Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den østerrikske kommunisten Alfred Klahr forfattet teksten «Om det nasjonale spørsmålet i Østerrike» fra 1937, som behandlet et brennende spørsmål på den tiden: skulle Østerrike bevare sin uavhengighet eller innlemmes i Tyskland?
Teksten er aktuell den dag i dag, fordi den forklarer det marxistiske synet om at nasjoner oppstår og går under. Basert på Stalins klassiske definisjon, viser Klahr konkret gjennom eksemplene Østerrike og Tyskland, hvordan nasjonene formes og konstitueres i en historisk prosess – av historisk nødvendighet og tilfeldighet, og hvordan fremveksten av nasjonen er en del av fremveksten av borgerskapet og det borgerlige samfunnet.
Om Alfred Klahr
Alfred Klahr var en østerriksk kommunist og journalist som ble myrdet av nazistene i 1944. Klahr arbeidet i kommunistpartiets avis Rote Fahne gjennom mange år, til denne ble forbudt i 1933. Klahr reiste i eksil, og han var lektor ved den internasjonale Leninskolen i Moskva fra 1935 til 1937. Her skrev han artikkelen «Zur nationalen Frage in Österreich» («Om det nasjonale spørsmålet i Østerrike»). Artikkelen ble publisert i det teoretiske tidsskriftet til Østerrikes Kommunistiske Parti (KPÖ) og la grunnlaget for partiet selvstendige standpunkt i frigjøringskrigen mot den nazistiske okkupasjonen.
Klahr oppholdt seg siden i Tsjekkia, Belgia, Frankrike og Sveits, hele tiden som kommunistisk militant for KPÖ, men ble i 1942 pågrepet i Sveits og utlevert til Vichy-Frankrike. Herfra ble han sendt direkte til Auswitz. Den kommunistiske organiseringen i leiren klarte å iverksette en rømning, slik at Klahr havnet på frifot, men han ble pågrepet av SS i Warszawa og henrettet i juli 1944.
Om det nasjonale spørsmålet i Østerrike
Teksten «Zur nationalen Frage in Österreich» er skrevet i 1937, og det aktuelle spørsmålet var hvorvidt Østerrike skulle bevare sin selvstendighet eller om landet skulle innlemmes i Tyskland. Dette var etter Hitlers maktovertagelse, men før nazistenes okkupasjon av Østerrike («Anschluss»).
Klahr legger frem hvordan Østerrikes Kommunistiske Parti har tatt standpunkt for Østerrikes selvstendighet. Han skriver at i 1848 var ideen om et samlet «Stor-Tyskland» revolusjonær, at Marx var for den (og Engels kjempet med våpen i hånd for å realisere dette), men at denne samlingsideen per 1937 var blitt reaksjonær. Klahr skriver at bevegelsen for denne samlingen var blitt et uttrykk for Hitler-fascismens imperialistiske ambisjoner.
Klahr skriver at det nasjonale spørsmålet i Østerrike skiller seg fra hvordan det nasjonale spørsmålet stilte seg i Danzig (polsk: Gdansk) og Saarland, fordi Østerrike aldri har vært en del av det tyske riket. Østerrikerne er en av de tyske stammene, skriver Klahr, men ikke en del av den tyske nasjonen. Nasjonen er ikke bare et lingvistisk og kulturelt fellesskap, understreker Klahr, og viser til Stalins klassiske definisjon av en nasjon. Klahr slår fast at ideen om nasjonen som rent språk- og kulturfellesskap er et falskt konsept, som man blant annet finner hos den østerrikske sosialdemokraten Otto Bauer. Klahr skriver at man i essens finner samme forestilling hos alle slags reaksjonære og borgerlige teoretikere. Klahr skriver at disse teoriene har det til felles at de er idealistiske og ahistoriske.
