Forlaget Røde Fane har oversatt den følgende teksten av Lenin til norsk i mai 2023. Engelsk versjon kan finnes her, hos Marxist Internet Archive. Forord ligger her og etterord her.

Forord fra Forlaget Røde Fane

Denne teksten av Lenin om partiorganisering og partiarbeid kan tjene som veiledning for kommunister den dag i dag. Til tross for at teksten opprinnelig kun var et brev med råd til en ledende partikamerat i St. Petersburg, ble det et av bidragene til Lenins klassiske verker om partikonstruksjon. 

Her trer igjen Lenins linje for å konstruere partiet ovenfra og ned frem, med en sterk vektlegging av sentralisme. Vi vil særlig vektlegge hvordan verket gir en veiledning til hemmelig arbeid, dets vektlegging av informasjonsflyt og rapportering til ledelsen, organiseringa av lokale partikomiteer og disses ledelse av alt lokalt partiarbeid gjennom et mangfold av ulike underordna avdelinger og organismer.

Teksten er skrevet i september 1902, men ble publisert av sentralkomiteen i Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti (RSDAP) som en pamflett i 1904. Altså er selve brevet skrevet før den historiske andre partikongressen i 1903, mens forord og etterord er skrevet etter kongressen. Både forord og etterord refererer mye til den åpne og harde striden mellom høyre og venstre i partiet, som var i ferd med å bli delt i to partier.

Den andre partikongressen valgte en bolsjevikisk sentralkomité og vedtok nye vedtekter, etter hard kamp mellom kongressens revolusjonære flertall, anført av Lenin, og mindretallet, som særlig i organisasjonsspørsmål viste sin opportunisme. Det var flertallet og mindretallet på denne kongressen, som ga opphav til betegnelsene «bolsjevikene» (flertallsmennene) og «mensjevikene» (mindretallsmennene). Flertallet og mindretallet representerte kort sagt venstre og høyre i partiet. Foran kongressen hadde høyresida i ord forent seg med venstresida ideologisk og politisk, men de grunnleggende uenighetene kom desto sterkere til uttrykk i ulike syn på organiseringen. Lenin forklarer dette utførlig i sitt verk Ett skritt frem og to tilbake, og Stalin oppsummerer Lenins analyse i læreboka Sovjetunionenes Kommunistiske Partis (Bolsjevikenes) historie. I dette sistnevnte verket kan vi lese hvordan Stalin oppsummerer Lenins Ett skritt frem… og bokas betydning, samtidig som han skildrer forskjellen på mensjevikene og bolsjevikene:

«Betydningen denne boka har, ligger framfor alt i at den forsvarte partiidéen mot sirkelvesenet og partiet mot de elementer som ville desorganisere det, knuste den mensjevikiske opportunisme i organisasjonsspørsmålet og skapte det organisatoriske grunnlaget for det bolsjevikiske parti.

Men betydningen den har innskrenker seg ikke til dette. Dens historiske betydning ligger i at Lenin der for første gang i marxismens historie utarbeidde læren om partiet som proletariatets ledende organisasjon, som det viktigste våpen i proletariatets hender, uten hvilket det ikke er mulig å seire i kampen for proletariatets diktatur.»  

Vi må lese Et brev til en kamerat…, sammen med verket Hva må gjøres?, som en del av Lenins utarbeidelse av denne læren om proletariatets parti, og i sammenheng med Lenins andre tekster om samme tema.

Før kongressen var avisen Iskra («Gnisten») det viktigste organet for venstresida under Lenins ledelse. Venstresiden ble kalt iskraitter. Etter kongressen derimot ble det nye Iskra et organ for mensjevikene. Kongressen valgte en sentralkomité med bolsjevikflertall. Iskra ble gjort til partiets sentralorgan, og den nye redaksjonen besto av tre personer (Lenin, Plekhanov og Martov). Plekhanov hadde på kongressen forent seg med Lenin og flertallet, men etter kongressen gikk han sammen med mensjevikene og Martov. Dermed ble det nye Iskra omdannet til et organ for mensjevikene. De tok opp en rekke andre mensjeviker i redaksjonen. Lenin endte med å trekke seg fra redaksjonen da avisen ikke lenger var et sentralt partiorgan, men et fraksjonsorgan for mensjevikene i deres kamp for å splitte partiet. 

Vi understreker for klarhetens skyld at på denne tiden var arbeiderbevegelsen i Russland enda ikke fullstendig delt i to partier. Sosialdemokrater i teksten omfatter både høyre og venstre i partiet. Siden kom venstresida til å bli kjent ikke bare som bolsjeviker, men (igjen) som kommunister, men i denne teksten – og andre fra samme periode – må vi ofte lese «sosialdemokrat» som synonymt med «marxist» eller «kommunist».     

Teksten er trykt i bind 6 av Lenins samlede verker på engelsk (Collected Works), utgitt i Moskva 1964, men så vidt vi vet er det aldri før blitt gitt ut på norsk. Vi har inkludert forord og etterord til brevet, som også er utgitt i Collected Works. Notene til brevet og etterordet er hentet derfra, og eventuelle sidehenvisninger i notene henviser til dette verket.

Vår oversettelse er hovedsakelig basert på den engelske utgaven i Collected Works. Eventuelle feil og mangler er helt og fullt våre egne. Vi har inkludert et etterord som ikke er med i alle oversettelser. Vi har gjort noen tilpasninger som for eksempel å ikke inkludere notene til 1904-forordet som er med i Collected Works, da disse er utgiverens og utelukkende henviser til andre tekster i samme verk. Vi har i tråd med en spansk utgave av verket valgt å oversette «institutions» til «organismer».

Forlaget Røde Fane
April 2023

Forord av Lenin

Brev til en kamerat, som jeg her gir ut på nytt, ble skrevet for over et år siden, i september 1902 om hukommelsen ikke bedrar meg. Det ble først spredd fra hånd til hånd som avskrifter, og ble sirkulert i Russland som en fremstilling av Iskras synspunkter i organisasjonsspørsmålet. I juni i fjor ble dette brevet trykket og distribuert i et stort opplag av Sibirforbundet. Brevet er dermed blitt fullstendig kjent for offentligheten og det er ikke lenger noen grunn til å utsette utgivelsen av det. Grunnen jeg hadde for å ikke utgi det før, nemlig at det slett ikke er litterært gjennomarbeidet, at det bare er en «skisse», er ikke lenger gyldig, for det er nettopp i denne konsept-formen, at mange russiske praktikere har lest det. En enda mer tungtveiende grunn til å utgi dette brevet i sin konseptuelle form (jeg har bare gjort de mest nødvendige stilistiske endringer) er at det nå har fått betydning som et «dokument». Den nye redaksjonen av Iskra fremførte som kjent allerede i nummer 53 at det fantes uenigheter i spørsmålet om organisering. Dessverre har redaktørene ikke hatt noe hastverk med å spesifisere hva disse uenighetene består i, og de begrenser seg for det meste til å hinte til noe ukjent.

Noe må gjøres for å hjelpe den nye redaksjonen i dens vanskelige oppgave. La de gamle organisatoriske synspunktene til Iskra bli kjent i alle sine detaljer, til og med i sine grove skisser. Kanskje den nye redaksjonen da endelig vil avsløre sine nye organisatoriske synspunkter for partiet under deres «ideologiske ledelse». Kanskje de endelig vil betro oss den nøyaktige formuleringen av de grunnleggende endringene av partiets vedtekter de ønsker innført. For, og det skal være sikkert, er det noen som ikke forstår at det er disse vedtektene som legemliggjør de organisatoriske planene vi alltid har hatt?

Hvis leseren sammenligner Hva må gjøres? og Iskras artikler om organisatoriske spørsmål med Brev til en kamerat, og sistnevnte med vedtektene som ble vedtatt på den andre kongressen, vil han kunne danne seg et klart bilde av hvor konsekvent vi, flertallet av iskraittene og flertallet på partikongressen, har fulgt vår organisatoriske «linje». Når det gjelder den nye redaksjonen i Iskra, venter vi, med den største utålmodighet, på en uttalelse om dens nye organisatoriske synspunkter. Vi vil vente på at de skal si noe om akkurat hva som har desillusjonert dem, og siden når, og hvorfor de har begynt å «brenne avgudene de ba til før».

N. Lenin
Januar 1904

Et brev til en kamerat om våre organisatoriske oppgaver

Kjære kamerat

Det er med glede jeg imøtekommer din forespørsel om å komme med kritikk til ditt utkast for «Det revolusjonære partiets St. Petersburg-organisasjon». (Sannsynligvis mente du organiseringa av arbeidet til Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti i St. Petersburg.) Spørsmålet du reiser er så viktig at alle medlemmene i St. Petersburgskomiteen, og til og med alle russiske sosialdemokrater i allmennhet, bør ta del i denne diskusjonen.

