parti (PKP), under formann Gonzalos anførerskap, maoismen som det tredje, nye og høyere stadiet av marxismen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Hovedbidraget fra formann Gonzalo til den internasjonale kommunistiske bevegelsen var å definere maoismen på en fullstendig og vitenskapelig måte ved å reise, forsvare og anvende den med initieringen og utviklingen av folkekrigen i Peru, som ble initiert 17. mai 1980. Denne begivenheten var av grunnleggende betydning for den proletariske verdensrevolusjonen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen, fordi den har bevist gyldigheten av maoismen og folkekrigen. Med sitt heroiske offer 11. september 2021 – myrdet etter å ha gjort motstand i 29 år mot et regime av absolutt isolasjon i imperialismens og reaksjonens fangehull – ble navnet hans for alltid skrevet inn blant det internasjonale proletariatets fremste titaner.
Som følge av PKPs innsats i RIM, gikk denne så langt som å anerkjenne maoismen som et nytt stadium av marxismen i 1993.
RIM eksisterte i mer enn 20 år – fra grunnleggelsen i 1984 til likvidasjonen i 2006, som følge av Prachandas forræderi mot folkekrigen i Nepal og RCP-USAs ambisjon om å underordne denne organismen under Avakians revisjonistiske «nye syntese». Den formelle oppløsningen skjedde i 2012. Dens eksistens reflekterte tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. RIM tjente den proletariske verdensrevolusjonen og oppgaven å kjempe for gjenforening av kommunistene, og venstresida var, gjennom hard kamp , i stand til å fortsette kampen innad i denne, for å tvinge gjennom maoismen som den eneste kommandoen og veiledningen for verdensrevolusjonen.
Med arrestasjonen av formann Gonzalo i 1992 og like etterpå de slagene som ble påført folkekrigen i Peru – som hemmet venstresidens initiativer innenfor IKB – konvergerte RCP-USA med den høyreopportunistiske linjen, revisjonistisk og kapitulasjonsistisk (ROL). De utnyttet den komplekse situasjonen til å angripe venstresida og å avansere sin nedrige hegemonisme – først ved å spre revisjonismen, den såkalte «nye syntesen» mot marxismen-leninismen-maoismen, i en fordekt form, for deretter å gjøre det åpent.
Samholdet i RIM gikk i oppløsning. Dette ble forverret da RCP-USA – med Avakian i spissen – begynte å negere RIM-erklæringen: For a Century of People’s Wars (2000), til tross for at de tidligere hadde sanksjonert og tatt stilling for den. De falt inn på revisjonismens vei og intensiverte sine angrep mot maoismen. I de påfølgende årene kjempet Avakian og Prachanda – to revisjonistiske høvdinger – om hegemoniet, og denne kampen skjerpet seg ikke bare i RIM men i hele IKB. Mangelen på ideologisk, politisk og organisatorisk samhold i RIM økte enda mer. Til slutt fikk revisjonistene, med utgangspunkt i sin komité, RIM til å eksplodere. RIM sluttet å spille en positiv rolle og degenererte, og endte i bankerott og likvidasjon.
I dag – da en ny stor bølge av den proletariske verdensrevolusjonen vokser frem i verden, med de pågående folkekrigene i India, Peru, Tyrkia og Filippinene, og forberedelser i mange andre land, da heroiske nasjonale motstandskamper og folkelig motstand oppstår over hele verden, da imperialismens er i allmenn krise og drukner mer og mer – er det nødvendig og akutt viktig å reise tolinjekampen i kjernen av IKB til et høyere nivå for å etablere og utvikle den nødvendige, rettferdige og korrekte politiske generallinjen, og å styrke den nye store bølgen gjennom revolusjonens gnist, med folkekriger i mange flere land, og med videre fremskritt hvor de allerede blir utviklet, så vel som i den antiimperialistiske revolusjonære bevegelsen under proletariatets hegemoni.
Dette er årsaken til at det er nødvendig å fordype den ideologiske og politiske kampen på grunnlag av den rettferdige og korrekte forståelsen av den historiske erfaringen til den proletariske revolusjonen og proletariatets diktatur som en helhet. En vurdering som særlig syntetiserer erfaringen av å anvende marxismens tredje stadium, maoismen.
Kampen for å tvinge gjennom marxismen-leninismen-maoismen som kommando og veiledning for verdensrevolusjonen, er hard, lang og kompleks. Marxismen har aldri avansert uten hard kamp, men til slutt leder maoismen den nye store bølgen av den proletariske verdensrevolusjonen, som allerede har begynt, og trenger en impuls for å feie imperialismen og reaksjonen vekk fra jordens overflate gjennom folkekrig, for å gjennomføre demokratiske revolusjoner, sosialistiske revolusjoner og proletariske kulturrevolusjoner – alt i henhold til situasjon – og gå over til den skinnende og gylne kommunismen.
