Om den politiske situasjonen i Norge i dag

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Med tanke på høstens kommune- og fylkestingsvalg, er det svært relevant å vurdere situasjonen i det norske samfunnet. Denne teksten er basert på et dokument fra ledelsen i Kampkomiteen.

I essens viser situasjonen i dag at imperialismen, også i Norge, synger på siste verset, og at i dagens verden er det et blindspor å la seg inkorporere i valgsirkuset. Å stille til valg eller å bli med i valgkamper, er å bli integrert i et system i forråtnelse. Massene reiser seg overalt til kamp for sine rettigheter, slik vi nylig igjen har sett i Frankrike. Det er folkets kamp og revolusjon som er veien til sosialismen – ikke valgkamp.

I denne teksten skildres den politiske situasjonen i Norge i dag.

Politisk forråtnelse og potensiell regjeringskrise

Regjeringen og Arbeiderpartiet (Ap) har blitt mye mer upopulære det siste året. Det utvikler seg en krise i sosialdemokratiet over hele Europa, som har utviklet seg i femti år. De gamle sosialdemokratiske partiene, som i mange land har vært det største og mest dominerende partiet, er i ferd med å miste sin plass. De har mistet mye av sin ideologiske, politiske og organisatoriske dominans i arbeiderklassen. Arbeiderpartiet har nå rekordlav støtte, og statsminister Jonas Gahr Støre er veldig upopulær. Alt dette er uttrykk for forråtnelsen i sosialdemokratiet, men også uttrykk for skjerpa motsigelser i storborgerskapet og motsigelser innad i det sosiale grunnlaget for Ap: bank mot industri, finans og monopol mot ikke-monopolistisk kapital, privat mot offentlig, staten mot kommunene, by mot land, og så videre.

Det har lenge vært store interne konflikter i Ap, med harde kamper mellom nestlederne og ulike fløyer i partiet. Det har også vært alvorlige korrupsjonsskandaler, som viser at mange politikere har misbrukt støtteordningene til stortingspolitikerne. Trond Giske har etablert en de facto fraksjon i Trondheim, og legger slik grunnlaget for å vinne mer innflytelse i partiledelsen i fremtiden, tross seksuell trakassering-skandalen som tvang han ut av ledelsen for noen år tilbake. Sannsynligheten for ny lederstrid øker for hver dag Støre og hans regjering fortsetter å være upopulære. Viktigere enn at Ap taper velgere, er konfliktene partiet har med «sine egne». Regjeringen har kommet i problemer med fagbevegelsen, særlig lærerne, med lokale ordførere, kraftselskaper, oppdrettsnæringen, NHO og dagligvarebransjen. Vi ser en klar tendens til skjerpet motsigelse mellom den byråkratiske fløyen i overklassen, og de private kapitalistene. Regjeringens ledere forsøker å forklare problemene med krigen i Ukraina og dyrtida, men vi må se at denne påvirkningen skjer gjennom problemene i partiene selv.

Videre ser vi at det er politisk strid om veien videre i andre partier også. Senterpartiet har en potensiell lederstrid foran seg, og det er en fløy i partiet som vil føre partiet lenger vekk fra Arbeiderpartiet. Både SV og MDG har opplevd lederstrid, hvor den politiske uenigheten har vært om partiene skal dyrke sin profil som «spesielle» partier for særinteresser, eller om de skal forsøke å bli breiere «folkepartier». På en slags reservebenk sitter potensielle demagoger, som vil bruke nasjonalisme og «folkelig» retorikk for å vinne stemmer: Trond Giske, Ola Borten Moe og Mimír Kristjansson. [Dette ble skrevet våren 2023, før Ola Borten Moes avgang. Red. anm.]

Samtidig fortsetter norsk interesse å posisjonere seg overfor supermakta USA, og de europeiske stormaktene Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Støre har prioritert møter med disse høyt, og norsk imperialisme forsterker sitt militære og økonomiske samarbeid med USA og Storbritannia, og sine økonomiske forbindelser med Tyskland og Frankrike. Samtidig er det konkurranse mellom dem, og de europeiske stormaktene har forsøkt å presse norsk imperialisme til å senke prisen på norsk gass.

Kraftkablene til Tyskland og Storbritannia har økt prisene på strømmen i Norge, og ført til store politiske problemer for regjeringen innad i landet. Utenriks derimot, har kraftkablene tjent den politiske hensikten at regjeringen og de fremste partiene Ap og Høyre, har forbedret sin forhandlingsposisjon overfor de europeiske stormaktene. Norsk gass, strøm og finanskapital, kjøper norske politikere posisjoner i internasjonal politikk. Dette er nok en viktig grunn til at norske toppolitikere kan få fremtredende verv internasjonalt etter at de er ferdig i Norge, slik Jens Stoltenberg er generalsekretær i NATO, Torbjørn Jagland har ledet Europarådet, Gro Harlem Brundtland har ledet WHO og andre tidligere ministere, som Erik Solheim og Grete Faremo, har hatt lukrative stillinger i internasjonale organisasjoner. Norsk imperialisme kjøper seg rett og slett en posisjon som diplomatisk stormakt. Disse organene er tvers gjennom råtne, og det har blant annet vist seg i økonomiske skandaler. Grete Faremo måtte forlate sin jobb for FN i New York som følge av at store summer hadde forsvunnet på hennes vakt. Kjell Magne Bondeviks «Fredssenter» har blitt avslørt for å ha gitt regimer i Midtøsten rosende omtale, etter å ha fått milliondonasjoner fra disse.

Norsk politikk er i forråtnelse, og på lengre sikt vil det sannsynligvis slå ut i politisk krise. Vi ser en rekke tegn på at herskerne ikke vil være i stand til å styre på den gamle måten lengre, og på at massene ikke vil finne seg i å bli styrt på den gamle måten lengre. Den politiske krisa er en del av den allmenne krisa i imperialismen, som slår ut i alle land over hele verden, også i Norge. Vi er sikre på at den politiske forråtnelsen vil øke de neste 10 og 20 årene i Norge.

Les også: