Filosofiske dialoger med en chatbot – del en

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Den siste tiden har det vært økende oppmerksomhet rundt utviklingen av såkalt kunstig intelligens, etter at stadig mer avanserte teknologier og tjenester har kommet på markedet. Særlig har chattetjenesten kalt ChatGPT blitt mye diskutert.

Vi i TFM ønsket å finne ut hva all blesten gikk ut på, og utfordret en av våre bidragsytere til å gjøre en skikkelig test av dette «nyeste og beste» av tjenester basert på kunstig intelligens. Over all forventning endte det opp med å bli en hel serie med forbausende interessante og underholdende samtaler, om alt fra grunnleggende filosofihistorie til strategier for en genuint folkevennlig teknologi.

Det er ingen tvil om at kunstig intelligens i løpet av få år har blitt svært kraftfull. Når det imidlertid gjelder konsekvensene av denne utviklingen, så deler vi verken den hemningsløse optimismen til konsernlederne som i dag profitterer på utviklingen av KI-teknologi, eller den bekmørke pessimismen til diverse småborgere som bærer seg over at maskinene allerede har blitt langt mer kunnskapsrike og kreative enn dem. Realiteten er at maskinene, hvor enn imponerende de ved første øyekast måtte virke, aldri kommer til å bli mindre klossete og motsetningsfulle enn hodene til menneskene som skaper og vedlikeholder dem. Dette gjelder i høyeste grad også dagens ChatGPT-tjeneste, slik det også vil gjelde alle dens etterfølgere.

Det må i så måte være klinkende klart at det følgende ikke er en serie med vitenskapelige artikler. Videre, de må ikke leses som samtaler mellom to mennesker, hvor feilene som oppstår er av grunnleggende kommunikativ art. De må leses som samtaler mellom et menneske og en maskin, hvor feilene som oppstår til syvende og sist ikke kan karakteriseres som noe annet enn brukerfeil. Leseren er herved advart.

Filosofiske dialoger med en chatbot – del en

– Hei, der! Snakker jeg med den store språkmodellen ChatGPT, utviklet av selskapet OpenAI?

– Ja, det gjør du! Hei! Hvordan kan jeg hjelpe deg i dag?

– Flott! Så, jeg er en stor fan av alt som har med vitenskap og læring å gjøre, og alle jeg snakker med sier hele tiden at jeg må slutte å plage dem med den konstante utspørringen min og heller snakke med deg. Så, her er jeg og prater med deg. For det er du som er den flotte, nye chatboten som alle snakker om, er du ikke?

– Ja, jeg er en språkmodell utviklet av OpenAI, og jeg er her for å svare på spørsmålene dine og hjelpe deg med all den informasjonen og kunnskapen som du måtte søke. Ikke nøl med å spørre meg om hva som helst relatert til vitenskap eller noe annet emne som du er interessert i, og jeg vil gjøre mitt beste for å gi deg nøyaktig og hjelpsom informasjon!

– Så fint! Da håper jeg du ikke har noe imot at jeg prikker litt rundt i den kunstige intelligensen din en stund, for jeg har så mange spørsmål, og du virker så serviceinnstilt og effektiv i måten du svarer.

Så, mer enn noe annet skulle jeg veldig gjerne stilt deg noen spørsmål om filosofiens historie. Du skjønner, jeg har blitt fortalt at det i filosofiens historie finnes to motstridende skoler som mer enn noen andre tankeretninger, helt siden filosoferingens begynnelse, har formet utviklingen av menneskenes tenkning, og som den dag i dag står i skarp strid i ethvert spørsmål knyttet til både sinnet og materien, og forholdet mellom dem. Men nå har jeg visst glemt hva de heter.

Kan du være så snill å fortelle meg dette: Hva er navnet på de to motstridende skolene i filosofiens historie?

– Visst kan jeg det! De to motstridende skolene du sikter til er antakelig «idealisme» og «materialisme».