For det første, la meg uttrykke at jeg er fullstendig enig med din fremstilling av hvor uegnet den tidligere organiseringen av «Forbundet» («forbundstypen» som du kaller den). Du viser til mangelen av skikkelig trening og revolusjonær utdanning blant de progressive arbeiderne, til det såkalte valgsystemet, som Rabotsjeje Djelos tilhengere så stolte og iherdige løfter frem på grunnlag av «demokratiske» prinsipper, og til arbeidernes fremmedgjøring fra aktivt arbeid.

Akkurat slik er det: 1) mangel på skikkelig trening og revolusjonær utdanning (ikke bare blant arbeiderne, men også blant de intellektuelle), 2) den malplasserte og overdrevne bruken av valgprinsippet, og 3) arbeidernes fremmedgjøring fra aktivt revolusjonært arbeid — det er her vi finner de viktigste manglene til St. Petersburg-organisasjonen og mange andre lokalorganisasjoner i partiet vårt.

Jeg deler fullt ut ditt grunnleggende syn på de organisatoriske oppgavene, og slutter meg også til din organisatoriske plan, så langt som jeg forstår den fra skissen i brevet ditt.

Særlig er jeg helt enig med deg i at et særegent fokus bør rettes mot oppgaver som henger sammen med arbeidet på et all-russisk nivå og med arbeidet til partiet som en helhet. I din skisse er dette uttrykt i første paragraf, hvor det står: «Avisen Iskra, som har faste korrespondenter blant arbeiderne og nær kontakt med arbeidet innenfor organisasjonen, er det ledende senter i partiet (og ikke bare i en komité eller et distrikt).». Jeg har bare lyst å bemerke at avisa kan og bør være den ideologiske ledelsen i partiet, utvikle teoretiske sannheter, taktiske prinsipper, allmenne organisatoriske ideer, og de allmenne oppgavene til hele partiet til enhver tid. Men bare en særegen sentral gruppe (la oss kalle den sentralkomiteen) kan være den direkte praktiske ledelsen av bevegelsen, som holder personlig forbindelse med alle komiteer, omfavner alle de beste revolusjonære kreftene blant de russiske sosialdemokratene, og håndterer alle de allmenne sakene i partiet, som distribusjon av litteratur, utstedelse av flygeblader, fordeling av kreftene, og utnevnelse av personer og grupper til å ta ansvar for særegne oppgaver, forberede demonstrasjoner og opprør på et all-russisk nivå osv. Siden det strengeste hemmeligholdet i organisasjonen og opprettholdelsen av kontinuitet i bevegelsen er essensielt, kan og bør partiet vårt ha to ledende sentrum: et SO (sentralorgan) og en SK (sentralkomite). Førstnevnte bør ha ansvar for det ideologiske lederskapet, og sistnevnte for det direkte og praktiske lederskapet. Det må sikres enhet i handling og et nødvendig samhold mellom disse gruppene, ikke bare av et partiprogram, men også av sammensetningen av disse to gruppene (begge gruppene, SO og SK, bør bestå av folk som er i fullstendig harmoni med hverandre), og ved å etablere regelmessige og systematiske fellesmøter. Bare da vil SO på den ene sida, være plassert utenfor rekkevidde til russiske gendarmer og garanteres sammenheng og kontinuitet, mens SK på den andre sida alltid vil være forent med SO i alle viktige saker og ha nok frihet til å ta direkte ansvar for alle praktiske aspekter av bevegelsen.

Av denne grunn bør første paragraf i vedtektene (i henhold til din skisse) ikke bare indikere hvilket partiorgan som er anerkjent som det ledende organet (det er selvsagt nødvendig), men det bør også stå at den gitte lokalorganisasjon må sette seg som mål å jobbe aktivt for å skape, støtte og konsolidere de sentrale organene partiet må ha for å kunne eksistere.

Videre, i andre paragraf, sier du at komiteen bør «lede lokalorganisasjonen» (kanskje det er bedre å si: «alt det lokale arbeidet og alle lokalorganisasjonene av partiet», men jeg skal ikke dvele ved detaljer i formuleringen), og at den bør bestå av både arbeidere og intellektuelle, fordi det er skadelig å dele dem i to komiteer. Dette er absolutt og utvilsomt riktig. Det bør bare være én komité av Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti, og den bør bestå av fullstendig overbeviste sosialdemokrater som vier seg helt til sosialdemokratiske aktiviteter. Vi bør særlig se til at så mange arbeidere som mulig blir fullstendig klassebevisste og profesjonelle revolusjonære og medlemmer av komiteen.[1] Når det er en eneste komité og ikke en dobbel komité, så er det av spesiell viktighet at komitemedlemmene personlig kjenner mange arbeidere. For å være i stand til å lede alt som foregår blant arbeiderne, er det nødvendig å kunne komme inn overalt, å kjenne mange arbeidere, å ha alle mulige kanaler, osv., osv. Komiteen bør derfor, så langt det er mulig, inkludere alle de fremste lederne av arbeiderklassebevegelsen fra arbeiderne selv. Den bør lede alle aspekter av den lokale bevegelsen og ta ansvar for alle partiets lokale organismer, krefter og midler. Du sier ikke hvordan komiteen bør opprettes — mest sannsynlig er vi også her enige i at det sjelden er nødvendig med noen særegen regulering av dette. Opprettelsen av komiteen er en sak for de lokale sosialdemokratene. Men, det bør kanskje bli påpekt at nye medlemmer bør tas opp som medlem i komiteen ved en flertallsavgjørelse (eller to tredjedeler, osv.) blant medlemmene, og komiteen bør se til at kontaktlisten er plassert i trygge hender (fra et revolusjonært ståsted) og trygt (i politisk forstand), og at den forbereder kandidatmedlemmer på forhånd. Når vi har et SO og en SK bør de nye komiteene bare opprettes i samarbeid med og med samtykke fra disse. Komiteene bør, så langt det er mulig, ikke ha veldig mange medlemmer (slik at de består av velutdannede folk, enhver godt skolert i teknikken innenfor sitt spesialområde av revolusjonær aktivitet), men samtidig bør de ha et tilstrekkelig antall til å ta ansvar for alle arbeidsområder, og sikre full representasjon og bindende avgjørelser. Skulle det skje at antallet medlemmer er ganske stort og at det blir farlig for dem å møtes jevnlig, er det kanskje nødvendig å velge fra komiteen en særegen og liten ledergruppe (som består av, la oss si, fem eller færre personer), som alltid bør inkludere sekretæren og de som er best i stand til å gi praktisk veiledning til arbeidet i sin helhet. Det er særlig viktig at det finnes kandidatmedlemmer til denne gruppa slik at arbeidet ikke stopper opp i tilfelle arrestasjoner. Aktivitetene til ledergruppa, dets medlemmer, osv., bør underlegges godkjenning av et allmøte i komiteen.

Videre, etter komiteen, foreslår du de følgende organismene under den: 1) diskusjonsmøter (konferanser for de «beste» revolusjonære), 2) distriktsirkler med 3) en propagandistsirkel knytta til hver av disse, 4) fabrikksirkler, og 5) «representantmøter» av representantene fra fabrikksirklene i et gitt distrikt. Jeg er helt enig med deg at alle øvrige organismer (og de bør være mange og ekstremt mangfoldige, foruten de som er nevnt av deg) bør være underordna komiteen, og at det er nødvendig å ha distriktsgrupper (for storbyene) og fabrikkgrupper (alltid og overalt). Men jeg er ikke helt enig med deg, virker det som, i flere detaljer. Når det for eksempel gjelder «diskusjonsmøter», mener jeg at disse er helt unødvendige. De «beste revolusjonære» bør alle sitte i komiteen, eller ta del i spesialarbeid (trykking, transport, agitasjonsturneer, organisasjonen av, la oss si, passproduksjon, eller i kamptropper som håndterer spioner og provokatører, eller grupper i hæren, osv.).

«Konferanser» vil bli holdt i komiteen og i hvert distrikt, i hver enkelt fabrikk-, propagandist-, yrkes- (vevere, mekanikere, garvere. osv.), student-, lese- og skrive-, osv., sirkel. Hvorfor skal konferanser være en særegen organisme?

