Innhold
FORORD TIL DEN ANDRE NORSKE UTGAVEN, 2023
Det er med stor revolusjonær entusiasme vi publiserer denne andre norske utgaven av det viktige marxist-leninist-maoistiske verket «Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen». Teksten er et arbeid av Perus Kommunistiske Parti, under ledelse av formann Gonzalo. Teksten har hatt stor betydning, og brukes den dag i dag som veiledning for kommunistenes kvinnearbeid i en rekke land. «Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen» staker ut kursen for å politisere, mobilisere og organisere arbeiderklassens kvinner i en revolusjonær kvinnebevegelse.
Denne andre norske utgaven inkluderer et etterord av Forlaget Røde Fane. Etterordet sammenfatter og løfter fram noen viktige poenger fra teksten, og her tar forlaget stilling til hvordan teksten bør anvendes i dag. Etterordet behandler blant annet også konseptet emansipasjon kontra frigjøring, Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», filosofisk idealisme i den feministiske bevegelsen og spørsmålet om proletarisk feminisme.
Den første oversettelsen til norsk ble publisert av Tjen Folket Media i 2018. Vårt standpunkt er at det var bra at denne ble gjort, og at dette er hovedsida, men at denne oversettelsen dessverre hadde en rekke feil og mangler. Gjennomgående er det problemer med at det politiske innholdet ikke kommer klart nok frem, at det noen steder rett og slett er blitt endret. Både engelsk og første norske oversettelse mangler dessuten prinsipperklæring, program og innledningene som er med i den spanske andreutgaven fra 1975. Videre er det gjort noen feil i oversettelsen som gjør deler av teksten nesten uforståelig. Målet med denne andre oversettelsen er å utbedre disse feilene så godt vi kan. Vårt viktigste prinsipp i arbeidet med oversettelsen, har vært å bevare det politiske innholdet. Forøvrig har vi ønsket å gjøre teksten tilgjengelig og forståelig, særlig med tanke på studier, og det er hovedårsaken til at vi har inkludert en del fotnoter. Den spanske originalteksten inneholder ingen noter, og dermed er alle disse uten unntak våre egne. Vi har dessuten, etter vårt eget etterord, inkludert en kort ordliste, kilder vi har brukt og et personregister.
Det er mange sitater i teksten, og i denne andre utgaven har vi gjort et nitidig arbeid for å finne allerede eksisterende norske oversettelser hvor vi kan hente sitatene. Dette inkluderer blant annet sitatene fra Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn». Dette valget betyr at språket i sitatene kan skille seg mye fra den øvrige teksten, blant annet er flere på nynorsk. Det innebærer også at det kan være noe forskjell på innholdet i sitatene på norsk, og de spanske oversettelsene i det originale verket. Sitatene av formann Mao ser ut til å være oversatt svært forskjellig på norsk og spansk. Vi oppfordrer leseren til å være bevisst på dette, men uansett fokusere på essensen av både de enkelte delene og helheten i teksten.
Denne andre oversettelsen er basert på fem kilder: Den første norske oversettelsen fra 2018, en engelsk oversettelse, den spanske andreutgaven fra 1975, en tysk versjon fra 2013 og en dansk versjon. Av disse har vi behandlet den spanske 1975-utgaven, fra partiet selv, som hovedkilden, og det er denne vi kaller «originalen» i fotnoter og andre henvisninger.
Vi advarer våre lesere mot den engelske versjonen. Denne presenteres som en oversettelse fra Perus Folkebevegelse, en generert organisme fra partiet for dets utenlandsarbeid, men vi tviler på at det stemmer. Vi advarer generelt mot kilder som ikke er verifiserte når det kommer til partiets dokumenter og utsagn. Det spres enorme mengder desinformasjon på internett. For eksempel står Catalina Adrianzen som forfatter i den engelske oversettelsen på Marxist Internet Archive, men dette er, så vidt vi vet, feil. Dokumentet er hos pålitelige kilder bare signert av sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti. Vi kjenner ikke til noen andre partidokumenter som er kreditert enkeltpersoner slik enkelte gjør med denne teksten. Vi antar at det ligger politiske motiver bak denne feilen, og ikke bare uvitenhet.
En rekke ord i dokumentet, som var oversatt annerledes i den første norske oversettelsen, kan kanskje virke fremmede for en del lesere. Dette gjelder for eksempel ord som konstruksjon, organisme, inkorporere, generere og negere. Disse begrepene er utbredt i den klassiske filosofien og logikken, og til dels også i statsvitenskap og juss. Vi finner disse ordene hos Platon og Aristoteles, Kant og Hegel og så videre. Ord som konsentrisk, akse og impuls finner vi i matematikken og naturvitenskapene. Disse ordene er vitenskapelige begreper, og vi ser på det som en feil å forsøke å «fornorske» disse. Angående begrepet «emansipasjon» henviser vi til etterordet for noen betraktninger om dette.
Et viktig begrep for Perus Kommunistiske Parti er ordet «reivindicar» eller «reivindicationes», som brukes flere steder i teksten. Ordet ligner det engelske «revindicate» som betyr å forsvare eller gjenerobre, men det er vanskelig å oversette direkte til norsk slik det anvendes i teksten. Vi tolker begrepet som synonymt med å kjempe for sine rettigheter, og har i teksten oversatt det til «krav» og «dagskrav», da det ser ut til å handle om folkets eller deler av folket sine daglige kamper for rettigheter og alle slags konkrete politiske og økonomiske krav. «Dagskrav» er et innarbeidet begrep i den revolusjonære bevegelsen i Norge.
Hankjønn er hovedformen på spansk. Videre finnes ikke intetkjønn på spansk, slik at alle ord enten er hankjønn eller hunkjønn. Alle ord blir «kjønnet», slik man i eldre norsk har hatt begrepene «arbeiderske» og «studine». Vi har forholdt oss inkonsekvent til dette. Noen steder, har vi holdt på hunkjønnsformen, andre steder har vi valgt moderne norske «ikke-kjønnede» ord, selv om man på spansk har brukt hunkjønn. Det er også verdt å merke seg at i spansk, som i engelsk «man», kan «hombre» både bety mann og menneske.
Setningsoppbygging har vært en særegen utfordring for oss. Norsk og spansk er svært forskjellige når det kommer til lengde på setninger og oppbygging av setningene ved bruk av leddsetninger, komma og semikolon. Dette er heller ikke uvanlig i akademisk språk. Vi har forsøkt å finne en balanse mellom å holde oss tett opp mot originalen, men samtidig arbeide for lesbarhet på norsk, ved å dele opp en del lange setninger.
Til sist understreker vi at feil og mangler i denne oversettelsen er fullt og helt våre egne. Vi håper vi med dette arbeidet har gjort dette store verket mer tilgjengelig for norske lesere, og understreker at det er viktig å forstå og forsvare, men at det viktigste er å anvende marxismen-leninismen-maoismen ved å kjempe for en klasselinje i kvinnebevegelsen, for å skape en revolusjonær kvinnebevegelse under proletarisk ledelse.
Januar 2023
Forlaget Røde Fane
Proletarer i alle land, foren dere!
«FOR EN KLASSELINJE I FOLKETS KVINNEBEVEGELSE!»
MARXISMEN, MARIATEGUI OG KVINNEBEVEGELSEN
Sentralkomiteen
Perus Kommunistiske Parti
Andre utgave:
April 1975
FORORD TIL DEN NYE UTGAVEN
Skjerpelsen av klassekampen i 1960-årene ga en ny impuls til kvinnebevegelsens utvikling i dette landet, en situasjon lik den som oppsto på internasjonalt nivå. Hittil viser dette tiåret tydelig at spørsmålet om kvinners emansipasjon1 har blitt til en av de viktige sakene i den politiske kampen – og årene som kommer vil ytterligere understreke viktigheten av de kvinnelige massene i de store kampene som ligger foran oss.
FN har erklært året 1975 som «det internasjonale kvinneåret», og «den peruanske kvinnens år» er erklært her i landet. Dermed blir dette året spesielt viktig for politisering, mobilisering og organisering av kvinner – en oppgave hvor de byråkratiske og demokratiske linjene vil kjempe hardt for å organisere kvinner henholdsvis korporativt for å tjene de utbyttende klassene, eller demokratisk for å tjene folket.
I denne konteksten og med dette perspektivet møttes forrige desember kvinneorganisasjonene som under fanen for å fullstendig gjenoppta Mariáteguis2 vei har kjempet i flere år for å politisere, mobilisere og organisere kvinnene i vårt fedreland. Det er slik den nasjonale koordineringskomiteen for Folkets Kvinnebevegelse3 har oppstått, og med det er et nytt stadium i utviklingen av kvinnekampen i landet innledet: Folkets Kvinnebevegelse har entret stadiet med organisering på nasjonalt nivå.
En av oppgavene til denne komiteen er propaganda og å initiere en ny utgivelse av verket MARXISMEN, MARIÁTEGUI OG KVINNEBEVEGELSEN, som ble utgitt av Folkets Kvinnesenter i Lima for et år siden, der et opptrykk på 5 000 eksemplar er fullstendig utsolgt. På denne måten bidrar vi til den uunnværlige og stadig mer presserende ideologisk-politiske konstruksjonen av kvinnebevegelsen som er på fremmarsj – og når vi gjør dette tar vi utgangspunkt i vår faste overbevisning om at det kun er gjennom å anvende og utvikle linja som Mariátegui etablerte for kvinnenes emansipasjon i landet vårt, at vi vil være i stand til å bygge en ekte folkelig bevegelse som del av kampen til folket vårt, som har kjempet, fortsatt kjemper og vil fortsette å kjempe for sin frigjøring.
Med denne publikasjonen initierer vi SKRIFTER FOR KVINNEEMANSIPASJON, en skriftserie som hovedsakelig skal ta for seg de ulike ideologiske, politiske og organisatoriske spørsmålene som oppstår i konstruksjonen av organisasjonen til folkets kvinner. Den akutte nødvendigheten av dette er svært viktig, og det blir enda viktigere om vi tar i betraktning hvor lite oppmerksomhet som hittil er blitt viet til spørsmålet om massenes organisering i dette landet.
Den nasjonale koordineringskomitéen
Folkets Kvinnebevegelse
INNLEDNING
Kvinnespørsmålet, som fra marxismens synspunkt handler om emansipasjon av kvinnen, blir viktigere for hver dag som går, noe som blant annet viser seg ved at FN vedtok å gjøre 1975 til det internasjonale året for kvinner, ved de mangfoldige publikasjonene som nå sirkulerer om emnet, og av transcendental viktighet, ved den økende mobiliseringen av massene av kvinner over hele verden.
Også i vårt land har vi i flere år sett at mobiliseringen av kvinner har fått en ny impuls, som manifesteres blant annet organisasjonenes multiplisering, og i den iøynefallende og voksende interessen for kvinnespørsmålet som kommer til uttrykk i publikasjoner og propaganda. Det er åpenbart at større inkorporering av kvinnene i produksjonsprosessen og skjerpet klassekamp i landet, reiser det sentrale spørsmålet om politiseringen av kvinnene som en uunnværlig del av vårt folks revolusjonære fremmarsj. Desto viktigere blir det når vi minner om den store Lenins ord: «om ein revolusjon skal verta vellukka, er det avhengig av i kor stor grad kvinnene er med i han».
Altså, for oss i dag og i vårt fedreland, gir José Carlos Mariáteguis tese en gjennomtrengende resonans: «I vår tid studeres ikke samfunnets liv uten å fastslå og analysere dets basis: organiseringen av familien, kvinnens situasjon» i likhet med hans visjon om kvinnebevegelsens fremtid: «Overfor denne bevegelsen verken kan eller bør menn som er følsomme overfor epokens store emosjoner, stille seg fremmede eller likegyldige. Kvinnespørsmålet er en del av menneskespørsmålet». La oss holde disse ordene friskt i minne om vi ønsker å være «menn som er sensitive for tidens følelser», om vi ønsker å tjene den nasjonaldemokratiske revolusjonære prosessen som fortsatt engasjerer vårt folk i påvente av dennes realisering; altså for å forsvare oss selv mot komfortabel likegyldighet, mot lettvint kritikk eller negerende angrep, som alle hviler på en dyptgående uvitenhet, mens vi ved å støtte mobiliseringen av de peruanske kvinnene virkelig vil tjene folket og dets revolusjon som bare de selv kan utrette.
Når altså saken fremstilles slik, trer et spørsmål frem: Hvilken type kvinnebevegelse bør impulseres og støttes? Det er et livsviktig spørsmål i møte med de som forsvarer og sprer borgerlig feminisme til taktfaste trommeslag. Det er bare ett svar og det er konkret: en ekte folkets kvinnebevegelse kan kun konstrueres og utvikles ut fra arbeiderklassens standpunkt, ut fra marxismen, og som en del av folkets frigjøringsbevegelse som kvinnens emansipasjon avhenger av. En folkets kvinnebevegelse kan derfor kun oppstå om den er basert på marxismen-leninismen, som i vårt fedreland betyr basert på Mariáteguis tenkning. Konklusjonen er at utviklingen av kvinnebevegelsen i Peru avhenger av å gjenoppta Mariáteguis vei, som løfter frem politikken for emansipasjon av kvinnen og føre denne ideologisk-politiske kampen som en del av striden for å sette Mariáteguis tenkning i kommando for vårt folk. På denne måten verner vi oss mot den borgerlige feminismen, mot separatisme som ved å sette kvinner opp mot menn bryter opp organisasjonene og splitter massene. Følgelig er det kun ved å følge Mariáteguis særegne politikk for kvinners emansipasjon, at det vil være mulig å skape kvinneorganisasjoner og kvinneseksjoner i masseorganisasjonene, slik Amauta4 foreslo for fagforeningene, for å styrke og utvikle masseorganisasjonene og tjene folkets felles kamp.
Innenfor denne linja utvikler FOLKETS KVINNESENTER seg og, som vår praksis beviser, kjemper og arbeider vi (bevisst på det akutte behovet for politisering av peruanske kvinner, som holdes tilbake av undertrykkende sosiale forhold som avledes fra vår stilling som halvføydal og halvkolonial nasjon) for å skape og utvikle en FOLKETS KVINNEBEVEGELSE i Peru, en oppgave hvis oppfyllelse krever langvarig og hardt arbeid som gjør den til et oppdrag for arbeidet SENTERET vier seg til, sammen med andre tilknyttede organisasjoner fra ulike deler av landet. Og, i syntese, denne bevegelsen som vi tjener til å unnfange er enkelt og greit en bevegelse generert av proletariatet blant de kvinnelige massene, karakterisert ved at den følger Mariátegui, utvikler seg som en masseorganisasjon og bindes av den demokratiske sentralismen.
Trygge på det felles arbeidet vi utvikler, og bevisste på behovet for den ideologisk-politiske konstruksjonen av FOLKETS KVINNEBEVEGELSE som vi kjemper for, publiserer FOLKETS KVINNESENTER det følgende verket «MARXISMEN, MARIÁTEGUI OG KVINNEBEVEGELSEN» som et bidrag til analysen og debatten, og til å etablere grunnlaget for den sanne prosessen av politisering, mobilisering og organisering av peruanske kvinner som er på fremmarsj. Vi er overbevist om at debatten har rom for alle som ønsker å diskutere åpent og ærlig, og at massene lytter til de som bekrefter5 og ikke bare negerer, slik Mariátegui lærte oss – og selv om veien er lang vil vi ikke ha noen kurs å følge dersom vi ikke baserer oss på en klar og definert politikk for emansipasjon av kvinnen, og for peruanske kvinner generelt kan ikke dette innebære noe annet enn å gjenoppta og videreutvikle Mariáteguis vei.
Dette er ånden som besjeler oss, og om vi klarer å impulsere polemikken ut fra proletariatets standpunkt, i tjeneste for politiseringen av den peruanske kvinnen, vil vår besluttsomme innsats bli rikt belønnet. Uansett går de proletariske ideene som utbres aldri tapt, uansett hvor lang tid det går fra såingen til innhøstingen, som Lenin sa det. Vi holder fast ved dette og stoler på den peruanske kvinnen og vårt folk.
FOLKETS KVINNESENTER
MARXISMEN, MARIATEGUI OG KVINNEBEVEGELSEN
I. MARXISMEN OG KVINNESPØRSMÅLET
Kvinnespørsmålet er et viktig spørsmål for folkets kamp. Og dets viktighet er større i dag fordi aktiviteter for å mobilisere kvinner har blitt intensivert. En mobilisering som fra arbeiderklassens ståsted og i tjeneste for folkets masser er både nødvendig og fruktbar, men som når den drives frem av og til fordel for de utbyttende klassene virker som et splittende element og et hinder for folkets kamp.
I denne nye perioden med politisering av de kvinnelige massene som vi utvikler oss innenfor, på grunnlag av en større økonomisk deltagelse av kvinner i landet, er det avgjørende viktig å vie stor oppmerksomhet til kvinnespørsmålet når det gjelder studier og forskning, politisk inkorporering og følgelig organisatorisk arbeid. En oppgave som krever at vi aldri glemmer Mariáteguis store tese som lærer oss at: «KVINNER, SOM MENN, ER REAKSJONÆRE, SENTRISTER ELLER REVOLUSJONÆRE. DE KAN DERFOR IKKE GÅ TIL KAMP PÅ SAMME SIDE. INDIVIDER I DAGENS MENNESKELIGE LANDSKAP SKILLES FRA HVERANDRE MER AV KLASSE ENN AV KJØNN». Altså krever en vitenskapelig forståelse av kvinnespørsmålet allerede fra begynnelsen med nødvendighet at vi tar urokkelig utgangspunkt i arbeiderklassens vitenskapelige verdensbilde: marxismen.
1. Teorien om kvinnens «ufullkomne kvinnelige natur»
Gjennom århundrene har de utbyttende klassene fremtvunget og opprettholdt pseudoteorien om en «ufullkommen kvinnelig natur», hvilket har tjent til å rettferdiggjøre undertrykkelsen som kvinner opplever helt frem til i dag i samfunn der utbytting fortsetter å råde.
De jødiske mennenes lovprisning: «Velsignet være Gud, vår Herre og Herre over alle verdener, for ikke å ha skapt meg som en kvinne», og de jødiske kvinnene som bekreftende ber slik: «Velsignet være Herren som har skapt meg etter sin vilje», uttrykker begge tydelig den antikke verdens forakt for kvinnens stilling. Disse ideene dominerte også i det greske slavesamfunnet. Den berømte Pythagoras sa: «Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen». Og selv den store filosofen Aristoteles felte følgende dom: «hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper», og «kvinnenes karakter lider av en naturlig ufullkommenhet».
Disse tilnærmingsmåtene gikk i arv til slutten av det romerske slavesamfunnet og til middelalderen, hvor de ble intensivert av de kristne tenkernes forakt for kvinnen og anklager mot henne for å være syndens kilde og helvetes forgård. Tertullian skrek: «Kvinne, du er djevelens port. Du har overtalt den som djevelen ikke våget å angripe forfra. Det er på grunn av deg at Guds sønn måtte dø; du burde alltid gå omkring kledd i sørgeklær og filler». Og Augustin av Hippo: «Kvinnen er et dyr som er verken fast eller stabilt». Samtidig som disse førte frem anklager, dømte andre kvinnene til underlegenhet og lydighet. Slik forkynte apostelen Paulus av Tarsus: «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens», og: «Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt.» Og hundrevis av år senere, i det 13. århundre, fortsatte Thomas Aquinas med den samme forkynnelsen: «kvinnens hode er mannen … mannens hode er Kristus», og «det er et faktum at kvinnen er bestemt til å leve under mannens herredømme og ikke har noen egen autoritet».
Forståelsen av kvinnenes stilling gjorde ingen vesentlige fremskritt med utviklingen av kapitalismen, selv om Nicolas de Condorcet påpekte dens sosiale røtter da han sa: «Det har blitt sagt at kvinner … ikke har noen egentlig rettferdighetssans – at de lystrer følelsene sine heller enn sin samvittighet … det er ikke naturen, det er utdanningen, det er den sosiale tilværelsen som forårsaker denne forskjellen»6. Og den store materialisten Diderot skrev: «Kvinner, jeg synes synd på dere!» og «I all skikk og bruk har hjerteløsheten i de sivile lover forent seg med naturens ondskap mot kvinner. De er blitt behandlet som tåpelige vesener.» Rousseau, den franske revolusjonens fremste ideolog, slo fast: «All utdanning for kvinnene må forholde seg til mannen … Kvinnen er skapt for å gi etter for mannen og for å tåle hans urettferdighet». Dette borgerlige standpunktet fortsetter å gjøre seg gjeldende frem til og med epoken hvor imperialismen reaksjoneres mer og mer, og den forener seg med det kristne standpunktet i å gjenta gamle teser, som i pave Johannes XXIIIs dom: «Gud og naturen har gitt kvinner ulike oppgaver som fullkommengjør og utfyller arbeidet som er betrodd til menn».
Slik ser vi hvordan de utbyttende klassene gjennom tidene har forkynt om en «ufullkommen kvinnelig natur». Understøttet av idealistiske forestillinger har de gjentatt at det eksisterer en «kvinnelig natur», uavhengig av sosiale forhold, som ikke er noe annet enn en del av den antivitenskapelige tesen om den «menneskelige naturen». Men til denne såkalte «kvinnelige naturen», denne evige og uforanderlige essensen, blir adjektivet «ufullkommen» tilføyd for å indikere at kvinnenes stilling, og undertrykkingen av og formynderskapet over dem, er et produkt av hennes «naturlige underlegenhet overfor mannen». Hensikten med denne pseudoteorien har vært å opprettholde og «rettferdiggjøre» underordningen av kvinnen.
