Bilde: Arbeiderpartiets ekstraordinære landsstyremøte i 1923.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Norges Kommunistiske Parti ble stiftet 4. november 1923, etter at flertallet på det ekstraordinære landsmøtet i Det norske Arbeiderparti (DNA) fattet vedtak som stilte partiet utenfor Den kommunistiske Internasjonalen. På selve landsmøtet deltok kamerater fra Internasjonalen og fra forskjellige medlemspartier av denne, som alle oppfordret landsmøtet på det sterkeste til å ikke splitte Internasjonalen.
Hilsningstalene fra Internasjonalens representant Hoernle, som også representerte det tyske partiet, samt fra Ungdomsinternasjonalen og det finske partiet, og også en skriftlig hilsen fra det franske partiet, viser svært sterkt hvilket svik den høyreopportunistiske ledelsen i DNA, anført av Martin Tranmæl, begikk mot det internasjonale proletariatet på dette landsmøtet. Bruddet med Internasjonalen ble drevet frem i en situasjon hvor verdensrevolusjonen hadde tatt et stort sprang, etter oktoberrevolusjonen i Russland, og hvor det pågikk kamper på liv og død i en rekke land.
Den finske representanten sa det svært tydelig: «De som i denne tid, da de tyske arbeidere kjemper for erobring av makten, stiller seg utenfor den revolusjonære verdensarmé, svikter en felles kamp. Men det gjør aldri en kommunist.» Vi må se dette som et uttrykk nettopp av at kommunismens sjel er internasjonalismen, at vår klasse, proletariatet, er en internasjonal klasse, og at høyreopportunismen ved å anvende seg av nasjonalisme og krav om «selbevstemmelsesrett» splitter den internasjonale enheten, enheten nasjonalt, og deserterer fra rekkene – også midt i de mest alvorlige klassekamper.
Denne innsikten vinner vi ikke bare ved å lese protokollen fra Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i 1923, det er en konkret realitet den dag i dag. Opportunistene splitter, marxistene søker enhet. Vi har i det følgende sitert fra protokollen, men modernisert enkelte ord til dagens skrivemåte.
Internasjonalen: For å erobre makta
Representanten for Den kommunistiske Internasjonale (K.I.), Edward Hoernle, ble hilst av et sterkt bifall da han holdt sin hilsen til det ekstraordinære landsmøtet, som første taler etter partiformannen Oscar Torp. Hoernle hilste landsmøtet på vegne av Internasjonalen og Tysklands Kommunistiske Parti.
Etter protokollen begynte Hoernle sitt innlegg med å slå fast at møtet fant sted midt i en høyst alvorlig internasjonal situasjon, hvor det tyske kommunistiske parti kjemper på liv og død med borgerskapet om samfunnsmakten. Han sa at kapitalistene i alle kapitalistiske stater forsøker å slå ned arbeiderklassen, fra Russland til Norge. Han sa: «Det gjelder derfor at den norske arbeiderklasse og dens fører, Det norske arbeiderparti, setter alt inn for å kunne slå angrepet tilbake.» Han pekte på at det norske partiet, på grunn av den indre striden, ikke har vært i stand til å føre denne kampen utad, og han beklaget at det norske partiet bare i ord, men ikke i handling, hadde sluttet seg til Internasjonalen.
Hoernle pekte også på at det forelå forslag fra partiledelsens flertall som på sentrale punkter sto i motstrid til vedtakene fra verdenskongressen og eksekutivkomiteen i Internasjonalen. Hoernle sa, i følge protokollen, at:
«Enkelte hevder at den faste sentralisme betyr opphevelse av de nasjonale partiers selvbestemmelsesrett, men K.I. vil her henvise til forhandlinger som har vært ført både i Moskva og Kristiania og som viser at K.I. ikke tenker på å berøve det norske parti dets bevegelsesfrihet. Men K.I. måtte ikke være lederen av verdensproletariatet, hvis den ikke opprettholdt de beslutninger og grunnlinjer som er fastsatt av Internasjonalens ansvarlige myndigheter.»