Videre krever du med rette at muligheten for å skrive direkte til Iskra bør gis til «alle som har lyst til det». Bare at «direkte» bør ikke bli forstått slik at det betyr at «alle som har lyst til det» bør bli gitt tilgang til redaksjonskontoret eller dets adresse, men at det bør være obligatorisk å overrekke (eller videresende) brev til redaktørene fra alle som så ønsker det. Adressene bør, selvsagt, bli gjort kjent for en ganske vid sirkel, men de bør ikke bli gitt til alle som vil ha dem, bare til revolusjonære som er pålitelige og som er kjent for sin evne til å overholde sikkerhetsvilkårene. Kanskje ikke engang bare til en person i hvert distrikt som du foreslår, men til flere. Det er også nødvendig at alle som tar del i arbeidet vårt, i hver eneste sirkel, bør ha retten til å legge fram sine beslutninger, ønsker og forespørsler for komiteen, og SO og SK Om vi sørger for dette, vil alle konferansene til partifunksjonærer ha fordel av fullstendig informasjon, uten å innføre «diskusjonsmøter», som er tungvint og i strid med sikkerhetsreglene. Naturligvis bør vi også forsøke å etablere personlig kontakt med så mange som mulig av alle og av utvalgte funksjonærer, men her avhenger alt av at hemmeligholdet overholdes. Kun sjeldent og unntaksvis er det mulig å holde allmøter og forsamlinger i Russland, og det er nødvendig å være dobbelt så påpasselig med å kun tillate de «beste revolusjonære» å delta på disse møtene, siden det generelt er enklere for provokatører å bli med på dem, og for spioner å forfølge en deltaker etter møtet. Jeg tror at det kanskje vil være bedre å gjøre følgende: Når det er mulig å organisere et stort (si 30 til 100 personer) allmøte (for eksempel, i skogen om sommeren, eller i en hemmelig leilighet som har blitt spesielt sikret for dette formålet), bør komiteen sende en eller to av de «beste revolusjonærene» og forsikre seg om at møtet får de rette deltakerne, dvs., for eksempel, at invitasjoner bør bli gitt til så mange som mulig av de pålitelige medlemmene i fabrikksirkelene osv. Men disse møtene bør ikke offisielt bli protokollført. De bør heller ikke være med i vedtektene, eller bli holdt regelmessig; de bør ikke bli organisert på en slik måte at alle som deltar på møte kjenner alle andre, dvs, vet at alle er en «representant» for en sirkel, osv.; det er derfor jeg er mot, ikke bare «diskusjonsmøter» men også «representantskapsmøter». I steden for disse to organismene vil jeg foreslå en regel med følgende virkning. Komiteen må sørge for å organisere store møter med så mange folk som mulig av dem som deltar praktisk i bevegelsen, og generelt sett arbeidere. Tidspunktet, plassen, og anledningen til møtet og dets sammensetning vil bli bestemt av komiteen, som er ansvarlig for hemmeligholdet i slike saker. Det er en selvfølge at organisering av arbeidersamlinger med en mindre formell karakter i utflukter, i skogen, osv., på ingen måte er begrenset av dette. Kanskje det beste ville vært å ikke nevne noe om dette i vedtektene.

Videre, når det gjelder distriktsgrupper, er jeg helt enig med deg at det er en av deres viktigste oppgaver å organisere distribusjonen av litteratur skikkelig. Jeg syns at distriktsgruppene hovedsakelig bør fungere som mellomledd mellom komiteene og fabrikkene, mellomledd og til og med for det meste kurerer. Deres hovedoppgave skal være riktig distribusjon av litteratur mottatt fra komiteen, i henhold til reglene for hemmelighold. Dette er en ekstremt viktig oppgave, for om vi sikrer regelmessig kontakt mellom en særegen distriktsgruppe av distributører og alle fabrikkene i det distriktet, samt så mange arbeiderhjem som mulig i det gjeldende distriktet, vil det være av enorm verdi, både for demonstrasjoner og for opprør. Å arrangere og organisere rask og riktig levering av litteratur, flygeblader, proklamasjoner, osv., å trene et nettverk av funksjonærer for dette formålet, betyr å utføre storparten av arbeidet for å forberede fremtidige demonstrasjoner eller et opprør. Det er for sent å begynne organiseringen av distribusjon av litteratur i en tid med uro, streik eller kaos. Dette arbeidet kan bare bygges gradvis, ved å gjøre distribusjon obligatorisk to eller tre ganger i måneden. Om ingen aviser er tilgjengelig kan og bør flygeblader bli distribuert, for distribusjonsmaskineriet må ikke under noen tilfeller bli tillatt å stå i ro. Dette maskineriet bør bringes til et slikt nivå av perfeksjon at det blir mulig å informere og mobilisere, så å si, hele befolkningen av arbeiderklassen i St. Petersburg over natta. Dette er overhodet ikke et utopisk mål, gitt at det er en systematisk overlevering av løpesedler fra senteret til mindre mellomleddsgrupper og derfra til distributørene. Slik jeg ser det bør distriktsgruppenes funksjoner ikke overskride grensene for det rent midlertidige og foreløpige arbeidet. Eller for å presisere: de bør kun utvides med den største varsomhet, ellers kan dette medføre økt risiko for avsløringer og være skadelig for arbeidets integritet. Selvfølgelig vil det være konferanser i distriktssirklene der alle partispørsmål vil kunne diskuteres, men bare komiteen må kunne ta avgjørelser i alle generelle spørsmål i den lokale bevegelsen. Distriktsgruppene bør kun tillates å handle selvstendig i spørsmål om de tekniske aspektene ved overlevering og distribusjon. Distriktsgruppenes sammensetning bør avgjøres av komiteen, dvs. at komiteen utnevner en eller to av sine medlemmer (eller av kamerater som ikke er med i komiteen) som representanter til det ene eller det andre distriktet og gir dem i oppdrag å danne en distriktsgruppe, hvor alle medlemmene som nevnt innsettes, for å si det på den måten, av komiteen. Distriktsgruppen er en avdeling av komiteen og får sin makt bare fra denne.

Jeg vil nå gå over til spørsmålet om propagandistsirklene. Det er nok ikke mulig å organisere slike i alle distrikter på grunn av vår mangel på propagandistkrefter, og det er nok heller ikke ønskelig. Propaganda må utføres i en og samme ånd av hele komiteen, og den bør være strengt sentralisert. Mine tanker om saken er derfor som følger: komiteen instruerer flere av sine medlemmer til å organisere en gruppe av propagandister (som vil være en avdeling av komiteen eller en av komiteens organismer). Denne gruppen bør, ved å for hemmeligholdets skyld benytte seg av distriktsgruppenes tjenester, spre propaganda utover hele byen, og alle steder «innenfor jurisdiksjonen» til komiteen. Denne gruppen kan, hvis nødvendig, danne undergrupper, og så å si delegere visse av sine funksjoner til disse, men kun med komiteens godkjennelse. Komiteen skal alltid og ubetinget ha retten til å innsette en representant i enhver gruppe, undergruppe eller sirkel som har noe som helst forbindelse med bevegelsen.

Det samme mønsteret av organisering, samme type avdeling av komiteen eller dens organismer, burde tilpasses for alle de ulike gruppene som tjener bevegelsen: student- og elevgrupper, grupper av, la oss si, sympatisører blant embetsmenn, transport-, trykkeri- og passgrupper, grupper som arrangerer hemmelige møteplasser, grupper hvis jobb det er å avsløre spioner, militærgrupper, grupper for anskaffelse av våpen, grupper for organisering av «inntektsbringende økonomiske foretak» for eksempel osv. Hele kunsten å drive en hemmelig organisasjon består i å bruke alt som kan brukes, i å «gi oppgaver til alle», og samtidig holde på lederskapet for hele bevegelsen, ikke i kraft av å ha makten, selvsagt, men i kraft av å ha autoritet, energi, mer erfaring, større fleksibilitet og mer talent. Denne merknaden er gjort for å svare på den mulige og vanlige innvendingen om at streng sentralisering har lett for å ødelegge for bevegelsen dersom senteret inkluderer en udugelig person som har fått stor makt. Dette er selvsagt mulig, men det kan ikke forhindres ved valg og desentralisering, som slett ikke kan tillates i noen særlig grad, og som til og med er skadelig i det revolusjonære arbeidet under autokratiet. Heller ingen paragrafer kan tjene som middel for å forhindre slikt. Midlene kan kun komme av tiltak fra «kameratslig påvirkning». I første omgang vedtak fra hver enkelt undergruppe, dernest med henvendelser til SO og SK, og i siste instans (i verste fall) å avsette de fullstendig udugelige ansvarspersonene. Komiteen må tilstrebe størst mulig arbeidsfordeling, ha i mente at de ulike aspektene ved revolusjonært arbeid krever ulike ferdigheter, og at noen ganger kan en person som er fullstendig ubrukelig som organisator, være uvurderlig som en agitator, eller at en person som ikke er skikket for strengt hemmelig arbeid kan være en utmerket propagandist osv.