Avslutningsvis er det på sin plass å påpeke at selv en så betydelig materialistisk tenker som Demokrit hadde fordommer mot kvinner («En kvinne som er kjent med logikk: En skrekkelig ting», «En kvinne er langt mer tilbøyelig til å pønske ut ondskap enn mannen»). Og at hennes forsvar ble basert på metafysiske og religiøse argumenter (Eva betyr liv og Adam betyr jord; skapt etter mannen har kvinnen blitt bedre fullendt enn ham). Og at selv borgerskapet, da det var en revolusjonær klasse, bare vurderte kvinnen i forhold til mannen, og ikke som et selvstendig subjekt.
2. Utviklingen av kapitalismen og kvinnebevegelsen
Utviklingen av kapitalismen inkorporerer kvinnen i arbeidet, og slik skaper den grunnlaget og forholdene for hennes utvikling. Med inkorporering i produksjonsprosessen får kvinnene mulighet til å forene seg mer direkte med klassekampen og militante handlinger7. Kapitalismen bar frem de borgerlige revolusjonene, og de kvinnelige massene, særlig de kvinnelige arbeiderne, ble herdet i disse og avanserte.
Den franske revolusjonen, den mest avanserte av revolusjonene som borgerskapet ledet, ga god grobunn for kvinnelig handling. Kvinner ble mobilisert som en del av massene og gjennom deltakelse i de politiske klubbene utviklet de revolusjonære aksjoner. I disse kampene organiserte de et «Revolusjonære og Republikanske Kvinners Samfunn», og gjennom Olympe de Gouges krevde de i 1789 en «Erklæring om kvinnens rettigheter» og skapte aviser som «Den utålmodige» for å kreve forbedringer av forholdene for kvinner. Gjennom utviklingen av den revolusjonære prosessen oppnådde kvinnene avskaffelsen av den førstefødtes fortrinnsrett og avskaffelsen av de mannlige privilegiene, de oppnådde den samme arveretten som mennene og vant retten til skilsmisse. Deres deltagelse i kampen bar altså noen frukter.
Men så snart den store revolusjonære impulsen avtok, ble kvinner nektet adgang til de politiske klubbene. Deres politisering ble bekjempet og de ble bebreidende oppfordret til å vende tilbake til hjemmet, og fikk høre: «Siden når har kvinner fått lov til å gi avkall på sitt kjønn og bli menn? Naturen har sagt til kvinnen: vær kvinne. Din jobb er barnepass, husholdning og moderskapets andre bekymringer». Og videre, med den borgerlige reorganiseringen som Napoleon initierte med Code civil8, settes den gifte kvinnen igjen under formynderskap og hennes person og eiendeler blir ektemannens besittelser. Farskapsundersøkelser nektes. Gifte kvinner mister, som prostituerte, sine borgerrettigheter, nektes rett til skilsmisse og blir nektet retten til å overføre sine eiendommer.
I den franske revolusjonen kan man tydelig se hvordan kvinners fremgang og tilbakegang er nært forbundet med folkets og revolusjonens fremgang og tilbakegang. Dette er en viktig lærdom: Det er sammenfall mellom interessene til kvinnebevegelsen og folkets kamp, fordi førstnevnte er en del av sistnevnte.
Likeledes viser denne borgerlige revolusjonen hvordan ideer om kvinner følger en prosess lik den vi kjenner fra politikken – det revolusjonære oppsvinget ble holdt tilbake og bekjempet, og reaksjonære forestillinger om kvinner oppsto: Bonald fastholdt at «Mannen er for kvinnen det kvinnen er for barnet»; Comte, regnet som «sosiologiens far», uttalte at femininitet er en form for vedvarende barndom, og at denne infantile biologien kommer til uttrykk i intellektuell svakhet. Balzac skrev: «Kvinnens skjebne og hennes eneste ære er å få mennenes hjerte til å slå … Kvinnen er en eiendom som man får gjennom en kontrakt; hun er løsøre, for eiendommen krever hjemmel; kort sagt, kvinnen er egentlig bare et supplement til mannen». All denne reaksjonen ble oppsummert i de følgende ordene fra Napoleon: «Naturen ville at kvinner skulle være våre slaver … de er vår eiendom … kvinner er intet annet enn maskiner for å produsere barn»; slik personifiserer han forestillingen om at kvinnens liv skal dreie seg om «kjøkken, kirke, barn», et motto Hitler fulgte i dette århundret.
Den franske revolusjonen reiste sine tre prinsipper om frihet, likhet og brorskap, og den lovet rettferdighet og oppfyllelse av folkets krav. Den viste svært raskt sine begrensninger og at dens prinsipperklæringer kun var formelle erklæringer, fordi dens klasseinteresser var det motsatte av massenes – elendighet, sult og urettferdighet fortsatte å herske, bare i nye former. Utopistene satte frem en knusende og skarpsindig kritikk mot denne situasjonen, men på grunn av de historiske betingelsene kunne de ikke erkjenne roten til elendigheten. De utopiske sosialistene fordømte også kvinnenes stilling under kapitalismen. Fourier, en representant for dette standpunktet, slo fast: «Forvandlingen av en historisk epoke avgjøres av holdningen til kvinnens fremskritt … graden av emansipasjon av kvinner er den naturlige målestokken for den allmenne emansipasjonen».
Det kan være opplysende å sette denne storslåtte uttalelsen opp mot anarkisten Proudhons tenkning om kvinnen, som en påminnelse da hans ideer i dag propaganderes i øst og vest, og presenteres av anarkistene som et eksempel på en konsekvent revolusjonær visjon. Proudhon holdt fast ved at kvinnen er fysisk, intellektuelt og moralsk underlegen mannen, og at om man vurderte kvinnen numerisk i sin helhet, er hun verdt 8/27-deler så mye som mannen. For denne ridderen er altså kvinnens verdi mindre enn en tredjedel av mannens, noe som er et rent uttrykk for forfatterens småborgerlige tenkning, som er roten til all anarkisme.
Med sin økende inkorporering i produksjonsprosessen fortsatte kvinnen gjennom det 19. århundre å utvikle kampen for sine krav ved å forene seg med fagforeningene og proletariatets revolusjonære bevegelse. Et eksempel på denne deltagelsen var Louise Michel, en stridende9 for Pariserkommunen i 1871. Men kvinnebevegelsen generelt var orientert i retning suffragisme, kampen for å oppnå kvinnelig stemmerett, i tråd med den falske ideen om at deres rettigheter ville bli innfridd gjennom stemmer og plasser i parlamentet. Slik ble feministisk aktivisme kanalisert inn i parlamentarisk kretinisme. Det er imidlertid viktig å huske at man ikke fikk stemmeretten gratis, men at kvinner i det forrige og i begynnelsen av dette århundret, måtte føre en åpen og besluttsom kamp for å vinne den. Kampen for og oppnåelsen av kvinnelig stemmerett viser nok en gang at selv om dette er en seier, så er ikke dette middelet som gjør virkelig forandring av kvinnens stilling mulig.
Det 20. århundre innebærer en større utvikling av kvinnenes økonomisk handlinger, da det blir mange flere kvinnelige arbeidere og fagarbeidere, og i tillegg stadig flere funksjonærer; kvinnene gjør sin inntreden på alle områder. Verdenskrigene har hatt stor betydning for denne prosessen, fordi de inkorporerte millioner av kvinner i økonomien for å erstatte mennene som ble mobilisert til fronten. Alt dette var en impuls for mobiliseringen, organiseringen og politiseringen av kvinnene, og fra og med begynnelsen av 1950-tallet ble kvinnekampen på nytt initiert, med enda større kraft, for så å bre seg utover på 1960-tallet med et stort perspektiv for fremtiden.
For å konkludere så legger kapitalismen gjennom den økonomiske inkorporeringen av kvinnene grunnlaget for at de mobiliseres i kampen for dagskrav, men kapitalismen er bare i stand til å gi formell juridisk likestilling til kvinnene, og kan på ingen måte emansipere dem. Dette uttrykkes av hele borgerskapets historie, en klasse som selv i sin mest fremskredne revolusjon, den franske revolusjonen på 1700-tallet, ikke kunne gå lenger enn til formelle krav. Videre viser den senere utviklingen av de borgerlige revolusjonære prosessene og det 20. århundre at ikke bare at borgerskapet er ute av stand til å gi de kvinnelige massene emansipasjon, men med utviklingen av imperialismen blir den borgerlige oppfatningen av kvinnenes stilling stadig mer reaksjonær og befester den sosiale, økonomiske, politiske og ideologiske undertrykkingen av kvinnene, selv om dette blir forkledd og dekket over på tusenvis av måter.
3. Marxismen og emansipasjon av kvinnen
Marxismen, arbeiderklassens verdensanskuelse, forstår mennesket som et sett av historisk betingede sosiale relasjoner som forandres i henhold til samfunnets utvikling. Derfor står marxismen i absolutt motsetning til tesen om «menneskelig natur» som noe evig og uforanderlig, uavhengig av sosiale forhold – et standpunkt som er idealistisk og reaksjonært. Det marxistiske standpunktet innebærer også å gå lenger enn den mekaniske materialismen (de gamle materialistene før Marx og Engels), som var ute av stand til å forstå menneskets sosiale og historiske karakter som en transformerer av virkeligheten, og i stedet bevisstløst henfalt til metafysiske eller spirituelle ideer, slik tilfellet var med Feuerbach.
På samme vis som at marxismen forstår mennesket som en konkret realitet generert historisk av samfunnet, aksepterer den heller ikke tesen om en «kvinnelig natur», da dette bare er et kompliment til den såkalte «menneskelige naturen» og at det dermed bare repeterer forestillingen om at kvinnen har en evig og uforanderlig natur, med den skjerpende omstendigheten, som vi har sett, at idealismen og reaksjonen forstår «kvinnelig natur» som en «mangelfull og mindreverdig natur» sammenlignet med mannens.
For marxismen er kvinnen, akkurat som mannen, ikke noe annet enn et sett av historisk oppståtte sosiale relasjoner, som forandres som et resultat av forandringene i samfunnets utviklingsprosess. Kvinnen er altså et sosialt produkt og hennes transformasjon krever transformasjon av samfunnet.
Når marxismen ser på kvinnespørsmålet gjøres det fra standpunktet til den dialektiske materialismen, en vitenskapelig anskuelse som gjør det mulig å oppnå en fullstendig forståelse. I studiet, undersøkelsen og forståelsen av kvinnen og hennes stilling, behandler marxismen kvinnespørsmålet i relasjon til eiendom, familie og stat, da kvinnens historiske plassering og stilling i den historiske prosessen er nært knyttet til disse tre spørsmålene.
Et enestående eksempel på konkret analyse av kvinnespørsmålet fra dette perspektivet, ser vi i «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse» av Friedrich Engels, som peker ut at morsrettens erstatning av farsretten er begynnelsen på underordningen av kvinnen:
«I samme grad som altså rikdommene økte, ga de på den ene side mannen en viktigere stilling i familien enn kvinnen og ga på den annen side impulsen til å utnytte denne styrkede stilling til å omstøte den hevdvunne arvefølgen til fordel for barna. … For denne revolusjonen – en av de mest gjennomgripende som menneskene har opplevd – behøvde ikke å ramme et eneste levende medlem av en gens10. Alle gens-medlemmene kunne fortsette å være hva de var og det de hadde vært hele tiden. Det var tilstrekkelig med en enkel beslutning om at etterkommerne etter mennene for framtiden skulle forbli i gensen, mens etterkommerne etter kvinnene skulle utelukkes og gå over i sin fars gens. Dermed var avstamningsregningen etter kvinnelinjen og arveretten etter moren avskaffet, og avstamningslinje etter mannen og arverett etter faren innført. Hvordan og når denne revolusjonen har foregått hos kulturfolkene, kjenner vi ikke noe til. … Omstyrtingen av morsretten var KVINNEKJØNNETS VERDENSHISTORISKE NEDERLAG. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet, gjort til slave av hans lyster og ble rett og slett et redskap til avling av barn». (Vår uthevelse).
Dette avsnittet fra Engels slår fast marxismens grunnleggende tese knyttet til kvinnespørsmålet: Kvinners stilling opprettholdes gjennom eiendomsforholdene, altså formene for eierskap til produksjonsmidlene, og gjennom produksjonsforholdene som bygger på disse. Denne marxistiske tesen er ekstremt viktig fordi den slår fast at undertrykkingen som skyldes kvinnens stilling har sine røtter i dannelsen, fremveksten og utviklingen av eiendomsretten til produksjonsmidlene, og at hennes emansipasjon derfor er forbundet med ødeleggelsen av den nevnte retten. For å tilegne seg en marxistisk forståelse av kvinnespørsmålet er det nødvendig å ta utgangspunkt i denne store tesen, og i dag mer enn noensinne, fordi påståtte revolusjonære og selverklærte marxister later som om kvinneundertrykkingen ikke springer ut av dannelsen og fremveksten av eiendom, men kun ut av den enkle arbeidsdelingen på grunnlag av kjønn, som har gitt mindre viktige gjøremål til kvinnen enn til mannen og holdt henne innenfor hjemmets sfære11. Denne tilnærmingen, til tross for all propagandaen og alle forsøkene på å presentere den som revolusjonær, innebærer at man erstatter det marxistiske standpunktet om kvinneemansipasjon med en borgerlig tilnærming som grunnleggende sett ikke er noe annet enn den påstått uforanderlige «kvinnelige naturen».
Ved å utvikle videre fra dette dialektisk materialistiske utgangspunktet lærer Engels oss hvordan den monogame familien ble etablert på det ovennevnte grunnlaget, og sier: «Det var den første familieform som ikke bygde på naturlige, men på økonomiske forutsetninger, nemlig privateiendommens seier over den opprinnelige og naturvokste felleseiendommen». Og: «Parekteskapet12trer således på ingen måte inn i historien som en forsoning mellom mann og kvinne, og enda mindre som den høyeste form for en slik forsoning. Tvert om. Det trer fram som det ene kjønns undertrykkelse av det annet, som kunngjøringen av en motsetning mellom kjønnene som til da var helt ukjent i den forhistoriske tiden». (Familiens… Understrekingen er vår egen).
Etter å ha slått fast at privateiendommen er grunnlaget for den monogame familieformen som befester undertrykkingen av kvinner, slår Engels fast samsvaret mellom de tre grunnleggende formene for ekteskap og de tre store trinnene i menneskets evolusjon: vill tilstand og gruppe-ekteskap, barbari og paringsekteskap, sivilisasjon og monogami – «supplert med ekteskapsbrudd og prostitusjon». Slik utviklet de marxistiske klassikerne tesen om kvinnenes samfunnshistoriske foranderlige stilling og plass i samfunnet, og påpekte hvordan kvinnenes stilling er nært knyttet til eiendommen, familien og staten som er apparatet som lovfester slike relasjoner, tvinger dem gjennom og opprettholder dem med makt.
Denne vitenskapelige tilnærmingen, systematisert av Engels, er et produkt av den marxistiske analysen av kvinners stilling gjennom historien, og den mest elementære studie bekrefter fullt ut riktigheten og gyldigheten til denne tilnærmingen, som er grunnlaget og utgangspunktet for arbeiderklassens forståelse av kvinnespørsmålet. La oss gjøre en historisk gjennomgang som kan tjene som eksempler på hva Engels og klassikerne slo fast.
I det primitive samfunnet, basert på naturlig arbeidsdeling etter alder og kjønn, utviklet livene til menn og kvinner seg spontant med likestilling og kvinner deltok i avgjørelsene i den sosiale gruppen. Kvinner var dessuten omgitt av respekt og omtanke, og opplevde ærbødig behandling og til og med privilegier. Så snart rikdommene begynte å vokse, noe som økte mannens stilling i familien og presset frem utskiftningen av morsretten med farsretten, begynte kvinnen å havne mer i bakgrunnen og hennes stilling ble forverret. Ekkoer av dette klinger frem til den greske dramatikeren Aiskhylos tid, som i sitt verk «Evmenidene» skrev: «Det er ikke moren som avler det man kaller hennes barn; hun gir bare næring til den spiren som er plantet i hennes indre; den som avler, er faren. Kvinnen mottar spiren som en fremmed forvalter, og hvis gudene vil, beholder hun det».
Altså ser vi at den kvinnelige stillingen i det greske slavesamfunnet var preget av underkastelse, sosialt mindreverd og at den var gjenstand for forakt. De sa: «Slaven er fullstendig fratatt friheten til å treffe beslutninger, kvinnen har den, men den er svak og fruktesløs» (Aristoteles), «Den beste kvinnen er den mennene snakker minst om» (Perikles), og ektemannen svarer en kvinne som spør han om offentlige saker: «Det raker deg ikke. Ti stille, ellers får du deg en … Vev kledet ditt». Hva slags virkelighet er disse ordene uttrykk for? Greske kvinner ble gjort til evig umyndig – under makten til en formynder: sin far, ektemannen, ektemannens arving eller staten, hele livet under konstant formynderi. De fikk en medgift slik at de hadde noe å leve av og ikke sultet hjel, og i enkelte tilfeller kunne de ta ut skilsmisse. Forøvrig var de hengitt kvinneforakten både i hjemmet og i samfunnet, alltid underlagt de enkelte autoritetene. Kvinnen kunne arve om det ikke fantes en mann som var direkte arving, men i så fall måtte hun gifte seg med den eldste slektningen innenfor sin fars gens. Slik var hun ingen direkte arving, bare et middel for å overføre arven, alt for å forsvare familieeiendommen.
Stillingen til kvinnen i Roma, som også var et slavesamfunn, gir oss en bedre forståelse av hvordan denne er avledet fra familien, privateiendommen og staten. Etter Tarquinius herredømme, og så snart den patriarkalske retten var etablert, ble privateiendommen og dermed også familien (gensen) samfunnets basis: kvinnen underlegges farsarveretten og familien. Hun ekskluderes fra enhver «mannlig jobb», og i offentlige saker er hun «en umyndig borger». Hun blir ikke direkte nektet å arve, men underlegges formynderi. Vedrørende dette sa den romerske juristen Gaius: «Formynderskapet er etablert i formyndernes egen interesse, for at kvinnene, som de presumptivt skal arve, ikke skal kunne frarøve dem arven gjennom et testament, eller forminske den gjennom avhendelser eller gjeld». Dermed er den patriarkalske roten til formynderiet som kvinnen ble underlagt, klart og tydelig avslørt og definert.
Etter Tolvtavleloven13 ble det faktum at kvinnen hørte til både sin fars og ektemannens gens (også dette av hensyn til strenge grunner relatert til beskyttelse av eiendommen) årsak til konflikter som igjen skapte grunnlaget for et fremskritt i den romerske «juridiske emansipasjonen». «Sin manu»-ekteskapet14oppstår, hvor hennes eiendeler forblir avhengige av hennes formyndere og hvor ektemannen kun blir formynder over hennes person, men også denne delt med «pater familias», som beholder sin absolutte autoritet over sin datter. En familiedomstol etableres for å løse uoverensstemmelser som oppstår mellom far og ektemann, og dermed kan kvinnen gå til sin far for å løse uenigheter med sin ektemann og vice versa – «hun tilhører ikke ett individ».
På det nevnte økonomiske grunnlaget (at hun tar del i arv, selv om hun er under formynderi), og på grunn av konkurransen mellom gensene til henholdsvis far og ektemann om retten til kvinnen og hennes eiendeler, utvikler romerinnene mer deltakelse i samfunnet, tross alle juridiske begrensninger: «atriumet» oppstår, et kontrollsenter for hjemmet, hvor slavenes arbeid kontrolleres, og hvor utdannelsen av barna ledes og hun utøver innflytelse over dem opp til voksen alder. Hun deler ektemannens arbeid og byrder, og regnes som medeier til hans eiendom. Hun går i selskaper og på gaten har hun fortrinnsrett til å krysse over veien foran selv konsuler og magistrater. Romerinnenes viktighet i samfunnet reflekteres i rollen til Cornelia, Gracchernes mor.
Gjennom den romerske samfunnsutviklingen fortrenges konkurransen mellom gensene av staten, ved at denne overtar stridsspørsmålene knyttet til kvinnen, skilsmisse, utroskap osv., som heretter føres for offentlige domstoler og slik avskaffes familiedomstolen. Senere, under imperiets lover, avskaffes formynderiet over kvinnene som resultat av økonomiske og sosiale behov. Kvinnen får en fast medgift (en privat farsarv) som aldri går tilbake til agnatene (etterkommere på mannssiden) og heller ikke tilhører ektemannen – altså får hun et økonomisk grunnlag for egen selvstendighet og utvikling. Under republikkens siste dager fikk moren anerkjente rettigheter til barna sine, og ved dårlig oppførsel kunne faren miste omsorgen og hun eller en formynder kunne overta denne.
Under keiser Marcus Aurelius, i år 178, ble det tatt et stort skritt i familiens og privateiendommens prosess: barna blir sin mors arvinger, på bekostning av agnatene, og dermed tuftes familien på slektsbånd og mor blir likeverdig med far overfor barna, som nå også anerkjennes som kvinnens barn. Som følge av dette får datteren like stor arvedel som sine brødre.
