Finland: Økt inflasjon og utbytting

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi har oversatt en tekst fra våre finske kamerater i Punalippu om den forverrede økonomiske situasjonen i Finland. 

Publisert av Punalippu 24.8.2023

Inflasjon og utbytting

En seniorøkonom ved Bank of Finland skrev nylig i bloggen sin om forskjellene i inflasjonsrater mellom ulike inntektskategorier. Konklusjonen er klar: inflasjonen er høyere for de med lavest inntekt.

Figuren viser at det ikke er uvanlig at folk med lav inntekt har høyere inflasjon enn folk med høy inntekt – også i tider med lavere inflasjon. De siste månedene har imidlertid forskjellen mellom den femte med lavest inntekt og den femte med høyest inntekt allerede økt til om lag ett prosentpoeng.

Den marxistiske økonomen Eino Nevalainen har trukket oppmerksomheten mot tuklingen med levekostnadsindeksen allerede for 70 år siden («The position of the working class in Finland vv. 1909–1954», 1955):

«Heldigvis for kapitalistene tilhører styringen av levekostnadsindeksen den borgerlige staten som de har til rådighet. Dens embetsmenn, kanselliet og andre råd med forskjellige titler og funksjoner kjenner, i det minste i praksis, denne borgerlige statens avhengighet av kapitalistene, det er derfor de har blitt [utnevnt som, overs.anm.] råd. De forfalsker levekostnadsindeksen slik kapitalistene ønsker. Forfalskning foregår selvfølgelig etter alle vitenskapens regler. Slike råd beregner hvilke veievarer som til enhver tid er avgjørende, anbefaler spotkjøp eller andre tiltak til myndighetene eller relevante myndigheter. Med skattemidler innkrevd fra staten, det vil si skattebetalerne, en stor del fra lønnsarbeidere, gjennomføres det da spotkjøp, prisen på en eller annen mengde blir kunstig satt ned, noen ganger når prisene på egg, noen ganger kaffe, noen ganger et stykk klesplagg. Alle andre varer stiger, kanskje veldig kraftig, og det er slik situasjonen reddes, levekostnadsindeksen beveger seg ikke, Embetsmennene og fagforeningslederne som støtter dem kan da skryte av hvor mange milliarder som kommer arbeidsfolk til gode ved hjelp av dette tiltaket. Men de skryter aldri av hvor mange milliarder kapitalistene vant med denne operasjonen samtidig som de unngikk lønnsøkninger.

Men forfalskningene er ikke begrenset til dette og andre sammenlignbare taktiske, gjentatte mål på dette og hint, men de starter alltid når grunnlaget for levekostnadsindeksen beregnes, og påvirker gjennomføringen av undersøkelsene. For eksempel har vi helt siden den første, under Vera Hjelt (finsk parlamentariker for Det svenske folkepartiet, vår merknad) i 1908–1909 har familier som i gjennomsnitt har vært i en mye bedre økonomisk stilling enn en gjennomsnittlig industriarbeiderfamilie blitt valgt som forskningsmål. I Vera Hjelts forskning steg den gjennomsnittlige familieinntekten til 1 634:51 FIinske Mark (FM) per år, selv om gjennomsnittlig årsinntekt for en industriarbeider bare var 888 FIM. I den tilsvarende undersøkelsen 1920–1921 var den gjennomsnittlige årsinntekten 16 911 FIM, men den gjennomsnittlige årslønnen for industriarbeidere var ca FIM 8 000 (i 1920 7 862, i 1921 9 385 FIM). I forbruksundersøkelsen fra 1928 var gjennomsnittlig årsinntekt i arbeiderfamilier 26 592 FIM, men gjennomsnittlig årslønn for en industriarbeider var bare 13 459 FIM. Og til slutt, i den såkalte den nye levekostnadsindeksen er totalsummen av indeksbudsjettet 378 222 FIM, hvortil skatter, som ikke er inkludert i budsjettet, 50–70 000 FIM, må legges til, så sluttbeløpet stiger faktisk til 425–450 000 FIM, selv om gjennomsnittlig årslønn til en industriarbeider bare var 298 430 FIM. Selv om vi til dette legger den gjennomsnittlige merinntekten til familien funnet i studien (også konas lønn, når kona er lønnet, i underkant av 10 % av mannens vanlige lønn), er forskjellen fortsatt på ytterligere hundre tusen per år.