Klahr forklarer at begrepet «folkestamme» er et etnografisk konsept, mens nasjon er et historisk konsept. Formasjonen, altså dannelsen, av nasjoner er først mulig (og nødvendig!) med kapitalismen. Klahr henviser til Stalin og trekker frem USA–England og serbere–kroater som konkrete eksempler på nasjoner som langt på vei deler språk og kultur, men likevel er ulike nasjoner. To forskjellige nasjoner kan ha felles språk eller felles kultur. Stalins definisjon, med nasjonen som et historisk oppstått stabilt fellesskap av mennesker på grunnlag av fire kriterier (felles språk, territorium, økonomi og psykisk egenart uttrykt i kultur), er den eneste marxistiske skriver Klahr.
Klahr slår fast at vi må vektlegge territorium og økonomi, ikke bare språk og kultur, og sier at tyskerne i Tyskland og Østerrike ikke har hatt disse felles. De har levd i adskilte riker med adskilt økonomi. Den konkrete historiske realiteten har, ifølge Klahr, ført til dannelsen av to distinkt adskilte nasjoner. Han viser igjen til Stalin og hans eksempel med Georgia, som først ble dannet med kapitalismen. En forent tysk nasjon har aldri hittil eksistert, skriver Klahr, av historiske årsaker.
Klahr polemiserer mot sosialdemokraten Otto Bauer og hans idealisme, hvor det ideologiske aspektet ved nasjonen anses å være det primære, og ikke territoriet eller det økonomiske grunnlaget, som faktisk, i henhold til marxismen, er basis for ideologien. Klahr siterer Stalin på at det ikke finnes ett enkelt karaktertrekk som utgjør en nasjon, men en totalsum av slike. I tilfellet Østerrike henviser Klahr til det særegne økonomiske livet og de særegne livsvilkåra til østerrikerne. Her kan vi skyte inn at deler av Josef Stalins klassiske verk om marxismen og det nasjonale spørsmålet, er viet polemikk mot Otto Bauer og hans linje for «kulturelt autonomi». Klahr slår også fast at Otto Bauers konsept også er helt ahistorisk. Stalin har slått fast at Bauer forveksler det etnografiske konseptet stamme med den historiske kategorien nasjon. Her forenes Bauers konsept med borgerlige konsepter, skriver Klahr. For disse er nasjonen et språk- og kulturfellesskap og/eller det handler om blod og opphav. På grunnlag av dette finnes en borgerlig-idealistisk forvirring i forståelsen av nasjonen.
Klahr skriver at østerrikerne er tyskere etnografisk sett, men ikke nasjonalt. Han bruker også tatarene i Sovjetunionen som fantes både på Krim-halvøya og i den autonome tatarrepublikken. Han skriver at det er snakk om to nasjoner, men at begge er tatarer. Klahr viser også til at Volga-tyskerne i Sovjetunionen, er tyskere (av språk og opphav), men ikke en del av en tysk nasjon. Klahr skriver at østerrikere verken er engelske eller franske – de har tysk språk og tysk kulturelt opphav. De er en tysk stamme, skriver han, men i likhet med de tyske sveitserne er de ikke en del av den tyske nasjonen.
Klahr understreker igjen at en forent tysk nasjon aldri har eksistert. Østerrikerne har levd under særegne økonomiske og politiske forhold, adskilt fra de øvrige tyskerne. Klahr slår fast at hvor langt nasjonsdannelsesprosessen er utviklet bare kan avdekkes med konkret undersøkelse av historien. I 1848 var det et revolusjonært mål om å forene tyskerne ved å marsjere tvers gjennom dynastiene Habsburg og Hohenzollern. Disse familiedynastiene hadde kronen i henholdsvis keiserriket Østerrike-Ungarn og kongedømmet Prøyssen. Revolusjonen feilet og ble slått tilbake av reaksjonen. Krigen i 1866, hvor de to dyanstiene var på hver sin side, konsoliderte skillelinjen som lenge hadde vært i ferd med å dannes – et skille mellom de østerrikske tyskerne og øvrige tyskere. Under prøyssisk ledelse ble keiserriket Tyskland etablert i 1871, uten de tyske østerrikerne. Her skriver Klahr at det tysk-østerrikske borgerskapet vendte seg vekk fra den tyske samlingen, og gjorde felles front med føydaladelen i Østerrike-Ungarn, med mål om å utbytte alle de ikke-tyske folkene og regionene i riket. Østerrike-Ungarn omfattet en rekke land og folkegrupper rundt Donau-elva, deriblant store deler av Balkan. Deres interesse av å utbytte disse områdene, veide tyngre enn muligheten for tysk samling.
