Danmark: Regjeringens nye «palestinastrategi»

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi har oversatt en artikkel fra Socialistisk Revolution der de skriver om den danske regjeringens forsøk på å dempe den folkelige støtten til palestinernes motstandskamp. De skriver også om hvordan borgerskapet aktivt bruker sosialdemokratisk symbolpolitikk og frasemakeri til å dempe klassekampen.  

Publisert av Socialistisk Revolution 05.01.2024.

Regjeringens nye «palestinastrategi»

Etter den heroiske nasjonale motoffensiven til det palestinske folket 7. oktober, etter nesten 3 måneder med intensivert krig, har verdens folk fortsatt å vise sin ubetingede støtte til det palestinske folkets heroiske nasjonale motstandskamp. Protestene fortsetter, og millioner går ut på gatene over hele verden. Det samme skjer i Danmark, hvor solidaritetsdemonstrasjoner og utallige aksjoner fra massene fortsetter. Regjeringen, som fra begynnelsen har fordømt og svartmalt motstanden til det palestinske folket, samtidig som de har hyllet Israel, har ikke vært i stand til å drive effektiv propaganda mot befolkningen i Danmark. Dette var særlig synlig i København, da over 50.000 marsjerte i solidaritet med Palestina i en flere kilometer lang demonstrasjon.

Dette har vært et massivt nederlag for statens propaganda og regjeringens legitimitet. Den har derfor måttet endre taktikk.

Dette har vært et massivt nederlag for statens propaganda og regjeringens legitimitet. Den har derfor måttet endre taktikk. Staten Israel får stadig sterkere fordømmelse og motstand som kan sammenlignes med den som apartheidregimet i Sør-Afrika møtte før det kollapset. Israel er utelukkende avhengig av den økonomiske og militære støtten fra imperialistene ellers hadde det for lengst endt opp som et dårlig minne i det palestinske folkets sinn.

På grunn av avsløringen av Israel, og den danske regjeringens aktive støtte til folkemordet mot det palestinske folket, har regjeringen måttet tilpasse sin propaganda. Siden den ikke har vært i stand til å undertrykke støtten til Palestina på samme måte som reaksjonen i Tyskland eller Frankrike, har den nå sett seg tvunget til å prøve å vanne ut den brede bevegelsen. Samtidig fokuserer den undertrykkelsen mot de som spesifikt hyller den væpnede palestinske motstandskampen.

Regjeringen gjør nå dette ved å utnytte opportunister og nyttige idioter i bevegelsen for å villede massene. I spissen står sosialdemokratiet, som har mer enn 100 års erfaring med å dele og splitte massene i folkebevegelser.

Det er derfor ingen tilfeldighet at sosialdemokratene selv nå tar initiativ til å lede «solidaritetsdemonstrasjoner» med barn i Gaza. Et eksempel er demonstrasjonen på Rådhuspladsen i slutten av desember i fjor, hvor tusen lys ble tent for barna i Gaza. Samtidig holdt Københavns sosialdemokratiske overborgmester Sophie Hæstorp Andersen selv en tale.

Det er derfor ingen tilfeldighet at statsminister Mette Frederiksen i sin nyttårstale oppfordret til: «at israelerne stopper de ulovlige bosettingene».

Lenin lærte oss at borgerskapet bruker revisjonisme for å forsvare sitt diktatur:

«Til slutt – en ekstremt viktig årsak til divergens mellom deltakere i arbeiderbevegelsen er endringene i taktikken som brukes av de herskende klassene generelt og av borgerskapet spesielt. Hvis borgerskapets taktikk alltid var den samme i form, eller i det minste alltid ensartet, så ville arbeiderklassen raskt lære å svare igjen med like lik eller enhetlig taktikk. Borgerskapet i alle land finner alltid i praksis ut to systemer for å styre, to metoder for å kjempe for sine interesser og for å hevde sitt herredømme; snart erstatter disse to metodene hverandre, snart brukes de samtidig i forskjellige kombinasjoner. Det er for det første metoden som bruker makt, avviser enhver innrømmelse til arbeiderbevegelsen, støtter alle gamle og utdaterte institusjoner, og uforsonlig avviser reformer. Dette er innholdet i konservativ politikk, som i Vest-Europa i økende grad skifter fra å være jordeierklassenes politikk til å bli en variant av borgerskapets generelle politikk. Den andre metoden er «liberalisme», skritt mot større politiske rettigheter, mot reformer, innrømmelser osv.

