Hva er konsekvent antiimperialisme?

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

I kjølvannet av landsmøtet i Rødt, og partiets tilslutning til en avtale med alle andre partier på Stortinget om å sende våpen til Ukraina, kan vi spørre oss: Hva er egentlig konsekvent antiimperialisme?

Begge sider i våpendebatten i Rødt, kaller seg antiimperialister. Den ene siden er mot å sende våpen via NATO, fordi de er mot ikke bare russisk imperialisme, men også NATO-landenes imperialisme, og for fred så raskt som mulig. Den andre siden er for å sende våpen, fordi de er mot russisk imperialisme og for nasjonenes rett til å forsvare seg mot invasjon og okkupasjon. Begge hevder de står for en form for antiimperialisme.

Men, slik er det egentlig ikke. Ingen av sidene har lagt en konsekvent antiimperialisme til grunn for sitt standpunkt, uansett om man kan føle sympati for enkelte argumenter fra begge hold. Den peruanske marxist-leninisten Mariátegui slo i sin tid fast at vi må være antiimperialister fordi vi er marxister, og ikke marxister fordi vi er antiimperialister. Vi må legge marxismen til grunn for en sann antiimperialisme. Dette virker dessverre fraværende hos de fleste som deltok i debatten i Rødt.

Den marxistiske definisjonen av imperialisme

Ved hjelp av marxismen har formann Mao definert fire grunnleggende motsigelser i imperialismen. Dette er i tråd med den politiske læreboka i politisk økonomi fra Sovjetunionen, som opererer med tre viktige motsigelser, og formann Mao og KKP baserte seg på Lenins definisjon av imperialismen når de analyserte verden. Marxistene anvender begrepet imperialisme for å beskrive kapitalismens høyeste stadium. Imperialismen er kapitalismen når denne har utviklet seg til monopolistisk, råtnende og døende kapitalisme. Imperialismen deler verden i to: en håndfull imperialister på den ene siden, som undertrykker og utbytter det store flertallet av nasjoner og folk på den andre siden.

Formann Mao slår fast at hovedmotsigelsen i verden på 1960-tallet gikk mellom imperialistmaktene på den ene siden og de undertrykte nasjonene på den andre. Dette er hovedmotsigelsen også i dag, og det er og må være den viktigste motsigelsen i hele den lange tidsperioden vi lever innenfor. Marxister og konsekvente antiimperialister må likevel ikke glemme de andre grunnleggende motsigelsene: interimperialistiske, borgerskap-proletariat, og kapitalistiske land mot sosialistiske land. Den siste av disse er i dag bare en motsigelse i historien og ideologien, da det ikke finnes noen sosialistiske land. Med tanke på Ukraina er særlig de interimperialistiske motsigelsene viktige å også ta med i betraktning, altså motsigelsene imperialistene imellom. Konkret i dette tilfellet: Motsigelsen mellom USA-imperialismen og russisk imperialisme, samt særlig involveringen fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Kina.

Imperialisme er ikke bare å invadere eller krige. Imperialismens basis er den imperialistiske økonomien. Dette altså helt i tråd med marxismen, som slår fast at produksjonen er det grunnleggende, basisen, i samfunnet. Imperialistisk profitt, direkte eller indirekte, er både grunnlaget for og formålet med imperialistisk krig. Det er derfor Lenin sier at imperialisme ikke er en valgt politikk. Imperialismen deler verden i to: er ikke landet undertrykka og utbytta, så er det imperialistisk. Det imperialistiske systemet er en organisering av utbyttinga hvor en liten håndfull imperialister utbytter det store flertallet av verdens land og folk. Det er denne utbyttinga, og ingenting annet, som er aksen hele det imperialistiske systemet dreier rundt, men utbyttinga skjules og tåkelegges systematisk. Dette er typisk for kapitalismen. Utbyttinga skjules alltid med at varer og arbeidskraft alltid betales «fullt ut». Dermed kan imperialister som USA, eller for den saks skyld Kina og Russland, skjule at de utbytter andre land, ved at de «bare» driver handel. Denne tilsløringen skaper problemer for enkelte, men bør være lett å gjennomskue for de som har den minste kjennskap og tillit til marxismen.