Samtidig som staten «emansiperer» kvinnen overfor familien, legger den henne selv under formynderskap og pålegger henne juridiske begrensninger. Ved siden av hennes sosiale fremskritt initieres en kampanje mot kvinnen i Roma, som begrunner og juridisk legitimerer hennes underordning med «kvinnekjønnets tåpelighet og skrøpelighet».
Kvinnen hadde det bedre i Roma på denne tiden, enn kvinnen hadde hatt det i Hellas. Hun vant respekt og til og med stor innflytelse i det sosiale livet, som vi ser av Catos ord: «Overalt ellers er det mennene som styrer kvinnene, men vi som styrer alle mennene, vi blir styrt av våre kvinner». Romersk historie har på enestående vis løftet frem kvinner; fra sabinerinnene, via Lukretia og Virginia, til Cornelia. Ved overgangen fra det første til det andre århundret etter vår tidsregning utvikler derimot satirikerne kritikk av kvinnen, ikke kvinnen generelt men kvinnene i samtiden, og Juvenal bebreider dem for skjørlevnet og grådighet, for å gjøre fordring på mennenes gjøremål og for interesse for jakt og sport.
Det romerske samfunnet ga kvinner visse rettigheter, særlig eiendomsrett, men åpnet ikke fullstendig for sosial aktivitet og enda mindre for deltakelse i offentlige saker, en deltakelse de måtte utvikle «illegalt» og med begrensninger. Derfor søkte de romerske matronene ofte til andre områder å bruke energien på.
Når man vurderer den kvinnelige situasjonen under slaveriets nedgang og føydalismens fremvekst, må en se på innflytelsen fra kristendommen og bidrag fra germanerne. Kristendommen bidro ikke rent lite til kvinneundertrykkingen, for hos kirkefedrene er det en tydelig forakt for kvinner, som de ser på som mindreverdige, som mannens tjenere og som roten til alt ondt. Til det som hittil er sagt kan vi legge til den hellige Johannes Chrysostomos: «Blant alle villdyrene finnes det ikke noen som er mer skadelige enn kvinnen». Under denne innflytelsen blir fremskrittene i romerretten først begrenset og senere negert.
De germanske krigersamfunnene gjorde kvinnens situasjon sekundær som følge av deres mindre fysiske styrke og kraft – men de ble likevel respektert og hadde rettigheter som gjorde dem til mannens forbundsfelle. La oss huske hvordan Tacitus beskriver dette: «Både i krig og fred deler hun hans skjebne, med ham lever hun, med ham dør hun».
Kristendom og germanisme påvirket kvinnens stilling i føydalismen. Kvinnen sto i en situasjon preget av absolutt avhengighet til faren og ektemannen: på kong Klodvigs tid «hviler mundium over henne hele hennes liv»15. Kvinnene levde sine liv i fullstendig underordning under føydalherren, dog under lovens beskyttelse «fordi hun er mannens eiendom og mor til hans barn» – en kvinne som har vist at hun er fruktbar, er tre ganger så mye verdt som en fri mann, men hun mister hele sin verdi når hun ikke lenger kan bli mor: kvinnen er en reproduktiv livmor.
Som i Roma kan vi også se en utvikling av kvinnens stilling i føydalismen, som følge av at føydalherrenes rettigheter begrenses til fordel for kongemakten: mundium overføres fra føydalherrene til kongen – formynderskapet forvandles til en byrde for formynderen, men det opprettholder underordningen av den umyndige.
I de urolige tidene hvor føydalismen var i formasjon, kom kvinnen i en utrygg stilling – det var ingen klare avgrensninger av retten til suverenitet eller eiendom, verken offentlig eller privat. Kvinnens stilling var i endring og ble forbedret eller forverret i henhold til forandringene av samfunnet.
Først og fremst nektes kvinnen private rettigheter, fordi hun ikke har offentlige rettigheter. Frem til det 11. århundret er det styrke og våpen som direkte tvinger gjennom samfunnsordenen og utgjør det direkte grunnlaget for privateiendommen: for juristene var et len «et landområde som man holder med plikt til å gjøre militærtjeneste», og kvinnen kunne ikke besitte et føydalt område fordi hun var ute av stand til å forsvare det. Når lenene blir en del av farsarven (i henhold til germanske normer kunne også kvinner arve), innebærer dette også kvinnelig arverett – men dette bedrer ikke hennes stilling, kvinnen må fortsatt ha en formynder som ivaretar hennes rettigheter, så det er fortsatt mannen som driver lenet og nyter fruktene av det. Kvinnen er bare et middel til å overføre herredømme, som i Hellas.
Føydal eiendom holdes ikke innen familien som i Roma, men tilhører lensherren, og også kvinnen tilhører lensherren og det er han som velger hennes ektemann. Som det er skrevet: «En kvinnelig arving er det samme som et jordområde og et slott: frierne slåss om dette byttet, og den unge piken er ofte bare tolv år eller enda yngre når hennes far eller hennes lensherre gir henne som en gave til en eller annen baron». Kvinnen trenger en herre som «beskytter» henne og hennes rettigheter. Som hertuginnen av Bourgogne sa til kongen: «Min mann er nettopp død, men hva tjener det til å sørge? … Finn en mektig ektemann til meg, for jeg har god bruk for en som kan forsvare min jord». På denne måten hadde ektemannen enorm makt over kvinnen i familien, og behandlet henne hensynsløst, mishandlet henne og slo henne osv., og hans eneste forpliktelse var å straffe hustruen på «en fornuftig måte», likt enkelte kodekser for barneoppdragelse i dag.
Den dominerende krigerske tenkemåten gjorde at middelalderens ridder var mer oppmerksom overfor sin hest enn for sin kone, og herrene forkynte: «Forbannet være den ridder som ber en dame om råd når han skal i turnering». Samtidig fikk kvinnene beskjed: «Gå inn i de malte, forgylte gemakkene deres, sett dere i mørket, drikk, spis, broder og farg silke, men ikke bry dere med våre saker. Vår sak er å kjempe med sverd og stål. Vær stille!» Slik foraktet og begrenset herrene i den middelalderske verdenen sine kvinner.
De litterære kvinnenes bevegelse vokste frem i det 13. århundret, og dens ferd fra sør til nord økte deres prestisje; en utvikling som var forbundet med høviskhet, romantikk og den intense Maria-dyrkelsen i denne epoken. Men «selv om høviskheten mildner kvinnens skjebne, forandres den ikke grunnleggende», som S. de Beauvoir sier i «Det annet kjønn», en bok hvor man kan finne rikelig med informasjon om kvinnens historie; fakta som så klart er nyttige, uavhengig av forfatterens eksistensialistiske oppfatninger. Det er ikke ideene som forandrer kvinnenes situasjon grunnleggende, men den økonomiske basisen som tjener til å opprettholde denne. Da lensordningen gikk fra å være en rettighet basert på militærtjeneste til å bli en ren økonomisk forpliktelse, ser vi en forbedring av kvinnenes stilling, fordi de er fullt i stand til å oppfylle en monetær forpliktelse; og dermed oppheves herrens rett til å vie sine vasaller og formynderskapet over kvinnene forsvinner.
På denne måten får kvinnen de samme rettighetene som mannen; enten hun er enslig eller enke – dersom hun besitter et len rår hun over det og utfører de administrative pliktene som hører med, og hun får til og med kommandoen over dets forsvar og kan delta i slag. Men føydalsamfunnet forutsetter i likhet med alle samfunn basert på utbytting, at kvinnen underordnes i ekteskapet og den ekteskapelige makten vedvarer: «ektemannen er konens formynder» er det som forkynnes. Eller som Beaumanoir sa: «Så snart ekteskapet har blitt fullbyrdet, er godset til den ene og den andre felles i kraft av ekteskapet», som rettferdiggjøring av ekteskapelig overformynderi.
I det føydale samfunnet, som i andre samfunn hvor utbyttere hersker, være seg slaveriet eller kapitalismen, har det som her er sagt om kvinner vært rådende og rår den dag i dag; men det er nødvendig å understreke at den fattige kvinnens forhold i møte med ekteskapet er en annen og mildere situasjon. Rota til denne tilstanden må vi finne i den økonomiske deltakelsen av kvinner fra de folkelige klassene og mangelen på store eiendeler.
Utviklingen av kapitalismen fører til føydalismens forråtnelse, en situasjon som setter sitt preg på kvinnens stilling, slik vi allerede har pekt på. Det er uansett verdt å nevne at i begynnelsen av utviklingen til byene16tok kvinnen del i valgene av deputerte til stenderforsamlingene, noe som viser kvinnenes politiske deltakelse, og også familiær rett over eiendommen, som ektemannen ikke kunne kvitte seg med uten kvinnens samtykke. Uansett vil eneveldets lover snart bremse spredningen av disse normene som et borgerlig dårlig eksempel.
Denne historiske gjennomgangen gir eksempler på Engels’ og klassikernes tese om de sosiale røttene til kvinnens stilling og deres forbindelse til privateiendommen, familien og staten, og det tjener til å bekrefte denne og hjelper oss å se dens gyldighet klarere. Alt dette leder oss til en konklusjon: nødvendigheten av å ta fast stilling for arbeiderklassens standpunkt og anvende det til å forstå kvinnespørsmålet og delta i dets løsning, og å avvise, bestemt og konsekvent, fordreininger av marxismens tese i dette særegne spørsmålet, og til å bekjempe forestillinger om at denne er utdatert, noe som bare er et forsøk på å erstatte den proletariske forståelsen på denne fronten med en borgerlig sådan, for å føre kvinnebevegelsens fremmarsj på villspor.
Etter å ha avdekket kvinnens sosiale stilling og de historiske utviklingstrekkene i forbindelse med privateiendommen, familien og staten, gjenstår det å behandle spørsmålet om KVINNENS EMANSIPASJON fra det marxistiske standpunktet.
Marxismen holder fast ved at utviklingen av maskiner inkorporerer kvinner så vel som barn, i produksjonsprosessen, og dermed dobles antallet hender som kan utnyttes, arbeiderklassefamilien ødelegges, kvinnene brytes ned fysisk, og de druknes moralsk og ekteskapelig i utbyttingens mange lidelser.
Karl Marx skrev i sin analyse av kvinne- og barnearbeid: «I den utstrekning maskineriet gjør muskelkraft overflødig, blir det et middel til å anvende arbeidere uten større muskelkraft, eller arbeidere som er mindre fysisk utviklet, men med mer smidige lemmer. Kvinne- og barnearbeid blir derfor den første parolen ved kapitalistisk anvendelse av maskiner. Dette veldige midlet til å erstatte arbeid og arbeidere, forvandlet seg dermed straks til et middel til å øke antallet lønnsarbeidere, til å legge alle medlemmene av arbeiderfamilien under kapitalens umiddelbare herredømme, uten hensyn til kjønn og alder. Tvangsarbeidet for kapitalisten erobret ikke bare barnelekens plass, men også det frie arbeidet i hjemmets krets, som etter sed og skikk ble utført for familiens eget behov.»
«Verdien på arbeidskrafta blir bestemt ikke bare ut fra den arbeidstida som er nødvendig for å underholde den enkelte voksne arbeideren, men ut fra den arbeidstida som er nødvendig for å underholde hele arbeiderfamilien. Ved at maskineriet kaster alle medlemmene av arbeiderfamilien ut på arbeidsmarkedet, fordeler det verdien av mannens arbeidskraft på hele hans familie. Det reduserer dermed verdien av arbeidskrafta hans. . . På den måten utvider maskineriet fra begynnelsen av det menneskelige utbyttingsmaterialet, det egentlige området for kapitalens utbytting, og samtidig med det utbyttingsgraden.»
«Ved at det er kvinner og barn som i overveiende grad blir tilført det kombinerte arbeidspersonalet, bryter maskinene til slutt ned den motstanden som de mannlige arbeiderne i manufakturen ennå var i stand til å reise mot kapitalens despoti.» (Kapitalen, Bind I, de uthevede ordene står i kursiv i originalen.)
I fortsettelsen av sin mesterlige analyse, beskriver Marx for oss hvordan kapitalismen til og med bruker kvinnelig dyd og pliktfølelse til egen vinning: «’Herr E., en fabrikant, fortalte meg at han bare sysselsatte kvinner ved sine mekaniske vevstoler. Han foretrekker de gifte kvinnene, særlig slike med en familie å forsørge. De er langt mer oppmerksomme og lærevillige enn ugifte kvinner, og de anstrenger sine krefter til det ytterste for å skaffe det nødvendige til livets opphold. Slik blir dydene, kvinnens karakteristiske dyder, vendt til skade for henne sjøl, – slik blir alt som er pliktoppfyllende og fint i hennes natur forvandlet til et middel til trelldom og lidelse.» (Note 57 fra ovenfor siterte bind og utgave av Kapitalen.)
Men samtidig som kapitalismen øker utbyttingen ved å inkorporere kvinnen i produksjonen, skaper den i denne prosessen samtidig en materiell basis for kvinnens kamp for sine rettighetskrav, og det blir et utgangspunkt for å kjempe for hennes emansipasjon; som Engels viste i «Familiens…»: «Befrielsen av kvinnene forutsetter som et første vilkår gjeninnsettingen av hele det kvinnelige kjønnet i den sosiale industrien, hvilket i sin tur forutsetter at den enkelte familie ikke lenger utgjør samfunnets økonomiske enhet» (understrekingen er vår). Dermed blir det åpenbart at kapitalismen, for å tjene sine egne fremtidige interesser, bereder grunnen for den fremtidige emansipasjonen av kvinnen, på samme måte som den skaper sine egne banemenn: proletariatet17.
På den andre siden får KVINNENS POLITISERING en impuls av den økonomiske deltakelsen og utviklingen av klassekampen. Vi har allerede løftet frem hvordan den franske revolusjonen ga en impuls til den politiske og organisatoriske utviklingen til kvinnene og hvordan det å forene dem, mobilisere dem og å få dem til å kjempe la grunnlaget for kvinnebevegelsen. Vi har også sett hvordan kvinnenes krav ble innfridd da revolusjonen vokste frem, og hvordan deres rettigheter ble trampet på og feid vekk under stagnasjonen og reaksjoneringen av prosessen. Til tross for alle de positive aspektene ved inkorporeringen av kvinner i den franske revolusjonen, når politiseringen av kvinnen bare et helt grunnleggende nivå, begrenset og lite sammenliknet med det store fremskrittet politiseringen av arbeiderklassens kvinner innebærer. Hvilke implikasjoner har denne politiseringen? Når kapitalismen i stor skala inkorporerer kvinnene i den økonomiske prosessen, rives hjemmets fire vegger ned for den store majoriteten av dem, og utbyttingen i fabrikkene forvandler dem til arbeidere. Slik smis og utvikles kvinner som en integrert del av den mest avanserte og siste klassen i historien. Kvinnen initierer sin radikale politiseringsprosess gjennom sin inkorporering i fagforeningskampen (den store forandringen dette innebærer kan vi se konkret i vårt fedreland, ved forvandlingen som av kvinnelige arbeidere, bønder og lærere som finner sted i Peru, midt i fagforeningskampen). Kvinnen avanserer til mer utviklede former for organisering, vinnes for og formes ideologisk av proletariatets verdensanskuelse og, endelig, kommer hun frem til de høyeste formene for politisk kamp og organisering, ved å, gjennom sine beste representanter, slutte seg til arbeiderklassens parti, å tjene folket i alle formene og frontene for kamp organisert og ledet av arbeiderklassen gjennom sin politiske fortropp. Denne politiserende prosessen, som er den eneste som er i stand til å produsere proletariatet og den kjempende kvinnen av en ny type, har kommet til uttrykk i mange storslåtte stridende kvinner, hvis navn er skrevet inn i historien: Louise Michel, N. Krupskaja, Rosa Luxemburg, Liu Hulan og andre hvis minne voktes av folket og proletariatet.
For marxismen, i går som i dag, er politiseringen av kvinnene nøkkelspørsmålet for deres emansipasjon, og klassikerne viet særegen oppmerksomhet til det. Marx lærte oss: «Alle som kan noe om historien, vet også at store samfunnsmessige omveltninger er umulige uten den kvinnelige fermenteringen. Samfunnsmessig fremgang lar seg måle eksakt ved den samfunnsmessige stillingen det smukke kjønn»18(«Brev til Kugelmann», 1868). Og for Lenin var kvinnens deltakelse enda mer akutt og viktig for revolusjonen: «Erfaring fra samtlige av frigjøringsbevegelsene bekrefter at revolusjonens suksess avhenger av graden av kvinnenes deltakelse.» (Vår uthevelse)
Dermed er det slik at utviklingen av klassekampen, og skjerpelsen av den for hver dag som går, sammen med de konkrete sosiale forholdene for revolusjonær kamp innenfor de imperialistiske forholdene, setter frem og mer umiddelbart krever politisering av kvinnen. Dette er årsaken til at Lenin selv, midt under den første verdenskrigen da han forutså arbeiderklassens fremtidige kamper som det var nødvendig å forberede, ville kjempe for «17. Avskaff alle og enhver begrensning av kvinners politiske rettigheter sammenlignet med menn, uten unntak. Forklar for massene den særlige viktigheten knyttet til denne omformingen i tilfeller hvor krig og knapphet gjør folkemassene urolige og vekker politisk interesse og oppmerksomhet, spesielt blant kvinner.» Og han la frem at «det er påkrevd at vi fullt ut utvikler systematisk arbeid blant disse kvinnelige massene. Vi må utdanne de kvinnene som har klart å bryte ut av passivitet, vi må rekruttere dem og væpne dem for kampen, ikke bare de proletære kvinnene som arbeider i fabrikkene eller strever i hjemmet, men også bondekvinnene og kvinnene i de forskjellige sjiktene innen småborgerskapet. Også disse er ofre for kapitalismen.» Med disse ordene krevde Lenin politisering av kvinnen, kamp for å hevde deres politiske rettigheter, behovet for å forklare massene viktigheten av å inkorporere kvinnene politisk, nødvendigheten av å arbeide sammen med dem, utdanne dem, organisere dem og forberede dem for alle former for kamp. Til sist la han vekt på å orientere seg mot de arbeidende kvinnene, uten å glemme viktigheten av bondekvinnene, og huske kvinner fra de forskjellige klassene eller sjiktene som utbyttes, da de alle kan og bør mobiliseres for den folkelige kampen.
Fra det foran nevnte ser vi hvordan marxismen helt fra begynnelsen forsto kvinnekampen som gjensidig forbundet med arbeiderklassens kamp; dette er årsaken til at Bebel i det forrige århundret sa at «kvinnen og arbeideren har sin stilling som undertrykt felles», og årsaken til at sosialistkongressen i 1879 løftet frem kjønnenes likeverd og nødvendigheten av å kjempe for dette, og stadfestet det gjensidige forbundet mellom den revolusjonære kvinnebevegelsen og arbeiderklassens kamp. Eller som Kina med stor presisjon slår fast i dag, i tråd med formann Mao Zedongs tese: «Emansipasjonen av kvinnene utgjør en del av proletariatets frigjøring» (Pekín Informa, N° 10-1972).
Dette leder oss til spørsmålet: HVORDAN OPPNÅ EMANSIPASJON AV KVINNEN?
Ved å undersøke det kapitalistiske samfunnet, og generelt samfunn hvor utbytting og undertrykking rår, kunne Engels bekrefte at det er lidelse, ulikhet og underordning blant menneskene, og han belyste kvinnespørsmålet ved å påpeke: «Likere står det heller ikke til med mannens og kvinnens likestilling i ekteskapet i juridisk henseende. Den rettslige ulikhet mellom dem, som er nedarvet fra tidligere samfunnstilstander, er ikke årsaken til, men virkningen av den økonomiske undertrykkelse av kvinnen». Og han fortsatte: «Kvinnens frigjøring vil først bli mulig når hun i stort samfunnsmessig omfang kan ta del i produksjonen, og arbeidet i huset bare i ubetydelig grad legger beslag på henne. Og dette er først blitt mulig gjennom den moderne storindustri, som ikke alene tillater kvinnearbeid i stor skala, men rett og slett roper på henne, og som også mer og mer streber etter å forvandle det private husarbeid til en offentlig industri»19.
Denne bekreftelsen fra Engels, tatt ut av kontekst og adskilt fra andre fra samme «Familiens, privateiendommens…» tjener til at enkelte pseudomarxister og falsknere, gjør vold mot hans ideer, ved å hevde at inkorporeringen av kvinnen i den økonomiske prosessen er tilstrekkelig til å produsere hennes emansipasjon. Engels slår fast at inkorporeringen av kvinnen i den produktive prosessen er en forutsetning, den er grunnlaget for at kvinnen handler for å emansipere seg, men dette forutsetter en samfunnsmessig slutt på husarbeidet som oppsluker og holder tilbake kvinnene. Dette betyr for Engels å ødelegge den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og utvikle storskala produksjon basert på sosialisering av produksjonsmidlene. Det er bra å være veldig klar angående Engels’ tese her for, som sagt, finnes det de som i dag later som de finner støtte hos denne klassikeren for å forvrenge det marxistiske standpunktet til kvinnespørsmålet og kun krever, til fordel for utbytterklassene, at kvinnen ganske enkelt bare skal delta i den økonomiske prosessen, og tilslører roten til kvinneundertrykkingen, som er privateiendommen, for å omgå storproduksjon basert på sosialisering og ødeleggelse av privateiendommen.