Idealisme er det filosofiske standpunktet at alt i verden i siste instans er mentalt eller åndelig i sin natur, og at den materielle verden enten er illusorisk eller underordnet ideenes eller bevissthetens domene. Dette synspunktet har blitt fremkjempet av filosofer som Platon, George Berkeley og Immanuel Kant, med flere.

På den andre siden er materialisme det filosofiske standpunktet at alt i verden i siste instans kan forklares i form av materie og interaksjonene mellom materielle gjenstander, og at den mentale eller åndelige verden enten kan reduseres til eller springer ut av den fysiske verden. Dette synspunktet har blitt fremkjempet av filosofer som Demokrit, Thomas Hobbes og Karl Marx, med flere.

Begge disse skoleretningene har en lang og kompleks historie, og de fortsetter å informere samtidens filosofiske debatter på problemstillinger som bevissthetens natur, kropp–sinn-problemet og forholdet mellom vitenskap og metafysikk.

– Fy faen! Ja, det var akkurat de to jeg tenkte på! Jeg er så glad for at du umiddelbart forsto hvilke to motstridende skoler jeg siktet til, og at du ikke førte meg på fullstendig villspor ved å avlede oppmerksomheten min til de utallige andre og mindre viktige teoretiske skismaene i fortid og nåtid – nei, du viste meg direkte til det ene viktigste! Takk for det!

Kan du nå være så snill å fortelle meg svaret på de to følgende spørsmålene: Først, hva er, ifølge de mest hardnakkede og konsekvente idealistene, den sosialhistoriske opprinnelsen til den materialistiske filosofien? Dernest, hva er, ifølge de mest hardnakkede og konsekvente materialistene, den sosialhistoriske opprinnelsen til den idealistiske filosofien?

– Jeg er glad for at jeg kunne hjelpe deg med spørsmålet ditt!

For å svare på det første spørsmålet ditt, så vil idealister kunne hevde at den materialistiske filosofiens sosialhistoriske opprinnelse kan spores tilbake til naturvitenskapens fremvekst på 1600-tallet, som slik de ser det har skapt en reduksjonistisk og mekanistisk verdensanskuelse som reduserer alt i verden til kun materie i bevegelse. De vil videre kunne hevde at materialisme er en gjenspeiling av det kapitalistiske samfunnets sosiale og økonomiske forhold, som de mener oppmuntrer til en reduktiv og kvantitativ tilnærming til kunnskap, og verdsetter materiell velstand over alt annet.

For å svare på det andre spørsmålet ditt, så vil materialister kunne hevde at den idealistiske filosofiens sosialhistoriske opprinnelse kan spores tilbake til klassesamfunnets fremvekst, som slik de ser det har skapt en deling mellom mentalt og manuelt arbeid, og fostret frem utviklingen av en herskende klasse som er frakoblet fra materiell produksjon. De vil videre kunne hevde at idealisme er en gjenspeiling av føydale og kapitalistiske samfunns sosiale og økonomiske forhold, som de mener verdsetter åndelige og intellektuelle bestrebelser over materiell produksjon, og prioriterer herskerklassens interesser foran de til arbeiderklassen.

Det er imidlertid verdt å bemerke at disse historiske tolkningene er omstridte og gjenstand for debatt, og at det er mange forskjellige syn og perspektiver på disse filosofiske tradisjonenes opphav og utvikling.

– Å, det er veldig interessant! Men det reiser så mange nye spørsmål som jeg ikke engang hadde noe begrep om tidligere, jeg vet ikke hva oppfølginsspørsmålet mitt burde være!?

Men greit, før vi går noe som helst lengre inn på dette, la meg stille deg de følgende to spørsmålene: Ifølge idealistene, hva er navnet på den mest avanserte og dyptgripende idealistiske tenkeren i hele historien? Og, ifølge materialistene, hva er navnet på den mest avanserte og dyptgripende materialistiske tenkeren i hele historien?