Klahr beskriver videre en særegenhet ved Østerrike: to motstridende tendenser kjemper mot hverandre, tvers gjennom Østerrikes historie og folk. For det første: tendensen for østerriksk uavhengighet, støttet av en avgjørende del av borgerskapet, massene av bønder, småborgere under katolsk innflytelse og arbeiderbevegelsen. For det andre den tysk-nasjonale retningen, som erobret deler av småborgerskapet og mellomlagene, særlig intelligentsiaen, som var misfornøyde med monarkiet og orienterte seg mot Tyskland. Klahr mener at på grunn av denne kampen er ikke formasjonen av en særegen østerriksk nasjon fullført. Den er enda per 1937 en nasjon under formasjon. Revolusjonen i 1918-1919, som knuste monarkiet i Østerrike-Ungarn, var et nytt historisk tilfelle som, i likhet med 1848, ga en mulighet til løsning av spørsmålet i form av tysk samling. Klahr konkluderer i teksten med at freden i St. Germain og Hitlers maktovertagelse har begravd denne muligheten, og at de østerrikske massene har fornyet sin uavhengighetstrang. Han skriver at arbeiderklassen i Østerrike stiller seg i spissen for det østerrikske folket i sin kamp for nasjonal selvbestemmelsesrett og uavhengighet.
Klahr skriver også at det nasjonale spørsmålet i Østerrike er nært forbundet med et utall uløste nasjonale spørsmål i Sentral-Europa, som kanskje ikke vil få sin løsning før man har et sosialistisk Sentral-Europa. Klahr fortsetter deretter teksten med å behandle det nasjonale spørsmålet i Østerrike videre.
Sluttord
Alfred Klahrs analyse av det nasjonale spørsmålet i Østerrike baserer seg på Josef Stalins klassiske definisjon av nasjonen. Videre er teksten et stridsskrift for den politiske situasjonen i 1937, et kritisk tidspunkt for Østerrike og Europa i sin helhet. Men teksten er interessant og relevant den dag i dag, fordi den ved å anvende marxismen konkret avdekker noe allmenngyldig (universelt) om nasjonen. Klahrs betoning av nasjonen som historisk kategori, og hans avvisning av idealistiske og ahistoriske forestillinger om nasjonen, er svært viktig. Klahr avslører i denne behandlingen hvordan opportunistene også forener seg med borgerskapet når de skal definere nasjonen og tilnærme seg det nasjonale spørsmålet.
Opportunistenes ideologiske feil får konkrete politiske konsekvenser. Det fører til en oppløsning av nasjonsbegrepet. Vi ser videre i dag, hvor postmodernisme og identitetspolitikk florerer i akademia og på «venstresida», hvordan nasjonalitet (og klasse!) systematisk reduseres til én av flere «identiteter». Som identitet behandles nasjonaliteten som en etnografisk og/eller ideologisk-kulturell kategori, eventuelt som en fullstendig subjektiv idealisme: «du er det du føler deg som». Denne forståelsen, eller mer presist: denne mangelen på forståelse, fusjonerer dessuten ofte med genetikk: arv, hudfarge, hårtype osv. Kort sagt er dette et reaksjonært sammensurium som i alle sine former står i direkte motstrid til marxismen. Dette er ideologi som er som skapt for å splitte folk og å sette oss opp mot hverandre.
Til sist kan Klahrs analyse tjene som inspirasjon til å gjøre egne undersøkelser, for eksempel av nordisk, norsk eller samisk historie, for å forstå nasjonsdannelsesprosessen i vår egen kontekst, og å forstå denne i sammenheng klassekampen og fremveksten av kapitalismen og det borgerlige samfunnet.
Referanser
Leksikon – Klahr, Alfred
Alfred Klahr – Wikipedia
Die «Nationale Frage in Österreich»
Zur Österreichischen Nation
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.