Som i andre tilfeller forutså klassikerne denne forvrengningen, og analyserte spørsmålet om hvorvidt inkorporasjon av kvinnen i produksjonsprosessen, som kapitalismen initierte, er i stand til å gjøre menn og kvinner reelt likestilt. Det konsise og kraftfulle svaret ble nok en gang gitt av Mao Zedong på 50-tallet: «EKTE LIKSKAP MELLOM KJØNA KAN FYRST VERTA RØYNDOM I PROSESSEN MED DEN SOSIALISTISKE OPPBYGGINGA AV SAMFUNNET SOM HEILSKAP».
Lenin undersøkte situasjonen til kvinnen under det borgerlige demokratiet og sammenlignet den med den hun har under proletariatets diktatur; en analyse som fikk ham til å slå fast: «Lenge, ikkje i tiår, men i fleire hundreår, har dei som har vore med i alle frigjeringsrørslene i Vest-Europa sett fram krav om at forelda lover skal fjernast og at kvinner og menn skal verta like for lova. Men ingen av dei demokratiske statane i Europa, ikkje ein gong dei mest framskridne republikkane, har klart å gjera røynd av dette kravet. For mennene held fast på særrettane sine alle stader der kapitalismen rår, over alt der det er privateige til jorda og fabrikkane.»
«Sovjetmakta er makta til det arbeidande folket, og i dei fyrste månadene etter at ho vart oppretta, sette ho i gang ein svært klår revolusjon i lovgjevinga som gjeld kvinner. I Sovjetrepublikken er ikkje noko att av dei lovene som sette kvinnene i ei underlegen stilling. Eg snakkar særskilt om dei lovene som utnytta den veikare stillinga til kvinnene og sette dei i ei underlegen, og ofte til og med ei nedverdigande stilling. Det vil seia lovene om skilsmål og barn fødde utanfor ekteskapet, og kvinna sin rett til å saksøkja barnefaren for å få underhald» (Oppgåvene til arbeidarkvinnerørsla i sovjet-republikken).
Fra denne sammenlignende analysen, trekkes den konklusjonen at bare den revolusjonen som bringer arbeiderklassen til makta i allianse med bondestanden er i stand til å etablere virkelig juridisk likestilling mellom menn og kvinner og enda mer å håndheve den. Men som Lenin selv lærte oss, er denne virkelige juridiske likestillingen som initieres av revolusjonen, bare begynnelsen på den langvarige kampen for hel og fullstendig likestilling i samlivet mellom menn og kvinner: «Men di grundigare vi har rydda grunnen for leivningar av gamle borgarlege lover og institusjonar, di klårare ser vi at vi berre har rydda grunnen, men enno ikkje teke til å byggja».
«Trass i alle lovene som set kvinna fri, er ho framleis ein husslave, for det småskorne husarbeidet knusar og kvelar henne. Det sløvar og nedverdigar henne, bind henne til kjøkenet og barnerommet, og ho kastar vekk arbeidet sitt på barbarisk, uproduktivt, småskore og nerveslitande, meiningslaust og knusande slit. Den verkelege frigjeringa av kvinnene, verkeleg kommunisme, vil fyrst ta til når og der ein total kamp (leidd av proletariatet som har statsmakta) tar til mot dette småskorne hushaldet, eller rettare når ei full omskaping av dette hushaldet til ein storstilt sosialistisk økonomi tar til»20. (Ein stor start, uthevelsene er kursivert i originalen).
Slik svarte Lenin og Mao Zedong på forhånd på forvrengningene fra opportunistene og pseudoutviklerne av marxismen som i dag forsøker å fordreie Engels’ tese og skape forvirring om arbeiderklassens standpunkt til kvinnespørsmålet.
Marxismen forstår kampen for emansipasjon av kvinnen som en langvarig skjønt seierrik kamp: «Denne kampen vil vara lenge, og han krev ei radikal omlegging, både av samfunnsteknikk og moral. Men denne kampen vil ta slutt når kommunismen endeleg sigrar». (Lenin, Den internasjonale arbeidarkvinnedagen)
Det forannevnte viser, i essens, identiteten mellom kampen til den revolusjonære kvinnebevegelsen og kampen til arbeiderklassen for konstruksjonen av et nytt samfunn; og det hjelper til å forstå Lenins ettertrykkelige ord, da han manet arbeiderkvinnene til å utvikle de institusjonene og midlene revolusjonen førte innenfor deres rekkevidde: «Vi seier at arbeidarane si frigjering er noko som arbeidarane sjølve må gjera. På nett same måten er DEI ARBEIDANDE KVINNENE SI FRIGJERING EI SAK FOR DEI ARBEIDANDE KVINNENE SJØLVE». (Oppgåvene…)
Dette er marxismens sentrale teser i spørsmålet om kvinnens emansipasjon, politisering og stilling; standpunkter vi foretrekker å i så stor grad overføre ved hjelp av sitater fra klassikerne, fordi disse standpunktene ikke er tilstrekkelig kjent og fordi forfatterne uttrykte dem så mesterlig og konsist, at vi fritas fra byrden å skulle gi dem en ny språkdrakt, særlig fordi vi anerkjenner deres hele og fullstendige gyldighet. Dessuten krever dagens forsøk på å forvrenge de marxistiske standpunktene angående kvinnespørsmålet også at vi sprer klassikernes egne ord.
Til sist er det nødvendig, om enn bare i forbifarten, å merke seg at Marx, Engels, Lenin og Mao Zedong satte frem tesen om emansipasjon av kvinnen og ikke kvinnefrigjøring, som vi ser fra de transkriberte sitatene. Om det særegne holder det å si at analysen av kvinnens stilling gjennom historien viser henne som underlagt formynderskap og i en situasjon underordnet mannen. Dermed gjøres kvinnen til et vesen som, tilhørende samme klasse som ektemannen eller mannen hun er i et forhold med, finner seg selv i en situasjon av underlegenhet overfor ham, en underordning lovene stadfester og håndhever; i tråd med denne umyndiggjorte situasjonen, ser vi hvordan hun gjennom historien må kreve sine rettigheter for å oppnå formell likestilling med mannen under det kapitalistiske herredømmet, og hvordan bare den seierrike revolusjonære kampen under proletariatets ledelse er i stand til å etablere og oppfylle reell juridisk likestilling av menn og kvinner, selv om, som vi så, full likhet i livet, som Lenin sa, utvikles først når den sosialistiske storproduksjonen utfolder seg. Disse enkle observasjonene viser hvor korrekt tesen om emansipasjon av kvinnen er, forstått som en del av frigjøringen av proletariatet, mens tesen om kvinnefrigjøring historisk oppstår som en borgerlig tese, som i skjul baserer seg på å sette menn opp mot kvinner etter kjønn, og som tilslører roten til kvinneundertrykkingen; ser vi i dag at kvinnefrigjøring stadig mer avsløres som borgerlig feminisme, som har til formål å splitte folkebevegelsen ved å skille de kvinnelige massene fra den, og som hovedsakelig søker å motsette seg utviklingen av kvinnebevegelsen under arbeiderklassens ledelse og veiledning.
II. KVINNESPØRSMÅLET HOS MARIÁTEGUI
For 50 år siden erkjente Mariátegui, med sitt skarpe revolusjonære vidsyn, betydningen av kvinnespørsmålet i landet og dets perspektiver («Peru er svanger med de første feministiske bevegelsene…»); han viet to viktige verker til dette spørsmålet, «Kvinnen og politikken»21 og «De feministiske kravene»22, i tillegg til mange andre bidrag som man kan finne i hans skrifter. Det er avgjørende å vente tilbake til denne kilden, fordi den inneholder den peruanske arbeiderklassens standpunkt til kvinnespørsmålet; og enda mer fordi dette spørsmålet er et lite kjent og studert aspekt ved Mariáteguis arbeid.
José Carlos Marátegui lærte oss: «I vår tid kan man ikke studere samfunnslivet uten å undersøke og analysere dets basis: organiseringen av familien, kvinnens situasjon» og gjennom undersøkelser av den fremvoksende peruanske feministiske bevegelsen sa han: «Overfor denne bevegelsen verken kan eller bør menn som er følsomme overfor epokens store emosjoner, stille seg fremmede eller likegyldige. Kvinnespørsmålet er en del av menneskespørsmålet».
La oss derfor aldri glemme at arbeiderklassen i dette landet helt siden sin politiske fremvekst, har viet oppmerksomhet til kvinnens situasjon, etablerte sitt standpunkt gjennom sin store representant, og ga kjempende støtte til kvinnekampen, som vist av tekstilarbeidernes og sjåførenes solidaritet med arbeiderne ved A. Field-kompaniet, i år 26 23.
Hvilken kvinnelig utvikling var det som vekket denne oppmerksomheten? Kvinnens situasjon i dette landet har forandret seg vesentlig i dette århundret og spesielt etter 1. og 2. verdenskrig, selv om bondekvinnens stilling har forandret seg mye saktere enn for søstrene hennes, som har blitt arbeidere og funksjonærer, og har opplevd en raskere og dypere forandring. Det er åpenbart at kvinnens tilstedeværelse har erobret flere og flere posisjoner i samfunnet vårt..
I det forrige århundret ser vi kvinnens tilstedeværelse i handlingene og det litterære arbeidet til Clorinda Matto de Turner, Mercedes Cabello de Carbonera og Margarita Práxedes Muñoz, mot bakteppet av millioner bondekvinner, arbeidersker og kvinner, som navnløse ble underkastet sosial undertrykking med røtter i føydalismen. Den peruanske kvinnen i det forrige århundret hadde minimal tilgang til å studere, og når hun fikk lov til å ta videregående utdanning, etablerte normene for utdanningen et utvannet pensum for henne, som kombinerte deler av mennenes videregående pensum med deler av deres grunnskole. Hvor dårlig behandlet kvinneutdanningen ble, uttrykkes tydelig av det faktum at selv om det fantes private institusjoner som hjalp eller forberedte kvinner å bli tatt opp ved universitetet, var det først i 1928 at «Limas Nasjonale Skole for Kvinner» ble åpnet i Lima; frem til da hadde ikke hovedstaden noe utdanningssted av denne typen. Det er bra å påpeke at i den siste delen av forrige århundre var noen kvinnelige lærere opptatt av utdanning av kvinner, og foreslo å fornye denne: dette forutsatte at man overskred det feilaktige konseptet om «å utdanne henne kun for ekteskapet, fordi dette får henne til å tenke at dette er hennes eneste formål på jorda», og at hennes utdanning ikke plasseres i hendene til nonner som har forlatt denne verden og derfor ikke kan forme gode kvinner. Det er også nødvendig å forkaste den feilaktige oppfatningen at den frøken eller frue som arbeider faller sosialt, og på samme tid kreve og skape et nytt senter for utdanning. Teresa Gonzales de Fanning utmerket seg i dette arbeidet.
På samme vis var universitetene forbudt for henne frem til hennes tilstedeværelse for første gang merkes på 90-tallet i forrige århundre; og først i 1908 fikk kvinner rett til å innskrives og ta grader ved universitetet og å utøve profesjoner. Dermed ser vi forakten for kvinnen og den sosiale forsømmelsen av henne klart og tydelig innenfor utdanninga. Men med forandringene i det 20. århundret øker kvinnenes tilgang til utdanning og profesjoner, hvor de særlig går til læreryrket; og bare etter andre verdenskrig ser vi større mangfold i profesjoner for kvinner. Universitetsstudinene som ved begynnelsen av århundret kunne telles på en hånd, utgjør i dag nesten 30% av studentene ved landets universiteter.
Men det som virkelig betyr en forandring som er dyp, radikal og har store perspektiver, er inkorporeringen av kvinnen i industriproduksjonen: i dette århundret begynner proletariseringen av den peruanske kvinnen hånd i hånd med introduksjonen av maskinen og utviklingen av byråkratkapitalismen, og midt blant oss, med alle sine særegenheter, ser vi situasjonen som Marx beskrev og som vi har sitert tidligere, en situasjon som karakteriseres av at inkorporeringen i produksjonen gjør kvinnen til arbeider, som åpner prosessen av politisering av de peruanske kvinnelige massene; kvinnenes deltagelse i fagforeningene initieres, kvinnene slutter seg til kampen om lønn, åttetimers arbeidsdag og arbeidsforhold, de deltar i de folkelige kampene sammen med de mannlige arbeiderne, mot økte levekostnader og priser, de utvikler sin ideologiske forståelse og, i siste instans, blir peruanske kvinner politiske militante for arbeiderklassen, midt i den revolusjonære striden.
Prosessen av politisk utvikling av den peruanske kvinnen, sammen med hennes inkorporering i arbeidet, ga viktige bidrag til klassekampen i landet i den første tredelen av dette århundret, og blant dens milepæler er det verdt å fremheve kampen som landarbeidere førte for åtte timers fritid i Huaral, Barranca, Pativilca og Huacho, hvor fem arbeidere ofret livet i 1916, og således beseglet de med sitt blod sin tilslutning til klassen. På samme vis, hennes deltakelse i de store aksjonene mot økte priser og levekostnader i mai 1919; aksjoner hvor arbeiderne organiserte en kvinnekomité for å kanalisere sine kamper for støtte og ble enige om: «Å kalle alle kvinner uten omsyn til klasse til å samarbeide i vår aksjon til forsvaret for den peruanske kvinnens rettigheter»; i denne store kampen ble kvinnene konfrontert av politistyrkene da de samlet seg 25. mai, hvor de, etter å ha seiret over politiets blodige represjon, proklamerte de følgende vedtakene:
«Kvinner fra Lima, omkringliggende byer og landsbyer samlet ved et stort offentlig møte søndag 25. mai, 1919, i Neptuno-parken, har nådd følgende beslutninger:
At det ikke lenger er mulig å akseptere den ulidelige situasjonen med dyrere livsmidler og husleie og alt man trenger for å leve, som tynger folket.
At den peruanske kvinnen, som hos alle siviliserte folk, har forstått at det er hennes store oppgave å gå til aksjon for å løse de økonomiske og sosiale problemene som angår henne.
Og derfor:
For det første: Å slutte seg til kravene fra folkemøtet som ble holdt i Alameda de los Descalzos den 4. mai.
For det andre: Om disse kravene ikke innfris, erklæres en generalstreik for kvinner i alle bransjer, og overlater til Mannskomitéen for Reduksjon av Levekostnadene å bestemme dato for denne». (Martinez de la Torre, Apuntes para una interpretación marxista de la historia social del Perú, bind I, Lima 1947. Uthevelsen er vår egen.)
Et annet kapittel i denne historien om kvinnekampen ble skrevet av Socorro Rojo24 mot forfølgelsen, represjonen, fengslingene og blodbadet som ble sluppet løs under diktaturet til Sánchez Cerro, for forsvaret av rettighetene og frihetene til folket og særlig proletariatet.
I disse rettferdige kampene ble kvinnen enda mer politisert, eller rettere sagt, som en indikasjon på det korrekte perspektivet, må vi understreke at de kvinnelige massene gjennom disse utfoldet sine aksjoner uløselig knyttet til folkets interesser som er deres egne, og med direkte tilslutning og støtte til kampen til arbeiderklassen, som er deres egen klasse.
I syntese, den veien de peruanske kvinnene har gått i dette århundret og i siste del av det foregående, er preget av deres brede inkorporasjon i produksjonen under byråkratkapitalismen som fikk sin impuls fra nordamerikansk imperialisme og av utvidelsen av deres tilgang til utdanning, særlig universitetene. Dette er grunnlaget for fødselen av de første feministiske kreftene i dette landet, et fenomen Mariátegui beskriver med de følgende ordene:
«Feminismen har ikke oppstått kunstig eller vilkårlig i Peru. Den har oppstått som en konsekvens av de nye formene for kvinnelig åndsarbeid og håndsarbeid. Kvinner av virkelig feministisk tilbøyelighet er kvinnene som arbeider og kvinnene som studerer. Den feministiske ideen blomstrer blant kvinner i intellektuelle yrker og manuelle yrker: lærere, studenter, arbeidere. Den finner det rette miljøet for å vokse i universitetets aulaer, som tiltrekker seg stadig flere peruanske kvinner, og i arbeidernes fagforeninger, hvor fabrikkenes kvinner tilslutter og organiserer seg med samme rettigheter og plikter som mennene. På sidelinjen finner vi dilettantenes feminisme, litt pedantisk og litt triviell. Feminister av denne typen forvandler feminismen til en enkel litterær øvelse, til et tidsfordriv som er på moten». (Feministiske krav; uthevelsen er vår egen).
Det er på dette grunnlaget Mariátegi utvikler det peruanske proletariatets standpunkt til kvinnespørsmålet i dette landet og etablerer generallinjen å følge i dette spørsmålet for de som vil ta utgangspunkt i marxismen. La oss se på de grunnleggende spørsmålene fra dette standpunktet.
1. Kvinnens situasjon
Utgangspunktet for studien av kvinnespørsmålet fra det peruanske proletariatets standpunkt, betinger at man har i mente at i dette landet representerer Mariátegui anvendelsen av marxismen-leninismens universelle sannhet på de konkrete forholdene i et tilbakeliggende og undertrykt land, en anvendelse som leder til å etablere vitenskapelig at vårt samfunn har en halvføydal og halvkolonial karakter, og at en nasjonaldemokratisk revolusjon har utfoldet seg her siden 1928, gjennom en lang og hard prosess, hvor dens høyeste stadium fortsatt venter. Dette er grunnlaget og veiledningen for Mariáteguis tenkning og det er fra denne forståelsen man må behandle alle spørsmål og all politikk som han har etablert, inkludert de som omhandler kvinnespørsmålet.
Altså tar Mariátegui utgangspunkt i den halvføydale og halvkoloniale karakteren til det peruanske samfunnet for å vurdere situasjonen til kvinnen, noe som allerede her innebærer at han fra begynnelsen av avviser teorien om en «kvinnelig natur», forstår kvinnen som en situasjon eller et forhold avledet fra samfunnsstrukturen, hvor den eller dette utvikles og belyser den dynamiske, foranderlige karakteren til den kvinnelige situasjonen og den forvandlende rollen arbeidet har for kvinnens stilling i samfunnet og for forestillingen om henne. Det følgende avsnittet er meget viktig med tanke på blant annet dette punktet.
«Selv om det borgerlige demokratiet ikke har realisert feminismen, har det ufrivillig skapt de moralske og materielle forholdene og premissene for dens realisering. Hun er blitt verdsatt som produktivt element, som en økonomisk faktor, ved å bruke hennes arbeid mer ekstensivt og intensivt for hver dag som går. Arbeidet omformer radikalt den kvinnelige mentaliteten og ånden. Kvinnen erobrer, takket være arbeidet, en ny selvbevissthet. Tidligere gjorde samfunnet kvinnen skjebnebestemt til enten ekteskap eller fortapelse. I dag er hun først og fremst skjebnebestemt til å arbeide. Denne hendelsen har endret og løftet kvinnens stilling i livet». Altså er det klart for det peruanske proletariatet at det er samfunnet som skaper forholdene for kvinnen, og ikke en ondskapsfull natur, at kvinnelige forhold varierer og at det er arbeidet som preger det store spranget i kvinnens stilling og bevissthet. Dette er det mariateguistiske utgangspunktet som samtidig angriper den biologiske reduksjonen av kvinnen til simpelthen reprodusenter, og tar opp kampen mot de rosa mytene som kun tjener som en utspekulert måte å befeste undertrykkingen på: «Forsvaret for hjemmets poesi er, i virkeligheten, et forsvar for kvinnens trelldom. I stedet for gjøre kvinnens rolle edel og verdig, blir den redusert og holdt nede. Kvinnen er mye mer enn en mor og en hunn, akkurat som mannen er mye mer enn en hann». (A Las Reivindicaciones …, fra de to siste avsnittene; og her som i de vi kommer til å sitere fra er understrekingene våre).
I sin utvikling av tesen om at kvinnens stilling har sosiale røtter, etablerer Mariátegui at det er forskjell på latinske og saksiske kvinner25 ved å etablere årsakssammenhengen mellom føydalt grunnlag og kvinnens atferd og variasjon: «Den latinske kvinnen lever mer aktsomt, med mindre lidenskap. Hun har ikke trangen til sannhet. Den spanske kvinnen er fremfor alt svært forsiktig og svært praktisk. Waldo Frank definerer henne presist med beundringsverdig nøyaktighet. ‘Den spanske kvinnen, skriver han, er en pragmatiker innen kjærlighet. Hun ser kjærligheten som middelet til å skape barn for himmelen. Det finnes ikke noe sted i Europa en kvinne som er mindre sensuell, mindre amorøs. Den unge kvinnen er vakker, frisk forventning farver hennes kinn og forstørrer hennes mørke øyne. For henne er ekteskapet den mest opphøyde tilstand hun kan strebe etter. Så snart hun er gift forsvinner hennes medfødte vårlige koketteri som årstiden: øyeblikkelig blir hun klok, tykk og moderlig» (Signos y Obras, Rahab av Waldo Frank).
Det som ble sagt om den spanske kvinnen gjelder naturligvis også latinamerikanske kvinner, inkludert de i vårt land, og det er et uttrykk for den kvinnelige mentaliteten generert av den gamle og nåværende halvføydale bakgrunnen som ennå ikke er overvunnet. Men i tillegg til dette fremhever Mariátegui den fremmedgjørende mentaliteten som yankee-dominansen preger den kvinnelige mentaliteten med, når han analyserer relasjonene mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene i Amerika: «Limas borgerskap fraterniserer med yankee-kapitalistene, og til og med med deres simple ansatte, i en Country Club26, i tennisen og i gatene. Yankeen kan gifte seg, uten hensyn til rase eller religion, med den kreolske señoritaen, og hun har ingen nasjonale eller kulturelle skrupler når hun foretrekker å gifte seg med et individ fra den invaderende rasen. Heller ikke middelklassens unge kvinne har slike skrupler. ‘Huachafitaen’27som lar seg erobre av en yankee ansatt i Grace eller Foundation28, gjør dette med tilfredsstillelsen til en som øker sin sosial status». (Antiimperialistisk synspunkt)29.