Imperialistlakeier bekjemper ikke imperialismen

Videre må man forstå at nasjonale frigjøringsbevegelser som underkaster seg imperialister blir verktøy for imperialismen. Det gjelder også når dette er en «taktikk» for å bekjempe hovedfienden. Dermed mister disse karakteren av å være nasjonal frigjøringsbevegelse. De slutter å reelt sett være nasjonale frigjøringsbevegelser. De blir leiesoldater og lakeier for en imperialist mot en annen. Assad-regimet i Syria er en lakei for russisk imperialisme. Dette sviket mot sin egen undertrykte nasjon gjør disse borgerlige kreftene fordi det tjener dem selv og deres klasseinteresser. De siste hundre årene gir utallige eksempler på nasjonale bevegelser som selger seg til imperialister som «taktikk», og dermed selger landet sitt til disse imperialistene. Dette fører ikke til frigjøring, men bare nye former for slavebinding. Lakeiene for imperialismen bidrar bare til å legge folket i nye imperialistiske lenker.

Konsekvente antiimperialister kan ikke akseptere en slik «taktikk», fordi det ikke tjener strategien for nasjonal frigjøring. Denne «taktikken» fører tvert om bare fra en form for slavebinding til en annen form. Det kunne kanskje sammenlignes med om arbeidere skulle «løse» problemet med utbytting ved å si opp jobben i en bedrift, for å begynne å jobbe i en annen.  Det er ikke antiimperialister i Norge sin oppgave å veilede frigjøringskamp i andre land, og vi må særlig være på vakt mot eurosentrisme og imperialistisk sjåvinisme i slike spørsmål, men vi har plikt til å ikke støtte noen imperialister eller imperialistlakeier. Særlig må vi vokte oss for støtte «vår egen» imperialists lakeier. Antiimperialister i Norge må også særlig være på vakt mot å støtte lakeier for USA-imperialismen, verdens eneste supermakt og Norges nærmeste allierte. Norske borgerlige medier vil igjen og igjen løfte frem slike krefter som «demokrater» og «frigjøringshelter». Dette er et borgerlig narrativ for å løfte frem de som underlegger seg «riktig» imperialisme. Det vil alltid, med nødvendighet, skapes et sterkt press fra norske borgerlige medier for å støtte allierte av norsk imperialisme og yankee-imperialisme.

Vi sier «underlegge seg», og vi forstår det slik at bevegelser under borgerlig ledelse faktisk ikke kan annet enn å underlegge seg imperialistene. De evner ingen virkelig taktisk manøvrering. De har ikke den selvstendigheten som skal til. Når de bekjemper én imperialist, underkaster de seg en annen. De lever av profitten, og borgerskapets andel av profitten i undertrykte land, kommer av deres forbund med imperialister.

Dette gjelder for eksempel både den palestinske bevegelsen under ledelse av korrupte Fatah, og den kurdiske bevegelsen under ledelse av PKK. Disse partiene representerer overklassene – borgerskapet og føydalherrene – i sine nasjoner. Den nasjonale frigjøringskampen er helt rettferdig og riktig, men disse partienes klassekarakter gjør at de stadig forråder eget folk. Dette skjer enten gjennom kompromisser med fienden (som i Oslo-avtalen) eller ved å gå i direkte forbund med imperialismen, slik PKK/PYD gjorde i Syria. Dette er viktig for marxister å se, selv om hovedsaken for konsekvente antiimperialister er å støtte nasjonal frigjøringskamp mot imperialismen, ikke å behandle motsigelser innad i de undertrykte nasjonene. Vi må støtte den nasjonale bevegelsen i Palestina, Kurdistan og andre land, men vi må gjøre det uten å bli nyttige idioter for reaksjonære klasser, og ved å opprettholde vårt standpunkt om at i dag er det bare proletariatet, gjennom sitt parti: kommunistpartiet, som kan lede undertrykte nasjoner til selvstendighet. Denne veien går gjennom nydemokratisk revolusjon, og ingenting annet.

Støtt den nasjonale frigjøringskrigen, ikke Zelenskiy-regjeringen

Når dette er sagt, og når vi legger disse betraktningene til grunn, ender vi med to konklusjoner som står i strid med begge sider i «våpendebatten» i Rødt. For det første konkluderer vi med at vi må støtte den ukrainske nasjonale frigjøringskrigen konkretisert i væpna motstand mot russisk imperialisme. Hovedmotsigelsen i Ukraina er motsigelsen nasjon-imperialisme, og en konsekvent antiimperialisme må konsekvent og uten forbehold støtte den nasjonale motstandskampen. Dermed er ikke vårt krav «fred nå» eller å oppfordre begge «parter» til å «besinne seg». For det andre konkluderer vi med at vi ikke kan støtte NATO-organisert våpenstøtte til USAs lakei Zelenskiy fra den norske imperialistiske staten og kapitalen. Norsk imperialisme har, som juniorpartner for USA-imperialismen, sin egen agenda overfor Ukraina. Denne agendaen tjener ikke den ukrainske nasjonen, og NATO-våpnene kommer med en stor prislapp. Konkret må Ukraina faktisk betale tilbake store lån de har fått og militærapparatet deres omstruktureres i tråd med USAs interesser (gjennom NATO). Mer indirekte vil Ukrainas økonomi og en eventuell oppbygging domineres av selskaper fra USA og andre imperialistiske stormakter, russisk kapital presses ut, og det vil åpnes store muligheter for å utbytte det ukrainske folket på over 30 millioner, og de rike naturressursene (jordbruk, mineraler og petroleum).