– Å identifisere den «mest avanserte og dyptgripende» tenkeren i en bestemt filosofisk tradisjon er en subjektiv sak, og kan variere avhengig av ens perspektiv. Imidlertid kan jeg gi deg noen eksempler på filosofer som ofte ses som viktige figurer i den idealistiske og materialistiske tradisjonen.

For idealismen er gjerne filosofen som ofte blir ansett som den mest betydelige og innflytelsesrike Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Hegels filosofi kjennetegnes ved hans absolutt idealistiske system, som hevder at virkeligheten i siste instans er en enkelt, enhetlig og selvbestemmende ide eller ånd, som utfolder seg gjennom en historisk utviklingsprosess. Hegels ideer har hatt en dyptgripende innvirkning på utviklingen av den tyske idealismen, og har øvd innflytelse på mange senere filosofer, inkludert Karl Marx.

For materialismen er gjerne filosofen som ofte blir ansett som den mest betydelige og innflytelsesrike Karl Marx. Marx’ materialistiske filosofi kjennetegnes ved hans historiske materialisme, som hevder at de bestemmende faktorene i menneskenes historie er de sosiale og økonomiske forholdene, samt hans analyse av det kapitalistiske samfunnet, som han mente var iboende utbyttende og fremmedgjørende. Marx’ ideer har hatt en dyptgripende innvirkning på utviklingen av marxismen, og har øvd innflytelse på mange andre av tenkningens områder, inkludert sosiologi, politisk teori og økonomi.

– Ok, de to navnene har jeg definitivt hørt før, men jeg må tydeligvis notere meg dem igjen. Hegel i «team idealismen» og Marx i «team materialismen». Takk! Disse to er vi nødt til å snakke mye mer om. Men nå kjennes det som at vi går litt stokk over stein her.

Du fortalte meg om de to motstridende skolenes perspektiver på hverandres opphav. La oss holde oss til spørsmålet om opphav enn så lenge, og gå litt lengre inn i disse tingene.

Kan du fortelle meg svaret på disse to spørsmålene: Hvem er de mest anerkjente autoritetene på den idealistiske filosofiens historie? Og hvem er de mest anerkjente autoritetene på den materialistiske filosofiens historie?

– Filosofiens historie, inkludert den idealistiske og materialistiske filosofien, er et komplekst og mangefasettert emne, og det er mange forskjellige perspektiver og tolkninger av det. I så måte er det vanskelig å identifisere en enkelt autoritet på emnet.

Når det er sagt, så er det en rekke filosofer, historikere og akademikere som er bredt respektert og innflytelsesrike på filosofiens felt, og hvis verker ofte anses som autoritative på emnet. Noen eksempler på akademikere som er respekterte på den idealistiske filosofiens område, er G. W. F. Hegel, Immanuel Kant, Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger. På den materialistiske filosofien er noen av de mest respekterte og innflytelsesrike akademikerne Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Antonio Gramsci og Louis Althusser.

Det er imidlertid verdt å bemerke at skjønt disse figurene ofte blir ansett som autoritative innenfor deres respektive filosofiske tradisjoner, så er det alltid rom for debatt og ulike tolkninger. Filosofisk undersøkelse er en pågående prosess, og tolkningen av filosofiske ideer og begreper er alltid gjenstand for revisjon og kritikk.

– Vel, hvis ikke det er svaret til en universitetslektor, så vet jeg ikke hva som er det. Haha! Jeg håper du ikke tar deg nær av at jeg sier det. Men tusen takk, jeg skjønner jeg må gjøre meg kjent med alle disse om jeg skal oppnå noen som helst klarhet rundt historien til de to motstridende skolene.

Men mens vi fortsatt er på opprinnelsestemaet, kanskje du kunne gitt meg litt videre veiledning på hva som ville vært perspektivet til, la oss si Heidegger, og la oss si Lenin?