Når vi nå snakker om propagandister, vil jeg gjerne si noen kritiske ord om praksisen med å overlesse dette yrket med lite dugelige mennesker, og dermed senke nivået på propagandaen. Det finnes her og der den vanen at enhver student vilkårlig sees på som propagandist, og at enhver ungdom krever «å få en sirkel» osv. Dette må bekjempes, da det er svært skadelig. I virkeligheten er det svært få prinsippfaste og virkelig dugelige propagandister (og for å bli det kreves det mye studier og oppsamlet erfaring). Slike folk burde derfor være spesialiserte, fullstendig satt av til dette arbeidet og bli tatt godt vare på. Slike personer bør holde flere forelesninger i uken og sendes til andre byer når det er nødvendig, og generelt sett bør dyktige propagandister foreta rundturer til ulike bygder og byer. Massen av unge nybegynnere bør i hovedsak settes til praktiske oppgaver, som tidvis forsømmes i forhold til studentenes drift av sirkler, som optimistisk kalles «propaganda». Selvfølgelig er det slik at viktige praktiske saker også krever grundig opplæring, men det er likevel lettere å finne arbeidsoppgaver til «nybegynnere» innenfor dette området.

Nå til fabrikksirklene. De er spesielt viktige for oss. Hovedstyrken til bevegelsen ligger i organiseringen av arbeiderne ved de store fabrikkene, for de store fabrikkene (og verkene) utgjør ikke bare størstedelen av arbeiderklassen, rent tallmessig, men enda mer når det kommer til innflytelse, utvikling og kampevne. Hver fabrikk må være vår festning. Derfor må hver «fabrikk»-arbeiderorganisasjon være like hemmelig innad som «forbundet» utad. Dvs. at de i sine ytre relasjoner strekker ut sine følehorn like langt og i like mange retninger som enhver annen revolusjonær organisasjon. Jeg understreker at også her må en gruppe revolusjonære arbeidere nødvendigvis bli kjernen og lederskapet, «sjefen». Vi må bryte fullstendig med den tradisjonelle sosialdemokratiske organiseringen av den rene arbeider- eller fagforeningstypen, inkludert «fabrikk»-sirklene. Fabrikkgruppen eller fabrikkkomiteen (for å skille den fra andre grupper, som det burde være et stort antall av) bør bestå av noen få revolusjonære som får oppdraget å og fullmaktene til å drive hele det sosialdemokratiske arbeidet i fabrikken direkte fra komiteen. Ethvert medlem av fabrikkomiteen bør betrakte seg selv som representant for komiteen, forpliktet til å utføre alle dens ordre og å overholde alle «lover og regler» for denne «hæren i felten» som vedkommende har vervet seg til, og som vedkommende i krigstid ikke har noen rett til å forlate uten tillatelse fra ledelsen. Fabrikkomiteens sammensetning er derfor svært viktig, og en av komiteens hovedoppgaver bør være å organisere disse underkomiteene på en god måte. Jeg ser det for meg slik: komiteen instruerer noen av sine medlemmer (pluss for eksempel noen arbeidere som av en eller annen grunn ikke ble med i komiteen, men som kan være nyttige på grunn av deres erfaring, kjennskap til folk, intelligens og forbindelser) til å organisere fabrikk-underkomiteer overalt. Gruppen rådfører seg med distriktsrepresentantene, arrangerer en rekke møter, utfører grundig bakgrunnsjekk på kandidatmedlemmer i fabrikkunderkomiteene, utsetter dem for omfattende kryssforhør og tester dem om nødvendig, og forsøker dermed personlig å gå gjennom det største mulige antall kandidatmedlemmer til underkomiteen i fabrikken det gjelder. Til slutt legges det frem en medlemsliste for godkjenning av komiteen, eller det blir foreslått at myndigheten til å ta avgjørelsen blir delegert til en utvalgt arbeider som setter sammen, nominerer eller peker ut en komplett underkomite. På denne måten avgjør komiteen hvilken av disse representantene som skal opprettholde kontakt med den og hvordan kontakten skal opprettholdes (som hovedregel skal dette skje gjennom distriktsrepresentanten, men det kan komme tillegg eller endringer til denne regelen). Fordi disse fabrikk-unkderomiteene er så viktige bør vi, så langt det er mulig, tilstrebe at hver eneste underkomité har en adresse til å kommunisere med SO og et trygt oppbevaringssted for en kontaktliste (dvs. informasjonen som trengs for å umiddelbart reetablere underkomiteen i tilfelle arrestasjoner, som så regelmessig og fullstendig som mulig skal overleveres til partisenteret for oppbevaring på et sted hvor de russiske gendarmene ikke kan få tak i dem). Overleveringen av adressene må selvsagt avgjøres av komiteen ut fra egne hensyn og de opplysningene den har, og ikke etter en ikke-eksisterende rett til «demokratisk» fordeling av disse adressene. Til sist er det kanskje ikke overflødig å påpeke at det noen ganger kan være nødvendig eller mer hensiktsmessig å begrense seg til å utnevne en representant fra komiteen (i tillegg til en vara for ham) i stedet for en fabrikk-underkomité bestående av flere medlemmer. Når fabrikk-underkomiteen har oppstått, må den gå i gang med å etablere en hel rekke grupper og sirkler i fabrikken med ulike oppgaver og ulik grad av hemmelighold og organisering. For eksempel grupper for levering og distribusjon av litteratur (det er en av de viktigste funksjonene, som må organiseres på en slik måte at vi får vår egen skikkelige posttjeneste, for å tilegne seg utprøvde og testede metoder, ikke bare for distribusjon, men også levering til hjemmene, og slik tilegne seg sikker kunnskap om arbeidernes adresser og måter å kontakte dem på), sirkler for å lese illegal litteratur, grupper for avsløring av spioner[3], grupper for å gi særegen ledelse til fagbevegelsen og den økonomiske kampen, sirkler for agitatorer og propagandister som kan å sette og holde i gang lange foredrag om helt lovlige saker (om maskineri, inspeksjoner, osv.), og dermed være i stand til å tale trygt og offentlig for å bli kjent med folk og å sondere terrenget osv.[4] Underkomiteen ved fabrikken bør ha som mål å nå hele fabrikken, et størst mulig antall arbeidere, med et nettverk av ulike typer sirkler (eller representanter). Hvor vellykket en underkomités virksomhet er, bør måles i hvor mange slike grupper det er, hvor lett de kan ta imot en omreisende propagandist, og fremfor alt hvor godt det daglige arbeidet med å litteraturdistribusjon, informasjonsinnhenting og korrespondanse er organisert.

For å oppsummere bør den allmenne organisasjonsformen altså etter min mening se slik ut: En komité står i spissen for hele den lokale bevegelsen, for all den lokale sosialdemokratiske aktiviteten. Fra denne utgår underordnede organismer og avdelinger i form av for det første et nettverk av utøvende funksjonærer, som omfatter (så langt det er mulig) hele massen av arbeidere og som er organisert i distriktsgrupper og underkomiteer ved fabrikkene (verkene). I fredstid vil dette nettverket distribuere litteratur, løpesedler, proklamasjoner og hemmelige beskjeder fra komiteen. I krigstid vil det organisere demonstrasjoner og andre masseaksjoner. For det andre vil komiteen forgreine seg i en rekke sirkler og grupper av alle typer som tjener hele bevegelsen (propaganda, transport, alle slags hemmelige virksomheter osv.). Alle grupper, sirkler, underkomiteer osv., bør ha status som komité-organismer eller komité-avdelinger. Noen av dem vil erklære åpent at de ønsker å bli med i Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti, og gjør dette hvis de blir godkjent av komiteen. De påtar seg da visse funksjoner (på vegne av eller etter avtale med komiteen), forplikter seg til å følge partiorganenes vedtak, får samme rettigheter som alle partimedlemmer, og vil regnes som de fremste kandidatene til medlemskap i komiteen osv. Andre vil ikke bli en del av Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti, og vil ha status som sirkler etablert av partimedlemmer eller assosiert med den ene eller andre partigruppen osv.