Videre sa han «at arbeider- og bonderegjeringsparolen ikke bare er en parole» og at:
«Nå gjelder det å utløse agitasjonen gjennom et politisk mål for forbundet mellom arbeiderne, bøndene og fiskerne: å erobre den politiske sentrale makt i samfunnet. Parolen er likeså aktuell i Norge som i andre land og tiden for dens gjennomførelse rykker stadig nærmere, fordi klassemotsetningene skjerpes. Det norske arbeiderparti må instille medlemmer og hele arbeiderklassen på å innse at det ikke er nok å kjempe for de økonomiske dagskrav, men at alle de krefter som skapes av denne kamp må samles til arbeide for erobring av den politiske makt i forbund med bøndene og de øvrige lag av det arbeidende folk. Hva forholdet til Den røde faglige Internasjonale angår er det klart, at alle kommunistiske partier må pålegge sine medlemmer å arbeide for fagorganisasjonenes tilslutning til R.F.I.»
For Internasjonalen og verdensrevolusjonen
Hoernle sa videre:
«Den kommunistiske Internasjonale er villig til å drøfte ethvert forslag fra De norske arbeiderparti, men må kreve at Det norske arbeiderparti i de grunnleggende spørsmål stiller seg på samme standpunkt som de øvrige kommunistiske partier. Dette landsmøte vil bli avgjørende for striden. Avgjørelsen gjelder for eller mot Den kommunistiske Internasjonale, for eller mot den revolusjonære ledelse av den norske arbeiderklasse, for eller mot den tyske revolusjon, idet vår kamp bare kan føres til seier i de revolusjonæres rekker under Den kommunistiske Internasjonales førerskap. Jeg er overbevist om at flertallet av de revolusjonære arbeidere og bønder i Norge er ubetinget villig til å bli stående i Den kommunistiske Internasjonale, at de er Internasjonalen ubetinget hengiven og er villig til å unngå alt som kan føre til et brudd. Leve den revolusjonære arbeiderklasse i Norge! Leve den kommunistiske seksjon i Norge! Leve verdensrevolusjonen!»
Innledningen fra Hoernle ble oversatt til norsk og den ble hilst med sterkt bifall av landsmøtet. Richard Schuller fikk så ordet på vegne av Ungdoms-Internasjonalen. Han slo fast at det norske ungdomsforbundet hadde stilt seg i spissen for kampen for at partiet skulle fortsette i Internasjonalen, og «helt og fast» slutte opp om Den kommunistiske Internasjonalen, og at om dette skjedde ville ungdomsforbundet helt sikkert sette alle krefter inn for å vinne de store masser av arbeider- og bondeungdommen for organisasjonen. Han sa videre:
«På dette landsmøte gjelder ikke avgjørelsen detaljer, men mer enn noensinne spørsmålet: for eller mot Internasjonalen. Internasjonalen har alltid stilt seg tolerant overfor Det norske arbeiderparti, men vi er nå kommet til et punkt hvor det må treffes en avgjørelse. Den norske arbeiderklasse lever ikke isolert på en øy. Vi trenger mer enn noensinne internasjonal ledelse. Den tyske revolusjon ville være dømt til undergang, hvis den ikke hadde Den kommunistiske Internasjonalens førerskap. Bryter den tyske revolusjon sammen, vil det bety innledningen til reaksjonens angrep også på den norske arbeiderklasse, og det gjelder derfor å forstå, at først ved dannelsen av en samlet internasjonal front kan vi skape den uimotståelige makt som kan bringe oss seier.»
Representanten for ungdomsinternasjonalen avsluttet med slagordet «Alt for verdensrevolusjonen!». Ordene om den tyske reaksjonen og hvilken framtid den kunne bringe blir ekstra slående nå når vi vet at den tyske reaksjonen brakte Hitler til makta og genererte 2. verdenskrig.
For enhet med de tyske og finske revolusjonære arbeiderne
Også det finske partiet skildret den alvorlige situasjonen. Deres representant, Jacobsen, beskrev de uhyre vanskeligheter som de revolusjonære arbeiderne i Finland sto overfor etter den revolusjonære borgerkrigen i 1919. Sosialdemokratene hadde mislyktes i å vinne arbeiderklassen for den ufarlige veien, og klassen hadde dannet sitt eget parti, som kjempet mot det hvite Finlands brutale diktatur, sa Jacobsen. Han fortalte videre at partiets første ledelse ble arrestert fordi kongressen vedtok tilslutning til den 3. Internasjonale. Den andre ledelsen ble deretter dømt fordi den ga ut et manifest mot krigsfaren mot Russland. Ungdomsforbundet ga deretter sine beste folk til partiet, for å etablere en ny ledelse, sa han, men også denne tredje ledelsen ble arrestert. Likevel fortsatte kampen og den faglige enhetsfronten var fortsatt sterk. 200 tillitsvalgte fra partiet var nå fengslet, i strid med loven, og prosessen mot dem skulle begynne 8. november, altså uken etter landsmøtet i det norske partiet.
Jacobsen sa videre: «Vi har hatt skarpe kriser også i vårt parti. De er blitt løst dels ved vår egen hjelp, dels ved Internasjonalens inngripen. Og vi finske kommunister er enig om at denne inngripen alltid har vært til gagn for oss.» Han sa også: «De som i denne tid, da de tyske arbeidere kjemper for erobring av makten, stiller seg utenfor den revolusjonære verdensarmé, svikter en felles kamp. Men det gjør aldri en kommunist.» Også Jacobsens ord fikk sterk tilslutning av landsmøtet.
Det franske kommunistiske partiet hadde sendt en skriftlig hilsen, hvor de blant annet skrev:
«Norske kamerater! Hvilke end deres divergenser er, sier vi: Den avgjørende kamp for verdensrevolutionen er begyndt i Tyskland. Sammen med den første arbeiderstat, med Sovjet-Rusland, føler vort kommunistiske parti sig bundet i liv og død til den tyske revolution. I denne kjæmpekamp er vi overbevist om, norske kamerater, at alle revolutionære medlemmer av deres parti vil finde sin plads, og at dere vil forene alle deres kræfter med den kommunistiske Internationale.»
Konklusjon
Sitatene viser tydelig både at Internasjonalen og søskenpartiene oppfordret innstendig til å forene proletariatet, ideologisk, politisk, organisatorisk og i handling, på tvers av grenser og land. De viser hvilken akutt alvorlig situasjon verdensrevolusjonen var inne i, med væpna kamp og brutal undertrykking i flere land. Sitatet fra Hoernle viser også at Internasjonalen «brukte begge hender» i linjekampen, og at de var åpne for å drøfte alle slags forslag, og at de søkte enhet også i form av kompromisser. Dette kommer enda klarere frem i protokollen for øvrig, hvor Internasjonalen gikk inn for kompromissforslagene fra sentristene i partiet, og dermed var villige til å gjøre flere tilpasninger for det norske partiet, for å bevare enheten.
Alt dette ble avvist av de høyreopportunistiske lederne, som med ulike metoder vant flertallet på landsmøtet. I partiet for øvrig fortsatte kampen i lang tid etter møtet. Et stort mindretall forlot landsmøtet og konstituerte Norges Kommunistiske Parti dagen etter, den 4. november. En stor del av bevegelsen, blant annet hele ungdomsforbundet og de lokale avdelingene i alle de største byene, unntatt Kristiania (Oslo), samt flertallet av partiets største aviser og halve stortingsgruppen, sluttet seg til det kommunistiske partiet og Internasjonalen.
Dette er nå 100 år siden, men i dag reises fanen for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, og vi må se denne kampen i forbindelse med stiftelsen av Internasjonalt Kommunistisk Forbund, som har stilt som mål å rekonstituere Den kommunistiske Internasjonalen. Denne kampen veiledes i dag av det tredje, nyere og høyere stadiet av proletariatets ideologi: marxismen-leninismen-maoismen. På grunnlag av de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo ser vi at partiene og Internasjonalen må rekonstitueres som krigsmaskiner. Partiene må militariseres for å kunne beseire reaksjonen, imperialismen og revisjonismen gjennom folkekrig.
Også i dag stilles spørsmålet skarpt som et spørsmål om hvordan man stiller seg til verdensrevolusjonen og til de kameratene som fører kamp med våpen i hånd, i folkekrigene i Peru, Tyrkia, India og Filippinene. Også i dag handler det om å forene seg som proletarer og kommunister, eller å splitte bevegelsen, slik opportunistene og sosialsjåvinistene søker, bevisst eller ubevisst.
Les også:
Referanse:
Protokoll fra det ekstraordinære landsmøtet 1923 (arbark.no)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.