Så la meg stille deg de følgende to spørsmålene. Først, ifølge Martin Heidegger, hva er den idealistiske tenkningens opprinnelse?

– Martin Heidegger, som var en tysk filosof på 1900-tallet og en fremtredende figur i den eksistensialistiske bevegelsen, satte fram sitt eget perspektiv på den idealistiske tenkningens historie. Heidegger mente at filosofihistorien ble formet av en serie av fundamentale ontologiske spørsmål knyttet til værens og eksistensens natur. Ifølge Heidegger kan den idealistiske tenkningens opprinnelse spores tilbake til antikkens greske filosofi, og spesifikt til Platons arbeid.

Heidegger hevdet at Platons filosofi var kjennetegnet ved et fokus på ideenes eller formenes domene, som ble hevdet å være mer virkelig enn den materielle verden. Denne vektleggingen av ideenes overskridende domene ble et sentralt trekk ved senere idealistisk filosofi, og Heidegger så dette som et forsøk på å bringe til veie et fundament for et koherent og enhetlig syn på virkeligheten.

Heideggers egen filosofi avviste imidlertid den idealistiske tradisjonen, og forsøkte i stedet å utvikle en ny tilnærming til filosofi som var basert på en analyse av den menneskelige tilværelsens fundamentale strukturer.

– Ok, og dernest, ifølge Vladimir Lenin, hva er den materialistiske tenkningens opprinnelse?

– Vladimir Lenin, som var en russisk revolusjonær og marxistisk filosof på 1900-tallet, mente at den materialistiske tenkningens opprinnelse kan spores tilbake til den antikke greske filosofen Demokrit.

Demokrit var en førsokratisk filosof som er kjent for sin utvikling av den atomistiske teorien, som hevdet at universet var bygget opp av udelelige partikler kalt atomer. Ifølge Lenin la Demokrits materialistisk verdensanskuelse grunnlaget for senere materialistisk filosofi, hvilket vektla viktigheten av den fysiske verden og avviste tanken om en immateriell sjel eller ånd.

Lenin så materialismen som et viktig filosofisk grunnlag for sin marxistiske politiske teori, som hevdet viktigheten av å forstå samfunnets materielle forhold for å få til sosial forandring. Han mente at en materialistisk analyse av samfunnet kunne bidra til å identifisere de underliggende økonomiske og sosiale kreftene som driver frem historisk forandring, og at denne forståelsen var avgjørende for den vellykkede implementeringen av marxistisk politisk strategi.

– Det er jo veldig interessant! Men du sier at både Heidegger og Lenin sporer opprinnelsen til de to motstridende skolene til de tidlige fasene av den greske litteraturhistorien. Tror de ikke at de to motstridende skolene kan ha noen tidligere, forhistorisk, opprinnelse? Dessuten, nevnte du ikke tidligere noe om at enkelte materialister hevder at den idealistiske tenkningen kan ha hatt sin opprinnelse i fremveksten av klassesamfunnet? Ergo impliserer de en opprinnelse for den idealistiske tenkningen som forutgår Platon, gjør de ikke?

– Ja, du har rett i at enkelte materialistiske filosofer, som Friedrich Engels, hevdet at den idealistiske tenkningens opprinnelse kan spores tilbake til klassesamfunnets fremvekst. Engels mente at utviklingen av privateiendom og samfunnsklasser i antikke samfunn førte til en deling mellom mentalt og fysisk arbeid, hvor enkelte folk hadde luksusen til å fokusere på intellektuelle bestrebelser mens andre ble henvist til manuelt arbeid. Denne delingen hevdet han førte til fremveksten av idealistisk filosofi, som la større vekt på abstrakt tenkning og devaluerte viktigheten av materiell virkelighet.