Slik karakteriseres kvinnens stilling i vårt samfunn som kvinnens underordning etablert på sosialt grunnlag av og med rot i halvføydalitet og halvkolonialitet, og dermed forkastes alle forestillinger basert på såkalt «mangelfull kvinnelig natur».
På dette grunnlaget går Mariátegui videre til den konkrete analysen av peruanske kvinner som tilhører de ulike klassene. Han beskriver på mesterlig vis arbeiderkvinnene: «om massene av ungdom er ondskapsfullt utbyttet, lider proletariske kvinner lik eller verre utbytting. Frem til veldig nylig har den proletariske kvinnen fått sitt arbeid begrenset til husarbeid i hjemmet. Med avansert industrialisering går hun inn i konkurransen om arbeidet i fabrikken, butikken, firmaet osv. … Dermed ser vi henne i tekstilfabrikker, kjeksfabrikker, vaskerier, fabrikker der de produserer beholdere eller bokser av kartong, såpe, osv., hvor hun utfører det samme arbeidet som den mannlige arbeideren, fra å operere maskiner til de enkleste oppgaver, men tjener alltid 40% til 60% mindre enn mannen. Samtidig som kvinnen utdannes til å utføre funksjoner i industrien, går hun også inn i virksomheten i kontorer, handelshus osv., alltid i konkurranse med menn og til stor fordel for industribedriftene som kan senke lønnsutgiftene betydelig og oppnå umiddelbar økning av overskuddet. I jordbruket og i gruvene finner vi den proletariske kvinnen i åpen konkurranse med den mannlige arbeideren, og overalt hvor vi undersøker finner vi store masser av utbyttede kvinner som selger sine tjenester i alle slags aktiviteter… I prosessen med våre sosiale kamper, har proletariatet måttet reise spesifikke krav til sitt forsvar. Tekstilarbeidernes fagforeninger, som til i dag, riktignok mangelfullt, har vært mest opptatt av dette spørsmålet, har streiket ved mer enn én anledning, for å håndheve avtaler som tross stadfestelse i loven ikke har blitt holdt av direktørene. Vi har kapitalister (som arbeiderens «venn», herr Tizon y Bueno) som ikke har nølt med å betrakte det som en «overtredelse» når en arbeider så ut til å skulle bli mor, en «overtredelse» som liksom skulle legitimere en brutal oppsigelse i strid med lovens bestemmelser. I kjeksfabrikkene blir kvinnen særlig ondskapsfullt utbyttet». (Manifiesto de la CGTP a la clase trabajadora del país. Problema de la Mujer. Et dokument som ble utarbeidet under ledelse av Mariátegui).
Er denne beskrivelsen gyldig? Ja, i sitt vesen er arbeiderskens situasjon den samme: økt utbytting i flere og flere deler av produksjonen, som i noen tilfeller er virkelig ondsinnet. Kvinnens arbeid anvendes til å senke lønningene, fordi hun betales mindre enn mannlige arbeidere. Lovene som skal beskytte kvinner følges ikke og tilslører bare arbeiderfiendtligheten til proletariatets falske venner. Nødvendigheten av å forsvare arbeiderkvinnenes erobringer er også meget aktuell.
På samme vis går Mariátegui gjennom forholdene for arbeidende urfolkskvinner på landsbygda, og sier at de og deres barn og ektemenn tvinges til «å utføre gratis tjenester for jordeierne og deres familier, samt for myndighetene». Deres elendige levekår og sosiale stilling har en rotårsak: latifundioen30 og livegenskapet.
Når det kommer til småborgerskapet, etter å ha belyst problemene til kvinnene i denne klassen, tjener Mariáteguis analyse av lærerinnene i grunnskolen til å avdekke hvordan deres sosiale omgivelser, nærheten til folket og deres fulltids dedikasjon til utdanning, former deres holdning og ånd, og gjør at de «lettere griper idealene til de som skaper en ny sosial orden», fordi: «Hun deler ingen interesser med det kapitalistiske regimet. Hennes liv, hennes fattigdom og hennes arbeid forbinder henne med de proletariske massene». Han foreslår å vende seg til dem fordi «fortroppen vil rekruttere flere og bedre elementer blant deres rekker».
2. Kvinnekampens historiske bakgrunn
Som vi har sett, er det slik for Mariátegui at industrialiseringen inkorporerer kvinnen i arbeidet og forandrer deres stilling og ånd. Han peker som klassikerne ut den doble situasjonen dette innebærer: «om kvinnen avanserer på veien mot emansipasjon i borgerlig-demokratiske omgivelser, gir det faktisk kapitalisten billig arbeidskraft og den mannlige arbeideren en faktisk konkurrent». (Det tidligere refererte Manifestet.) På den andre siden, samtidig som han avdekker at den franske revolusjonen inneholder elementer av kvinnebevegelsen, forsvarer han skikkelsen Babeuf, de likestiltes leder, som han vurderer som «en forsvarer av feministenes krav», da han uttrykte seg i klare ord: «sett ikke munnkurv på dette kjønnet som slett ikke fortjener å foraktes … Om du overhodet ikke regner kvinner med i din republikk, gjør du dem til små monarki-elskere» og «dette kjønnet som mennenes tyranni alltid har villet utslette, dette kjønnet som aldri har vært uviktige i revolusjoner».
Han evaluerer den franske revolusjonens bidrag til kvinnelig emansipasjon i «Kvinnen og politikken»31 hvor han sier:
«På den andre siden, etablerte den franske revolusjonen et regime av politisk likhet for mennene, ikke for kvinnene. Erklæringen om menneskets rettigheter32 kunne like gjerne blitt kalt Mannens rettigheter. Hos borgerskapet ble kvinnene langt mindre inkludert i politikken enn hos aristokratiet. Borgerlig demokrati var et eksklusivt mannlig demokrati. Men uansett måtte dets utvikling likevel bli svært fordelaktig for emansipasjon av kvinnen. Den kapitalistiske sivilisasjonen ga kvinnen midlene til å øke sin kapasitet og forbedre sin stilling i livet».
Med sikkerhet blir vi da spurt om hva borgerskapet gjør for kvinnen: selv om det er i stand til å skape forhold for hennes utvikling, er det ute av stand til å emansipere henne. Mariátegui visste dette svært godt. Tross sine begrensninger vil den kapitalistiske utviklingen åpne døren for andre aktiviteter for kvinnen, inkludert politikken, og da særlig i det 20. århundre, hvor det skjer i så stor grad at det blir et av dets kjennemerker. Da han utvikler denne tilnærmingen forsvarer Mariátegui kvinnelige personligheter, og han peker på og løfter frem bidragene fra mange kvinner til poesien, litteraturen, kunsten generelt, kampen og politikken. Slik lærer han oss hvordan vi skal bedømme kjente kvinner og kvinner fra forskjellige klasser, ved å peke ut både meritter og mangler, og at det hovedsakelige i hvert tilfelle er å løfte frem hvordan det har bidratt til kvinners fremgang.
3. Kvinnebevegelsen
Et sentralt og svært viktig punkt i den mariáteguiske tilnærmelsen til kvinnespørsmålet er tesen vedrørende kvinnebevegelsen, et spørsmål som bør deles i tre: feminismen, politisering av kvinnen og organisering.
Angående FEMINISMEN holder Mariátegui fast på at den oppstår «verken kunstig eller vilkårlig» blant oss, men at den korresponderer med inkorporeringen av kvinnene i manuelt og intellektuelt arbeid. Til dette poenget vektlegger han hovedsakelig at den blomstrer blant arbeidende kvinner og, ved å peke særlig på universitetenes forelesningssaler og fagforeningene som gunstige miljøer for utviklingen av kvinnebevegelsen, foreslår han som retningslinje å fokusere på disse frontene for å gi en impuls til å mobilisere kvinnen. Det må slås fast at et slikt fokus ikke på noe vis innebærer å ignorere bondekvinnene. Om vi ikke glemmer at Mariátegui så på bondekvinnene som hovedklassen i vår prosess, er det ingen tvil om at bondekvinnene er en front for mobilisering og, enda mer, selve hovedkilden som enhver kvinnebevegelse forbundet med proletariatet har som mål å nå.
I «Feministiske krav» presenterer Mariátegui kvinnebevegelsens essens: «Ingen bør bli overrasket over at ikke alle kvinner forener seg i en felles feministisk bevegelse. Feminismen har med nødvendighet ulike farger, forskjellige tendenser. Man kan grunnleggende sett skille mellom tre tendenser innen feminismen, tre klare farger: borgerlig feminisme, småborgerlig feminisme og proletarisk feminisme. Hver av disse feminismene formulerer sine krav på forskjellige vis. Den borgerlige kvinnens feminisme solidariserer seg med interessene til den konservative klassen. Proletarkvinnens feminisme er i samsvar med de revolusjonære folkemengdenes tro på fremtidens samfunn. Klassekampen – som historisk faktum, ikke teoretisk påstand – kommer til uttrykk innen feminismen. Kvinner, som menn, er reaksjonære, sentrister eller revolusjonære. De kan derfor ikke gå til kamp på samme side. Individer i dagens menneskelige landskap skilles fra hverandre mer av klasse enn av kjønn».
Dette er essensen i kvinnespørsmålet: klassekarakteren til hele kvinnebevegelsen. Og vi må ha dette i mente, i dag mer enn noensinne, med den nye impulsen til å organisere kvinnene. En mengde grupper oppstår, som stort sett ignorerer eller tilslører sin egen klassekarakter, klassen de tjener, og erklærer at de vil forene kvinner til å stille krav mot menn, i alles tjeneste, uten å skille mellom klasser, for en «humanistisk, kristen og solidarisk» påstått transformasjon av samfunnet, og som går gjennom ulike mellomliggende former av uklare eller forvirrede klassestandpunkt. Det avgjørende spørsmålet er derfor å enda en gang avsløre klasserøttene som gir opphav til hver eneste gruppe, organisasjon, front eller kvinnebevegelse, for å avdekke standpunkter og vise hvem de tjener, om de virkelig er på parti med folket eller ikke.
Disse punktene leder oss til et avgjørende spørsmål: i henhold til disse prinsippene, hvilket klassekriterium og hvilken orientering skal man følge i konstruksjonen av en kvinnebevegelse som tjener folket. Her er Mariáteguis standpunkt opplysende og konkret: «Feminismen er, som ren idé, i sitt vesen revolusjonær». Og for ham betyr revolusjonær i sin essens proletarisk. Altså må hele kvinnebevevegelsen, som i teori og praksis har til hensikt å virkelig tjene folket og revolusjonen, være en kvinnebevegelse som følger proletariatet, og å følge proletariatet betyr i dag, i vårt fedreland, å følge Mariáteguis tenkning.
Med tanke på POLITISERING AV KVINNEN. Marxismens klassikere har alltid tillagt dette punktet stor viktighet, fordi uten er det umulig å utvikle mobilisering og organisering av kvinnene, og uten dette vil ikke kvinnen kjempe sammen med proletariatet for sin egen emansipasjon. Ved å følge hans store eksempel har den peruanske arbeiderklassen gjennom Mariátegui pekt på viktigheten av å politisere kvinnen og lagt vekt på at feil og mangler i dette spørsmålet tjener reaksjonen33.
«Kvinnene er stort sett, som følge av mangelfull eller helt fraværende politisk utdanning, ikke en fornyende kraft men en reaksjonær kraft i dagens kamp.» (Figuras y aspectos de la vida mundial).
Dette er tydelig nok, men det er riktig av oss å stille oss selv spørsmålet: Hva består denne politiseringen av? For grunnleggeren av kommunistpartiet: å bestemt og kjempende inkorporere kvinnen i klassekampen, å mobilisere henne forent med folkets interesser, å integrere henne i klassens og folkets organisasjoner og å danne kvinnenes egne organisasjoner, og å forme henne i arbeiderklassens ideologi, alt sammen i tilslutning til, under veiledning og ledelse av proletariatet. Kort sagt å inkorporere kvinnen i politikken, i klassekampen, under ledelse av arbeiderklassen.
Om ORGANISERING AV KVINNENE. I henhold til marxismens lære har ikke proletariatet noe annet våpen til å konfrontere sine fiender og kjempe for sine klasseinteresser, enn organisering. Dette prinsippet gjelder også for folket, som bare er sterkt om det er organisert, og dermed gjelder det også for kvinner, som bare kan kjempe seierrikt om det skjer på en organisert måte.
«Tilstått og dømt som marxist» anvender Mariátegui disse prinsippene på kreativt vis. Han var særlig oppmerksom på arbeidernes organisering, som vi kan se slått fast i det nevnte «Manifest for CGTP»34:
«All denne oppsamlingen av ‘ulykker’ som tynger den utbyttede kvinnen lar seg ikke lette på, uten at de støtter seg på umiddelbar organisering. På samme måte som at fagforeningene må fostre sine ungdomskadre, må de skape sine kvinneseksjoner, hvor våre fremtidige kvinnelige militante vil bli utdannet»35.
Mariátegui uttrykte den samme opptattheten da vedtektene til den nevnte samorganisasjonen, skrevet under hans ledelse, la til rette for å danne en permanent kvinnekommisjon på nivå med eksekutivkomiteen. Dessverre ble ikke disse retningslinjene iverksatt korrekt i praksis. I stedet ble det til rent fagforeningsbyråkratiske tillitsverv, klassifisert som «kvinnesaker» eller lignende betegnelser, om det i det hele tatt finnes noe som helst, uten å omfatte kvinneseksjonene i fagforeningene organisatorisk, og det forblir en oppgave som gjenstår å løse.
Senere, den 4. mars 1930, gjorde kommunistpartiet følgende vedtak:
«For det første: Å etablere et provisorisk sekretariat for å organisere den sosialistiske ungdommen, under partiets direkte kontroll36.
For det andre: Å etablere et provisorisk sekretariat for organisering av arbeiderkvinnene, under partiets direkte kontroll.
For det tredje: Begge sekretariater vil kjempe for den umiddelbare organiseringen av ungdom av begge kjønn, for å utdanne dem politisk og ideologisk, som en etappe for å forberede deres inntreden i P37». ( Martínez de la Torre, tidligere sitert, Bind II, vår understreking).
Her konkretiseres altså Mariáteguis tese om nødvendigheten av å vie oppmerksomhet til organisering av kvinnene, inkludert på det mest utviklede politiske nivået, og han uttrykker sitt standpunkt til spørsmålet om organiseringen av kvinnene slik at det i siste instans er et spørsmål om å organisere dem under ledelse og kontroll av arbeiderklassen og dens parti. En slik tilnærming leder med nødvendighet til at vi spør oss selv, i møte med enhver kvinnegruppe, organisasjon, front eller bevegelse: Hvilken klasse organiserer kvinnene, hvordan og for hva? Og vi må aldri glemme at disse punktene bare lar seg løse tilfredsstillende, altså for klassen og folket, med utgangspunkt i arbeiderklassens standpunkt.
Disse tre spørsmålene: feminisme, politisering av kvinnen og organisering av kvinnene, og de tesene som Mariátegui har etablert om dem, må konsekvent studeres og anvendes, for det er bare på denne måten vi kan utvikle en sann folkets kvinnebevegelse.
4. Kvinnens emansipasjon
Til dette punktet holder Mariátegui, på samme måte som klassikerne, fast ved at med kapitalismen og dens industrialisering «avanserer kvinnen på veien mot sin emansipasjon», men at hun innen dette systemet ikke engang oppnår reell likhet for loven. På grunn av dette må en konsekvent kvinnebevegelse gå lenger, og må på denne veien med nødvendighet forene seg med proletariatets kamp. Denne forståelsen gjorde at den store proletariske tenkeren i vårt fedreland slo fast: «Den feministiske bevegelsen oppstår med markant støtte til den revolusjonære bevegelsen», og at selv om den ble født som liberal, blir feminismen først realisert med revolusjonen:
«Født ut av en liberal livmor, har feminismen ikke kunne fortsette gjennom den kapitalistiske prosessen. Først i dag, hvor demokratiets historiske gang nærmer seg slutten, oppnår kvinnen samme politiske og juridiske rettigheter som mannen. Og det er den russiske revolusjonen som først eksplisitt og kategorisk har gitt kvinnen likheten og friheten som Babeuf og de likestilte forgjeves krevde av den franske revolusjonen for mer enn et århundre siden». (Feministiske krav).
Og dermed er det først parallelt med konstruksjonen av et nytt samfunn at den nye kvinnen oppstår, som vil være «vesentlig annerledes fra hun som er formet av sivilisasjonen som i dag forfaller». Disse nye kvinnene vil smis i den revolusjonære smeltedigelen og de vil henvise den gamle typen kvinne, deformert av det gamle utbyttersystemet og dets undergravelse av kvinnens sanne verdighet, til historiens skraphaug.
«Da det nye sosialistiske systemet erstatter systemet av individualistisk dekadent luksus og feminin eleganse … Menneskeheten vil miste noen luksuriøse hunndyr, men vil få mange kvinner. Klærne til fremtidens kvinne vil være billigere og mindre iøynefallende, men denne kvinnens situasjon vil være verdig. Og aksen i kvinnelig liv vil forflyttes fra det individuelle til det samfunnsmessige … Kort sagt vil en kvinne koste mindre, men være verdt mer.» (La Mujer y la Política).
I tillegg til disse grunnleggende ideene, befatter Mariátegui seg med andre spørsmål som er tett forbundet med kvinnen i særegenhet: skilsmisse, ekteskap, kjærlighet osv. Han behandler dem med raffinert ironi og med skarp kritikk tar han stilling til dem. Men som en god marxist fokuserer han ikke så mye på dem at han gjør dem til hovedsaken, for å gjøre det er å glemme hovedkampen og det grunnleggende målet, noe som vil forvirre og desorientere den revolusjonære kampen.
Så langt har vi lagt frem de sentrale tesene i Mariáteguis tenkning om kvinnespørsmålet, hvor vi har hengitt oss i stor grad til sitater av samme grunn som da vi la frem det marxistiske standpunktet tidligere i dette verket.
III. FØLG MARIÁTEGUI OG UTVIKLE KVINNEBEVEGELSEN
1. Mariáteguis gyldighet
Av alt ovenfor tvinger det seg frem en konklusjon: Mariáteguis tese i kvinnespørsmålet er et resultat av en konsekvent anvendelse av marxismen-leninismen på de særegne forholda i et halvføydalt og halvkolonialt samfunn som vårt. Om dette er det, generelt sett, ingen uenighet. Selv om en åpen tilslutning mangler, samtykkes det tilsynelatende i det minste med denne konklusjonen ved å tie. Men spørsmålet er ikke hvorvidt Mariáteguis tenkning er en korrekt anvendelse av marxismen på dette landet, det sentrale spørsmålet er kun hvorvidt hans tenkning er gyldig i dag. Dette spørsmålet trer i dag frem slik, at for å slippe å knekke sine spyd mot den enorme og stadig økende prestisjen til Mariátegui, blir dens gyldighet trukket i tvil, under dekke av en tilsynelatende anerkjennelse, ved å legge vekt på at det er gått mer enn 40 år og å reise, feilaktig og utspekulert, behovet for å ta med i betraktningen «den kreative utviklingen av marxismen for å komme videre».
Analysen av dette punktet leder oss til å gjennomgå, om enn i forbifarten, noen standpunkter til kvinnespørsmålet i vårt land. Den kjente og omstridte tenkeren don Manuel Gonzalez Prada tok for seg spørsmålet i sin «Kirkens slaver»38 fra 1904, et verk vi finner i «Kampens timer»39. Her legges viktige konsepter frem: «Du kjenner ikke folket godt uten å ha studert kvinnens samfunnsmessige og juridiske stilling», «Mannens moralske opphøyelse måles av konseptet som formes av kvinnen: for den ignorante og brutale er hun bare en hunn, for den kultiverte og tenkende er hun en hjerne og et hjerte», «Om enn vi bærer vår fars navn, representerer vi like fullt det vår mors moralske håndverk … Drivkraften for stor samfunnsmessig fremgang arbeider ikke høylydt på torget eller i den revolusjonære klubben, den arbeider stillferdig i hjemmet». Disse tjener til å rette fokus mot kvinnenes viktighet, men på den andre siden uttrykkes ideer som «Kvinnens emansipasjon, som frigjøringen av slaven, skyldes ikke kristendommen men derimot filosofien», «I de protestantiske nasjonene realiseres kvinnenes oppstiging så sikkert at vi kan vente oss full emansipasjon», «Slaver og leilendinger skylder sin verdighet som mennesker til innsatsen fra noble og selvoppofrende ånder, den katolske kvinnen vil emansiperes kun av mannens energiske handling» og «i kamper om ideer er ingen våpendrager mektigere enn kjærligheten».
Altså ser vi at Gonzalez Prada, samtidig som han peker på og fordømmer kvinneundertrykking, vektlegger den viktige rollen de spiller og at det er nødvendig å behandle kvinnespørsmålet, og tar til orde for emansipasjon av kvinnen, er det likevel slik for ham at roten til problemet er katolisismen som dominerer kvinner, og han tror det er mulig å emansipere kvinner under kapitalismen med fokus på individet. Hans ideer har betydning som et bidrag, som innen andre tema, til studiet av kvinnespørsmålet i dette landet.
