Fire observasjoner knyttet til 2024-valget til «Europaparlamentet»

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Den følgende teksten ble opprinnelig publisert på The Red Herald 19. juni 2024, og har blitt oversatt til norsk av en av TFMs bidragsytere. Oversettelsen er ikke offisiell, alle feil og mangler er våre.

Fire observasjoner knyttet til 2024-valget til «Europaparlamentet»

De siste dagene har vi publisert flere viktige analyser om resultatene av valget til det såkalte «Europaparlamentet» (hvilket ikke er Europas parlament, men bare parlamentet til «Den europeiske unionen», hvilket ikke er det samme som Europa). Kamerater fra Østerrike, Danmark, Finland, Tyskland, Sverige og Spania har i forskjellig utstrekning bidratt med viktig innsikt i den spesielle situasjonen i deres respektive land. Brasilianske, tyrkiske og peruanske kamerater har også bidratt med verdifulle innspill. Vi mener at dette faktum alene, at så mange forskjellige maoistiske krefter bidrar til en allsidig analyse av en politisk hendelse, er et bemerkelsesverdig tegn på hvordan den revolusjonære bevegelsen gjør framskritt i den gamle verden, hånd i hånd med avanserte krefter i den tredje verden. Dette, som supplement til boikottkampanjen som maoister fra åtte land har utviklet i fellesskap, kan ikke sees som noe annet enn en indikasjon på fremgangen i modningsprosessen til den proletariske verdensrevolusjonens subjektive krefter i den europeiske konteksten. Det at enda flere krefter i seks land (Galicia, Hellas, Irland, Italia, Sverige og Storbritannia) på ulike måter sluttet seg til boikottkampanjen, selvfølgelig med hver sin særegne fremgangsmåte, viser bredden i den bevegelsen som er under utvikling. Det er ingen tvil om at kreftene som er organisert i Internationalt Kommunistisk Forbund (IKF) spiller en pådrivende rolle i det nåværende panoramaet. Vi anser dette for å være den viktigste observasjonen som må gjøres i forbindelse med analysen av valget til «Europaparlamentet» i 2024, da den proletariske og folkelige bevegelsen, såvel innenfor EUs grenser som over alt ellers, som for tiden befinner seg i massivt voksende utvikling, uten veiledning fra de maoistiske partiene og organisasjonene vil bli ført på villspor av sosialsjåvinistiske og sosialimperialistiske demagoger. Hovedsaken er at kampen for å rekonstituere de kommunistiske partiene avanserer.

Det andre punktet vi ønsker å bemerke, er at folkene i de undertrykte nasjonene innenfor EU avviser «EU-parlamentet» og hele bløffen om at den imperialistiske unionen er en «folkets union» og noen slags pådriver for «velferd og velstand». En kort sammenligning av valgdeltakelsen i de henholdsvis fem mest befolkede undertrykkende landene og de fem mest befolkede undertrykte landene i EU illustrerer dette:

Deltakelsen blant befolkningen i de undertrykkende landene er betydelig høyere. Dette er ikke et spørsmål om befolkningsstørrelse og tilsvarende antall seter i «Europaparlamentet», noe som bevises av det enkle faktum at befolkningen i Polen er mer enn dobbelt så stor som i Nederland. Hvis vi hadde fokusert på de undertrykte nasjonene som er mindre, ville poenget vært enda tydeligere: Kroatia 21,35 prosent, Litauen 28,35 prosent, Bulgaria 33,79 prosent og så videre.

Flertallet av befolkningen som tilhører de undertrykte nasjonene i EU gir klart uttrykk for at EU ikke er for dem, at det er et instrument i tjeneste for den imperialistiske undertrykkelsen av deres land, og de har ingen illusjoner om at de innenfor EUs institusjoner skulle ha noe å si på det. Vi gjør ikke her noen forsøk på å undersøke stemmene som de politiske partiene i de nevnte landene som åpent avviser «unionen» har høstet, men enhver som setter seg inn i saken vil se at en slik undersøkelse bare vil styrke vår stadfesting.

Den nasjonale underkuelsen av de undertrykte nasjonene i Europa er et avgjørende element for utviklingen av den revolusjonære bevegelsen på kontinentet. Det understreker nok en gang det presserende behovet for å gå videre i kampen for å rekonstituere de kommunistiske partiene i disse landene spesielt. De undertrykte nasjonene er den proletariske verdensrevolusjonens stormsentre. Enhver maoist som ikke bryr seg om å gripe viktigheten av å gjøre alt som er nødvendig for å fremme vår klasses posisjoner i Sentral- og Øst-Europa i særdeleshet, har følgelig ikke forstått selve grunnpilarene i den kommunistiske anskuelsen. Dette er en ufravikelig bemerkning.

