Finland: Valg, nei! Revolusjon, ja!

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Tjen Folket Media har skrevet en uoffisiell oversettelse av en artikkel fra redaksjonen til våre finske kamerater i Puanalippu (Røde Fane). Artikkelen diskuterer det kommende presidentvalget i Finland fra et klassestandpunkt Eventuelle feil og mangler er våre egne.

Publisert av Punalippu 06.01.2024.

Proletarer i alle land, foren dere!

Valg, nei! Revolusjon, ja!

Den finske imperialismens borgerlige diktatur velger den 13. presidenten i den hvite[1] republikken Finland, som vil fungere som dets offisielle statsoverhode, sjefen for de reaksjonære væpnede styrkene og legemliggjørelsen av korporativistisk forsoning. For å velge en president avholdes det valg, hvor valgdagen for første runde er 28. januar og for andre runde er 11. februar.

I Finland er republikkens president en institusjon uadskillelig fra det hvite Finland. Posten som president ble opprettet i 1919 midt under rasende hvit terror, og ingen som ville ha fordømt den hvite terroren har noen gang blitt akseptert til oppgaven. Det viktigste med republikkens president er å fungerer som leder for det borgerlige diktaturet, den hvite slakterkommandoen.

Ved å utføre denne oppgaven har republikkens president utviklet seg som en korporativistisk forsoningsinstitusjon, noe som gjør den spesielt sjofel og forrædersk. Presidenten blir presentert som en hyrde hevet over samfunnet som er revet i stykker av motsetninger, selv om den som velges er en politiker med lang fartstid og i stor grad er en del av disse motsetningene. I denne «nøytrale» forsoningens navn håndhever presidenten den strengeste konsensus som ikke bare utelukker det revolusjonære proletariatet, men også konkurrerende borgerlige posisjoner. Denne rollen blir viktigere jo mer parlamentet blir ute av stand til å fatte vedtak.

Holdningen til kommunistene under formasjon er å motarbeide presidentinstitusjonen som en av de viktige delene av borgerskapets diktatur og følgelig utvide boikottstandpunktet også til presidentvalget. Valgboikott er alltid i hovedsak kamp mot revisjonisme og opportunisme som lover endring gjennom det eksisterende systemet og dets valg. I presidentvalget, som også noen andre partier og organisasjoner boikotter, er det ikke nok å bare avvise deltakelse i valget, men også vise forskjellen mellom den kommunistiske valgboikotten og andre boikottstandpunkter.

Noen av opportunistene står standhaftig bak sin egen kandidat: Andersson, Urpilainen eller Haavisto. Det er nok å si at alle de sier at Israel har rett til å forsvare seg selv, noe som rettferdiggjør den sionistiske staten og folkemordet den utfører. Derfor forbyr selv den mest ufullstendige og vage antiimperialistiske oppfatningen å støtte noen av kandidatene. I tillegg har hver og en av dem en mer eller mindre lang liste over andre politiske synder, som ikke er nødvendig å liste opp i dette dokumentet.

Etter at alle kandidater støttet av opportunistene har blitt avvist, vil opportunistene erklære: det er nødvendig å stemme på det minste onde. Dette er en bunnløs hengemyr, der alternativene endrer seg til det verste gang etter gang, når selv det dårligere alternativet får stemmer fordi det tilfeldigvis er «det minste onde». Derfor i disse valgene aksepteres blant annet folkemordet mot det palestinske folk som det «minste onde». Folkemord er aldri det «minste onde».

Når man ikke kan stemme på én kandidat med minimum av moderat samvittighet, ikke engang i navnet til det «minste onde», sier noen opportunister at feilen ligger hos kandidaten. Dette er faktisk et tildekket forsvar av systemet – problemet er ikke systemet, men kandidatene. I dette tilfellet må man spørre: hvordan er systemet bra hvis alle de ni kandidatene er så dårlige?

