Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har gitt ut et nummer, Røde Fane nummer 3, om nasjonalisme og sosialsjåvinisme. Vi publiserer her et utdrag fra teksten «Marxisme og nasjonalsjåvinisme» i dette nummeret.
Man kan bestille tidsskriftet eller sende andre henvendelser til Røde Fanes e-postadresse [email protected].
Hva er imperialisme?
Lenin skriver: «Et absolutt krav som den marxistiske teori stiller ved en analyse av ethvert sosialt spørsmål, er at det må behandles innen bestemte historiske rammer, og dernest (…) at det må tas hensyn til konkrete særegenheter som skiller dette landet fra andre innenfor samme historiske epoke. (…) Først og fremst betyr det at det er nødvendig å skille mellom to epoker i kapitalismen som er helt forskjellige med hensyn til nasjonale bevegelser. På den ene side er det epoken da føydalismen og eneveldet brøt sammen (…) På den annen side har vi den epoken da de kapitalistiske stater er fullt utviklet (…) med en sterk antagonisme mellom proletariatet og borgerskapet – en epoke som kan sies å være terskelen til kapitalismens sammenbrudd.» (Lenin, 1971, s. 60). Dette skriver Lenin i polemikken mot Rosa Luxemburg, da hun vendte seg mot parolen om Polens uavhengighet fra Russland. Lenin forsvarte Polens rett til selvbestemmelse, mens Luxemburg kun åpnet for polsk autonomi innenfor det russiske imperiet. Videre understreker Lenin forskjellen på nasjonale programmer og paroler i ulike land, hvor han skriver: «Det samme gjelder også for det nasjonale spørsmål. I de fleste vestlige land er det for lenge siden løst. Det er latterlig å lete i de vestlige programmene for å finne svar på et spørsmål som ikke eksisterer.» (Lenin, 1971, s. 65). Lenin setter frem standpunktet at de borgerlig-demokratiske revolusjonenes epoke i Øst-Europa og Asia først begynte i 1905, og at det er derfor det russiske arbeiderpartiet trenger «et punkt om nasjonenes selvbestemmelsesrett i programmet vårt.» (Lenin, 1971, s. 66).
Videre skriver Lenin: «Man sier til oss: ved å støtte retten til løsrivelse støtter dere den borgerlige nasjonalisme i de undertrykte nasjoner. Dette sier Rosa Luxemburg, og opportunisten Semkovskij plaprer etter henne (…) Vi svarer: nei (…) For så vidt borgerskapet i en undertrykt nasjon kjemper mot den undertrykkende, for så vidt går vi alltid og i ethvert tilfelle mer besluttsomt enn noen andre inn for det (…) For så vidt borgerskapet i en undertrykt nasjon forfekter sin egen borgerlige nasjonalisme, går vi mot det.» (Lenin, 1971, s. 72). Lenin understreker igjen og igjen at marxistene er mot nasjonalisme, også i de undertrykte nasjonen, men tar et viktig forbehold: «Hos de undertrykte nasjoner framkaller proletariatets organisering i et selvstendig parti stundom en så forbitret kamp mot nasjonalismen i vedkommende land at perspektivene forskyves og at en glemmer undertrykkernasjonenes nasjonalisme.» (Lenin, 1971, s. 116).
Vi innleder slik til spørsmålet om imperialismen, for å vise hvordan en av marxismens klassikere skiller grunnleggende mellom undertrykte nasjoner og undertrykkernasjoner. Ved overgangen til imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, er imperialismens todeling av verden fullstendig avgjørende for hvordan marxister behandler det nasjonale spørsmålet. Lenin slår fast at det nasjonale spørsmålet er løst for de undertrykkende nasjonene – de imperialistiske maktene – og at det kun er i de undertrykte nasjonene at proletariatet setter frem nasjonale krav. Dette er om mulig enda mer gyldig i dag. Verden er ikke blitt mindre imperialistisk. Kapitalismen har ikke gått over i et nytt post-imperialistisk stadium, for imperialismen er det høyeste og siste stadiet av kapitalismen. Overgangen til sosialismen har allerede begynt i dette stadiet, og det er sosialismen, og bare sosialismen, som vil avløse imperialismen. På samme vis er det i enda større grad slik at den proletariske revolusjonen står på agendaen, og at de nasjonale bevegelsene i de undertrykte nasjonene er en del av denne prosessen.
