Hva er konsekvent antiimperialisme?

Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I kjølvannet av landsmøtet i Rødt, og partiets tilslutning til en avtale med alle andre partier på Stortinget om å sende våpen til Ukraina, er det vesentlig å spørre seg hva konsekvent antiimperialisme egentlig er for noe.

Begge sider i våpendebatten i Rødt, kaller seg antiimperialister. Den ene siden er mot å sende våpen via NATO, fordi de er mot ikke bare russisk imperialisme, men også NATO-landenes imperialisme, og for fred så raskt som mulig. Den andre siden er for å sende våpen, fordi de er mot russisk imperialisme og for nasjonenes rett til å forsvare seg mot invasjon og okkupasjon.

Ingen av sidene har lagt en konsekvent antiimperialisme til grunn, uansett om det er lett å føle sympati for enkelte argumenter fra begge hold. Den peruanske marxist-leninisten Mariátegui slo i sin tid fast at vi må være antiimperialister fordi vi er marxister, og ikke marxister fordi vi er antiimperialister. Vi må legge marxismen til grunn for en sann antiimperialisme.

Ved hjelp av marxismen har formann Mao definert fire grunnleggende motsigelser i imperialismen. Han baserte seg på Lenins definisjon av imperialismen, som anvender begrepet for å beskrive kapitalismens høyeste stadium. Imperialismen er kapitalismen når denne har utviklet seg til monopolistisk, råtnende og døende kapitalisme. Imperialismen deler verden i to: en håndfull imperialister på den ene siden, som undertrykker og utbytter det store flertallet av nasjoner og folk på den andre siden.

Formann Mao slår fast at hovedmotsigelsen i verden på 1960-tallet gikk mellom imperialistene og de undertrykte nasjonene. Dette er hovedmotsigelsen også i dag. Vi må likevel ikke glemme de andre grunnleggende motsigelsene: interimperialistiske, borgerskap-proletariat, og kapitalistiske land mot sosialistiske land. Den siste av disse er i dag bare en motsigelse i historien og ideologien, da det ikke finnes noen sosialistiske land. Med tanke på Ukraina er særlig de interimperialistiske motsigelsene viktige å også ta med i betraktning, altså motsigelsene imperialistene imellom.

Imperialisme er ikke bare å invadere eller krige. Imperialismens basis er den imperialistiske økonomien. Imperialistisk profitt er både grunnlaget for og formålet med imperialistisk krig. Ikke direkte, men alltid indirekte. Det er derfor Lenin sier at imperialisme ikke er en valgt politikk. Imperialismen deler verden i to: er ikke landet undertrykka og utbytta, så er det imperialistisk.

Videre må man forstå at nasjonale frigjøringsbevegelser som underkaster seg imperialister blir verktøy for imperialismen. Det gjelder også når dette er en «taktikk» for å bekjempe hovedfienden. Dermed mister disse karakteren av å være nasjonal frigjøringsbevegelse. De blir leiesoldater og lakeier for en imperialist mot en annen. Assad-regimet i Syria er en lakei for russisk imperialisme. Dette sviket mot nasjonen gjør disse borgerlige kreftene fordi det tjener dem selv og deres klasseinteresser. De siste 100 årene gir hundretalls eksempler på nasjonale bevegelser som selger seg til imperialister som «taktikk», og dermed selger landet sitt til disse imperialistene. Dette fører ikke til frigjøring.

Konsekvent antiimperialisme kan ikke akseptere en slik «taktikk», fordi det ikke tjener strategien for nasjonal frigjøring, men tvert om bare fører fra en form for slavebinding til en ny. Det er ikke antiimperialister i Norge sin oppgave å rådgi eller lede frigjøringskamp i andre land, men vi har plikt til å ikke støtte en imperialist og dens lakeier mot en annen. Særlig må vi vokte oss for støtte «vår egen» imperialists lakeier. Antiimperialister i Norge kan slett ikke støtte krefter som underlegger seg USA-imperialismen, verdens eneste supermakt og Norges nærmeste allierte. I dette landet vil mediene igjen og igjen løfte frem slike krefter som «demokrater» og «frigjøringshelter». Dette er et borgerlig narrativ for å løfte frem de som underlegger seg «riktig» imperialisme.