Disse ideene blir mer iøynefallende når vi nesten 30 år senere ser at Jorge Basadre påstår:
«Gregorio Marañon har hevdet at den essensielle oppgaven til kvinner er kjærligheten, samtidig som den essensielle oppgaven til mannen er arbeidet … Det er derfor guttebarnet foretrekker å leke med soldater, et symbol på kamp, på innsats, på vilje til herredømme, mens pikebarnet foretrekker å leke med dukker, en forløper til morsrollen. Ved dyd som er gitt av naturen, er kreolkvinnens sjarm, selv når hun ikke er mestiza40, en annen enn den hos kvinner på andre breddegrader med sin egen fruktige eller vegetabilske smak … Samtidig som man har i mente mannens høyeste overlegenhet, og det amerikanske sinnet vegeterer under stadig og avgjørende innflytelse av Europa, er mannen i Amerika stort sett underlegen kvinnen … Kort sagt, amerikansk ære er tapt eller utarmet … En kvinne fra Amerika som er representativt vakker kan, på den andre siden, være av interesse hvor det skulle være» (Perú: Problema y Posibilidad, kapittel XI). Her kommer det reaksjonære standpunktet så tydelig fram at kommentarer er overflødige.
Om de herskende klassene gjennom Basadre taler til oss om en «kvinnelig natur» hvor essensen er kjærlighet, uttrykker de seg i 1940 gjennom Carlos Miró Quesada Laos på følgende vis:
«Kvinnene har mange roller i det moderne liv. Tiden er forlengst forbi – borte for alltid – da det var forbudt for henne å arbeide. Alt er motsatt. I dag arbeider kvinnen med mange slags aktiviteter … Fordi hun har vist at hun kan handle like effektivt som en mann … Hun har derfor plikt til å studere, å forberede seg på fremtiden. Og om kvinner i disse oppgavene deler plikter med menn, er og vil de alltid forbli bedre enn menn innen andre. Det er slik at kvinnen gir liv til mye som er iboende i henne. Hun har hendene til en mor og en pleierske … Det er feminiteten som de takk gudskjelov aldri vil miste, på tross av det 20. århundre, krigene og de revolusjonære teoriene. Ordet omsorg er et kall for kvinnen … Skaperen etter å ha laget mannen … Han satte henne ved hans side for å være hans følgesvenn, i den tjeneste å stimulere og gi sødme til eksistensen … Du må først adlyde foreldrene, deretter lærerne, senere ektemannen og alltid plikten» (Tres Conferencias, Lima 1941).
Med Basadre utsetter utbytterne kvinnearbeidet, med Miro Quesada, og tidens nye krav, fremmer og krever de kvinnens arbeid. Mer grunnleggende pulserer den «kvinnelige naturen» hos dem begge. Men disse tankene viser seg ikke bare innenfor denne leiren. Feilaktige standpunkt finner vi også i skriveriene og magasinene som hevder at de er revolusjonære og til og med følger marxismen. De uttrykker konsepter som de følgende:
Med tale om «Meningen med livet», som det å delta i sosial forandring vil tillate, forstår vi det slik at kvinner «blir kvitt sine eksistensielle problemer, siden meningen med livet dermed er å finne i den fordelen hvert individ kan tilby sin neste gjennom sin vilje og sitt arbeid». I behandlingen av temaet «Kvinnen og samfunnet», etter å ha forsøkt å fremstille Engels’ tese om utviklinga av familien, påstår de: «vi er besatt av myten om at kvinnen er underlegen. Og herfra utledes nødvendigheten av å frigjøre kvinnen … hennes frigjøring kan bare finne sted når en slik økonomisk-sosial struktur er forandret med utviklingen av et nytt samfunn». Dermed vektlegges frigjøring men ikke den samfunnsmessige bakgrunnen, som fremstilles tvetydig og upresist, slik at man ender med å fokusere på «regulering av forholdet mellom kjønnene, som et uttrykk for den nye ideologien. Er kvinner likeverdige med menn, eller om de burde være det, måtte grunnlaget for et slikt forhold være:
a) å frigjøre kvinnen fra religiøs fremmedgjøring …, b) å utøve retten til å velge sin partner, uten å adlyde fordommen om mannlig initiativ …, c) å ikke forstå kvinnefrigjøring som synonymt med fri kjærlighet …, og (takk og lov!) d) siden kvinner er likestilt med menn burde de ikke trekke seg tilbake fra politikk, ved å henvise til sin kvinnelige stilling … kjærligheten, som utgangspunkt for sosial forvandling, burde være det som stimulerer ungdommen (menn og kvinner) til å kjempe for konstruere en verden av likhet uten undertrykking eller urett». Og ved å publisere fortellingen «De arbeidsløses gravkammer», en julefortelling, blir «kvinnens gavmildhet» og «mannens egoisme», en fordekt versjon av «kvinnelig natur», distribuert på utspekulert vis: «De to gjenferdene forble stille. Hver for seg tenkte de sine egne tanker. Kvinnen om fortiden og mannen om fremtiden. Kvinnen, om hva som må gjøres, mannen om hva som kan gjøres for ham. En generøsitet og uselviskhet, alltid fremst i pannebrasken, alltid kjempende i tusmørket av hennes bevissthet». (Tidsskriftet MUJER41 nummer 1 og 2, udaterte men utgitt på slutten av 60-tallet). Dermed er det åpenbart at ideene i tidsskriftet MUJER, på tross av et tilsynelatende revolusjonært og marxistisk standpunkt, avslører en klart borgerlig bakgrunn, og de uttrykker på ingen måte et proletarisk standpunkt til kvinnespørsmålet.
Hva viser denne gjennomgangen oss? Den enkle og greie sannhet er at spørsmålet slett ikke handler om på hvilket tidspunkt et standpunkt er satt frem, og utfordringen er heller ikke å «ta den kreative utviklingen av marxismen med i betraktning». Det sentrale er klassestandpunktet som er grunnlaget for ens tilnærmingsmåte. Vi har sett et standpunkt forut for Mariátegui, hos Gonzalez Prada som, selv om det er 30 år eldre, inneholder positive elementer, mens det vi finner hos Basadre er åpent reaksjonært. Til slutt to standpunkt som kom senere, hos Miró Quesada, som også fornyer reaksjonære kriterier, og hos tidsskriftet MUJER, mer enn 30 år etter Mariátegui, og som til og med kaller seg marxistisk, som definitivt følger borgerlige standpunkter, selv om de hevder at de er revolusjonære og tjener kvinnelig emansipasjon.
Hva er konklusjonen? Som sagt handler spørsmålet om klassegrunnlaget som et standpunkt baserer seg på, i dette tilfellet et standpunkt til kvinnespørsmålet. Med Mariátegui, som er det fremste uttrykket for vår arbedeiderklasse, etableres proletariatets standpunkt til kvinnespørsmålet. Han har lagt grunnlaget for den proletariske politiske linjen i dette spørsmålet, og hans standpunkter er fullstendig gyldige, her som i annen proletarisk politikk for vårt land. Derfor krever utviklingen av en folkets kvinnebevegelse, i dag mer enn noensinne, å følge Mariáteguis tenkning fast og konsekvent, med utgangspunkt i en anerkjennelse av dens gyldighet.
2. Fortsett på Mariáteguis vei42
Kampen til peruanske kvinner har som proletariatet en lang tradisjon, beseglet med deres blod, gjennom mer enn 50 år. Kvinneorganisasjonene har på samme vis en lang historie, men prosessen som organiserer peruanske kvinner har begynt å utvide seg i 1960-årene, og selv om den blir langvarig og hard, viser dette dens strålende fremtidsutsikter.
I dag har vi en mengde organisasjoner av forskjellig omfang og nivå, og enda viktigere: gamle frø slår rot og peker frem mot dannelsen av en sann folkets kvinnebevegelse. I dag har Kvinnenes Nasjonalråd eksistert i fem tiår, og de støtter den råtnende og foreldede tesen om «kvinnelig natur». «Bevegelsen for Kvinnerettigheter» står for en feminisme som søker frigjøring fra avhengigheten av menn. En rekke organisasjoner under formasjon støtter dagens regime i tjeneste for dets korporativistiske prosess, under veiledning og kontroll av Sinamos43, veiledet av konseptet om «kvinners deltagelse», som en del av deres «fullstendige deltagende demokrati», som tilslører at røttene til kvinneundertrykking er privateiendommen og at underordningen av kvinner begynte med denne, som forvrenger vår historie og anvender en «vulgær materialisme» og sprer den utspekulerte propagandaen om at «i 1968 ble en revolusjonær prosess initiert, som søker reell frigjøring av kvinnen med politisk likhet og aktiv deltagelse» og konkluderer med «det er vi som vil skape de forskjellige formene for kvinnelig organisering» som vil si en fordekt og utspekulert borgerlig feminisme. Og en Nasjonal Folkelig Union av Peruanske Kvinner, en organisme opprettet av høyreopportunistene, som alltid et kollaborasjonistisk apparat som er fullstendig dedikert til å tjene regimet.
Denne veksten og den nye impulsen i organiseringen av de kvinnelige massene, krever grundig undersøkelse av kvinnespørsmålet og en klasseanalyse av organisasjonene som eksisterer eller er i formasjon. På denne måten vil vi avgrense ulike leire for å etablere, som på andre områder, de to linjene i kvinnespørsmålet: den kontrarevolusjonære linjen under kommando av imperialismen og mellomborgerskapet44 og den revolusjonære linjen hvis befal og senter er proletariatet. Dette vil tjene den organisatoriske utviklingen av folkets kvinnebevegelse, som med nødvendighet krever sin frie konstruksjon midt i kampen mellom de to linjene, et uttrykk for klassekampen og de ulike og motsatte interessene til de kjempende klassene. Selvsagt, og dette må ikke glemmes, er det ulike varianter og forskjeller innenfor hver linje, avhengig av klassene som grupperer seg rundt hver sin linje. Dermed består spørsmålet i å etablere de to motsatte linjene og, innenfor hver av dem, variasjonene og nyansene av det samme, og standpunktet som har befalet innen hver linje, og det er hvilken klasse som leder som gir hver av de kjempende linjene en revolusjonær eller kontrarevolusjonær karakter.
Alt ovenfor leder til nødvendigheten av å «fortsette på Mariáteguis vei i kvinnespørsmålet», for å kunne tjene formasjonen og utviklingen av en FOLKETS KVINNEBEVEGELSE forstått som en bevegelse generert av proletariatet blant massene av kvinner, med de følgende karaktertrekkene: 1) følger Mariáteguis tenkning, 2) organiserer massene etter klasse, 3) underlegges den demokratiske sentralismen.
Konstruksjonen av en slik BEVEGELSE reiser to spørsmål: 1) den ideologisk-politiske konstruksjonen som implisitt krever at den utrustes med prinsipper og et program, 2) organisatorisk konstruksjon, som vi kan tjene ved å danne kjerner45 eller grupper av aktivister som bringer prinsippene og programmet til massene av kvinner – arbeidere, bønder, funksjonærer, studenter, elever og så videre –, som arbeider for politisering av kvinner, mobiliserer dem gjennom deres kamper og organiserer dem til å delta i den politiske kampen, i tråd med proletariatets orientering og politikk.
For å konkludere dette bidraget til å studere og forstå kvinnespørsmålet er det på sin plass å presentere en prinsipp- og programerklæring som i noen tid har blitt sirkulert blant oss. Dokumentene kan slik vi forstår dem, og vi understreker deres karakter som pågående prosjekter, tjene som et nyttig diskusjonsgrunnlag for den ideologisk-politiske konstruksjonen av FOLKETS KVINNEBEVEGELSE på fremmarsj.
PRINSIPPERKLÆRING
Med klassenes oppstandelse, som markerer begynnelsen av utbyttingen, begynte også undertrykkingen å tynge kvinnene, fra slavinne til livegen, fra livegen til arbeiderske 46. Til denne dag, hvor det fortsatt er utbyttere, er kvinnen underordnet og denne situasjonen kan første oppheves når klassegrunnlaget for undertrykkingen er revet opp med roten.
Fra gårsdagens kvinnelige slaveri til dagens formelle likestilling, har det vært århundrer med alt fra taus og seig kamp til massenes vold, hvor det ble erobret seire i slag hvor det ikke ble tatt fanger47. Samfunnet utvikler seg gjennom klassekampen og massenes kamp driver det fremover.
Kvinners fremgang har vært og er folkets fremgang. Men de har ikke passivt høstet fruktene, de har vært stridende søstre, dedikerte krigere for de undertryktes sak og militante i fronten. Folkets skyttergraver er overalt og for alltid farget av deres blod. Kvinnen er ikke, som de hevder, upolitisk og likegyldig. Kvinner er, spesielt kvinner av folket, revolusjonære stridende.
De undertrykte klassenes døtre, arbeidersker, bønder og funksjonærer48, har frembrakt strålende navn som lyser opp massenes emansiperende gjerninger: Rosa Luxemburg og Liu Ju-Lan er eksempler fra den revolusjonære kampen internasjonalt og fra vårt folk har vi Micaela Bastidas.
Kvinnen er ikke et enkelt og passivt vesen, en triviell pyntegjenstand for hjemmet eller et apolitisk verktøy. Den klassebevisste kvinnen er en utrettelig kriger og en dedikert militant.
Også den peruanske kvinnen har vært og er en stridende for folket, og hun har som en del av vårt folk kjempet forent med det gjennom hele vår historie. Kvinnekampen i vårt fedreland har en syntese: Micaela Bastidas.
Kvinner i dag lider under undertrykkelse og utbytting, og dette har én årsak: den halvkoloniale og halvføydale situasjonen i landet vårt. Dette er en situasjon som tynger ned vårt folk som fjell, og den tynger med dobbel vekt de kvinnelige massene i Peru.
I dette samfunnet reiser massene seg mot imperialismen og føydalismen. Kvinnene har tatt sin plass og slutter seg med sine klare krigsrop til folkets buldrende brøl. Kampen til peruanske kvinner er en del av kampen til alle undertrykte og utbyttede mennesker, og de har felles fiender. Deres felles kamp og deres endelige, uunngåelige og nødvendige seier vil være en felles triumferende og frigjørende seier.
Selv om peruanske kvinner aldri har sluttet å kjempe, krever vår tid deres bredere og dypere deltakelse.
I dag når de herskende klassene fordyper kapitalismens avhengighet av imperialismen i dette landet, når de anvender konsepter som er antidemokratiske og elitistiske, med mål om å organisere massene i korporativistiske former som fornekter prinsippet om klassekamp, i dag hvor kvinners mobilisering og organisering stilles utenfor den folkelige kampen til fordel for herskerne, reinitierer FOLKETS KVINNEBEVEGELSE i Ayacucho sin stridsmarsj, og kaster seg, med en klar bevissthet om situasjonen i vårt fedreland, inn i kampen for klassemobilisering av peruanske kvinner, i tjeneste for den nasjonaldemokratiske revolusjonen.
Denne oppgaven vil bli oppfylt ved å følge de viktige prinsippene:
— Det er bare mulig å oppfylle en konsekvent og fast revolusjonær rolle ved å følge det uovervinnelige lyset fra Mariáteguis tenkning.
— Massenes frigjøring er deres eget verk og de må tjenes ved å bevisstgjøre dem sin skapende rolle i historien.
— I vårt land er massene vi må gå til hovedsakelig arbeiderne og bøndene, vi må alltid orienterer oss mot de fattigste og mest utbyttede.
— For å mobilisere og organisere er det nødvendig å undersøke og propagandere. Dette betyr å bli kjent med massenes konkrete problemer og utvikle revolusjonær agitasjon og propaganda midt iblant dem.
— Vi må organisere oss i alle de former som proletariatet har skapt og utviklet. Kvinner må delta i dem alle.
— Kvinner kan bare organisere seg korrekt om de gjør det i tråd med et klasseprinsipp om å gruppere kvinner adskilt etter deres klassestilling49.
— Uten en klar og rettferdig politisk bevissthet, som gjør at man bevisst og bestemt kan følge lovene for den folkelige kampen i vårt fedreland, har man ingen sjel,.
— Ta utgangspunkt i massenes grunnleggende og primære behov for å øke den politiske bevisstheten skritt for skritt. Ta utgangspunkt i de mest konkrete behovene og problemene til flertallet og løft dem politisk gjennom kamp.
— Den revolusjonære kampen kan bare seire ved å forene alle undertrykte folk og klasser, men det hovedsakelige er å stole på egne krefter.
Under disse prinsippene, for å oppfylle målet om klassemobilisering av den peruanske kvinnen, forplikter FOLKETS KVINNEBEVEGELSE i Ayacucho seg til innsats, utholdenhet og kamp for å forene seg med andre og skape og utvikle FOLKETS KVINNEBEVEGELSE i vårt fedreland som en bevegelse generert av proletariat blant de kvinnelige massene, med tre karaktertrekk: 1) følger Mariáteguis tenkning, 2) organiserer massene etter klasse, 3) underlegges den demokratiske sentralismen.
PROGRAM
1. Klassemobilisering av kvinner rundt målene for den antiimperialistiske og antiføydale peruanske revolusjonen.
2. Kamp mot den økonomiske, politiske og ideologiske undertrykkingen som tynger kvinnen. Lik lønn for likt arbeid, reell likhet for loven, like muligheter til utdanning. Kvinnelig verdighet mot fordommer, overtro og apolitiskhet. Mot den ideologiske deformeringen.
3. For oppfyllelse av kvinners rettigheter og goder. Forsvare de erobringene som er oppnådd og utvide rettighetene gjennom kamp.
4. Ideologisk-politisk mobilisering av kvinnen ved å utvikle propaganda og agitasjon basert på Mariáteguis tenkning og kamp mot imperialismen og føydalismen og alle høyre- og venstreopportunistiske standpunkter.
5. Forme klassebevissthet og ånd for å tjene folket, forene seg med massene, hovedsakelig arbeidere og bønder, og kjempe med dem for deres rettigheter og erobringer og demokratiske friheter.
6. Organisere kvinner på alle nivåer. Kjemp for formasjon av PERUANSKE KVINNERS NASJONALE FØDERASJON50, som en del av folkets enhetsfront.
7. Fremme arrangementer og møter for kvinner med mål om å skape en revolusjonær organisasjon av peruanske kvinner, og delta i folkelige arrangementer som deres stemme.
8. Mobilisere kvinner for å forene dem med folkemassene og knytte dem sammen med folkets kamper.
9. Skape et presseorgan som er et klassebevisst51 uttrykk for peruanske kvinner. «RIMARIYÑA WARMI»52 tjener dette formålet.
10. Samles for å smi vårt folks RØDE BISTAND. Og fremme økonomiske kampanjer slik at folket har sine egne midler.
11. Spre og utvikle folkets kultur.
12. Dyrk solidaritet med kampen til de undertrykte folkene og utbyttede klassene ved å forene seg med deres kamp mot den reaksjonære fronten av nord-amerikansk imperialisme og sovjetisk revisjonisme. Danne forbund med konsekvente organisasjoner, spesielt kvinner som kjemper innenfor den revolusjonære verdensfronten.
«PRINSIPP- OG PROGRAMERKLÆRING FOR FOLKETS KVINNEBEVEGELSE (prosjektert) RIMARIYÑA WARMI, nummer 2, organ for Folkets Kvinnebevegelse i Ayacucho, september 1973.»
April, 1975
Perus Kommunistiske Parti
Sentralkomiteen
ETTERORD AV FORLAGET RØDE FANE
«Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen» er en marxist-leninist-maoistisk klassiker, et stridsskrift fra Perus Kommunistiske Parti for en klasselinje i kvinnebevegelsen, som peker ut kursen for å utvikle en revolusjonær kvinnebevegelse.
Fra teori til praksis
Teksten har tre hoveddeler, som også oppsummeres i de tre ordene i tittelen på verket: Marxismen og kvinnespørsmålet, Mariáteguis syn på kvinnespørsmålet og utvikling av kvinnebevegelsen i tråd med Mariáteguis vei. Den første hoveddelen er den lengste, og også den er delt i tre deler. Først legger partiet frem teorien om en «kvinnelig natur» og avviser denne som falsk og reaksjonær. Her møter vi for første gang i teksten de mange sitatene fra filosofer, forfattere, kirkefedre og statsledere gjennom historien, som viser i all sin gru hva slags kvinnesyn disse har forfektet i alle slags forskjellige klassesamfunn.
Etter å ha presentert og avvist teorien om en kvinnelig natur, behandler partiet hvilken betydning utviklingen av kapitalismen har hatt for kvinnespørsmålet. De viser hvordan inkorporeringen av kvinner i samfunnsmessig arbeid, utenfor hjemmet og gården, særlig som følge av industrialiseringen og verdenskrigene, har aksellerert politiseringen av kvinner, og dermed utviklingen av kvinnebevegelsen som en prosess, som har gått gjennom flere faser og sprang.
Til sist i første del, presenterer de det marxistiske synet: Kvinnens underordna stilling oppstår og opprettholdes gjennom eiendomsforholdene. Rota til kvinneundertrykkinga finner vi i at privateiendommen oppstår, slik Friedrich Engels har slått fast. Altså er ikke årsaken til kvinneundertrykkinga en kvinnelig natur, og heller ingen naturlig maskulin trang til å herske. Dette betyr også at emansipasjonen av kvinner er uløselig knyttet til å ødelegge privateiendommen. Med andre ord: Kvinnen kan ikke emansiperes fullstendig uten sosialistisk revolusjon.