Til slutt er den siste forsvarslinjen for opportunismen: presidentinstitusjonen bør demonteres som udemokratisk. Dette synet kommer rett fra det gamle revisjonistiske programmet om «utvidelse av demokratiet». Den såkalte «utvidelsen av demokratiet» (det vil si utvidelsen av det borgerlige demokratiet) er en utopi under de eksisterende forholdene til staten for borgerskapets diktatur. Dette fordi den nåværende tendensen er mot demokrati, som faller sammen med den fremskredne forråtnelsen i imperialismen og at revolusjon er hovedtendensen i verden. «Utvidelse av demokratiet» fører til at en tilpasser seg til systemet som blir desto mer reaksjonært og trekker en ut av kampen for å knuse det. Å forkynne dette demokratiske pseudo-evangeliet er en oppfordring til massene om ikke å gripe til våpen når fienden stormer til angrep, det lokker massene til slakt. Selv om demokratiet kunne ekspandere under de nåværende forholdene, ville det bare bety større makt til børsene over parlamentet og intensivering av hvit terror slik Lenin har sagt.

Ingen av kandidatene er et alternativ, å få bedre kandidater er ikke et alternativ og å erstatte presidenten med en annen borgerlig institusjon er ikke et alternativ. Det eneste alternativet er den sosialistiske revolusjonen: å beseire det borgerlige diktaturet og etablere proletariatets diktatur. Derfor er hovedparolen til det revolusjonære proletariatet i presidentvalget: Valg, nei! Revolusjon, ja!

Ved å sette revolusjon som motsatsen til presidentvalget, ønsker vi igjen å bekrefte de uforanderlige og fortsatt relevante lærdommene fra den finske arbeiderrevolusjonen, og urokkelig hedre det verdifulle offeret til de røde klasseheltene ved å fortsette deres kamp.

Lærdommen fra den finske arbeiderrevolusjonen i dag

Den 27. januar er det 106 år siden arbeiderklassen i Finland grep tak i den væpnede revolusjonære kampen, grunnla det røde Finland og startet den modige og blodige borgerkrigen mot de hvite slaktere og deres tyske imperialistiske herrer og deres svenske imperialistiske medsammensvorne.

Finlands Kommunistiske Parti hvis grunnleggelse var den viktigste oppnåelsen til den finske arbeiderrevolusjonen, listet opp de viktigste lærdommene fra revolusjonen i sin uforanderlige og fortsatt relevante stiftelseserklæring:

«1. Arbeiderklassen må energisk forberede seg på væpnet revolusjon, og kan i alle fall ikke vende tilbake til den gamle parlamentariske, fagforenings- og samarbeidskampen, som også ble støttet av arbeidernes organisasjoner i Finland før revolusjonen.»

I dag betyr væpnet revolusjon folkekrigen, som er militærteorien til det internasjonale proletariatet oppdaget av formann Mao og dets strategi for å føre revolusjon. Vi avviser den revisjonistiske forfalskningen av folkekrigen som bondekrig eller bare som geriljakrigføring. Folkekrig i Finland innebærer å bevæpne proletariatet del for del, steg for steg og i økende antall ved å føre stadig mer folkekrig og samtidig opprette baseområder/ny makt som kjernen i selve folkekrigen. I henhold til det maoistiske prinsippet, før krigen, må alt tjene forberedelsene til den, og konkret i vårt øyeblikk betyr det kampen for rekonstitueringen av SKP (Finlands Kommunistiske Parti) for folkekrigen.

 «2. Bare en slik arbeiderbevegelse og handling, som garantert vil bidra til spredning av kommunismen og seier for arbeidernes fremtidige revolusjon, er akseptabel og den må energisk fremmes – handling som inntar en annen posisjon blant arbeiderne må fordømmes skarpt, avsløres og motarbeides strengt.»

Lenin har lært oss at betingelsen for revolusjon er en nådeløs og uatskillelig kamp mot imperialisme, revisjonisme og all opportunisme. Formann Mao har gitt en karakteristikk av vår tid: dag for dag faller imperialismen i stadig dypere forråtnelse, mens revolusjon har blitt hovedtendensen. Revisjonisme og opportunisme fremmer pessimisme, defaitisme og kapitulasjonisme ved å prøve å presentere imperialismen som vital og forsøke å benekte revolusjon som hovedtendensen. I stedet for revolusjonær politikk presser de frem den mest banale valgopportunismen. Kommunistene under formasjon må strengt fordømme, avsløre og motsette seg dette, fremme tro i klassen og kjempe for gjenoppbyggingen av SKP for å gjøre revolusjon.

«3. Gjennom en revolusjon må proletariatet ta all makt i sine egne hender og et jerndiktatur for proletariatet må etableres, – det må tilstrebes å ødelegge den borgerlige staten og på slett ikke folkets makt, ikke før revolusjonen og ikke gjennom revolusjonen.»