Det er særlig nødvendig å fortsette å fordype kampen mot ny revisjonisme i ulike uttrykk fordi – selv om de ble avslørt og knust i IKB – øver de fortsatt innflytelse gjennom høyre- og «venstre»-opportunistiske standpunkt, sentristiske standpunkt, likvidasjonistiske standpunkt osv. De skader enheten til IKB som en helhet fordi de er hovedtrusselen mot IKB.
Feiringen av denne første internasjonale konferansen og stiftelsen av den nye internasjonale organisasjonen, er av historisk og transcendental betydning, en seier for det internasjonale proletariatet og et hardt slag mot den allmenne kontrarevolusjonære offensiven til imperialismen og verdensreaksjonen, så vel som mot revisjonisme og all opportunisme. Dette er et stort skritt for å gjenforene oss og å overvinne splittelsen i IKB. En ny fase av den organiserte kampen for å rekonstituere Den kommunistiske internasjonale under maoismens kommando og veiledning er åpnet, en ny fase som signeres med utviklingen av nye folkekriger som vil slutte seg til de som allerede pågår.
5. PRINSIPPER FOR PROLETARIATS NYE ORGANISASJON
* Motsigelsen – den eneste grunnloven i den uendelige forvandlinga av den evige materien.
* Massene skaper historien og det er rett å gjøre opprør.
* Klassekamp, proletariatets diktatur og proletarisk internasjonalisme.
* Å anvende marxismen-leninismen-maoismens universelle sannhet på de konkrete forholdene og å integrere den i praksisen til revolusjonen i hvert enkelt land.
* Nødvendigheten av et marxist-leninist-maoistisk kommunistparti som konsekvent utøver uavhengighet, selvstendighet og selvberging.
* Å uforsonlig bekjempe imperialisme, revisjonisme og reaksjon.
* Tolinjekampen som drivkraft for utvikling av partiet.
* Praktisere marxisme, ikke revisjonisme. Arbeide for enhet, mot splittelse. Handle på en ærlig og ærbødig måte, ikke drive med intriger og komplotter.
* Kontinuerlig ideologisk utvikling og å alltid sette politikken i kommando.
* Å tjene folket og den proletariske verdensrevolusjonen.
* Absolutt uselviskhet og en rettferdig og korrekt arbeidsstil.
* Gå mot strømmen.
Svært særegent stadfester vi oss selv i den ubestridelige marxistiske sannheten som ble fremsatt av formann Mao: «Ifølge den marxistiske statsteori er hæren den viktigste bestanddel i statsmakten. Den som vil gripe og fastholde statsmakten, må ha en sterk hær. En del mennesker gjør narr av oss fordi vi tror på «krigens allmakt». Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen. Det russiske kommunistpartis geværer skapte sosialisme. Vi skal skape en demokratisk republikk. Erfaringene fra klassekampene i imperialismens epoke lærer oss at det bare er ved hjelp av geværet at arbeiderklassen og de arbeidende masser kan beseire det bevæpnete borgerskap og den bevæpnete jordeierklassen. I denne betydning kan vi si at bare ved geværer kan hele verden bli omformet».
6. HØYTIDELIG BESLUTNING
De marxistisk-leninistiske-maoistiske partiene og organisasjonene som deltok i DEN FORENTE MAOISTISKE INTERNASJONALE KONFERANSEN (FMIK), som følger veien til Den tredje internasjonale, stiftet av den store Lenin, og de beste tradisjonene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen (IKB), erklærer høytidelig til det internasjonale proletariatet og verdens folk, at den historiske og transcendentale avgjørelsen er tatt om å gi liv til den nye internasjonale maoistiske organisasjonen, stiftet under tre store og ærerike røde faner: maoismen, kampen mot revisjonismen og den proletariske verdensrevolusjonen.
Med dyp kommunistisk overbevisning, stadfester vi partier og organisasjoner som er gjenforent her, igjen og med høytidelig beslutsomhet, at vi vil oppfylle vedtakene til Den forente maoistiske internasjonale konferansen, og forsvare og anvende den allmektige ideologien til det internasjonale proletariatet, marxismen-leninismen-maoismen.
Dette er en fast forpliktelse til den harde og ustanselige kampen for å tvinge maoismen gjennom som eneste kommando og veiledning for verdensrevolusjonen, den eneste dyprøde fanen som er garanterer seieren til proletariatet, de undertrykte nasjonene og verdens folk i deres ubønnhørlige marsj mot den gylne og for alltid skinnende kommunismen.