Vi har allerede sett at inntektene til andre grupper lønnsarbeidere er lavere enn industriarbeidernes, så forskjellen mellom deres inntekt og indeksbudsjettet blir enda større. Forbruket i familier med ulik inntekt er helt annerledes, og indeksbudsjettet vi hadde og har i dag kan i praksis ikke gjenspeile de reelle utgiftene til arbeiderklassefamilier og kan ikke gi et bilde av deres levestandard.»

Dette skrev en marxistisk økonom for nesten 70 år siden!

I dag ser det ut til at en borgerlig økonom anerkjenner dette som sant, men allerede da oppstår spørsmålet om det er en revehale i armhulen (vi har ikke funnet noen oversettelse for uttrykket, vår mrerknad) . Ta for eksempel en lavinntektsfamilie fra Helsinki. En relativt stor del av denne familiens utgifter går til mat, hvis offisielle inflasjon var på ca 10% i fjor, mens konsumprisindeksen steg «bare» ca 7% i fjor. Sannsynligvis var økningen i levekostnadene i vår eksempelfamilie mer enn 7% på grunn av mat alene – og dette tar ikke engang hensyn til at et enhetlig tall for matinflasjon dekker forskjellene i matkurver. Vi har hørt rykter om at matutgiftene har økt med 20, 25, til og med 30%. Nå, hvis denne familien tilfeldigvis bor i Heka-leiligheten, som fortsatt tilbyr sosiale boliger, eid av byen Helsinki, vil husleieutgiftene øke med 15%, når for eksempel boligutgiftene i fjor steg med gode 5% og vanligvis husleieøkninger har det vært snakket om mye mindre summer enn 15%. Gruppen personer som rammes av Hekas husleieøkninger er på ingen måte marginal, ettersom Heka er Finlands største utleier. I praksis kan man altså slå fast at forskjellene i inflasjonen i realiteten er større enn økonomen i Finlands Bank antyder.

Den samme borgerlige økonomen påpeker også: «Da inflasjonen var lav før fjoråret, var også forskjellene i inflasjonsratene husholdninger som tilhører ulike inntektskategorier møtte små – på det meste noen tideler av et prosentpoeng». Med dette forsøker han å bagatellisere saken. La oss anta at forskjellen i inflasjonsraten mellom en rik og en fattig familie bare vil være 0,1%. På et år utgjør dette 1,2% og om 10 år ca. 13%. Selv om forskjellen er veldig liten og dermed utvidelsen av levekostnadsbåndet relativt langsom, begynner forskjellen å vokse ganske brått med årene.

Den kinesiske læreboken «Fundamentals of National Economics» (1974) sier det rett ut: Borgerskapet bruker alltid inflasjon, stigende priser og stigende husleie for å øke gapet mellom nominell- og reallønn og til å utnytte arbeiderne. Når levemidlene (mat, bolig osv.) blir dyrere enn arbeiderens lønn stiger, har verdien av hans arbeidskraft gått ned, fordi han mottar en mindre mengde av disse livsmidlene. Utnyttingen har med andre ord intensivert seg, fortjenesten til borgerskapet har økt.

På den andre siden av dette har de borgerlige rødmet litt og måtte snakke om «grådighetsinflasjon», og for eksempel har den europeiske sentralbanken gjennom sin administrerende direktør Christine Lagarde, og i lys av statistikk, uttalt at den største faktoren som drev inflasjonen i fjor var økningen i bedriftens fortjeneste. De borgerlige, og med dem spesielt keynesianerne eller andre «venstreorienterte» borgerlige økonomer, prøver å vaske hendene for «grådighet» med tynn moralisme. På denne måten prøver de å sette fram at ved å appellere til de borgerliges samvittighet eller ved statens inngripen, kunne kapitalismen være «rettferdig» og arbeidernes stilling i kapitalismen ville ikke stadig bli forringet. Sannheten er imidlertid at årsaken til forverringen av arbeidernes stilling ligger i selve det kapitalistiske systemet, som ikke kan fikses for å gjøre det mer utholdelig, men må feies fullstendig bort fra sosialismens vei.