Kort om de seks aspektene ved partikonstruksjon

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Perus Kommunistiske Parti slår fast at det er seks aspekter ved partikonstruksjonen av det kommunistiske partiet: Ideologi, politikk, organisasjon, ledelsen, tolinjekampen og massearbeidet.

For å understreke rekkefølgen, den innbyrdes sammenhengen, så er ideologien det første punktet, det grunnleggende, og politikken, som er det andre aspektet, er hovedsida, fordi politikk er anvendt ideologi. Dette er i tråd med at anvendelse, praksis, er hovedsida i motsigelsen teori–praksis. Ideologien er marxismen-leninismen-maoismen, og politikken kommer konkret til uttrykk i programmer, planer og andre dokumenter.

Videre kommer den anvendte ideologien, det vil si politikken, organisatorisk til uttrykk i organisasjonen. Lenin slår fast at partiet er en organisasjon, eventuelt en organisasjon av organisasjoner. Formann Gonzalo sier at med Lenin fikk vi tesen om ideologisk-politisk-organisatorisk konstruksjon: disse tre aspektene som et integrert hele. Altså kan vi ikke forstå dem løsrevet fra hverandre. Å skille dem fra hverandre er typisk for dogmatikere og opportunister. Da kan de ha en dogmatisk ideologi, og en opportunistisk praksis (organisering). Et eksempel er hvordan noen kan hevde de kjemper for revolusjon, men organisere seg med et knapt minimum av sikkerhet.

På den andre sida må vi heller ikke forveksle aspektene. Å forveksle ideologi og politikk fører til alvorlige feil, enten dogmatiske eller opportunistiske, og er like alvorlig som å ikke kunne skille mellom taktikk og strategi. For eksempel vil slike folk enten ikke være i stand til å drive frontarbeid, eller de vil være ute av stand til å drive partiarbeid. Som regel er de ikke i stand til verken det ene eller det andre, men hengir seg enten til blind praksis i borgerlige organisasjoner, eller til rene teoretiske øvelser i tekst og studier, uten forbindelse til praksis.

Basert på PKPs dokumenter kan vi si:

1. Partiets ideologi er marxismen-leninismen-maoismen, med de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo.

2. Partiets politikk er dets programmer og dets generallinje, partiets planer, vedtak og direktiver.

3. Partiets organisasjonen er den organisatoriske strukturen, det organisatoriske systemet og partiarbeidet, som er forholdet mellom hemmelig og åpent arbeid og vektlegginga av de fem nødvendighetene.

Videre har partikonstruksjonen, som sagt, tre påfølgende aspekter ifølge PKP: lederskapet, tolinjekampen og massearbeidet. Lederskapet er representanter for fortroppen, proletariatets og det proletariske partiets representanter, som er i stand til å lede og organisere partiet og revolusjonen. Tolinjekampen er kampen mellom høyre og venstre i partiet, uttrykk for kampen mellom borgerskapet og proletariatet. Massearbeidet gjøres ved å politisere, mobilisere, organisere og væpne massene, fordi folket og bare folket er den drivkraft som skaper verdenshistorie. Dette er punktet hvor partiet blir «den store hevstanga» – senteret og navet i en bevegelse som forandrer verden. Partiet leder, massene utfører. Det er slik formann Gonzalo og hans parti slår det fast, og slik alle kommunister må forstå og anvende ideologien.

Med andre ord kan vi ikke fordype oss i ideologien, uten å se hvor ideologien både har sin begynnelse, sin kilde, sitt utgangspunkt, nemlig i den praktiske bevegelsen og da i massene selv i sin samfunnsmessige praksis, og hvor den har sitt sluttpunkt, nemlig i at den blir anvendt som politikk, at politikken får sitt organisatoriske uttrykk i partiet, hæren og masseorganisasjonene, og hovedsakelig av disse i partiet fordi partiet leder alt, at massene genererer et lederskap for partiet og revolusjonen, og at dette gjennom organisasjonene, gjennom apparatene, kan lede massene til å forandre verden med sine egne hender.

Les mer: