Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Tirsdag 7. november holder Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité en høring om flere av årets skandaler i norsk politikk. Temaene er habilitet, utnevnelse av venner til stillinger og aksjehandler, men det underliggende spørsmålet er politisk korrupsjon innenfor en tiltagende forråtnelse i det politiske systemet.
Gjennomgående ord i høringen og sakene som ligger til grunn for denne, er spørsmålene om «tillit» og «ansvar». Tidligere statsminister Erna Solberg (Høyre), tidligere minister for høyere utdanning Ola Borten Moe (Senterpartiet), tidligere kulturminister Anette Trettebergstuen og tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt (Arbeiderpartiet) har frivillig møtt for stortingskomiteen, hvor de har forklart seg rundt sakene sine og svart på spørsmål.
Tidligere ministere og den politiske rivaliseringen
De tre tidligere ministrene fra Ap og Sp har alle enten gått av eller blitt avsatt i år, som følge av skandalene. Erna Solberg klamrer seg fortsatt fast som leder for Høyre, og partiet har ikke blitt mindre populært på meningsmålingene, tross skandalen med at hennes ektemann i hemmelighet har drevet storstilt handel med aksjer og gjort henne inhabil i en rekke saker da hun var statsminister. En plausibel forklaring på at hun og partiet har bevart sin oppslutning kan være at dagens regjering er historisk upopulær, og at de mange skandalene i Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør at Solbergs sak virker mindre alvorlig eller viktig for både velgere og partimedlemmer. Mange er mer opptatt av politikk enn av ulike «personlige» forhold.
I essens kan dette virke som en utvikling lik den vi ser i USA: partiene og velgerne slutter opp om «sine» politikere, uansett hva de gjør, i et stadig mer «polarisert» (les: kriserammet) politisk system.
De siste fem årene, siden «Giske-saken» i 2018, har det vært en lang rekke skandaler helt på toppen av den borgerlige politikken i Norge. Skandalene strekker seg fra seksuell trakassering og misbruk av sin stilling, via «pendlerboligsakene» hvor det ble avslørt at mange politikere har utnyttet Stortingets lukrative frynsegoder til å berike seg selv, til årets «habilitetsskandaler», hvor politikere selv eller deres ektefeller har spekulert i aksjer og hvor andre politikere har utnevnt venner til stillinger i det utvidede statsapparatet.
Flere partiledere og nestledere har gått av i ulike maktkamper og skandaler siden 2018, som Knut Arild Hareide, Kjell Ingolf Ropstad (Kristelig Folkeparti) og Trine Skei Grande (Venstre), en lang rekke justisministere fra Fremskrittspartiet og partiets nestleder Per Sandberg, Ola Borten Moe og Odd Roger Enoksen (Senterpartiet), Rødts Bjørnar Moxnes, og en svært lang liste fra Arbeiderpartiet. I tillegg har ledere i Sosialistisk Venstreparti og De Grønne trukket seg tilbake for å bruke mer tid på familien. Med Erna Solberg (Høyre) blir listen komplett, og hele toppsjiktet av norsk politikk har således vært rammet av skandaler og frafall. Dette er ikke «business as usual» i det norske politiske systemet, men et uttrykk av både tilfeldighet og nødvendighet i en kontekst hvor forråtnelsen fordypes og den allmenne krisa skjerpes i imperialismen på verdensplan.
Dagens regjering har vært ekstra utsatt, og særlig Arbeiderpartiet, noe som ikke bare avslører hvordan de demokratisk-liberale borgerlige «maktfordelingsprinsippene» systematisk er undergravd, men som også avslører krisa i sosialdemokratiet. En rekke av skandalene har hatt et aspekt av politisk maktkamp ved seg. Verken sakene til Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Hadia Tajik, Anette Trettebergstuen, Anniken Huitfeldt eller Tonje Brenna, har skjedd i et vakuum adskilt fra maktkampen mellom fløyene i Arbeiderpartiet. Statsminister og partileder Jonas Gahr Støre og de ulike kreftene i partiet har hele tiden behandlet disse sakene i lys av maktkampen. Anniken Huitfeldt er identifisert som en del av samme retning innen partiet som Giske, mens Tonje Brenna sees på som en lovende potensiell etterfølger for Støre — noe som kan forklare hvorfor Huitfeldt ble avsatt for sin ektemanns aksjehandler, mens Brenna faktisk er forfremmet til en viktigere post i regjeringen.
Trettebergstuen har kommet med ganske harde utfall mot statsministeren, og Huitfeldt ønsket ikke å gå av, noe som bekrefter misnøyen mot partiets leder fra store deler av partiet, en misnøye som strekker seg helt til topps. Støre har fått rykte som en dårlig leder med tanke på håndtering av personalsaker. Hans virke hittil som statsminister har også avslørt at han ikke mestrer det politiske spillet og taktikken, noe som må være en del av forklaringen på regjeringens ekstremt lave popularitet, kun to år etter den kom til makten. Trettebergstuen og flere andre har lagt deler av skylden på egne feil på dårlige rutiner, mangelfulle systemer og manglende opplæring – alt sammen en kritikk av regjeringen og særlig dens leder: Jonas Gahr Støre.
Tiltagende forråtnelse og skjerpede motsigelser
Vi har tidligere slått fast at når krybben er tom, bites hestene. De skjerpede motsigelsene i imperialismen generelt, og norsk imperialisme spesielt, skjerper alle motsigelser innad i systemet og samfunnet – innen økonomien, politikken og ideologien. Kampen om godene og posisjonene skjerpes, og de ulike konkurrentene benytter seg av stadig skitnere metoder i denne kampen. Slik som for eksempel da Tajik via venner innen journalistikken, kunne utnytte varslingssakene mot Trond Giske maksimalt, når de to var nestledere i Arbeiderpartiet og således konkurrenter om å overta som partileder. Giske må ha gnidd seg i hendene da det kom fram at Tajik på sin side hadde utnyttet pendlerbolig-ordningen til Stortinget for å berike seg selv med eiendomsspekulasjon sammen med sin bror – som forøvrig var medlem av Høyre.
Kort sagt er dagens behandling av disse skandalene innen Stortingets eget kontrollorgan, kontroll- og konstitusjonskomiteen, en del av en prosess av tiltagende forfall, korrupsjon og maktkamp innen norsk borgerlig politikk. Vi tror denne prosessen vil tilta i årene som kommer, og at motsigelsene vil skjerpes enda mer, og vi vil få se en dyp politisk krise også i Norge, som en del av den allmenne krisa i imperialismen.
Referanser
Frp-veteran vil ha Solberg-avklaring på borgerlig side: – Partiene vil måtte konkludere
Trettebergstuen avviser Støre-påstand: – Feil. Jeg har ikke blitt advart
Nytt regjeringsdrama: – Vet ikke hva som skjer
Politisk analyse – Støre vant stolleken
Opplysninger til Dagbladet: – Full maktkamp
Fellesforbundets landsmøte – Oppgjørets time
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.