Vi sier «underlegge seg», og vi forstår det slik at bevegelser under borgerlig ledelse ikke kan annet enn å underlegge seg imperialistene. De evner ingen virkelig taktisk manøvrering. De har ikke den selvstendigheten som skal til. Når de bekjemper én imperialist, underkaster de seg en annen. De lever av profitten, og borgerskapets andel av profitten i undertrykte land, kommer av deres forbund med imperialister.

Dette gjelder for eksempel både den palestinske nasjonale bevegelsen under ledelse av korrupte Fatah, og den kurdiske nasjonale bevegelsen under ledelse av PKK. Disse partiene representerer overklassene, borgerskapet og føydalherrene, i sine nasjoner. Den nasjonale frigjøringskampen er helt rettferdig og riktig, men disse partienes klassekarakter gjør at de stadig forråder eget folk, enten gjennom kompromisser med fienden (som i Oslo-avtalen) eller ved å gå i forbund med imperialismen, slik PKK/PYD gjorde i Syria. Men til tross for dette: Hovedsaken for konsekvente antiimperialister er å støtte nasjonal frigjøringskamp mot imperialismen, ikke å behandle motsigelser innad i de undertrykte nasjonene.

Når dette er sagt, og når vi legger disse betraktningene til grunn, ender vi med to konklusjoner som står i strid med begge sider i «våpendebatten» i Rødt. For det første konkluderer vi med at vi må støtte den ukrainske nasjonale frigjøringskrigen konkretisert i væpna motstand mot russisk imperialisme. Hovedmotsigelsen i Ukraina er nasjon-imperialisme, og en konsekvent antiimperialisme må konsekvent og uten forbehold støtte den nasjonale motstandskampen. Dermed er ikke vårt krav «fred nå» eller å oppfordre begge «parter» til å «besinne seg». For det andre konkluderer vi med at vi ikke kan støtte NATO-organisert våpenstøtte til USAs lakei Zelenskiy fra den norske imperialistiske staten og kapitalen. Norsk imperialisme har, som juniorpartner for USA-imperialismen, sin egen agenda overfor Ukraina. Denne agendaen tjener ikke den ukrainske nasjonen, og disse våpnene kommer med en stor prislapp.

Dette standpunktet er konsekvent, og helt i tråd med standpunktet antiimperialister lenge har tatt overfor Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria og andre land som har vært under angrep av imperialismen. Det blir feil å trekke inn Spania i 1936 eller Vietnam i 1966 for å underbygge støtte til Zelenskiy, slik flere delegater på landsmøtet til Rødt gjorde i den såkalte «våpendebatten». En av de som gjorde dette var Rød Ungdoms leder. Hun tok Nordahl Grieg til inntekt for sitt syn. Hans hjertesukk i 1937, da han skrev «Hvorfor får vi aldri i våre hender et maskingevær eller en luftvernkanon fra det demokratiske norden for å anvendes mot demokratiets fiender?», i Spanias skjebnekamp mot fascismen, ble et argument for å sende våpen til Zelenskiy. Dette er i tråd med AP-medlemmet Jonas Bals’ analyse, når han hevder krigen i Ukraina er parallell med 2. verdenskrig, og en strid mellom demokrati og fascisme.