Det motsatte av borgerskapets eksisterende diktatur er ikke «utvidelse av demokratiet», som de moderne revisjonistene, renegatene i SKP, ønsket å erstatte den revolusjonære tesen om proletariatets diktatur med etter andre verdenskrig. I stedet er det det motsatte av proletariatets diktatur, som bare kan erobres med våpen i hånd gjennom at folkekrigen knuser borgerskapets byråkratisk-militære maskin og etablerer et nytt, proletarisk statsapparat. Formann Mao tok opp forsvaret av marxismen, avslørte posisjonene til revisjonistene og ledet venstresiden i Den Internasjonale Kommunistiske Bevegelsen. Han videreutviklet også teorien om proletariatets diktatur som et svar på spørsmålet Lenin reiste om fortsettelsen av klassekampen i sosialismen ved å formulere den proletariske kulturrevolusjonen.

«4. Gjennom makten til proletariatets diktatur må det skapes et kommunistisk samfunn ved å konfiskere all jord og kapitalistisk eiendom og med det organiserte proletariatets egne aksjoner må all produksjon og distribusjon av produkter organiseres; – Dette betyr ikke at det gjennom en revolusjon, og ei heller ikke før, skal det strebes etter å gjøre det kapitalistiske utbyttingssystemet mer utholdelig.»

I dag hører man igjen at staten bør gripe inn i det økonomiske livet i «sosialismens navn». Dette er ikke noe nytt. Etter andre verdenskrig foreslo renegatene i SKP, de moderne revisjonistene, at staten skulle ha kontroll over eller gradvis ta i besittelse, de store selskapene uten revolusjon, slik skulle den økonomiske siden av kapitalismen sakte gå over til sosialisme. Formann Mao avslørte at dette betyr statlig monopolkapitalisme, som ikke er det minste mer sosialistisk enn ikke-statlig monopolkapitalisme, men tvert imot bare betyr økende utbytting. I tillegg videreutviklet han den marxistiske politiske økonomien blant annet for sosialismens økonomi.       

«5. Tilblivelsen og seieren til den internasjonale arbeiderrevolusjonen bør fremmes så kraftig som mulig, og den sosialistiske sovjetrepublikken til det russiske proletariatet bør støttes med all vår makt.»

Etter at formann Mao døde og revisjonistene tok makten i Kina, tok Perus Kommunistiske Partiet opp forsvaret av formann Mao, definerte maoismen som det nye, tredje og høyere stadiet av marxismen og ble den røde fraksjonen av Den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Som den røde fraksjonen har den forent seg rundt kommunistiske prinsipper i sin reneste form for å lede kampen for gjenforeningen av verdens kommunister. Men med fengslingen av formann Gonzalo og ødeleggelsen av sentralkomiteen har ikke PKP vært i stand til å utføre sitt oppdrag som den røde fraksjonen, og derfor er den proletarisk-internasjonalistiske plikten i dag å kjempe for den generelle omorganiseringen av PKP slik at den igjen kan utføre sitt oppdrag.

Ved å analysere disse fem punktene er hovedlærdommen fra den finske arbeiderrevolusjonen at vi i dag må gripe fast i maoismen i kampen for gjenoppbyggingen av SKP. Det grunnleggende i maoismen er makt, i vårt tilfelle makt til proletariatets diktatur i den sosialistiske revolusjonen, makt som vil bli erobret gjennom en væpnet kamp ledet av kommunistpartiet, det vil si folkekrigen. Dette er helt motsatt av den fredelige, parlamentariske veien presentert av revisjonistene, som betyr å negere lærdommen fra den finske arbeiderrevolusjonen.

Vi oppfordrer alle revolusjonære og kommunister under formasjon til å gå imot presidentvalget til borgerskapets diktatur ved å spre ideen om boikott blant massene og å verne om arven fra den finske arbeiderrevolusjonen ved å forene seg under maoismen i kampen for rekonstituering av SKP.

Valg, nei! Revolusjon, ja!

Lenge leve arbeiderrevolusjonen i Finland 106 år!

Evig ære til klasseheltene fra 1918!

Lenge leve 130-årsjubileet for fødselen til formann Mao!

Slutt opp om maoismen i kampen for rekonstitueringen av SKP!

Redaksjonen til Punalippu
Januar 2024

[1]Refererer til de kontrarevolusjonære «hvitegardistene» som vant den finske klassekrigen i 1918, oversetters anmerkning.