Dette standpunktet er konsekvent, og helt i tråd med standpunktet antiimperialister lenge har tatt, for eksempel overfor Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria og andre land som har vært under angrep av imperialismen. Det blir feil å trekke inn Spania i 1936 eller Vietnam i 1966 for å underbygge støtte til Zelenskiy, slik flere delegater på landsmøtet til Rødt gjorde i den såkalte «våpendebatten». En av de som gjorde dette var Rød Ungdoms leder. Hun tok Nordahl Grieg til inntekt for sitt syn. Hans hjertesukk i 1937, da han skrev «Hvorfor får vi aldri i våre hender et maskingevær eller en luftvernkanon fra det demokratiske norden for å anvendes mot demokratiets fiender?», i Spanias skjebnekamp mot fascismen, ble et argument for å sende våpen til Zelenskiy. Dette er samme «analyse» som Arbeiderparti-medlemmet Jonas Bals legger for dagen, når han hevder at krigen i Ukraina er parallell med opptakten til 2. verdenskrig, og at den i essens er en strid mellom demokrati og fascisme.

Også konsekvente antiimperialister må gjøre en konkret analyse av den konkrete situasjonen. Den spanske borgerkrigen var et forspill til andre verdenskrig, som fra begynnelsen var en antifascistisk frigjøringskrig. Denne krigen konkretiserte seg i forsvaret av en folkefront hvor kommunistpartiet deltok. Den spanske folkefrontregjeringen hadde støtte av verdens eneste sosialistiske land, Sovjetunionen. Den kommunistiske internasjonalen organiserte de internasjonale brigadene i Spania. Zelenskiy på sin side har forbudt en rekke partier som kaller seg kommunistiske. Kommunistiske symboler forbys og antifascistiske monumenter blir revet ned. Nazistiske paramilitære grupper i Ukraina er formelt blitt inkorporert i den ukrainske hæren, og kriger på fronten med nazistiske symboler. Deres fremste helt, Stepan Bandera, deltok i det organiserte folkemordet på jøder og på antifascister under andre verdenskrig. 

Zelenskiy-regjeringen er ikke utsatt for våpenembargo fra vestlige land som folkefrontregjeringen i Spania. Slett ikke! Verdens eneste supermakt, USA, har donert 25 milliarder dollar i våpenstøtte til Ukraina. Altså over en kvart billion norske kroner. Andre NATO-land lar det formelig regne krigsmateriell over Zelenskiy. Er det virkelig vanskelig å se forskjellen på dagens Ukraina og Spania på 1930-tallet? Også Vietnamkrigen var noe helt annet. Denne rettet seg først mot Frankrike og så mot USA, var ledet av de vietnamesiske kommunistene og ble støttet av Folkerepublikken Kina. Proletariatet deltok politisk, gjennom sitt parti, i frigjøringsfronten i både Spania og Vietnam. Slik er det ikke i Ukraina. Den spanske borgerkrigen var en krig mot Hitler-Tyskland. Borgerlige medier, med apologeter som Jonas Bals som våpendragere, forsøker å fremstille Putin som vår tids Hitler. Dette er ikke mer sant enn da Milosevic og Saddam Hussein ble demonisert på samme vis. Vi er de mest iherdige motstandere av reaksjonære av denne typen – Saddam Husseins fascistiske Baath-parti sto bak folkemord på tusener og atter tusener av kommunister – men det er slik Dante illustrerte i sin Guddommelige komedie: det er grader i helvete. Alle reaksjonære er ikke Hitler. Om vi likevel skal trekke paralleller, er det USA-imperialismen og dens allierte som har begått de villeste og mest brutale folkemordene de siste 70-80 årene. Det er USA, ikke Saddam Hussein, som står ansvarlig for Irak-krigen og mer enn 1 million døde irakere – ifølge FN.