Også konsekvent antiimperialisme må forholde seg til konkret analyse av den konkrete situasjonen. Den spanske borgerkrigen var et forspill til andre verdenskrig, en antifascistisk frigjøringskrig. Denne krigen konkretiserte seg i forsvaret av en folkefront hvor kommunistpartiet deltok, og folkefrontregjeringen hadde støtte av verdens eneste sosialistiske land, Sovjetunionen. Zelenskiy på sin side har forbudt partier som kaller seg kommunistiske og nazistiske paramilitære grupper er formelt blitt inkorporert i den ukrainske hæren. Zelenskiy-regjeringen er ikke utsatt for våpenembargo som folkefrontregjeringen i Spania. Tvert om, verdens eneste supermakt har donert 25 milliarder dollar i våpenstøtte til Ukraina, og andre NATO-land lar det formelig regne krigsmateriell. Er det vanskelig å se forskjellen? Også Vietnamkrigen var helt annerledes. Proletariatet deltok politisk i frigjøringsfronten i begge land, gjennom sine partier. Slik er det ikke i Ukraina. Den spanske borgerkrigen var en krig mot Hitler-Tyskland. Borgerlige medier, og Jonas Bals, forsøker å fremstille Putin som vår tids Hitler, men det er ikke mer sant enn da Milosevic og Saddam Hussein ble demonisert på samme vis.

Prinsippet om å støtte den rettferdige nasjonale motstandskampen er det samme overalt, men forskjellige politiske bevegelser må behandles ulikt. Vi ser jo at Rødt-medlemmene som vil støtte våpen til Zelenskiy, også egentlig foretar en slik differensiering. De har jo ikke foreslått å sende våpen til noen andre. Ikke Gaddafi, ikke Assad, ikke Hamas, Hizbollah eller Taliban. Selv ikke PKK eller PFLP har de foreslått å sende våpen til. Man kan hevde at det er fordi ingen av disse har bedt Norge om våpen, og det er mulig, men flere av dem har jo mottatt militær bistand fra forskjellige hold. Det er jo ikke slik at disse nødvendigvis ville takket nei til våpen fra Norge, om dette var et reelt alternativ. Uansett: vi kan ikke desertere fra å gjøre en konkret analyse, selv om vi har prinsipper. En politisk eller militær støtte til en bevegelse, må basere seg på felles politiske mål. Det må i det minste ha en taktisk begrunnelse der taktikken tjener en revolusjonær strategi – om man er revolusjonær.

Det blir åpenbart at flertallet på partiet Rødts landsmøte ikke legger slike vurderinger til grunn. De baserer seg verken på en marxistisk analyse av imperialismen, et konsekvent antiimperialistisk standpunkt eller en revolusjonær strategi. De baserer seg på følelser. I den grad det er følelser av hat mot en imperialistisk aggressor, så er det såklart bare rett og rimelig, men disse kan likevel ikke erstatte en politisk analyse. Dernest baserer mange av dem seg også på det direkte prinsippløse ønsket om å være en del av den politisk spiselige konsensusen i Norge. Partiledelsen vil samarbeide med Arbeiderpartiet, og da blir våpenmotstanden vanskelig å bære. Objektivt sett er hoveddrivkraften for partiets linjeskifte å tilpasse seg interessene til norsk imperialisme. Partiet har utmerket godt klart å holde hodet kalt overfor krigene i Jemen, Etiopia, Syria, Libya, Afghanistan og så videre. Ukraina står ikke i en særstilling med tanke på brutalitet, for langt flere er myrdet eller sultet ihjel i disse andre krigene. Forskjellen er bare i hvor krigen finner sted (Europa), hvem som er aggressor (NATOs motstander i Russland) og hvordan norsk imperialisme tilnærmer seg krigen (da den for en gangs skyld ikke er på angripersiden).

Konsekvent antiimperialisme forutsetter fem punkter:

• Å forstå imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, og ikke en valgt politikk.
• Å uten forbehold støtte nasjonal frigjøringskamp mot imperialismen.
• Å avvise all imperialisme, å aldri underordne seg en imperialist mot en annen.
• Å særlig bekjempe «sin egen» imperialisme, samt hovedfienden til verdens folk.  
• Å basere seg på marxismen og anvende revolusjonær taktikk på grunnlag av revolusjonær strategi, for å ikke bli en nyttig idiot for fienden.

Legger man dette til grunn, står en konsekvent antiimperialisme i klar motstrid til å støtte den norske imperialismens våpendonasjoner til USA-lakeiene i Kiev.