Hva er egentlig imperialisme? Lenin skriver: «Imperialismen er eit særskilt historisk steg i kapitalismen. Den særskilde karakteren ved han er trefaldig: Imperialismen er (1) monopolkapitalisme; (2) snyltande eller rotnande kapitalisme; (3) døyande kapitalisme. Det grunnleggjande økonomiske draget, sjølve kvintessensen i imperialismen, er at frikonkurransen vert sett til side av monopolet.» (Lenin, 1977, s. 5). Han skriver videre: «Imperialismen, som det høgaste steget i kapitalismen i Europa og Amerika og seinare i Asia, tok endeleg form i perioden 1898 – 1914. (…) Politisk reaksjon over heile lina er det karakteristiske draget ved imperialismen. (…) utbyttinga av underkua nasjonar – som er uskiljande knytt til anneksjonar – og særskilt utbyttinga av koloniar ved nokre få «stor»makter omvandlar stadig meir den ‘siviliserte’ verda til ein snyltar på kroppen til hundretals millionar i dei usiviliserte nasjonane.» (Lenin, 1977, s. 6).
Lenin skriver også: «Sosial-liberalaren Hobson skjønar ikkje at denne «motverknaden» berre kan koma frå det revolusjonære proletariatet og berre i form av ein samfunnsrevolusjon. Men så er han sosial-liberal! Ikkje dess mindre hadde han så tidleg som i 1902 utmerka innsyn i kva ‘Europas sameinte statar’ var og ville seia (lat det vera sagt, til beste for kautskyanaren Trotski!) og i alt det som no vert dekt over av dei hyklande kautskyanarane i ulike land, nemleg at opportunistane (sosial-sjåvinistane) arbeider hand i hanske med det imperialistiske borgarskapet nett mot å skapa eit imperialistisk Europa på ryggen av Afrika og Asia, og at opportunistane objektivt er ein del av småborgarskapet og av visse lag av arbeidarklassen som er vortne muta med imperialistisk superprofitt og omdanna til vakthundar for kapitalismen og øydeleggjarar av arbeidarrørsla.» (Lenin, 1977, s. 9).
Videre skriver Lenin: «Imperialisme er monopolkapitalisme. Alle kartell, trustar, syndikat, alle kjempebankar er monopol. Superprofittane har ikkje blitt borte, dei finst framleis. At eit priviligert, finansielt rikt land utbyttar alle andre land, det held og fram og er blitt meir intenst. Ein handfull rike land – det er berre fire av dei, dersom vi meiner sjølvstendig, verkeleg diger og ‘moderne’ rikdom: England, Frankrike, Tyskland og USA – har utvikla monopol av veldige dimensjonar. Dei tek inn superprofittar som går opp i hundretals om ikkje tusentals millionar. Dei ‘rir på ryggen’ til hundretal på hundretal millionar menneske i andre land og slåst seg imellom om korleis dei skal dela det særskilt rike, særskilt feite og særskilt lett-takande bytet.» (Lenin, 1977, s. 13-14).
Den sovjetiske Lærebok i politisk økonomi, skrevet og redigert under ledelse av Josef Stalin, er fire tiår senere like tindrende klar i spørsmålet som Lenin: «Før imperialismens epoke omfattet det nasjonale spørsmål bare noen få nasjoner, hovedsakelig europeiske – irere, ungarere, polakker, finner, serbere og andre) og gikk ikke ut over rammen av de enkelte mange-nasjonale stater. I imperialismens epoke, da finanskapitalen i moderlandene har undertrykt folkene i de koloniale og avhengige land, har det nasjonale spørsmåls ramme utvida seg, og utviklingas gang har fått det til å smelte sammen med kolonispørsmålet i det hele tatt. ‘Med dette er det nasjonale spørsmål forvandlet fra et separat og indrestatlig spørsmål, til et alment og internasjonalt spørsmål,verdensspørsmålet om å frigjøre de undertrykte folk i de avhengige land og koloniene fra imperialismens åk’ (…) Det almene spørsmål for den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene og de avhengige land er frigjøring fra imperialistveldet og likvidering av alle feudale rester. Av denne grunn har enhver nasjonal frihetsbevegelse i koloniene og de avhengige land som er rettet mot imperialismen og det føydale åk, en progressiv karakter, selv i de land der proletariatet er relativt svakt utviklet.» (Stalin, 1976, s. 247).
