Av en gjesteskribent for Tjen Folket Media.
Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Forrige uke la den såkalte forsvarskommisjonen frem sin rapport om den norske imperialistiske statens sikkerhetspolitiske fremtidsutsikter, og konklusjonen deres er klar: Den norske staten og offentligheten er truet og mangler et troverdig forsvar. For å ivareta status quo kreves derfor omfattende og allmenn opprustning.
Kommisjonen ble oppnevnt av staten i desember 2021. Under ledelse av tidligere justisminister og Arbeiderpartipolitiker Knut Storberget har den hatt som oppgave å utarbeide perspektiver og tiltak for videreutvikling av de norske væpnede styrkene de neste to tiårene. Rapporten de nå har lagt frem vil trolig være av like stor interesse for progressive og revolusjonære som for de borgerlige politikerne og byråkratene den hovedsakelig er utformet for.
Har norsk imperialisme en fremtid?
Noe av det mest påfallende ved rapporten, særlig med tanke på mandatet kommisjonen har fått, er dens gjennomgående mangel på strategisk perspektiv. Da kommisjonsleder Knut Storberget offisielt overrakte rapporten til regjeringen, poengterte han helt riktig at krigen, bekymringene, nøden og fortvilelsen allerede er her. Men det er tydelig at denne realiteten har gjort det vanskelig for kommisjonen å se de overordnede linjene gjennom all røyken.
«Det internasjonale systemet knaker i sammenføyningene», innleder de, og konstaterer videre at «det er behov for en tydeligere beskrivelse av Norges strategiske interesser». Men når de så skal forklare hva det egentlig er for slags system som knaker, og hva de norske interessene skulle kunne være innenfor dette systemet, blir det et temmelig tynt oppkok. Med «det internasjonale systemet» synes de å mene den rettslige ordenen som ble innstiftet med etableringen av FN i 1945. «Norges strategiske interesser» kan følgelig ikke forstås som annet enn den høviske søken etter den «evige freden» som uttrykt i FN-charteret. Luft og kjærlighet, med andre ord. Dette er Norges strategiske interesser. Staten hadde trolig fått en mer informativ rapport om den oppnevnte en vilkårlig ungdomsskoleklasse til å utarbeide den.
Likeledes når kommisjonen skal skisse opp norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i et historisk perspektiv, hvor de uttrykkelig har gjort det til et «sentralt poeng for forsvarskommisjonen å ikke være for tilbakeskuende». Det er en interessant innfallsvinkel. Følgelig er det ikke mulig å finne spor av den norske borgerlige revolusjonen og fremveksten av norsk kapital, og såklart ingenting om den senere transformasjonen av den borgerlige revolusjonen til kontrarevolusjon, og av industrikapital til monopolkapital. Okkupasjonstiden er viet to setninger. Dette er simpelthen ikke del av kommisjonens perspektiv, til tross for den opplagte viktigheten for å forstå det norske samfunnets historisk-sosiale karakter og problemene det står overfor i dag, og til tross for at det unektelig ville gjort kommisjonens oppgave mye enklere.
Det norske samfunnet er et kapitalistisk samfunn som befinner seg på sitt siste og døende stadium. Det er et imperialistisk samfunn som allerede har levd langt utover sin tilmålte levetid. Det har ingen fremtid, det står ikke overfor noe «veivalg», dets historiske skjebne er å bli begravet gjennom den sosialistiske revolusjonen, og dets eneste reelle vei er i så måte den palliative veien. Dette er hva forsvarskommisjonens rapport til syvende og sist er det konkrete uttrykket for, tross den umiskjennelige dunsten av skokrem og etterbarberingsvann fra omslaget.
«Ekstraordinære beslutninger og tiltak må til»
Når dette er sagt så er det vel verdt å se nærmere på hva det egentlig er kommisjonen anbefaler for noe, for hvor enn dårlig virkelighetsbeskrivelsen deres måtte være, så vil det garantert utgjøre en stor del av statens beslutningsgrunnlag når politikk og planverk skal utformes og implementeres.
Med tanke på hvor sentralt spørsmålet om rekruttering er, og at de norske væpnede styrkene i dag er så dyptgripende skandalisert av overgrepssaker, maktmisbruk, ansvarsfraskrivelse, nepotisme og angrep på varslere, at flere og flere foreldre nekter å sende ungdommene sine dit – den sikreste dødsdommen enhver væpnet organisasjon kan få – så kunne man kanskje tro at en kommisjon med mål om å bedre tilstandene hadde et avsnitt eller to om «organisasjonskultur». Men kommisjonen sier praktisk talt ingenting om disse tingene. De få gangene de gjør det tydeliggjør de bare de norske styrkenes mangel på sunn organisasjonskultur, og sier ingenting om hvordan en slik kultur faktisk må fostres. Det burde være et tankekors, enten man har en borgerstatlig vernepliktsstyrke å lede, eller om man som ung og lovende skulle vurdere militæret som en potensiell karrierevei. Historien har vist at aggressiv rekruttering er et dårlig botemiddel som oftest virker stikk motsatt av det som var tiltenkt.