Den første forente maoistiske internasjonale konferansen av marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner har et historisk transcendentalt og dypt strategisk innhold, og dens strålende oppgave samsvarer med den nye store bølgen av den proletariske verdensrevolusjonen.
Med brennende entusiasme og overstrømmende av klasseoptimisme og dypt beveget, reiser vi det røde slagordet:
Den første forente maoistiske internasjonale konferansen er et grunnlag som marsjerer ubønnhørlig mot å gjenforene kommunistene i IKB, en krigsmaskin, en maskin for kamp, som reiser marxismen-leninismens-maoismens aldri falmende faner og den uovervinnelige folkekrigen!
SIGNATURER:
Komiteer for stiftelsen av det (Maoistiske) Østerrikes Kommunistiske Parti (KG(m)KPÖ) [Østerrike]
Brasils Kommunistiske Parti (P.C.B.) [Brasil]
Rød Fraksjon av Chiles Kommunistiske Parti (FRPCCh) [Chile]
Colombias Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) (PCC(FR)) [Colombia]
Poder Proletário – M-L-M-partiorganisasjon Colombia (PP-OP-MLM) [Colombia]
Ecuadors Kommunistiske Parti – Rød Sol (PCE-SR) [Ecuador]
Maoistisk Komité Finland (MKS) [Finland]
Maoistisk Kommunistisk Parti (PCM) [Frankrike]
Komiteen Røde Fane (KRF) [Tyskland]
Komiteen for Rekonstitueringen av Mexicos Kommunistiske Parti (CR-PCM) [Mexico]
Tjen Folket – Kommunistisk Forbund, Norge [Norge]
Perus Kommunistiske Parti [Peru]
Maoistisk Kommunistisk Parti (PCM) [Spania]
Kommunistisk Forbund, Sverige [Sverige]
Tyrkias Kommunistiske Parti/Marxist-Leninistene (TKP/ML) [Tyrkia]
TILLEGG TIL NORSK OVERSETTELSE
Oversettelsen av erklæringen til norsk ble fullført i mars 2023 av Forlaget Røde Fane. Vi har lagt til noen kommentarer og ordforklaringer, samt en oversikt over verker på norsk som er brukt til sitater i oversettelsen.
Kommentarer og ordforklaringer i alfabetisk rekkefølge:
Allmenn betyr generell, motsatt av spesiell. Felles, gjelder for alle, universell (allmenngyldig).
Anførerskap er ordet vi har brukt til å oversette «Great Leadership»/«Jefatura», i stedet for «stor ledelse» eller «stort lederskap» eller «førerskap». Anførerskap er i tråd med tidligere oversettelser til norsk av dokumentene til Perus Kommunistiske Parti, for eksempel i boka Grunnlaget for partiets enhet, oversatt og utgitt av Forlaget Røde Fane.
Avakian, Bob. Den revisjonistiske lederen for Revolutionary Communist Party i USA.
Avansere betyr å gå framover, rykke fram (mot fienden).
Bankerott er det samme som fallitt, konkurs eller det å være ruinert.
Demarkasjonslinje er en grenselinje eller skillelinje mellom to parter i et omstridt område som ingen av dem må overskride, ofte brukt militært.
Deng Xiaoping. Den erkerevisjonistiske lederen av det kontrarevolusjonære kuppet i Kina i 1976, med den påfølgende kapitalistiske restaurasjonen i landet.
Elevere betyr å heve, løfte eller å heve opp på et høyere intellektuelt eller åndelig nivå.
«Fredelig kappestrid» er ordet vi har brukt til å oversette «peaceful emulation»/«emulación pacífica». På spansk brukes dette ordet i oversettelsen av de kinesiske bidragene til Den store polemikken, mens på engelsk brukes «peaceful competition» og på norsk «fredeleg kappestrid». Derimot betyr «emulation»/«emulación» å etterligne, emulere.
Fysiognomi betyr utseende, fjes, ansikt, figur, form, uttrykk.
Generere betyr frembringe, skape, produsere.
Idealisme er en av filosofiens to hovedretninger, i motstrid til materialismen, som kjennetegnes ved at den ser ånden, ikke materien, som det grunnleggende.
IKB er en forkortelse for den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
«Komiteen» som nevnes i forbindelse med RIM er CoRIM, ledelseskomiteen for RIM.
KKP er en forkortelse for Kinas Kommunistiske Parti.
Komplementær betyr utfyllende eller kompletterende, støtter opp under, utfyller.