I alle interne spørsmål er medlemmer av alle disse sirklene selvfølgelig likestilte, og det samme er alle medlemmene av en komité. Det eneste unntaket vil være at retten til personlig kontakt med den lokale komiteen (så vel som med SK og SO) vil forbeholdes personen (eller personene) utnevnt til denne funksjonen av komiteen. I alle andre henseender vil denne personen være likestilt med de andre, som har samme rett til å henvende seg (men ikke personlig) til den lokale komiteen og SK og SO Det følger av dette at unntaket som er indikert her ikke i det hele tatt vil være en overtredelse av likestillingsprinsippet, men kun en nødvendig innrømmelse til de absolutte kravene om hemmelighold. Et komitemedlem som unnlater å videreformidle en melding fra «sin» gruppe til komiteen, SK eller SO er skyldig i et direkte brudd på pliktene overfor partiet. Videre vil graden av hemmelighold og den organisatoriske formen for de forskjellige sirklene avhenge av karakteren til deres funksjoner. Følgelig vil det finnes organisasjoner av mange ulike slag (alt fra den «strengeste», smaleste og mest restriktive typen organisasjon, til den «frieste», bredeste, mest løselig sammensatte og mest åpne typen). For eksempel må det strengeste hemmelighold og militær disiplin håndheves i distribusjonsgruppene. For propagandistgruppene er det også nødvendig med hemmelighold, men mindre behov for militær disiplin. Grupper av arbeidere for lesing av legal litteratur, eller for organisering av diskusjoner om fagforeningskrav og -spørsmål krever enda mindre hemmelighold, og så videre. Distribusjonsgruppene må tilhøre RSDAP, og kjenne til et visst antall av dets medlemmer og funksjonærer. Grupper som studerer arbeidsforhold og utformer fagforeningskrav trenger ikke nødvendigvis tilhøre RSDAP. Grupper av studenter, offiserer eller kontoransatte som driver med egenstudier i forbindelse med ett eller to partimedlemmer bør i noen tilfeller ikke engang være klar over at disse tilhører partiet osv. Men i ett henseende må vi absolutt kreve maksimal grad av organisering i alle disse avdelingsgruppene, nemlig at hvert partimedlem som tilhører en slik gruppe er formelt ansvarlig for gjennomføringen av arbeidet i gruppen, og er forpliktet til å gjøre alt de kan for at sammensetningen av hver av disse gruppene, hele mekanismen i arbeidet, og innholdet i dette arbeidet, så fullstendig som mulig skal være kjent for SK og SO Dette er nødvendig for at senteret kan ha et komplett bilde av hele bevegelsen, at utvelgelsen til forskjellige partiverv kan gjøres fra en bredest mulig krets av mennesker, for at alle grupper av lignende karakter i hele Russland kan lære av hverandre (formidlet via senteret), og for at advarsler kan formidles i tilfelle agenter, provokatører eller mistenkelige personer blir avslørt. Kort sagt er dette absolutt livsviktig og nødvendig under enhver omstendighet.

Hvordan skal dette gjøres? Ved å sende inn regelmessige rapporter til komiteen, ved å overføre til SO så mye av innholdet i et så stort antall rapporter som mulig, ved å sørge for at medlemmer av sentralkomiteen og den lokale komiteen besøker de forskjellige kretsene, og til slutt ved å gjøre det obligatorisk å overlevere disse kretsenes kontaktlister, dvs. navn og adresse på flere medlemmer av hver krets, for trygg oppbevaring (og til partikontoret til SO og SK). Bare når rapporter blir sendt inn og kontakter blir overlevert, vil det være mulig å avgjøre om et partimedlem som tilhører en gitt sirkel har gjort sin plikt. Kun da vil partiet som helhet være i stand til å lære av hver sirkel som driver praktisk arbeid. Kun da vil arrestasjoner og lignende slutte å spre frykt blant oss, for hvis kontakt opprettholdes med de forskjellige sirklene vil det alltid være lett for en representant fra vår SK å finne erstatninger og umiddelbart få arbeidet gjenopptatt. Arrestasjonen av en komité vil da ikke ødelegge hele maskinen, men bare fjerne lederne, som alltid vil ha kandidater klare. Og la det aldri bli sagt at å sende inn rapporter og kontakter er umulig på grunn av behovet for å opprettholde hemmeligholdet. Når det er ønske om å gjøre det, er det og vil det alltid være mulig å overlevere (eller videresende) rapporter og kontakter, så lenge vi har komiteer, en SK eller et SO

Dette bringer oss til et svært viktig prinsipp for all partiorganisering og all partiaktivitet. Mens størst mulig sentralisering er nødvendig med hensyn til den ideologiske og praktiske ledelsen av bevegelsen og proletariatets revolusjonære kamp, er størst mulig desentralisering nødvendig med hensyn til å holde partiets senter (og dermed partiet som helhet) informert om bevegelsen, og med hensyn til ansvar overfor partiet. Å lede bevegelsen bør overlates til et minst mulig antall av mest mulig homogene grupper av profesjonelle revolusjonære med bred praktisk erfaring. Deltakelse i bevegelsen bør utvides til det størst mulige antall av de mest forskjellige og heterogene gruppene av de mest varierte delene av proletariatet (og andre klasser av folket). Partisenteret bør alltid ha tilgjengelig, ikke bare eksakt informasjon om aktivitetene til hver av disse gruppene, men også så fullstendig informasjon som mulig om deres sammensetning. Vi må sentralisere ledelsen av bevegelsen. Vi må også (og nettopp derfor, siden sentralisering er umulig uten informasjon) så langt som mulig desentralisere ansvaret overfor partiet til dets enkelte medlemmer, til enhver deltaker i dets arbeid og til enhver krets som tilhører eller er tilknyttet partiet. Denne desentraliseringen er en essensiell forutsetning for den revolusjonære sentraliseringen og et essensielt korrektiv til den. Først når sentraliseringen er gjennomført fullt og helt, og når vi har et SO og en SK, vil det være mulig for enhver gruppe, uansett hvor liten den er, å kommunisere med dem – og ikke bare kommunisere med dem, men å gjøre det regelmessig som et resultat av et system som er etablert gjennom mange års erfaring. Først da vil muligheten for alvorlige konsekvenser som følge av en uheldig sammensetning av en lokal komité bli eliminert. Nå som vi nærmer oss reell enhet i partiet og dannelsen av et reelt ledende senter, må vi huske at dette senteret vil være maktesløst hvis vi ikke samtidig innfører maksimal desentralisering både av ansvar overfor senteret og med hensyn til å holde det informert om alle tannhjulene i partimaskineriet. Denne desentraliseringen er ikke noe annet enn den andre siden av arbeidsdelingen som generelt anerkjennes som et av de mest brennende praktiske behovene i vår bevegelse. Ingen offisiell anerkjennelse av en gitt organisasjon som ledende organ, ingen opprettelse av en formell SK vil gjøre vår bevegelse virkelig enhetlig, eller skape et utholdende militant parti, hvis partisenteret fortsetter å være avskåret fra direkte praktisk arbeid av lokale komiteer av den gamle typen, dvs. av komiteer som på den ene siden består av det sedvanlige virvaret av folk, som hver for seg driver med alt mulig slags arbeid, uten å vie seg til noen bestemt type revolusjonært arbeid, uten å påta seg ansvaret for noen spesiell oppgave, uten å fullføre et stykke arbeid når det først er påbegynt, grundig gjennomtenkt og forberedt, og som kaster bort en enorm mengde tid og energi på radikalistisk støy, mens det på den andre siden finnes en stor masse av student- og arbeiderkretser, hvorav halvparten er helt ukjente for komiteen, mens den andre halvparten er like tungrodde og lite spesialiserte, like lite opptatt av å tilegne seg erfaring som profesjonelle revolusjonære eller å dra nytte av andres erfaringer, like opptatt av endeløse konferanser om «alt og ingenting», av valg og av å utarbeide vedtekter, som komiteene selv. For at senteret skal kunne fungere skikkelig, må de lokale komiteene omorganisere seg selv. De må bli spesialiserte og mer «bedriftsaktige» organisasjoner som oppnår virkelig «perfeksjon» innen et eller annet praktisk område. For at senteret ikke bare skal kunne gi råd, overtale og argumentere (som hittil har vært tilfelle), men virkelig dirigere orkesteret, er det nødvendig å vite nøyaktig hvem som spiller hvilken fele, og hvor og hvordan, hvor og hvordan instruksjon har blitt eller blir mottatt om å spille hvert enkelt instrument, hvem som spiller ustemt (når musikken begynner å skurre i øret), og hvor og hvorfor, hvem som bør forflyttes, og hvordan og hvor, slik at disharmonien kan rettes på osv. På det nåværende tidspunkt – dette må sies åpent – vet vi enten ingenting om det reelt interne arbeidet til en komité, bortsett fra dens proklamasjoner og generelle korrespondanse, eller vi har hørt det vi vet fra venner eller bekjente. Det er latterlig å tro at et stort parti kan være i stand til å lede den russiske arbeiderbevegelsen og forberede et generelt angrep på autokratiet, om det undergraver seg selv på denne måten. Antallet komitémedlemmer må kuttes ned. Hver av dem bør, der det er mulig, betros en bestemt, spesiell og viktig funksjon, som den vil bli holdt ansvarlig for. Det må opprettes et spesielt og veldig lite ledende senter. Et nettverk av utøvende funksjonærer må utvikles, som forbinder komiteen med alle store fabrikker, fortsetter den regelmessige distribusjonen av litteratur og gir senteret et nøyaktig bilde av denne distribusjonen og av hele mekanismen i arbeidet. Til sist må det dannes tallrike grupper og sirkler som påtar seg forskjellige funksjoner eller forener personer som står sosialdemokratene nær, som hjelper dem og forbereder seg på å bli sosialdemokrater, slik at komiteen og senteret kan bli kontinuerlig informert om virksomheten til (og sammensetningen av) disse sirklene. Det er etter disse linjene St. Petersburg, og alle de andre komiteene i partiet, bør reorganiseres, og dette er grunnen til at spørsmålet om vedtekter er av så liten betydning.