Borgerskapet bytter fra en metode til en annen, ikke på grunn av enkeltpersoners ondsinnede beregninger eller tilfeldigheter, men fordi dets egen situasjon inneholder grunnleggende motsetninger. Et normalt kapitalistisk samfunn kan ikke utvikle seg vellykket uten en fast etablert representativ regjering, uten visse politiske rettigheter for befolkningen, som nødvendigvis må utmerke seg ved å stille relativt høye krav i «kulturelt» henseende. (…)

Ofte, i en viss periode, oppnår borgerskapet sitt mål ved hjelp av en «liberal» politikk, som – som Pannekoek med rette bemerker – utgjør en «mer utspekulert» politikk. En del av arbeiderne, en del av deres representanter lar seg noen ganger lure av tilsynelatende innrømmelser. Revisjonistene erklærer læren om klassekampen for «foreldet» eller begynner å føre en politikk som i praksis gir avkall på klassekampen. Den borgerlige taktikkens sikksakk-kurs forsterker revisjonismen i arbeiderbevegelsen og bringer, ikke sjelden, avvik i arbeiderbevegelsen til et punkt hvor de fører til direkte splittelser.»   

Lenin, fra «Uoverensstemmelser i den europeiske arbeiderbevegelsen». (publisert i «Zvezda» nr. 1, 16. desember 1910)

Det Lenin lærer oss er at borgerskapet og dets topprepresentanter i regjeringen må endre taktikk for å tilpasse seg. De må derfor endre sin propaganda for å fortsette utnyttingen. Den borgerlige danske staten fortsetter sin aktive støtte til Israels folkemord mot palestinerne, mens den gråter krokodilletårer for Gazas mer enn 8600 drepte barn. Den prøver akkurat nå å endre taktikken for å legitimere utnyttelsen.

Regjeringen prøver å forsone de antiimperialistiske massene samtidig som de prøver å villede dem. Den prøver å redusere den palestinske nasjonale motstanden til «en krig mellom Israel og Hamas». Men i virkeligheten er det en krig mellom det palestinske folket og den sionistiske okkupasjonen. Krigen er for folkets rene eksistens.

Så når statsminister Mette Frederiksen samtidig erklærer i sin nyttårstale: «Det krever at palestinerne tar avstand fra Hamas. Fra antisemittisme. At de anerkjenner Israel. Søker fred», avslører hun borgerskapets intensjoner om å ta brodden av bevegelsen. Reaksjonen bruker nå en taktikk som heter: å spre borgerlig humanisme mot drepte palestinere og samtidig fordømme den rettferdige væpnede palestinske motstanden mot Israels folkemord.

Samtidig reaksjonæriseres den borgerlige staten gjennom angrep på ytringsfriheten. Den tar de «verste» eksemplene på «støtte til Hamas» og straffeforfølger de som har uttalt seg positivt om 7. oktober under antiterrorparagrafer, samtidig som den tillater folkemorderiske sionister å snakke fritt. Den aksepterer derfor støtte til Palestinas eksistens, bare ikke retten til å kjempe for den.

At borgerskapet har måttet endre taktikk er faktisk et tegn på dets svakhet: at det ikke er i stand til å kontrollere folkelig støtte til en rettferdig sak. Den må derfor ty til revisjonister og opportunister for å legitimere sin utnytting. Dette er fordi borgerskapet for lengst har oppdaget at revisjonister og opportunister er flinkere til å legitimere sin utnytting enn borgerskapet selv. Det er derfor ingen tilfeldighet at sosialdemokratene leder denne nye taktikken mot folkets støtte til Palestina, da de har mer enn 100 års erfaring med å bekjempe revolusjonære bevegelser her i Danmark. Med seg har de Enhetslisten [dansk politisk parti over.an.] som sin lille løpehund.

Men folk kan bare lures midlertidig. Det er opp til de revolusjonære i landet å avsløre borgerskapets forsøk på å villede massene. Den eneste utveien for det palestinske folket er den væpnede kampen. 7. oktober er et bevis på dette, borgerskapet kan i beste fall bare villede folk midlertidig.