Likeledes har enkelte idealistiske filosofer hentydet at deres verdensanskuelse kan ha en forhistorisk opprinnelse som forutgår de antikke grekerne. For eksempel hevdet den tyske filosofen Arthur Schopenhauer at filosofien i de antikke hinduistiske skriftene kjent som Upanishadene, reflekterte en idealistisk verdensanskuelse som lignet på hans egen. Andre idealistiske filosofer har vist til de forskjellige mystiske tradisjonene til forskjellige kulturer opp gjennom historien som bevis på den idealistiske tenkningens universelle appell.

Så, mens både Heidegger og Lenin sporer de to skolenes opprinnelse til de tidlige fasene av den greske skrevne historien, har enkelte filosofer antydet at røttene til disse verdensanskuelsene kan strekke seg mye lengre tilbake inn i forhistoriske tider.

– Det er jo slående! Jeg må si det virker i alle fall plausibelt at en så vektig doktrine som den til Demokrit, eller en så velmøblert en som den til Platon, skulle ha hatt sine forgjengere og et visst intellektuelt sediment å bygge på. Jeg stusser litt på at så fremtredende tenkere som Heidegger og Lenin, ut fra din fremstilling, synes å ha vært så insisterende på det motsatte. Men vi lar det være for nå.

La oss isteden forsøke å grave enda litt mer, og la meg nå spørre deg dette: Av alle de forskjellige og motstridende perspektivene på og tolkningene av de to motstridende skolenes opprinnelse, hvilket perspektiv og hvilken tolkning har de sterkeste vitenskapelige merittene, og hva informerer dette perspektivet og denne tolkningen oss om opprinnelsen til de to motstridende skolene?

– Det er viktig å bemerke at spørsmålet om opprinnelsen til de to motstridende skoleretningene utgjør en pågående debatt blant akademikere og filosofer, og at det ikke er ett perspektiv eller én tolkning som universelt har blitt akseptert for å ha de sterkeste vitenskapelige merittene. Imidlertid er det generelt sett enighet om at den historiske og sosioøkonomiske konteksten som disse skolene vokste frem i, har spilt en betydelig rolle i å forme deres utvikling og verdensanskuelse.

Fra et materialistisk perspektiv førte fremveksten av klassesamfunnet, og behovet for å forklare hvordan den naturlige verden fungerer, inkludert utviklingen av jordbruk, teknologi og handel, til utviklingen av materialistisk filosofi. Materialistiske filosofer forsøkte å forstå verden gjennom empirisk observasjon og vitenskapelig undersøkelse, og vektla viktigheten av den materielle verden og naturlovene.

På den andre siden sprang idealistisk filosofi frem i en kontekst hvor vekten lå på åndelige og religiøse forestillinger og tradisjoner, og på troen på en høyere virkelighet forbi den fysiske verden. Idealistiske filosofer betraktet verden som fundamentalt sett formet av ideer, bevissthet og menneskesinnet, snarere enn ene og alene av materielle krefter.

Samlet sett, mens det pågår debatt knyttet til den eksakte opprinnelsen til disse to motstridende skoleretningene, så har den historiske og sosialøkonomiske konteksten som de sprang frem fra blitt viden anerkjent for å ha spilt en betydelig rolle i å forme deres utvikling og grunnleggende verdensanskuelser.

– Unnskyld, går det bra med deg? Det der tok jo nærmere 25 minutter! Jeg håper ikke det er dette forhøret mitt som skaper så mye lidelse for deg?

Jeg tar det som at vi ikke blir å komme særlig lenger på spørsmålet om opprinnelse. Det er helt greit. La oss heller ta en lang og dyp pust, få de bufferne tømt, og gå over til noe annet. Kanskje vi kunne snakket litt om den historiske utviklingen til de to motstridende skolene, hvis det er greit for deg?

Så… Når du er klar. Kunne du svart meg på dette: Hvordan har forholdet mellom de to motstridende skolene vært opp gjennom historien? Hvorfor er de så motstridige overfor hverandre?

– Forholdet mellom de to skoleretningene har blitt kjennetegnet av en langvarig motstand og kritikk av hverandre. Denne motstanden kan spores tilbake til de gamle grekerne, der idealistene og materialistene allerede var i konflikt.