Jeg har tatt utgangspunkt i en analyse av utkastet til vedtekter for å få frem retningen i forslagene mine tydeligere. Som et resultat vil det, håper jeg, ha blitt klart for leseren at det kanskje faktisk ville være mulig å klare seg uten vedtekter, og erstatte dem med regelmessige rapporter om hver sirkel og om alle aspekter av arbeidet. Hva kan man legge inn i vedtektene? Komiteen veileder alles arbeid (dette er klart som det er). Komiteen velger en utøvende gruppe (dette er ikke alltid nødvendig, og når det er nødvendig, er det ikke et spørsmål om vedtekter, men om å informere senteret om sammensetningen av denne gruppen og kandidatene til den). Komiteen fordeler de ulike arbeidsområdene blant sine medlemmer, og pålegger hvert medlem å rapportere regelmessig til komiteen og å holde SO og SK informert om fremdriften i arbeidet (også her er det viktigere å informere senteret om hvilke oppdrag som er gitt enn å inkludere en bestemmelse i en paragraf i vedtektene som som oftest ikke vil komme til anvendelse på grunn av begrensede krefter). Komiteen må spesifisere nøyaktig hvem dens medlemmer er. Nye medlemmer legges til komiteen ved at denne supplerer seg selv. Komiteen utnevner distriktsgrupper, fabrikkunderkomiteer og visse grupper (hvis du ønsker å ramse dem opp, vil du aldri bli ferdig, og det er ikke noe poeng å ramse dem opp i vedtektene, det er tilstrekkelig å informere senteret om organiseringen av dem). Distriktsgruppene og underkomiteene organiserer følgende sirkler… Det ville være desto mer fånyttes å utarbeide slike vedtekter for øyeblikket, siden vi praktisk talt ikke har noe særlig allmenn partierfaring (og mange steder ingen i det hele tatt) med aktivitetene i de forskjellige gruppene og undergruppene av denne typen. For å tilegne seg slike erfaringer er det ikke vedtekter som trengs, men organisering av partiinformasjon, hvis jeg kan si det på denne måten. Hver av våre lokale organisasjoner bruker nå minst et par kvelder på å diskutere vedtekter. Om hvert medlem i stedet brukte denne tiden til å lage en detaljert og godt forberedt rapport til hele partiet om sin spesielle funksjon, ville det vært hundre ganger bedre for arbeidet.

Og det er ikke bare fordi revolusjonært arbeid ikke alltid tillater en bestemt organisasjonsform at vedtektene er ubrukelige. Nei, en bestemt organisasjonsform er nødvendig, og vi må bestrebe oss på å gi alt vårt arbeid en slik form så langt det er mulig. Det er mulig i mye større grad enn man vanligvis tror. Det kan ikke oppnås gjennom vedtekter, men ene og alene (vi må stadig gjenta dette) gjennom å overføre nøyaktig informasjon til partisenteret. Først da vil vi ha en virkelig organisasjonsform forbundet med virkelig ansvar og (partiintern) informasjonsspredning. For hvem av oss vet ikke at alvorlige konflikter og meningsforskjeller blant oss faktisk ikke avgjøres ved avstemning «i samsvar med vedtektene», men ved kamp og trusler om å «trekke seg»? I løpet av de siste tre eller fire årene av partiets liv har historien til de fleste av våre komiteer vært full av slike interne stridigheter. Det er svært uheldig at denne striden ikke har antatt en bestemt form. I så fall ville det ha vært mye mer lærerikt for partiet og det ville ha bidratt mye mer til erfaringene til våre etterfølgere. Men ingen vedtekter kan skape en slik nyttig og nødvendig klarhet i organisasjonsformen, dette kan bare gjøres gjennom partiintern informasjonsspredning. Under autokratiet kan vi ikke ha noe annet middel eller våpen for partiintern informasjonsspredning enn å holde partisenteret regelmessig informert om hendelser i partiet.

Først etter at vi har lært oss å anvende denne partiinterne informasjonsspredningen i stor skala, vil vi faktisk kunne samle erfaring med hvordan de ulike organisasjonene fungerer. Bare på grunnlag av en slik omfattende erfaring over en periode på mange år vil vi kunne utarbeide vedtekter som ikke bare er papirvedtekter.

Noter

[1] Vi må prøve å få revolusjonære arbeidere som har flest mulig kontakter og det beste «omdømmet» blant arbeidermassene inn i komiteen. – Lenin

[2] Vi må få arbeiderne til å forstå at selv om å likvidere spioner, provokatører og forrædere selvfølgelig noen ganger kan være helt uunngåelig, er det høyst uønsket og feil å sette det i system, og at vi må strebe etter å skape en organisasjon som kan uskadeliggjøre spioner ved å avsløre dem og oppspore dem. Det er umulig å bli kvitt alle spioner, men det er både mulig og nødvendig å skape en organisasjon som både kan spore dem opp og utdanne arbeidermassene. – Lenin

[3] Vi trenger også kampgrupper, der arbeidere som har hatt militær trening eller som er spesielt sterke og spreke, bør tas opp, til bruk i demonstrasjoner, arrangere flukt fra fengsler, osv. – Lenin

[4] Et brev til en kamerat om våre organisatoriske oppgaver var et svar på et brev fra sosialdemokraten A. A. Shneyerson (Jeryoma) fra St. Petersburg som kritiserte måten det sosialdemokratiske arbeidet var organisert på i byen.

Etter arrestasjonen av V. I. Lenin og hans nære medarbeidere i desember 1895 fikk «økonomistene» gradvis kontroll over Forbundet for Arbeiderklassens Frigjøring. I motsetning til de revolusjonære marxistene, som kjempet for opprettelsen av en underjordisk og sentralisert organisasjon av revolusjonære, gikk «økonomistene» vekk fra betydningen av politisk kamp, og gikk i stedet inn for opprettelsen av en bred arbeiderklasseorganisasjon basert på valgprinsippet, med det primære målet å forsvare arbeidernes umiddelbare økonomiske interesser, danne banker for gjensidig bistand og lignende. «Økonomistenes» langvarige kontroll over Kampforbundet satte også sitt preg på dets organisasjonsstruktur. Dets arbeiderklassemedlemmer (den såkalte arbeiderorganisasjonen) ble kunstig adskilt fra de intellektuelle medlemmene. Forbundets klossete organisering var mer tilpasset en fagforeningsform for kamp enn for ledelse av arbeidernes revolusjonære massekamp mot autokratiet og borgerskapet. Kampen mellom iskraittene og «økonomistene» som utviklet seg i Petersburg-organisasjonen, kulminerte i at Petersburg-komiteen i RSDAP gikk over til Iskra-standpunktet sommeren 1902.

«To spørsmål ble reist», ble det rapportert i Iskras nr. 30 av 15. desember 1902, «på et møte som ble holdt i utkanten av St. Petersburg i juni, med deltagelse av arbeidere som representerte alle de fem kretsene i arbeiderorganisasjonen (som utgjorde det høyeste organet i den daværende arbeiderorganisasjonen). Disse spørsmålene var 1) de to retningene i russisk sosialdemokrati: den gamle «økonomistiske» retningen, som hittil hadde vunnet fram i St. Petersburg, og den revolusjonære, representert ved Iskra og Zarya, og 2) organisasjonsprinsipper (såkalt ‘demokratisme’ eller en ‘organisasjon av revolusjonære’). I begge spørsmål uttalte alle arbeiderne seg enstemmig mot ‘økonomisme’ og ‘demokratisisme’ og for Iskra-retningen». 

For å rekonstruere St. Petersburgs kampforbund i tråd med Iskras organisasjonsprinsipper ble det opprettet en komité bestående av representanter for Iskra-organisasjonen, Arbeiderorganisasjonen og St. Petersburg-komiteen. «Økonomistene», med Tokarev i spissen, erklærte imidlertid at de var uenige i Petersburg-komiteens beslutning om å støtte Iskra-standpunktet, dannet den såkalte Arbeidernes Organisasjonskomité og innledet en kamp mot iskraittene. Sistnevnte klarte med støtte fra arbeiderne å beholde sine posisjoner og befeste sin stilling i St. Petersburg-organisasjonen.

Et brev til en kamerat, der Lenin utviklet og konkretiserte sin plan for partiets organisasjon, ble mottatt i St. Petersburg på høyden av kampen mot «økonomistene». Det ble hektografert, kopiert for hånd, og distribuert blant St. Petersburgs sosialdemokrater. I juni 1903 ble det publisert illegalt av det sibirske sosialdemokratiske forbundet under tittelen Om revolusjonært arbeid i organisasjonene til RSDAP. (Et brev til en kamerat). Dette brevet ble utgitt av RSDAPs sentralkomité som en egen pamflett, med forord og etterord av Lenin, som også forberedte pamfletten for pressen. Brevet fikk stor utbredelse i sosialdemokratiske organisasjoner. Politiarkivene for 1902-05 viser at det ble funnet under politirazziaer i Moskva, Riga, Rostov ved Don, Nakhitsjevan, Nikolajev, Krasnojarsk, Irkutsk og andre steder.