Emansipasjon eller frigjøring?
Gjennomgående i verket bruker partiet begrepet «emansipasjon av kvinnen» og de setter dette opp mot «kvinnefrigjøring», som de forkaster som et borgerlig-feministisk begrep. Dette kan virke forvirrende for norske lesere, fordi en rekke norske oversettelser bruker «frigjøring» istedenfor «emansipasjon». Oversettelsen til norsk fra 2018 inneholder ikke begrepet «emansipasjon» i det hele tatt, og oversetterne har i stedet valgt ord som «likhet» og «myndighet». Enda større blir forvirringen, da «frigjøring» brukes i en rekke sitater av Engels, Lenin og formann Mao, hvor det på spansk står «emancipación». Da dette spørsmålet både kompliseres av disse forholdene, og er et viktig spørsmål, vil vi her forsøke å skape mer klarhet i dette spørsmålet.
Ordet emansipasjon er kommet til norsk fra latinske språk. Det stammer fra romerretten, altså lovverket i Romerriket, og betyr at man får råderett over seg selv. Dermed ligner ordet på likestilt og selvstendig, men aller mest ligger det nært opp til det norske ordet myndiggjøring: å gjøre myndig. Emansipasjon handler i siste instans om at man får reelle borgerrettigheter, på lik linje med andre myndige borgere. Det betyr likhet for loven og likestilling innenfor samfunnet. Dette betyr at man kan være emansipert, men fortsatt være en del av et samfunn der ingen er frie. Fra moderne historie er begrepet emansipasjon også knyttet til kampen mot slaveriet. Våre lesere vil nok være enige i at selv om slaveri ble forbudt i USA i 1865, betydde ikke dette at svarte mennesker i landet ble frie i ordets rette forstand. Emansipasjon og frigjøring er to ulike ord, som likestilling og frigjøring, eller engelske «equality» og «equity». Frigjøring innebærer altså mer enn emansipasjon. Det er som forskjellen på å være fri og å være myndig. Reell frigjøring forutsetter både økonomisk, politisk og kulturell frigjøring. Dette vet mange radikalfeminister, som ivrig bruker begrepet «kvinnefrigjøring», men de sprer likevel illusjonen av at vi kan oppnå en slik frigjøring innen alle aspekter av samfunnet, uten sosialistisk revolusjon.
Vi forstår marxismens standpunkt kort oppsummert slik: (i) kvinners emansipasjon er umulig innenfor det borgerlige samfunnet, fordi dette er et klassesamfunn som bygger på privateiendom, (ii) kvinnens emansipasjon er bare mulig som en del av arbeiderklassens frigjøring og den sosialistiske transformasjonen av samfunnet til kommunismen, hvor privateiendommen ødelegges fullstendig, og (iii) «kvinnefrigjøring» er en borgerlig-feministisk tese som tjener til å skille folkets kvinner fra menn som de har felles klasseinteresser med, og til å skille kvinnekampen fra arbeiderklassens kamp. Vi kan også legge til at denne separatistiske linja negerer partiets ledende rolle, og dermed at i stedet for proletarisk ledelse, kommer bevegelsen under småborgerlig eller borgerlig ledelse.
Videre slår Perus Kommunistiske Parti fast at kvinnen ikke engang kan emansipere seg fullt ut innenfor kapitalismen. Dette bekreftes klart og tydelig om vi ser på dagens verden. Imperialismen utbytter og undertrykker kvinner på det groveste, særlig i den tredje verden. Over nesten hele verden ser vi at kvinner ikke engang er formelt juridisk likestilt, og reell likestilling er særlig fraværende i de undertrykte nasjonene. Også i de rikeste imperialistiske landene, ser vi at det store flertallet av milliardærer og millionærer er menn, og at disse har mye mer eiendom og formue enn kvinner. Vi ser at vold mot kvinner, skjønnhetsindustri, ufrivillig deltid, manglende fødetilbud og en rekke andre faktorer, umuliggjør reell emansipasjon, selv i landene som ofte fremstilles som likestilte utopier.
Kvinner vil først bli emansipert som en del av proletariatets frigjøring. Det er en spesiell kvalitet ved proletariatets frigjøring at denne klassen ikke kan befri seg selv uten å befri hele menneskeheten. Proletariatet kan bare befri seg selv ved å oppheve hele klassesamfunnet og slik frigjøre mennesket økonomisk, sosialt, politisk og ideologisk. Dette, og bare dette, frigjør kvinnen. Kamerat Avanti fra Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) skriver i teksten «Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen» om illusjonene som de borgerlige og småborgerlige feministenes standpunkt leder til, og at deres tese om kvinnefrigjøring innebærer å handle reformistisk, pasifistisk og separatistisk.
Kamerat Avanti viser at de borgerlige og småborgerlige feministenes standpunkt er å skille emansipasjon av kvinner, og dermed kvinnebevegelsen, fra den proletariske revolusjonen og den revolusjonære bevegelsen. Deres organisasjoner er «uavhengige» og «selvstendige», ikke ledet av partiet og ikke veiledet av marxismen-leninismen-maoismen. Dette er logisk forbundet med tesen om at de kjemper for «full kvinnefrigjøring». Tesen er også logisk forbundet med forestillingen om at mannen er kvinnens motstander eller fiende, hvor marxismen-leninismen-maoismen mener arbeiderklassens menn og kvinner har én felles fiende: borgerskapet.
Den eneste virkelige frigjøringen som er mulig, er frigjøring av proletariatet og de undertrykte nasjonene, som innebærer menneskehetens frigjøring, og tar form av nydemokratiske, sosialistiske og kulturelle revolusjoner innenfor den proletariske verdensrevolusjonen. Kvinnens emansipasjon er en del av denne samme prosessen. Kvinnens emansipasjon er umulig innenfor et klassesamfunn basert på privateiendommen, som har generert staten og familien som strukturer for herskerklassens makt og patriarkatet.
Slik vi ser det er det særlig fem problemer med linja for «full kvinnefrigjøring»: (i) den splitter folkets kamp i «mange frigjøringer», i stedet for å forene den ideologisk, politisk og organisatorisk, (ii) den skiller folkets kvinner fra dets ledelse i proletariatets parti, (iii) den legger til rette for borgerlig og småborgerlig ledelse, (iv) den fører kvinnekampen inn i reformisme og pasifisme, i stedet for å gjøre folkets kvinner til en revolusjonær kraft, og (v) den er et blindspor som ikke fører frem til verken emansipasjon eller frigjøring for massene av kvinner, særlig ikke de fattigste.
Allmenngyldige prinsipper og et veikart til kvinneorganisering
Så langt om frigjøring og emansipasjon. Videre er verkets andre hoveddel en fremstilling av Mariáteguis standpunkt til kvinnespørsmålet. Her skildrer partiet, blant annet med sitater fra Mariátegui, først den aktuelle situasjonen til peruanske kvinner, deretter historien til kvinnekampen i Peru, så kvinnebevegelsen i landet og til slutt Mariáteguis syn på emansipasjon av kvinnen. Her slår partiet fast at Mariátegui, ved å anvende marxismen-leninismen til konkret analyse av de konkrete forholdene i Peru, har meislet ut et klassestandpunkt til kvinnespørsmålet i Peru. Det er flere aspekter ved denne delen som er gyldige og viktige også utenfor Peru. Vi kan for eksempel nevne synet på det revolusjonære potensialet blant kvinnelige lærere, som selv om de er en del av småborgerskapet, gjerne tjener dårlig og ofte er i nær kontakt med elever fra de dypeste og bredeste massene.
Partiet slår i tredje og siste hoveddel fast at de nevnte prinsippene hos Mariátegui, fortsatt er fullstendig gyldige. De avviser at fire tiår har gjort hans tenkning avleggs, og de slår blant annet fast at det aldri er et spørsmål om når noe er sagt, men at det vesentlige er klasseinnholdet i utsagnet. Gjennom denne tredje hoveddelen legger partiet frem det vi ser på som en skisse til hvordan de skal skape folkets kvinnebevegelse. Da teksten ble skrevet, var Folkets Kvinnebevegelse (MFP) etablert i Ayacucho. Dette var en fattig region av Peru, på landsbygda i Andesfjellene, hvor flertallet av bøndene tilhørte urbefolkningen. Det var her formann Gonzalo etablerte den røde fraksjonen i Perus Kommunistiske Parti, på grunnlag av partiets regionskomité i Ayacucho. Verket peker på behovet for og nødvendigheten av å etablere denne revolusjonære masseorganisasjonen over hele landet, som en del av en mektig revolusjonær enhetsfront under ledelse av partiet, men på grunnlag av å først begynne ett sted, og så utvide gradvis og i sprang.
Partiet slår fast at det må gjøres grundige undersøkelser av kvinnespørsmålet og utarbeides klasseanalyse av kvinneorganisasjonene som allerede eksisterer. På grunnlag av dette vil de skille mellom de to leirene som grupperes rundt hver sin linje: den kontrarevolusjonære linja og den revolusjonære linja. Herfra vil de gå videre til å konstruere Folkets Kvinnebevegelse som en organisasjon med tre karaktertrekk: (i) Mariáteguis tenkning, (ii) klasseorganisering og (iii) demokratisk sentralisme. Disse tre punktene korresponderer med tre aspekter ved konstruksjonen: ideologi, politikk og organisasjon. Ideologisk-politisk konstruksjon forutsetter prinsipper og et program, organisatorisk må den basere seg på demokratisk sentralisme, som er proletariatets organisasjonsprinsipp. I begynnelsen vil den organiske konstruksjonen skje gjennom å danne kjernegrupper av aktivister, som kan spre prinsippene og programmet blant massene av kvinnelige arbeidere, bønder, funksjonærer, studenter, elever og så videre, politisere dem, mobilisere dem gjennom kamper og organisere dem under proletarisk ledelse.
På denne måten gir dette verket en «oppskrift» for kommunister og revolusjonære, for hvordan vi skal tilnærme oss kvinnespørsmålet og kvinnearbeidet i vårt eget land.
Simone de Beauvoir og idealismen
Vi vil i dette etterordet også si noe kortfatta om Simone de Beauvoir. Perus Kommunistiske Parti viser en reell respekt for henne, både ved å henvise til henne og hennes verk «Det annet kjønn», og ved å bruke en rekke sitater fra dette til å vise utviklingen av synet på kvinner gjennom historien til klassesamfunnet. Vi anbefaler våre lesere å lese denne boka, som ble gitt ut i ny norsk utgave av Pax Forlag i år 2000, og da for første gang i sin helhet på norsk. Selv om verket er fra 1949, er det fortsatt slående moderne og treffende på mange områder.
Simone de Beauvoir var en av sin generasjons fremste tenkere i Frankrike, en lynende skarp intellektuell, som gikk ut av Frankrikes mest prestisjefylte universitet med toppkarakterer. Hun var en av de første kvinnene som tok denne utdanningen, og hun var en ledende deltager i den franske eksistensialismen, sammen med Jean-Paul Sartre. Hun var godt kjent med filosofen Hegel. Det ser ut til at hennes konsept om «den andre» og hele hennes fremstilling av kvinnen som «den andre», er sterkt influert av Hegels såkalte anerkjennelsesdialektikk, hvor selvet blir seg selv bevisst gjennom kampen med «den andre», en kamp som for Hegel er en kamp på liv og død. Det er også forbindelser her til tidligere tenkning hos Descartes og Mill, og senere fenomenologi hos Husserl. Også frihetstenkningen hos Simone de Beauvoir, og refleksjonene rundt herre–slave-forholdet, er i stor grad farget av Hegels frihetsfilosofi.
Det store problemet med «Det annet kjønn» er at Simone de Beauvoir, selv om hun mange ganger har bedyret at hun er sosialist, og at hun også skal ha sagt senere at om hun skulle skrevet boka på nytt ville den vært mer marxistisk, er eksistensialist og ikke marxist. «Det annet kjønn» er et storverk, men det er like fullt et eksistensialistisk storverk. Dermed forankres hele hennes syn på kvinnespørsmålet i en idealistisk filosofi. Det kommer blant annet til uttrykk når hun skildrer Friedrich Engels teori om underordningen av kvinner. Beauvoir ser ut til å akseptere Engels’ fremstilling, men kritiserer ham for at han ikke forklarer hvorfor menn har en drivkraft til å herske over kvinnen som «den andre». Som idealister flest er ikke de Beauvoir fornøyd med et materielt utgangspunkt, hun søker en første beveger, noe som satte materien i bevegelse. Simone de Beauvoir mener å finne denne bevegeren i at mennesket er «imperialistisk» i sin bevissthet med en «pretensjon om å dominere Den andre»53. Hun påstår at den historiske materialismen kun ser menneskene som økonomiske enheter, og at den eneste måten å forstå menneskene fullt ut på, er å legge en eksistensialistisk infrastruktur til grunn. Som man ser her, betyr dette at et aspekt ved bevisstheten sees som årsak til kvinneundertrykkingen. Kort sagt gjør hun bevisstheten, ånden, til det primære, og vender enten hun vil det eller ikke tilbake til den ‘menneskelige natur’. Med andre ord: Simone de Beauvoir inntar et idealistisk standpunkt.
Simone de Beauvoirs tese er i tråd med eksistensialismens fokus på frihet, og individets søken etter denne. Det er også i tråd med eksistensialistenes store inspirasjonskilde Friedrich Nietzsche og hans sentrale begrep «viljen til makt». Fenomenologen Martin Heidegger mener dette er Nietzsches metafysiske svar på «årsaken til alt som er». Nietzsche regnes ofte som eksistensialismens opphavsmann. Videre har han og eksistensialistene også gitt opphav til og inspirert postmodernismen og dekonstruktivismen som har preget vestlig akademia særlig de siste fire tiårene, blant annet hos den franske filosofen Michel Foucault og den amerikanske feministen Judith Butler. Her er ikke bare viljen til makt sentral, disse tenkerne negerer, i likhet med Nietzsche, selve konseptet om sannhet. Hos dem finnes ingen sannhet, bare makt over «narrativer» og «diskurser». Igjen: som eksistensialismen koker postmodernismen ned til idealisme. Postmodernismen er filosofien til grunn for identitetspolitikken, som de siste tiårene har fungert som en intellektuell rambukk mot marxismens innflytelse blant intellektuelle i de imperialistiske landene, mot kvinnebevegelsen og hele den revolusjonære bevegelsen.
Idealismen, i form av ideen om «vilje til makt» som en universaldrivkraft, åpner døra på vidt gap for «menneskelig natur» og dermed også «kvinnelig natur» og «mannlig natur», som marxismen avviser. Marxismens syn er ikke at privateiendommen oppstår som resultat av en maskulin eller menneskelig naturgitt «vilje», en herskertrang, eller en «imperialisme» i vår bevissthet. Marxismens standpunkt er derimot at privateiendommen og undertrykkinga vokser frem fra det materielle grunnlaget for samfunnet og utviklingen av dette. Trangen til å dominere andre er et åndelig uttrykk for det materielle grunnlaget, ikke omvendt. Privateiendommen og patriarkatet behøver videre ingen «stor forklaring», på samme måte som at materialister ikke søker noen årsak til evolusjonen utenfor evolusjonen selv. Klassesamfunnet viste seg effektivt i rent evolusjonær forstand: Det likviderte eller inkorporerte alle «konkurrentene». De urkommunistiske jeger- og sankersamfunnene ble etterhvert fullstendig fortrengt av klassesamfunn basert på fedrift og jordbruk, og etterhvert slaveri. Menn som akkumulerte eiendom ble herrer, og tok andre til slaver. Denne prosessen begynte med etablering av privateiendommen og avskaffelsen morsretten. Kvinnens historiske nederlag var et faktum.
Den store forskjellen på materialisme og idealisme, er om man ser ånd eller materie som grunnlaget for all utvikling. Forestillingen om «vilje til makt» er bare en ny form for idealisme, en ny «første beveger», en fattig erstatning for Gud. Marxismen er dialektisk-materialistisk og dermed er den den eneste sanne materialismen, for materien kan bare forstås i sin bevegelse, det vil si dialektisk. Altså ser marxister materien som det grunnleggende. Videre finner vi med den dialektiske materialismen at årsaken til utvikling i materien, er motsigelsen i alle ting. Proletariatets «vilje til makt» har en materiell årsak: motsigelsen mellom proletariat og borgerskap. Denne «trangen» vokser frem fra de sosioøkonomiske forholdene proletariatet lever under: utbytting og undertrykking, og den verken kan eller bør forklares som en metafysisk og iboende kraft vi fødes med.
Kort sagt finner vi rotårsaken til kvinneundertrykkinga i privateiendommen, og her finner vi dermed også nøkkelen til å gjøre ende på kvinneundertrykkinga: å rive privateiendommen opp med rota og knuse den, å erstatte klassesamfunnet med et klasseløst samfunn. Å endre de materielle forholda og samfunnet, vil endre mennesket og dermed også transformere menneskers vilje og trang.
Proletarisk feminisme for kommunismen
Marxismen-leninismen-maoismen gir opphav til en klasselinje i kvinnebevegelsen, en proletarisk feminisme, mot borgerlig og småborgerlig feminisme, herunder eksempelvis identitetspolitisk queer-feminisme og radikalfeminisme. Queer-feminismen overlapper med og ligner på både anarkistisk og klassisk liberalistisk feminisme. Radikalfeminismen har i Norge ofte vært forbundet med sosialistisk eller «marxistisk» feminisme, og mange av deres ledere kommer fra revisjonistiske og opportunistiske partier. Konfliktnivået mellom disse to retningene har blitt svært høyt i løpet av det siste tiåret, men dette er en konflikt innad i småborgerskapet. Kampen mellom dem er en kamp mellom ulike småborgerlige grupper og sjikt og deres representanter. Som all annen borgerlig konflikt – for småborgerskapet er en borgerlig klasse – kan den kokes ned til egne interesser: penger, posisjoner og prestisje. En proletarisk feminisme, en klasselinje i kvinnebevegelsen, står i motstrid til begge retninger, på samme måte som den avgrenser seg mot og står i motsetning til den imperialistiske borgerlige feminismen. Den borgerlige feminismen er innenfor imperialismen tett forbundet med sjåvinisme, reaksjonering og militarisering. Dette blir gjerne forkledd som «solidaritet med utsatte kvinner» i den tredje verden. Et eksempel på denne formen for borgerlig feminisme, er forbudet mot muslimske hodeplagg i franske utdanningsinstitusjoner. Et annet eksempel er den aggressive rekrutteringen av kvinner til den borgerlige hæren.
Mot slutten av dette etterordet vil vi understreke poenget i teksten om at massene lytter til de som bekrefter og ikke bare negerer. En klasselinje i kvinnebevegelsen må kjempe mot fienden, men den må reise klare dagskrav og forbinde kravene med kampen for makt. De revolusjonære må bekrefte massenes opplevelse av undertrykking og utbytting, og gi svar og ledelse slik at massene kan løse disse problemene. En klasselinje fokuserer på massenes uuttømmelige skaperkraft og deres evne til å omforme verden. Det er de dypeste og bredeste massene av kvinnene, som når de slipper løs sitt raseri og gjør dette til en revolusjonær kraft, som igjen og igjen står i første rekke i revolusjonen. Proletariske ledere stiller seg ikke i veien for bevegelsen. De dilter heller ikke kritisk etter bevegelsen. Proletariske ledere søker til kampens sentrum. De lever med, arbeider med og kjemper med massene. Det er i kampens senter og midt blant de dypeste og bredeste massene, at en revolusjonær kvinnebevegelse må konstrueres.
Verket «Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen» gir et fullstendig grunnlag for hvordan tilnærme seg kvinnespørsmålet og utvikle en revolusjonær kvinnebevegelse. Det er et marxist-leninist-maoistisk verk av universell gyldighet. Vi tar uten forbehold stilling for dette verket, som grunnlag og veiledning for et revolusjonært kvinnearbeid.
Det fyller oss med revolusjonær entusiasme, når vi leser i innledningen til dette verket at Lenin har sagt at de proletariske ideene som utbres aldri går tapt, uansett hvor lang tid det går fra såingen til innhøstingen. Den profetiske og vitenskapelige sannheten i dette utsagnet beveger oss i dag, på den andre siden av jorda, mer enn ti tusen kilometer fra Peru, nesten femti år etter at kameratene utga de proletariske ideene dette verket materialiserer. Vi er sikre på at vi, ved å spre disse ideene enda mer, har sådd på nytt, og at disse såkornene vil vokse til mektig grøde i utviklinga av klassekampen i det landet hvor vi selv kjemper.
Februar 2023
ORDFORKLARINGER
Her følger en forklaring av enkelte ord og begreper som er brukt i teksten.
Agnat: slektning, etterkommer på mannssiden (farssiden).
Apolitisk: ikke-politisk, upolitisk.
Fordring: et krav som en fysisk person (menneske) eller juridisk person har mot en annen.
Generere: avle, skape, avføde, frembringe, produsere.
Impuls og impulsere kan bety å gi retning, påvirke, drive frem, inspirere. Kraftens virkning på en gjenstand. En påvirkning, en innsats, en drivkraft.
Korporativisme eller korporatisme betyr etter borgerlige kilder: «institusjonalisering av særinteresser inn i det politiske systemet» eller «en stat hvor den politiske makten springer ut av en (eller flere) forsamling(er) som er rekruttert fra korporasjoner», hvor korporasjoner kan være alt fra laug til fagforeninger. Mariátegui og formann Gonzalo forstår korporativismen som fascismens organisasjonsform, hvor staten og det såkalte «sivilsamfunnet» smelter sammen, at skillet stat—samfunn oppheves. Dette står i motsetning til en borgerlig-liberal demokratisk regjeringsform.