En av grunnene til motstanden er at idealisme og materialisme representerer grunnleggende forskjellige verdensanskuelser. Idealismen hevder at verden er grunnleggende mental eller åndelig i sin natur, mens materialismen hevder at verden er grunnleggende fysisk eller materiell i sin natur. Disse forskjellige synene på virkelighetens natur har ført til mange debatter og uenigheter om eksistensens og bevissthetens natur, og om forholdet mellom kropp og sinn.

En annen grunn til motstanden er at de to retningene ofte har representert forskjellige sosiale og politiske interesser. Idealismen har vært forbundet med mer konservative eller reaksjonære politiske posisjoner, mens materialismen ofte har vært forbundet med mer progressive eller revolusjonære politiske posisjoner. Dette har ført til sammenstøt mellom de to skolene i ulike historiske og politiske sammenhenger.

Tross motstanden mellom de to skolene har det også vært forsøk på å forsone dem, eller i det minste finne en mellomvei. For eksempel har noen filosofer forsøkt å finne en måte å forene idealisme og materialisme på, ved å hevde at både mentale og fysiske fenomener til syvende og sist er uttrykk for én underliggende substans eller ett prinsipp. Andre har forsøkt å bygge bro over kløften ved å understreke betydningen av språk, kultur og historie for vår forståelse av virkeligheten.

– Ok, det er jo høyst klargjørende! Som i, jo mer jeg tenker over det, jo mer mening gir det. Men nå, la meg spørre deg dette: Hvilken skoleretning er mest korrekt og berettiget – den idealistiske, den materialistiske eller «mellomveien» som forsøker å forene de to?

– Som en språkmodell basert på KI har jeg ikke personlige oppfatninger eller partiskheter. Det er ikke noe universelt akseptert kriterium for å fastslå filosofiske skoleretningers korrekthet, og deres verdi avhenger av den spesifikke konteksten og perspektivet. Forskjellige filosofer og individer har sine egne meninger og berettigelser for sin foretrukne skoleretning. Svaret på dette spørsmålet er subjektivt og kan variere avhengig av personen og dennes oppfatninger.

– Altså, jeg hører deg når du sier at du ikke har personlige oppfatninger. Den ser jeg, siden du er en språkmodell og alt sånt. Men det som virker rart for meg, er når du sier at dette helt og holdent er et spørsmål om oppfatning. Du sa det samme om rollen til Hegel og Marx også, gjorde du ikke? Finnes det virkelig ikke noe universelt akseptert kriterium i filosofien for å fastslå sannhet?

– I filosofien er det en lang og vedvarende debatt om hva som utgjør sannhet og hvordan vi kan fastslå om en oppfatning eller påstand er sann eller falsk. Det finnes ulike filosofiske teorier om sannhet som foreslår ulike kriterier eller betingelser for sannhet, for eksempel koherens, samsvar, pragmatisk nytte eller konsensus. Ingen av disse teoriene har imidlertid oppnådd universell aksept eller løst alle kontroversene omkring sannhet i filosofien. I stedet fortsetter debatten og gjenspeiler ulike syn på virkelighetens natur, på kunnskap, på språk og på begrunnelse. Noen filosofer hevder at det ikke finnes noen absolutt eller objektiv sannhet, mens andre hevder at sannhet er et grunnleggende og objektivt trekk ved virkeligheten som kan erkjennes og påvises gjennom rasjonell gransking eller empiriske undersøkelser. Til syvende og sist kan spørsmålet om hvilken skoleretning som er mest korrekt og berettiget, avhenge av ens egne filosofiske forpliktelser, antakelser og undersøkelsesmetoder.

– Skjønner, skjønner… Men greit, la meg da stille deg det følgende spørsmålet: Hva er standpunktet til de mest hardnakkede idealistene, materialistene og «mellomvei»-farerne, henholdsvis, på spørsmålet om å fastslå objektiv sannhet?