En tredje observasjon er at valget til «Europaparlamentet» 2024 tydelig gjenspeiler den generelle tendensen til folkelig forkastelse av regjeringene som for tiden har styringen i de respektive landene. Det viktigste uttrykket for dette, sett EU som helhet, er den politiske krisen i de to viktigste imperialistiske landene som dominerer «unionen», Frankrike og Tyskland. Den pompøse helten fra de militære nederlagene i Sahel, Macron, har blitt tvunget til å skrive ut nyvalg og vil derfor, på en eller annen måte, måtte fortsette sitt selvhøytidelige styre med et splittet parlament, som kun er bundet sammen i sin avvisning av hans presidentskap. Den tyske Gudfaren, den beryktede svindleren og gangsteren Scholz, er ikke bare den mest folkelig forkastede kansleren i Forbundsrepublikken Tysklands historie, men leder også en regjering med en forvitrende sosial base, som bare holdes sammen av presset fra krigen i Ukraina, og som må prøve å inngå en avtale med kristendemokratene for å hindre at de avsetter ham med villig hjelp fra det Hitler-nostalgiske AfD. Denne situasjonen garanterer vanskeligheter og hindringer, og saboterer alle ambisjoner om en (midlertidig) samlet ledelse av den imperialistiske alliansen. De tyske imperialistene fortsetter imidlertid å være «the top dog» med overtaket. Med en tysk sjef for den største politiske gruppen i «Europaparlamentet» og en tysk president for EU-kommisjonen, og med en dominerende økonomisk makt som raskt øker sin militære styrke, virker den tyske imperialismens dominans i EU foreløpig stabil, men dette vil bare forsterke motsetningen til de franske imperialistene, som aldri vil være fornøyd med å spille andrefiolin.

En fjerde observasjon er at den sterkeste fraksjonen i «Europaparlamentet» nå er European People’s Party (EPP), en gruppering av partier som domineres av kristendemokratene. Til syvende og sist er det opp til EPP å avgjøre om de foretrekker å støtte seg på sosialdemokratene og De grønne, eller om de vil støtte seg på klønet oppsminkete fascister a la Meloni. Dette spørsmålet er i dag av grunnleggende betydning. «Kristendemokratiet» ble opprettet etter andre verdenskrig i Tyskland og Italia som en korporativ skapning av USA-imperialismen for å bekjempe kommunistpartiene, proletariatet og den folkelige bevegelsen generelt. En av dets viktigste oppgaver var å garantere den imperialistiske statens stabilitet ved å innlemme hovedtyngden av de fascistiske kadrene i dens byråkratisk-militære maskineri. «Kristendemokratiets» historiske oppgave var aldri å bekjempe fascismen, men å klumpe den sammen. I dagens EU er oppdraget til EPP det samme. De alarmistiske ropene fra «demokratiets forsvarere», som fokuserer på en angivelig overhengende «fascistisk fare», tjener kun til å forsvare den gamle ordenen ved å slå ring om et imaginært status quo. Den faktiske prosessen vi er vitne til, er ikke en fremadstormende «fascistisk maktovertakelse», men de borgerlige «demokratenes» sammenklumping av fascistene, i de imperialistiske statenes videre reaksjonære tjeneste. Denne prosessen kan ses svært tydelig i erfaringene fra de nordiske landene, den er for tiden på rask fremmarsj i Nederland, og det er det mest sannsynlige perspektivet i Tyskland og Frankrike. Ethvert forsøk på å fremstille den nåværende politiske situasjonen i Europa (eller verden for den saks skyld) som lik perioden mellom første og andre verdenskrig, kan ikke være annet enn feil. Vi befinner oss nå i et annet historisk øyeblikk, og både revolusjon og kontrarevolusjon har tatt lærdom av dette.

Blant kameratene som har analysert valget til «Europaparlamentet», var det de peruanske kameratene som kom frem til den mest vidtrekkende og generaliserende konklusjonen om det, da de skrev:

«Situasjonen viser hvordan reaksjonariseringen av staten i den nåværende situasjonen med videreutvikling av imperialismens generelle krise og nedbrytning, og utviklingen av den revolusjonære situasjonen, foregår på en ujevn måte.»

Vi mener at våre observasjoner bekrefter deres tese. Vi legger bare til: i en kontekst der revolusjonens subjektive krefter er på fremmarsj og det sentrale spørsmålet er å gå videre i kampen for å rekonstituere kommunistpartiene.