Arkivene til SUKPs sentralkomites institutt for marxisme-leninisme inneholder kun første side av manuskriptet til brevet, med følgende påskrift i Lenins hånd: «Til St. Petersburg-komiteen generelt og til kamerat Jerjoma spesielt (fra Lenin)».

Etterord

Redaktørene av Iskra erklærer i sitt nummer 55 at sentralkomiteen og opposisjonen «ble enige om å henvise til glemselen» de fakta som er nevnt i mitt «Brev til Iskra-redaksjonen» («Hvorfor jeg trakk meg fra Iskra-redaksjonen»)[1] Denne uttalelsen fra redaktørene er en unnvikelse som (for å bruke kamerat Axelrods beundringsverdige stil) virkelig er formalistisk, offisiell og byråkratisk. I virkeligheten fantes det ingen slik avtale, som sentralkomiteens utenriksrepresentant klart har uttalt i en brosjyre som ble publisert umiddelbart etter utgivelsen av Iskra nummer 55. Og det kunne ikke funnet sted noen slik avtale, noe som burde være klart for alle som leser mitt brev oppmerksomt, for opposisjonen avviste den «fred og godvilje» som ble tilbudt av sentralkomiteen, hvorav en betingelse absolutt ville ha vært å henvise alt som fortjente det til glemselen. Når redaktørene avviste fredstilbudet og erklærte krig mot det berømte byråkratiet i nr. 63, kan de ha vært så naive at de håpet at den andre siden ville tie om det virkelige opphavet til disse fablene om byråkrati?

Redaktørene ble svært misfornøyde da jeg beskrev den virkelige opprinnelsen til disse fablene som smålig krangling (Literatenge zäink: skribenters krangling). Og det er ingen overraskelse! Men når alt kommer til alt, kan du ikke kvitte deg med dette virkelig ubehagelige faktum ved å komme med sutrende fraser mot det.

Vi tar oss friheten til å stille våre ærede redaktører to spørsmål.

Første spørsmål. Hvorfor blir én person bare lattermild over de mest voldsomme anklagene om å være en autokrat, om å innføre et Robespierre-regime, om å iscenesette et kupp og så videre og så videre, mens andre blir dødelig fornærmet av en forsiktig uttalelse som gjengir fakta og forteller om det faktisk ble satt frem krav om å bli forfremmet til generaler. Så fornærmet faktisk, at de hengir seg til fullstendig «tøvete» snakk om «personligheter», « moralske beskyldninger» og til og med «nedrige» (hvor fikk de det fra??) «motiver»? Hvorfor denne forskjellen, mine gode venner? Ikke fordi «stillingen» til en general er «lavere» enn autokratens, vel?

Andre spørsmål. Hvorfor forklarer ikke redaktørene leseren hvorfor de (i den fjerne fortiden da de tilhørte opposisjonen og virkelig var «i mindretall») uttrykte ønsket om å få visse fakta henvist til glemselen? Tror ikke redaktørene at selve ideen om å ønske prinsipielle forskjeller «henvist til glemselen» er absurd, og ikke kunne ha falt noen rettskaffen person inn?

Så dere ser hvor klønete dere er, mine kjære «politiske motstandere»! Dere ønsket å tilintetgjøre meg med anklagen om at det var jeg som reduserte en prinsipiell strid til en smålig krangel. I stedet har dere bare bekreftet min påstand om den virkelige opprinnelsen til noen av deres «meningsforskjeller».

Redaktørene innrømmer klønete nok at det har vært krangling, men tar seg ikke bryet med å forklare leseren hvor etter deres mening den prinsipielle uenigheten slutter og kranglingen begynner. De overser det faktum at jeg i mitt brev forsøker å trekke en helt klar linje mellom de to. Jeg viser der at den prinsipielle uoverensstemmelsen (som på ingen måte var så dyp at den forårsaket en virkelig divergens) oppsto over paragraf 1 i vedtektene og ble utvidet ved at det iskraittiske mindretallet slo seg sammen med de ikke-iskraittiske elementene mot slutten av kongressen. Jeg viser videre at snakket om byråkrati, formalisme og det øvrige hovedsakelig bare er et ekko av krangler som oppsto etter kongressen.

Redaktørene er sannsynligvis ikke enige i denne demarkasjonslinjen mellom hva som er «prinsipielt» og hva som bør «henvises til glemselen». Hvorfor har de da ikke tatt seg bryet med å si sin egen mening om hva en «korrekt» demarkasjon mellom dem ville være? Er det ikke fordi de ennå ikke har trukket (og ikke kan trekke) noen grense mellom de to sakene i sine egne hoder?

Ut fra artikkelen til vår ærede kamerat Axelrod i det samme nummer 55 av Iskra kan leseren selv bedømme hva denne … manglende evnen til å differensiere fører til, og hva vårt sentrale partiorgan er i ferd med å utvikle seg til. Kamerat Axelrod sier ikke et eneste ord om innholdet i vår kontrovers om paragraf 1 i vedtektene, men begrenser seg til antydninger om «perifere samfunn» som betyr absolutt ingenting for alle som ikke var på kongressen. Kamerat Axelrod har sannsynligvis glemt hvor lenge og inngående vi diskuterte paragraf 1! Men på den andre siden har han utviklet en «teori» om at «flertallet av iskraittene på kongressen var overbevist om at deres hovedoppgave var … å bekjempe den indre fienden». «I møte med denne oppgaven», er vår ærede kamerat Axelrod fast overbevist om, «ble den umiddelbare positive oppgaven overskygget» i flertallets øyne. «Utsiktene til positivt arbeid ble forvist til den dunkle fjernheten i en ubestemt fremtid». Partiet ble stilt overfor den mer presserende «militære oppgaven med å nøytralisere den indre fienden». Og kamerat Axelrod kan ikke finne ord som er sterke nok til å stemple denne «byråkratiske[2] [eller mekaniske] sentralismen», disse «jakobinske» (!!?) planene, disse «bråkmakerne» som «undertrykker og forfølger» folk som «mytterister».

For å demonstrere den sanne verdien av denne teorien – eller rettere sagt av disse beskyldningene mot kongressens flertall om en oppløsende tendens til å undertrykke mytteri (innbilt mytteri, må man anta) og for å ignorere positivt arbeid, trenger jeg bare å minne den glemsomme kamerat Axelrod om ett (til å begynne med) lite faktum. Den 6. oktober 1903, etter gjentatte forhandlinger med medlemmene av mindretallet på grunn av dumheten og uromakeriet i deres boikott, inviterte Plekhanov og jeg offisielt de «mytteristiske» forfatterne (blant dem kamerat Axelrod) til å komme i gang med positivt arbeid. Vi sa til dem offisielt at det var urimelig å trekke seg fra dette arbeidet, om enn det var av personlig irritasjon eller meningsforskjeller (for hvilke vi åpnet spaltene i våre publikasjoner på vidt gap)[3].

Kamerat Axelrod har glemt dette. Han har glemt at hans svar den gang var et blankt avslag, uten noen begrunnelse. Han har glemt at etter hans syn på den tiden, i disse fjerne dagene, var «positivt arbeid henvist til en ubestemt fremtid», en fremtid som først ble en lenge etterlengtet nåtid den 26. november 1903[4].

Kamerat Axelrod har ikke bare «glemt» dette, men ville generelt foretrekke, ville han ikke, at slike «personligheter» ble «henvist til glemselen».

Å påpeke overfor mindretallet at de i månedsvis har forstyrret partiet, neglisjert positivt arbeid og lagt beslag på en enorm andel av sentralkomiteens energi med sin krangling, er å hengi seg til «personligheter», kaste om seg med moralske beskyldninger og redusere en kamp mellom tendenser til en krangel. Slik er det ikke plass til i sentralorganets spalter.

Men å anklage partikongressens flertall for å ha våget å kaste bort tid ved å forhandle med «mytteristene», for å ha forstyrret partiet ved sin kamp mot (imaginære) uroelementer, det er en prinsipiell forskjell, som Iskras spalter bør være «reservert» for. Er ikke dette ditt syn, ærede kamerat Axelrod?

Det er mulig at selv i dag, hvis kamerat Axelrod ser seg rundt, vil han finne mange eksempler på at også minoritetens praktiske arbeidere forviser «positivt arbeid» til den dunkle fjernheten i en dog ønskelig, men like fullt ubestemt fremtid.