Kommisjonens anbefaling derimot, er todelt. I sin form oppsummerer de det selv med følgende logikk: «Norges forsvarsvilje og forsvarsevne må styrkes», følgelig må de «økonomiske bevilgningene til sikkerhet, forsvar og beredskap økes kraftig i årene som kommer», det trengs et «nasjonalt løft» som med en viss nødvendighet må ta form av et «bredt politisk forlik i form av en politisk bindende avtale mellom partiene». På toppen av dagens planlagte pengebruk foreslår de som tillegg en økonomisk kraftpakke på over 500 milliarder kroner over de neste 20 årene. Derav behovet for et forlik. Hvordan dette skal dekkes økonomisk sier de ikke noe om, men en sikker antakelse er at et «nasjonalt løft» av de væpnede styrkene på denne størrelsen vil bli akkompagnert av en like stor nasjonal grunnstøting for norsk helse- og velferdssektor.
Med tanke på det hysteriske klimaet som i dag dominerer innenfor hele den vestlige, borgerlige politiske offentligheten, og den brennende folkelige vreden som herjer overalt utenfor denne, vil et slikt forlik neppe møte veldig stor motstand i det norske representative demokratiet – selv det mest uttalt «systemkritiske» partiet, Rødt, har for lengst flagget sin borgerlige, sosialpatriotiske grunnholdning og forpliktelse til å «styrke den nasjonale forsvarsevnen» – derimot kunne det ikke utgjort en mer åpenlys og direkte provokasjon overfor et arbeidende folk som allerede synes mer stridslysten og forent enn på flere tiår, både i den tredje verdens stormsentre og her i de imperialistiske sentrene.
Det bringer oss over til den andre og mer vesentlige siden av kommisjonens anbefaling, som er det konkrete innholdet. For selv om kommisjonen virker immanent klar over alle disse motsetningene, så staver den det aldri ut i klartekst. Den understreker behovet for å omstrukturere ledelsen og organiseringen av de væpnede styrkene, og for å intensivere samvirket mellom sivil og militær sektor, men uten å tilkjennegi den politiske implikasjonen av dette. «Forsvarskommisjonen anbefaler at Statsministerens kontor (SMK) får tilført mer stabskraft», «Forsvarssjefen må få en tydeligere rolle i styring og utvikling av sektoren», og «Næringslivets og industriens rolle i totalforsvaret bør tydeliggjøres og knyttes sterkere til strukturene for nasjonal beredskap og krisehåndtering».
Kommisjonen sier det ikke, men dette er ordbokdefinisjonen på korporativisme. Det er å pulverisere den enkelte meniges mulighet til å øve innflytelse på organisasjonen, det er å forøke den utøvende makten på bekostning av den lovgivende makten, og det er å tilsløre motsetningsforholdet mellom folk og stat, og bereder på denne måten grunnen for fascisme. Men som kommisjonen sier: «Situasjonen er så kritisk at ekstraordinære beslutninger og tiltak må til.»
Rekonstituer Norges Kommunistiske Parti!
Skulle noen revolusjonært innstilte i landet fortsatt lure på hva slags tid vi lever i, hva slags samfunn vi lever i, og hva vår oppgave er, så kan det være vel verdt å lese kommisjonens rapport mer inngående. Den gir i grunnen alle svarene man måtte trenge. Sett i sin politiske sammenheng er den den altomfattende og fullstendige bekreftelsen på riktigheten av analysen som kommunistene internasjonalt og i Norge har satt frem, og som Internasjonalt Kommunistisk Forbund så presist formulerte det i deres 1. mai-erklæring nå nylig:
«Imperialistene er i dyp allmenn krise og forsøker å utsette sin druknedød med mer utbytting og undertrykking av arbeiderklassen og folket, samt strebe mot omfordeling av byttet som er de undertrykte landene. De forbereder den imperialistiske verdenskrigen, uten å ville slippe den løs ennå. Opportunisme og revisjonisme, som etablerer seg for å så villedning og forvirring blant massene bak en rød maske, og veksten av de ultrareaksjonære og fascistiske partiene og regjeringene, som lover å løse krisen med ‘jernhånd’, er uttrykk for den imperialistiske ordens dype politiske krise.»
Videre understreker det seieren som det internasjonale proletariatet har vunnet nettopp med etableringen av Internasjonalt Kommunistisk Forbund – et kvalitativt nytt og høyere nivå av ideologisk, politisk og organisatorisk enhet, et avgjørende viktig skritt mot rekonstitueringen av Den kommunistiske internasjonalen, og et rungende kall til alle verdens revolusjonære om å slutte seg til den revolusjonære bevegelsens rekker og gjøre alt de kan for å videreutvikle det kommunistiske partiet der dette allerede finnes og å konstituere eller rekonstituere det overalt hvor det i dag ikke finnes eller har blitt ødelagt av revisjonismen. Oppgaven er klar. Proletariatet krever ledelse, det krever sitt parti, og det krever kommunister som kjenner sin plikt og tar ansvar.
Les også:
Referanse:
Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet (regjeringen.no)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.