Prinsippet om å støtte den rettferdige nasjonale motstandskampen er det samme overalt, men forskjellige politiske bevegelser må behandles ulikt. Vi ser jo at Rødt-medlemmene som vil støtte våpen til Zelenskiy, også egentlig foretar en slik differensiering. De har jo ikke foreslått å sende våpen til noen andre. Ikke Gaddafi, ikke Assad, ikke Hamas, Hizbollah eller Taliban. Selv ikke PKK eller PFLP har de foreslått å sende våpen til. Man kan hevde at det er fordi ingen av disse har bedt Norge om våpen, og det er mulig, men flere av dem har jo mottatt militær bistand fra forskjellige hold. Det er jo ikke slik at disse nødvendigvis ville takket nei til våpen fra Norge, om dette var et reelt alternativ. Uansett: vi kan ikke desertere fra å gjøre en konkret analyse, selv om vi har prinsipper. Prinsippene er ingenting verdt, om de ikke omsettes i politisk praksis, om de ikke konkretiseres i tråd med revolusjonær strategi og taktikk. En politisk eller militær støtte til en bevegelse, må i det minste basere seg på sammenfallende politiske mål. For revolusjonære må i det minste ha en taktisk begrunnelse der taktikken tjener en revolusjonær strategi.

For konsekvent antiimperialisme og revolusjonær taktikk

Det blir åpenbart at flertallet på partiet Rødts landsmøte ikke legger slike vurderinger til grunn. De baserer seg verken på en marxistisk analyse av imperialismen, et konsekvent antiimperialistisk standpunkt eller en revolusjonær strategi. De baserer seg først og fremst på følelser, og disse følelsene virker sterkt preget av dagens politiske og mediale klima. Å føle hat mot en imperialistisk aggressor, mot den russiske imperialismen, er ikke bare rett og rimelig, det er en riktig og rettferdig følelse vi deler fullt ut. Men denne følelsen kan likevel ikke erstatte en politisk analyse. 

Dernest baserer mange av Rødt-politikerne seg nok også på et ønske om å være en del av den politisk spiselige konsensusen i Norge. Partiledelsen ønsker sterkt å samarbeide med Arbeiderpartiet, konkret vil de ha samarbeidsavtaler i alle store norske byer etter høstens valg. Da blir våpenmotstanden og NATO-hetsen mot partiet vanskelig å bære. 

Objektivt sett må vi slå fast at hoveddrivkraften for partiets linjeskifte er å tilpasse seg til interessene til norsk imperialisme. Partiet har evnet å «holde hodet kaldt» overfor krigene i Jemen, Etiopia, Syria, Libya, Afghanistan og så videre. Dette er faktisk langt mer brutale kriger, med hittil langt større humanitært katastrofale konsekvenser, enn det vi ser i Ukraina. Saudi Arabia, en nær venn og alliert av USA og Norge, står ansvarlig for en folkemorderisk krig i Jemen, hvor mer enn 200 000 barn har dødd som følge av krigsrelatert sult og nød. Ukraina står ikke i en særstilling med tanke på brutalitet, for langt flere er myrdet eller sultet ihjel i disse andre krigene. Forskjellen er bare i hvor krigen finner sted (Europa), hvem som er aggressor (NATOs motstander i Russland) og hvordan norsk imperialisme tilnærmer seg krigen (da den for en gangs skyld ikke er på angripersiden). Dette skriver vi, selv om vi ikke vil skyve under en stol, at krigen er omfattende og brutal, at russisk imperialisme har begått folkemorderiske overgrep, og at vi ser den som et vendepunkt i vår samtid. Vi kjemper så iherdig vi kan mot den russiske imperialistiske angrepskrigen, og den revolusjonære bevegelsen har gjennomført en rekke aksjoner og markeringer i den anledning, men dette skjer og har skjedd uten å forkaste prinsippet om en konsekvent antiimperialisme.

Som veiledning mener vi en konsekvent antiimperialisme forutsetter fem punkter:

• Å forstå imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, og ikke en valgt politikk.
• Å uten forbehold støtte nasjonal frigjøringskamp mot imperialismen.
• Å avvise all imperialisme, å aldri underordne seg en imperialist mot en annen.
• Å særlig bekjempe «sin egen» imperialisme, samt hovedfienden til verdens folk.  
• Å basere seg på marxismen og anvende revolusjonær taktikk på grunnlag av revolusjonær strategi, for å ikke bli en nyttig idiot for fienden.

Legger man dette til grunn, står en konsekvent antiimperialisme i klar motstrid til å støtte den norske imperialismens våpendonasjoner til USA-lakeiene i Kiev.