Konsept betyr samling av ideer eller en plan som danner grunnlaget for utformingen av et produkt, arrangement eller en virksomhet. Vi har oversatt «conseption» enten til «konsept», eller til verdensbilde, avhengig av kontekst.
Konstruksjon betyr oppbygging, å bygge, skape, forme.
Konvergere betyr å sammenfalle, fra matematikken: to linjer som møtes.
Kretinisme er en betegnelse på medfødt hypotyreose som innebærer alvorlig veksthemming og psykisk utviklingshemning.
Negere betyr å benekte, fornekte eller avvise.
Nykantianisme var en gjenoppliving av filosofen Immanuel Kants ideer i ny form.
Pauperisme er fattigdommen som sosial nødstilstand eller massefattigdom, i motsetning til det enkelte menneskets fattigdom.
Pseudoteori: Pseudo- er en forstavelse som betyr falsk, uekte, liksom-.
Prachanda, partinavnet til Pushpa Kamal Dahal. Den revisjonistiske lederen for maoistpartiet i Nepal, en forræder som i 2006 likviderte folkekrigen som ble initiert i 1996, og siden ble statsminister i den borgerlige regjeringa for den nepalske byråkratkapitalist-godseierstaten.
Restaurasjon betyr gjeninnføring eller reetablering av den gamle makta. Begrepet brukes i borgerlig historieskriving særlig om gjeninnføringen av kongedømmet i England i 1660 og om gjenopprettelsen av de gamle regimene i Europa i 1815, etter Napoleonskrigene.
HOL i Peru står for «den høyreopportunistiske linja». Forkortes ROL på engelsk og LOD på spansk. Kalles også «den andre høyreopportunistiske linja», og gjerne med «revisjonistisk og kapitulasjonistisk» som tillegg, for å definere den korrekt. Den første høyreopportunistiske linja viste seg i partiet i 1979. Den andre høyreopportunistiske linja oppsto innad i partiet og i ledelsen på 1990-tallet. Den ble organisert i fengslene den peruanske etterretningstjenesten, under veiledning av CIA, ved hjelp av forrædere i partiledelsen. Den viser seg offentlig i Peru blant annet under navnet «Movadef», og misbruker også navnet til partiet.
Seksjoner brukes i forbindelse med Komintern om partiene i de enkelte landene som var medlemmer, seksjoner, av Den kommunistiske internasjonalen.
SPKR er en forkortelse for den store proletariske kulturrevolusjonen.
SSO er en forkortelse for den store sosialistiske oktoberrevolusjonen.
SUKP er en forkortelse for Sovjetunionens Kommunistiske Parti.
Suksessiv betyr avløser, følger etter hverandre, litt etter litt eller i rekkefølge.
Syntese betyr sammenfatning eller forbindelse av enkeltheter til en helhet, å løse en motsigelse, å forstå på et høyere nivå.
Særegen betyr spesiell, karakteristisk, egenartet. Særegent: det som er spesielt.
Transcendental betyr å overskride, overskridende, å overgå.
USSR står for «unionen av sosialistiske sovjetrepublikker», det offisielle navnet til Sovjetunionen.
Usurpere betyr å rane til seg makta, kupp, maktovertagelse, tronrøveri.
Referanseverker brukt til sitater:
Flere sitater har vi oversatt selv under oversettelsen av erklæringen, men når vi har funnet sitatene på norsk har vi brukt dem slik de står i de følgende verkene:
Kinas Kommunistiske Parti (1977). Den store polemikken 1. band. Oslo: Forlaget Oktober.
Mao Zedong (1969). Sitater fra formann Mao Tse-Tung. Peking: Forlaget for fremmede språk.
Mao Zedong (1978). Tale på en utvida arbeidskonferanse sammenkalt av sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti. 30. januar 1962. Oslo: Forlaget Oktober.
Mao Zedong (1978). Verker i utvalg av Mao Tsetung. Bind 1. Oslo: Forlaget Oktober.
Marx, Karl (1971). Verker i utvalg. Bind 4. Politiske skrifter. Trondheim: Pax Forlag.
Perus Kommunistiske Parti (2019). Grunnlaget for partiets enhet. Forlaget Røde Fane.
Sjao Tieh-tsjen (1963). Om revolusjonær dialektikk og hvordan imperialismen må vurderes. Oslo: Kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken». Formann Mao, «En må kvitte seg med illusjonene og forberede seg på kamp» (14. august 1949).
- Dette innebærer: hæren mobiliserer, politiserer, organiserer og væpner massene.
- Vi understreker at dette inkluderer alle forord og noter skrevet av Marx og Engels, spesielt forordet fra 1872.
- Forsvar av det imperialistiske «fedrelandet»