Nei, det ville vært klokere om du ikke sa noe om flertallets og mindretallets holdning til positivt arbeid! Det hadde vært klokere å ikke ta opp et emne som for eksempel en fabrikkarbeider i byen – – omtaler som følger i et brev til meg:

«Kjære kamerat

Vi har blitt informert i det siste, det vil si siden den andre partikongressen, at sentralkomiteen ikke ble valgt av kongressen enstemmig, at kongressen delte seg i to over forholdet mellom sentralorganet og sentralkomiteen, og at det oppsto et såkalt flertall og mindretall. Dette traff oss som et forferdelig knusende slag, fordi hele spørsmålet om forholdet mellom sentralorganet og sentralkomiteen var noe helt nytt og uventet for oss. Før kongressen hadde det aldri blitt reist, ikke bare i sirkler eller møter, men så vidt jeg kan huske heller ikke i litteraturen. Dette faktum at det ikke ble sagt noe om det før kongressen, er det jeg ikke kan forstå. Hvis vi skal anta at spørsmålet ikke eksisterte i det hele tatt, må det innrømmes at kameratene som arbeidet så hardt for å forene partiet ikke hadde en klar idé om dets organisasjon, det vil si, dets struktur. Men det er helt utelukket, for spørsmålet som nå har splittet partiet viser klart og tydelig at oppfatningene om partistrukturen faktisk eksisterte, og at de ikke var samstemte. Men om det forholdt seg slik, hvorfor ble det dekket over? Det er den første tingen jeg vil si. Det andre er at når det kommer til spørsmålet i seg selv, spør jeg meg: hvilken partistruktur vil sikre at dets tendens er ortodoks? Og umiddelbart slår det meg en annen viktig sak. Ved siden av partistrukturen, har vi sammensetningen av ledelsen. Altså, om lederne er ortodokse, vil partiets tendens være ortodoks, men om de er opportunister, så vil partiet også bli opportunistisk. Nå, med dette i mente, og med kjennskap til partiledelsens sammensetning, er jeg definitivt for at sentralorganet står over sentralkomiteen i den ideologiske veiledningen av partiet. Det som gjør meg desto mer positivt innstilt til dette, er forholdene i Russland. Uansett hvor ortodoks sentralkomiteen måtte være, siden den arbeider i Russland kan den ikke være trygg mot arrestasjoner, og dermed mot å miste sin ortodoksi, uansett egne ønsker, fordi etterfølgere ikke alltid er det samme som folkene de etterfølger. Enhver kamerat som har arbeidet i en komité, uansett for hvor lang tid, kjenner til eksempler på at selv den beste komiteen erstattes som følge av en av de mange mulige tilfeldige omstendighetene, med en dårlig komité, og vice versa. Men med sentralorganet er det en ganske annen sak. Det fungerer under andre forhold (siden det vil lokaliseres i utlandet), noe som sikrer lengre eksistens og dermed en mulighet til å forberede verdige etterfølgere. Men jeg vet ikke, kamerat, om dette spørsmålet kan avgjøres en gang for alle, altså, ved å la sentralorganet alltid stå over sentralkomiteen, eller sentralkomiteen over sentralorganet. Jeg tror ikke det er mulig. Ta en sak som denne: tenk deg at personellet i sentralorganet endres, og går fra å være ortodokse til å være opportunistiske, som i tilfellet med Vorwärts[5] i Tyskland. Kan det da tillates å ha den høyeste rangen innen ideologisk lederskap? Hva ville vi som er skolert i den ortodokse ånden gjøre om dette hendte, måtte vi godta det? Nei, det ville være vår plikt å frata det sin rett til å være overordna og gi denne retten til et annet organ. Og om dette av en eller annen grunn ikke ble gjort, av hensyn til partidisiplinen eller noe annet, ville vi alle fortjene å bli kalt forrædere mot den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen. Dette er slik jeg ser på saken, og jeg kan ikke i det hele tatt si meg enig i at en avgjørelse er tatt for alltid, slik noen kamerater gjør.

Det jeg slett ikke kan forstå er den kampen som nå utspiller seg mellom flertallet og mindretallet, og den ser feil ut for mange av oss. Hør, kamerat, er det en naturlig tilstand når alle krefter anvendes til å reise rundt til komiteene med eneste hensikt å snakke om flertallet og mindretallet? Jeg vet virkelig ikke. Er dette spørsmålet virkelig så viktig at alle krefter bør settes av til det, og at folk bør se på hverandre praktisk talt som fiender som følge av det? For det er dette det koker ned til. Om en komité for eksempel består av tilhengere av den ene leiren, da vil ingen fra den andre leiren tilslutte seg denne, uansett hvor klar han er til å arbeide. Han vil faktisk ikke bli med, selv om han er avgjørende for arbeidet og det blir skadelidende uten ham. Jeg forsøker ikke å si, selvsagt, at kampen om dette spørsmålet skal oppgis fullstendig. Nei, jeg mener bare den burde føres på en annen måte og at den ikke må lede oss til å glemme vår hovedoppgave, som er å propagandere for sosialdemokratiske ideer blant massene. Om vi glemmer dette berøver vi partiet vårt dets styrke. Jeg vet ikke om det er rettferdig eller ikke, men når jeg ser folk trampe interessene til arbeidet ned i søla og fullstendig glemme dem, så kaller jeg dem politiske intrigemakere. Det smerter virkelig og det fyller en med bekymring for arbeidet, når en ser at de personene som er ansvarlig for det, bruker tiden sin på noe annet. Når en ser dette, spør en seg selv, er vårt parti dømt til evinnelige splittelser over slike bagateller? Er vi ute av stand til å føre intern og ekstern kamp samtidig? Hva er vitsen med å ha kongresser om vedtakene deres ignoreres og alle bare gjør det de har lyst til, og sier at kongressens vedtak var feil, at sentralkomiteen er ineffektiv og så videre. Og dette gjøres av de personene som før kongressen alltid ropte på sentralisering, partidisiplin og så videre, men som nå vil vise, ser det ut til, at disiplin bare er til for vanlige dødelige, og ikke for de på toppen. De ser ut til å glemme at deres eksempel har en forferdelig demoraliserende effekt på uerfarne kamerater. Allerede hører vi arbeiderne klage igjen på at de intellektuelle glemmer dem på grunn av uenigheter dem imellom. Allerede slipper de mest impulsive oppgitt det de har i hendene, og de ikke vet hva de skal gjøre. Hittil har all denne sentraliseringen vært ingenting annet enn ord. Alt en kan håpe på er at fremtiden vil bringe en endring til det bedre.»[6]

Noter til etterordet

[1] Se s. 119-25 i denne utgaven. – Red.

[2] Forresten vil jeg at redaktørene skal merke seg at pamfletten min kommer ut med det «vedtatte stemplet». Som en overbevist sentralist adlyder jeg «prinsippene» som er fastsatt av vårt sentralorgan, som i sitt nummer 55 har innført en seksjon der partiets publikasjoner blir vurdert ut fra deres «stempel» (som et bidrag til kampen mot formalismen). – Lenin

[3] Se s. 354-55 i dette bindet. – Red.

[4] Det var den 13. (26.) november 1903 at Plekhanov tok opp mensjevikene Martov, Axelrod, Zasulitsj og Potresov Iskras redaksjon.

[5] Vorwärts (Fremad) – det daglige sentralorganet til Tysklands Sosialdemokratiske Parti. Opprinnelig grunnlagt i 1876 i Leipzig. Forbudt i henhold til antisosialistloven, men i januar 1891 ble utgivelsen gjenopptatt i Berlin som etterfølger til Berliner Volksblatt (Berlins Folkeblad, grunnlagt i 1884), med Wilhelm Liebknecht som redaktør. Engels kjempet i spaltene til Vorwärts mot enhver manifestasjon av opportunisme, men på slutten av nittitallet, etter Engels’ død, falt avisen i hendene på partiets høyrefløy, og trykket fra da av regelmessig skriftene til opportunistene som dominerte i den tyske sosialdemokratiske bevegelsen og den andre internasjonalen. Vorwärts ga et tendensiøst bilde av kampen mot opportunisme og revisjonisme i RSDAP, og støttet økonomistene og senere, etter splittelsen i partiet, mensjevikene. I reaksjonsårene som fulgte etter nederlaget for den russiske revolusjonen i 1905-07 publiserte den ærekrenkende artikler skrevet av Trotskij, samtidig som den nektet Lenin og bolsjevikene muligheten til å imøtegå ham og gi en objektiv redegjørelse for tilstanden i partiet.

Under første verdenskrig inntok Vorwärts et sosialsjåvinistisk standpunkt. Etter den store sosialistiske oktoberrevolusjonen i Russland ble det en av de viktigste kildene til antisovjetisk propaganda. Utgivelsen opphørte i 1933.

[6] Forfatteren av dette brevet var arbeideren N. Y. Vilonov, medlem av Jekaterinoslav-komiteen i RSDAP. Lenin svarte på brevet 9. (22.) desember 1903.