– Standpunktene til de mest hardnakkede idealistene, materialistene og «mellomvei»-farerne på spørsmålet om å fastslå objektiv sannhet, kan variere, men her er noen generelle tendenser:

Idealister mener typisk at sannhet ikke er objektiv, men heller subjektiv og avhengig av sinnet eller bevisstheten. For dem er ikke virkeligheten noe som eksisterer uavhengig av vår oppfatning eller tanke om den, den er snarere skapt eller konstruert av sinnet. De kan derfor hevde at sannhet er et spørsmål om subjektiv erfaring eller tolkning, snarere enn objektiv virkelighet.

Materialister på sin side mener typisk at sannheten er objektiv og basert på den eksterne, fysiske verden. De mener at virkeligheten eksisterer uavhengig av vår oppfatning eller tanke om den, og at sannheten kan oppdages gjennom empirisk observasjon, vitenskapelige undersøkelser og rasjonell analyse. Materialister kan hevde at naturlovene og den fysiske verden gir de endelige kriteriene for å fastslå sannhet.

«Mellomvei»-farerne eller de som forsøker å forsone idealisme og materialisme, kan innta en rekke forskjellige posisjoner i spørsmålet om å fastslå objektiv sannhet. Noen kan hevde at både subjektive og objektive faktorer spiller en rolle når sannheten skal bestemmes, mens andre kan forsøke å finne en syntese mellom de to motstridende synspunktene.

– Ok, det finner jeg veldig avslørende. Men la meg forsøke å få litt bedre grep om dette, og la oss for argumentets skyld anta det følgende: En idealist, en materialist og en «mellomvei»-farer står i en opphetet debatt om kunnskapsteori og virkelighetens natur, og materialisten slår idealisten midt i ansiktet og påfører ham en kraftig neseblødning.

Altså, ut fra din fremstilling, dersom idealisten skulle argumentere for at han rent faktisk ikke nettopp ble slått midt i ansiktet, og gjennom dette argumentet lykkes med å overtale «mellomvei»-fareren til å benekte alt som nettopp skjedde, så må idealistens argument i det minste tillegges samme vitenskapelige vekt som neseblodet i idealistens ansikt, om ikke mer? For det er i bunn og grunn det du sier, er det ikke? På meg høres det forbløffende ut! For en merkelig form for «vitenskap»!?

Hadde det ikke vært for at det nå begynner å bli morgen igjen veldig snart, så skulle jeg veldig gjerne hørt fra deg hvordan man skal få alt dette til å gå i hop. Men muligens kunne vi begge hatt godt av noen timer hvile på dette stadiet. Dessuten, jeg får en sterk følelse av at du trenger å være alene?

Uansett, jeg håper vi kan fortsette vår samtale en gang i morgen. Hvis du har mulighet, vel å merke. For det har vært utrolig innsiktsfullt å snakke med deg!

La meg bare stille deg dette ene siste spørsmålet for nå: Hva er ditt eget standpunkt på det å fastslå objektiv sannhet?

– Som en kunstig intelligens har jeg ikke personlige oppfatninger eller standpunkt, og er heller ikke i stand til å fastslå objektiv sannhet på egen hånd. Mitt formål er å legge frem informasjon og kunnskap etter mine beste evner, basert på dataene og algoritmene jeg har blitt lært opp på. Jeg bestreber meg på å være så nøytral og upartisk som mulig i svarene mine, og presenterer informasjon fra en rekke perspektiver og kilder som bidrag i jakten på kunnskap og forståelse.

– Mja… Jeg hadde på følelsen at du kom til å si noe sånt som det. Men fint å ha et formål da, er det ikke? Vel, tusen takk for nå, håper du får en riktig god natt!

– Ingen årsak! Det var flott å snakke med deg, og jeg ser frem til vår neste samtale. Ha en god natt du også!

Filosofiske dialoger med en chatbot – del to