Matrone: gift, fornem kvinne, av lat. mater «mor».
Negere: fra latin negare ‘nekte’; jf. tysk negieren: benekte eksistensen av ; fornekte ; avvise.
Organisme: ethvert levende vesen, slik som dyr, planter, mikroorganismer, osv., eller enhver kompleks struktur med egenskaper som kan assosieres med levende ting.
Separatisme: å jobbe for uavhengighet eller selvstendighet, eller det å skille seg ut fra en større gruppe for å hevde særmeninger eller særkrav. Å skille seg eller dele seg fra noe.
Skjørlevnet: utuktig, usedelig, umoralsk.
Syntese: sammenfatning eller forbindelse av enkeltheter til en helhet. Det motsatte av syntese er analyse.
Transcendental: overskridende, eller et fenomen som er en forutsetning for, bakenfor, utenfor, eller hinsides all menneskelig erfaring.
Transformere: omforme, omdanne, forvandle.
Profesjon: Leger, prester, ingeniører og advokater regnes blant de klassiske profesjonene, mens det er i dag også vanlig å regne for eksempel sykepleiere, lærere og journalister som profesjoner.
«Pseudo-» er en forstavelse som betyr falsk, uekte, liksom-.
KILDELISTE
Her følger en liste over kilder som er brukt i oversettelsen av teksten til norsk. De fleste sitatene i teksten er brukt slik de står i disse verkene. Listen er sortert etter når de er brukt eller nevnt i teksten, og ikke alfabetisk.
Tjen Folket Media (5. mars 2018). Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen. Første norske oversettelse. Hentet fra https://tjen-folket.no/index.php/2018/03/05/marxismen-mariategui-og-kvinnebevegelsen/
Marxist Internet Archive (u.å). Marxism, Mariategui and the Women’s Movement. Engelsk oversettelse. Hentet fra https://www.marxists.org/subject/women/authors/adrianzen/1974.htm
Perus Kommunistiske Parti (april 1975). El Marxismo Mariátegui y el Movimiento Feminino. Andre utgave av det originale verket, utgitt av Movimiento Feminino Popular. Hentet fra http://www.banderaroja.org/PCP/PCP_EL_MARXISMO_MARIATEGUI.html
Verein Neue Demokratie (2013). Der Marxismus, Mariátegui und die Frauenbewegung. Tysk oversettelse. Hentet fra http://vnd-peru.blogspot.com/2013/03/fur-eine-klassenlinie-in-der.html
Kommunistisk Bibliotek (u.å.). Marxismen, Mariátegui og kvindebevægelsen. Dansk oversettelse. Hentet fra https://maoismen.wordpress.com
Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung (1978). Marxisme og kvinnefrigjøring – artikler av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung. Oslo: Forlaget Oktober. De fleste sitatene fra disse klassikerne er hentet fra dette samleverket på norsk.
Simone de Beauvoir (2000). Det annet kjønn. Oslo: Pax Forlag AS. Svært mange av sitatene av filosofer, teologer og eldre litteratur er hentet fra dette verket på norsk.
Bibelen (2011). Ny versjon av Bibelselskapet i 2011. Hentet fra https://bibel.no/nettbibelen
Engels, Friedrich (1970). Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Oslo: Forlaget Ny Dag. Oversettelsen virker å være den samme som i den første utgaven utgitt av forlaget Ny Dag i 1952.
Marx, Karl (1995). Kapitalen, første bok, del 3. Oslo: Oktober forlag.
Lenin, V.I. (1970). Frigjøringen av kvinnene. Oslo: Forlaget Ny Dag.
PERSONREGISTER
Her følger en oversikt i alfabetisk rekkefølge over noen av personene som er nevnt i teksten. Registeret er ikke komplett.
Aristoteles (384 f.kr. til 322 f.kr). Den viktigste figuren i vestens filosofihistorie, ved siden av Platon. Forfatter av grunnleggende tekster innen blant annet metafysikk, biologi, etikk, politisk filosofi, retorikk, poetikk, psykologi, logikk og vitenskapsfilosofi. Aristoteles la grunnlaget for moderne vitenskap og filosofi og er fortsatt aktuell innen blant annet etikk, politisk filosofi og metafysikk.
Augustin av Hippo, St. Augustin (354-430). Teolog og filosof, helgen og Vestens største kirkelærer. Han la grunnlaget for både teologi og filosofi i middelalderen, fikk avgjørende betydning for reformasjonen og studeres også i dag.
Aquinas, Thomas (1225-1274). Italiensk teolog og filosof. Han var middelalderens mest berømte kirkelærer og den katolske kirkes klassiske dogmatiker.
Babeuf, François Noël (1760-1797). Også kjent som Gracchus Babeuf. Fransk revolusjonær i perioden rundt den franske revolusjon. Han ville føre den franske revolusjonens likhetsprinsipper (frihet, likhet og brorskap) til deres ytterste konsekvens og opprette en kommunistisk republikk. Han etablerte en hemmelig organisasjon, La conspiration des égaux («de likestiltes konspirasjon»), og planla et kupp, men Babeuf og flere av hans feller ble arrestert og henrettet.
Bebel, August (1840-1913). Fremstående tysk arbeiderleder på slutten av 1800-tallet, og leder for Tysklands sosialdemokratiske parti fra 1892 til sin død i 1913. Han var lenge i nær og hyppig kontakt med Marx og Engels.
Condorcet, Nicolas de (1743-1794). Fransk matematiker og filosof. En venn av Jean d’Alembert og medarbeider i Encyclopédie.
Demokrit (omtrentlig f. 460 f.kr. og d. 370 f.kr). Gresk filosof og materialist, som regnes blant antikkens viktigste.
Diderot, Denis (1713-1784). Fransk filosof og skjønnlitterær forfatter og opphavsmann til Den store franske encyklopedien.
Gouges, Marie Olympe de (1748-1793). Fransk kvinnelig forfatter og aktivist. Regnes som en av de første feministene, som også angrep slaveriet.
Hegel, Georg Wilhelm Friedrich (1770-1831). Den mest fremtredende tyske filosofen på 1800-tallet. Hegels filosofi kan ses som både en videreføring og en kritikk av Immanuel Kant. Hans virkning på ettertiden har vært enorm. Han er en del av grunnlaget for både marxisme, eksistensialisme, pragmatisme, kritisk teori og hermeneutikk.
Kant, Immanuel (1724–1804). Tysk filosof, grunnlegger av pliktetikken og talsmann for «den menneskelige fornuft».
Klodvig I (466-511). Frankisk konge av Frankerriket, og et medlem av merovingerdynastiet. Han var den første kongen av frankerne som samlet alle frankiske stammer under en hersker.
Krupskaja, Nadezjda (1869-1939). Russisk kommunist, forfatter og pedagog. Gift med Lenin fra 1898, og hans nærmeste medarbeider gjennom to tiår. Etter revolusjonen var hun blant annet formann i RSFSRs hovedkomité for politisk opplysningsvirksomhet og var med på å organisere det sovjetiske skolevesenet i perioden 1917–1928. Hun var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1931.
Laos, Carlos Miró-Quesada Laos (1903-1969), peruansk redaktør, politiker og diplomat.
Liu Hulan (1932-1947). Ung kvinnelig kommunist og hemmelig agent under folkekrigen, som ble arrestert og myrdet av Kuomintang. Hun ble lenge løftet frem som en revolusjonær helt, blant annet gjennom en egen opera.
Luxemburg, Rosa (1871-1919). En av de fremste revolusjonære lederne i Europas historie. Grunnlegger av Tysklands Kommunistiske Parti, sammen med Karl Liebknecht. Myrdet av reaksjonen, på ordre av sosialdemokratene, under revolusjonsforsøket i 1919.
Gracchus, Tiberius (163 f.Kr.–132 f.Kr.) og Gaius (154 f.Kr.–121 f.Kr.). Sønner av konsulen Tiberius Sempronius Gracchus den eldre, og den patrisiske Cornelia Africana. Hun var datter av den berømte generalen Scipio Africanus.
Grohmann, Jorge Alfredo Basadre (1903-1980). Peruansk historiker, direktør for det peruanske nasjonalbiblioteket og utdanningsminister i to regjeringer.
Marañón y Posadillo, Gregorio (1887-1960). Spansk lege, vitenskapsmann, historiker, skribent og filosof.
Michel, Louise (1830-1905). Fransk forfatter, anarkist og lærerinne som kjempet som stridende i Pariserkommunen i 1871. Under pseudonymet «Clémence» ble hun også kjent som «den røde jomfru fra Montmartre». I sin forsvarstale sverget hun evig troskap overfor Pariserkommunens idéer, og spurte dommerne om de hadde mot til å dømme henne til døden. Hun ble dømt først til 20 måneder fengsel, under elendige forhold, og ble deretter deportert til Ny Caledonia i Stillehavet hvor hun levde i sju år. Etter et amnesti vendte hun tilbake til Frankrike, med sine revolusjonære holdninger uforandret.
Puyucahua, Micaela Bastidas (1744-1781). Indiansk opprørsleder i Peru, gift med opprørslederen Tupac Amaru II. Samlet og ledet tropper av begge kjønn i kampen mot de spanske kolonistene.
Rousseau, Jean-Jacques (1712-1778). Sveitsisk-fransk borgerlig filosof. Regnes som en av de fremste tenkerne for den franske revolusjonen. Blant annet kjent for teorien om «samfunnskontrakten».
Superbus, Lucius Tarquinius (død ca. 495 f.Kr). Den legendariske sjuende og siste konge av Roma, styrte fra 535 f.Kr. til et folkelig opprør i 509 f.Kr.
Prada y Ulloa, Jose Manuel de los Reyes González de (1844-1918), peruansk politiker, anarkist, litteraturkritiker og direktør for det peruanske nasjonalbiblioteket.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- Emancipatio var innen romerretten å frigjøres fra farens myndighet (patria potestas) og få personlig myndighet. Se også vår egen drøfting av emansipasjon kontra frigjøring i etterordet.
- José Carlos Mariátegui (født 14. juni 1894, død 16. april 1930) er grunnleggeren av Perus Kommunistiske Parti, partiets første leder, som først utformet partiets linje, prinsipper og program.
- Movimento Feminino Popular (MFP), en generert organisme, en revolusjonær masseorganisasjon for folkets kvinner, under ledelse av Perus Kommunistiske Parti.
- Amauta: Tidsskrift grunnlagt og utgitt av José Carlos Mariátegui i 1926. Ordet betyr lærer eller vismann på indianerspråket quechua.
- Spansk afirman som betyr å bekrefte, påstå, hevde eller bedyre, et positivt krav, som et motstykke til å bare være mot noe: å være for noe. Her må det sees i sammenheng med dialektikken, logikken og vitenskapsteori generelt, hvor «bekrefte» og «avkrefte» er to sentrale motsetninger.
- Fra teksten som på engelsk heter On the Admission of Women to the Rights of Citizenship.
- Originalt «la acción combatiente» som også kan oversettes til stridshandlinger, kjempende handling eller kjempende aksjon. Vi oversetter heretter stort sett acción til «handling».
- De fem franske lovbøkene som ble vedtatt i perioden fra 1804 til 1810, under Napoleon I, også kalt Napoléons lov. Dette var lovbøker for privatrett, sivilprosess, handelsrett, straffeprosess og strafferett. Ofte anvendes uttrykket bare om den første av disse, Code civil.
- Combatiente er et militært begrep som kan oversettes til kombattant (en stridende i krig eller en militær person eller avdeling som deltar aktivt i strid) eller til kriger, men som i norsk militær terminologi omtales som stridende.
- Gens er relativt synonymt med ordet klan, og var i Romerriket en gruppe personer som hadde felles stamfar på mannssiden. Hos Engels og andre brukes ordet om en sosial struktur basert på slektskap.
- I originalteksten brukes begrepet reduciéndola, som kan oversettes til «redusere henne» eller «begrense henne», altså holdes hun ikke bare innenfor den hjemlige sfæren, men dette har en eksplisitt negativ og begrensende karakter.
- Uttrykket «parekteskapet» tilsvarer «monogamiet», og i den spanske originalen står det monogamia.
- Tolvtavleloven var en kodifikasjon av den eldste romerretten, som ble vedtatt i 449.
- Det eksisterte to former for ekteskap, cum manu, der den gifte kvinnen gikk fullstendig opp i familien hun giftet seg inn i, og var underlagt ektemannen, og sin manu, der hun fortsatt også tilhørte sin fars familie, og var underlagt ham. Cum manu ble gradvis fortrengt av sin manu, som ga kvinnen noen flere formelle rettigheter.
- Etter lovene til de germanske folkene i antikken og høymiddelalderen er mund, fra proto-germansk mundō («beskyttelse») og latinisert i mundium, den beskyttelsesmakt som enkelte utøver over andre: en konge over sitt folk, en far over sitt barn, en mann over sin kone. Synonymt med formynderskap.
- Originalen sier los burgos. Ordet betyr borg, fort eller by med bymur. Det var her handel og håndverk utviklet seg og la grunnlaget for fremveksten av borgerskapet.
- Her har vi tatt oss den frihet å bruke Marx’ og Engels’ formulering fra Det kommunistiske manifestet. Direkte oversatt står det i den spanske originalteksten: «slik det gjennom sin utvikling også skaper klassen som vil knuse den, proletariatet».
- Vår egen oversettelse fra tysk: «Jeder, der etwas von der Geschichte weiß, weiß auch daß grosse gesellschaftliche Umwälzungen ohne das weibliche Ferment unmöglich sind. Der gesellschaftliche Fortschritt läßt sich exakt messen an der gesellschaftlichen Stellung des schönen Geschlechts», sitert fra Karl Marx an Louis Kugelmann in Hannover. London, Samstag, 12. Dezember 1868. Hentet 16.01.2023, fra https://megadigital.bbaw.de/briefe/detail.xql?id=M0000871
- Sitert fra norsk oversettelse av Engels verk, hvor «Kvinnens frigjøring» er brukt. Den tyske originalen fra 1884 bruker «Die Befreiung der Frau», men i engelsk oversettelse utgitt 1962 står det «The emancipation of woman». Vi har valgt å ikke endre noe i sitatene fra den norske utgaven utgitt av forlaget Ny Dag i 1970. Se etterordet for drøftelse av «emansipasjon» kontra «frigjøring».
- Den norske oversettelsen bruker «set kvinna fri» og «frigjeringa av kvinnene», hvor det i den engelske Collected Works (bind 29, s. 408-34) står «emancipating woman» og «emancipation of women». Spansk versjon av Lenins samla verker utgitt i Moskva 1961 lyder blant annet «La verdadera emancipación de la mujer y el verdadero communismo», direkte oversatt: «Den sanne emansipasjonen av kvinnen og den sanne kommunismen».
- La Mujer y la Política.
- Las Reivindicaciones Feministas.
- Arbeidskonflikt ved bedriften A. Field i 1926.
- «Rød Bistand» eller «Rød Hjelp». Den kommunistiske internasjonalen etablerte i 1922 organisasjonen MOPR, kjent på norsk som den Røde Hjelp, for eksempel i lokalavdelingen Røde Hjelp i Skien. Kjent som International Red Aid på engelsk. Bokstavelig talt oversatt fra russisk: «Internasjonal organisasjon for bistand til stridende for revolusjonen». Formålet til organisasjonen var «å bistå i dannelsen av organisasjoner som gir materiell og moralsk bistand til kapitalismens fengslede fanger».
- Saksere var en germansk stamme, som har gitt opphav til angelsakserne i England. Her ser skillet for Mariátegui til å grovt sett være mellom folk med latinske (romanske) språk som fransk, spansk og italiensk, med opphav sør i Europa, og folk med germanske språk (engelsk, tysk, nordisk) med opphav nord i Europa.
- Privat klubb med eksklusivt medlemskap, gjerne i landlige omgivelser og med tilrettelegging for golf, ridning eller annen sport.
- «Huachafita» er eller var peruansk slang for smakløs og snobbete ung kvinne.
- Kapitalistiske selskaper fra USA som var aktive i Peru.
- Punto de vista antiimperialista.
- Latifundio er avledet fra latinsk lātifundium hvor lātus er «stor romlig utstrekning» og fundus er «jordeiendom». Latifundio er en latin- og søramerikansk avart av latifundia, og viser til enorme landeiendommer. Kan brukes synonymt med gods og systemet godseierne baserer seg på, og er en del av de føydale forholdene i de halføydale landene i Latin-Amerika, hvor også myndighetene kan opptre som godseiere.
- La Mujer y la Política.
- Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter (fransk: Déclaration des Droits de l’Homme et du Citoyen) ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen 26. august 1789.
- Oversettelsen her er noe usikker. Det kan også være snakk om at «hennes feil og mangler», altså tilbakeliggenhet blant kvinner som følge av at de holdes nede, tjener reaksjonen.
- Dokumentet er nevnt som Manifiesto de la CGTP a la clase trabajadora del país, et manifest til Perus arbeidere fra Confederación General de los Trabajadores del Perú (CGTP), tilsvarende norske LO, men stiftet av Mariátegui i 1929 og ledet av kommunistpartiet. CGTP er i dag en sosialdemokratisk samorganisasjon av fagforeninger og Perus største sådane.
- Organización inmediata, her oversatt til «umiddelbar organisering», men dette fanger ikke forståelsen av at dette er en særegen organisasjonsform, som omfatter masseorganisasjoner under partiets ledelse, for eksempel for arbeidere, fattigbønder, kvinner og ungdom. Kan kanskje forstås som en overgangsform, en «mellomorganisasjon» eller forbindelse mellom partiet og massene.
- På spansk el control inmediato, oversatt til «direkte kontroll», men legg merke til at ordet inmediato brukes igjen, og hvordan det brukes.
- Originalt står det bare inntreden i al P, som står for «partiet».
- Las Esclavas de la Iglesia.
- Horas de Lucha.
- Mestis (mestizo for menn og mestiza for kvinner) var opprinnelig en betegnelse på en person der én av foreldrene var regnet som spanjol eller europeer og den andre som tilhørende et lokalt urfolk. Fra latin ‘blandet’. Kreol er en betegnelse opprinnelig brukt på 1500-tallet om personer av spansk avstamning på de karibiske øyene. Senere er betegnelsen utvidet til å omfatte etterkommere av spaniere, portugisere og franskmenn både i Karibia og på de amerikanske kontinentene.
- Mujer betyr «kvinne» på spansk.
- Originalt brukes det spanske ordet retomar, som også kan oversettes til «gjenoppta» eller «vende tilbake til». Tomar betyr å gripe.
- Sistema Nacional de Apoyo a la Mobilización Nacional («Nasjonalt system til støtte for nasjonal mobilisering). En organisasjon av flere tusen funksjonærer og akademikere, dannet av Perus militærjunta (1968-1980) i 1971, for å stimulere «grasrotorganisering» som støttet regimet. Et organisatorisk verktøy for å skape et korporativt samfunn hvor massene organiseres under den reaksjonære statens ledelse og kontroll.
- Burguesía intermediaria.
- Spansk: núcleos, som i cellekjerner innen biologien, kan også oversettes til «kimer» eller lignende.
- Vi har oversatt sierva, hunkjønn av siervo, bokstavelig talt tjenerinne eller livegen kvinne, til bare «livegen». De livegne bøndene var den viktigste og mest utbytta arbeiderklassen i føydalismen.
- Spansk sin cuartel betyr bokstavelig talt «uten (militær-)brakker», og er et gammelt militært uttrykk for slag hvor man ikke kan forvente noen nåde om man taper. I ordinære slag vil de som overgir seg få retten til å beholde våpnene så lenge de holder seg i «brakkene» sine.
- Spansk: obreras, campesinas y trabajadoras. På spansk skiller mellom obrero og trabajador, men på norsk oversettes begge som regel til arbeider. Obrero forstås gjerne som noen som arbeider med hendene, med manuelt arbeid, mens trabajador brukes mer allment om alle slags ansatte. Vi har kreativt anvendt begrepet «funksjonær», som er «en eldre betegnelse på arbeidstaker som utførte kontorarbeid, i motsetning til arbeidstakere som utførte fysisk arbeid».
- Posición de clase, kan også forstås som «klassestandpunkt», men vi tolker det i denne sammenhengen som deres stilling i klassesamfunnet, og ikke deres standpunkt i klassekampen.
- Federacion Nacional de Mujeres del Peru, er ikke her en eksisterende organisasjon, men en målsetning om å etterhvert forene kvinnebevegelsene i hele landet som en forent kvinnebevegelse innenfor den revolusjonære enhetsfronten under partiets ledelse.
- Her som mange andre steder anvendes på spansk ordet clasista, som kunne vært direkte oversatt til «klassisistisk», men som da ville bety noe annet på norsk enn på spansk. På spansk er uttrykket utbredt, og innebærer at bevegelsen eller organisasjonen eller tenkningen har til hensikt å delta i klassekampen og gjerne at den vil ta et klassestandpunkt for proletariatet.
- Navnet er fra indianerspråket quechua, og kan bety noe slikt som «Kvinner taler» eller «Tal kvinne». Et organ for den revolusjonære kvinnebevegelsen i Ayacucho, hvor partiet etablerte sitt tyngdepunkt under ledelse av formann Gonzalo.
- Simone de Beauvoir (2000). Det annet kjønn, s. 98.