Imperialismen er et særskilt stadium av kapitalismen, dens høyeste og siste sådanne, som vi fortsatt lever og utvikler oss innenfor. Imperialismen deler verden i to: undertrykkende nasjoner (imperialistiske supermakter og andre imperialistmakter) og undertrykte nasjoner (kolonier og halvkolonier). Det nasjonale spørsmålet må stilles grunnleggende forskjellig i de to «delene» av verden. Hos det lille mindretallet av undertrykkernasjoner er det nasjonale spørsmålet løst. Deres nasjonale bevegelse for nasjonal selvbestemmelsesrett er kulminert i nasjonalstater. Å reise nasjonale krav i disse landene – som her bare kan bestå i å hevde «sin» nasjons interesser mot andres eller sin egen «nasjonale kultur» mot andre kulturer – er ingenting annet enn borgerlig nasjonalisme. Det betyr å støtte «sitt eget» borgerskap i rivaliseringen mot andre imperialistiske borgerskap, om dominans over undertrykte nasjoner, og å sette arbeidere fra ulike nasjonaliteter opp mot hverandre. Men, vi presiserer, også i de undertrykte landene er marxistene motstandere av nasjonalisme. Forskjellen er at i disse landene kjemper marxistene «alltid og i ethvert tilfelle mer besluttsomt enn noen andre» mot undertrykkernasjonen eller undertrykkernasjonene. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen i de undertrykte landene har fusjonert med den proletariske verdensrevolusjonen, fordi den objektivt retter seg mot imperialismen. Kommunistene i disse landene blir patrioter – ikke nasjonalister! – fordi dette er anvendt internasjonalisme.
Det opportunister og sosialsjåvinister enten ikke forstår, eller vil tilsløre, er nettopp den grunnleggende forskjellen på imperialistiske nasjoner og undertrykte nasjoner, og den direkte konsekvensen denne forskjellen får for det nasjonale spørsmålet. Tesen om at vi i dag lever i en periode hvor «globalisme» står mot nasjoner, at en «global finanselite» hersker over verden, negerer fullstendig marxismens forståelse av ulike imperialismer og deres rivalisering om byttet: de undertrykte nasjonene. Denne kautskyanske tesen om «ultraimperialisme» ser vekk fra at de imperialistiske nasjonene har delt verden mellom seg. Den ser vekk fra at imperialistenes enhet er relativ, i den grad de forener seg mot de undertrykte nasjonene, mens kampen mellom dem, konkurransen, er absolutt. Forståelsen av imperialismen er et nøkkelspørsmål for å forstå det nasjonale spørsmålet og hvorfor opportunismen degenererer til sosialsjåvinisme. Sosialsjåvinistene stiller igjen opp Kautskys tese om imperialisme som en valgt politikk, en idé Lenin avviste fullstendig. Den råtnende karakteren er ikke tilfeldig eller valgfri, den er imperialismens essens. Og like logisk, fordi den har nøyaktig samme opphav, er opportunismens forråtnelse. På samme vis er rivaliseringen mellom imperialistene, en rivalisering som med nødvendighet fører til krig, heller ikke valgt. Dermed kan verken forråtnelsen eller krigen velges – eller reformeres – vekk. Dermed legger denne forståelsen også grunnlaget for å avvise reformismen.
Med andre ord vil opportunistene i imperialistiske land, om de reiser nasjonale krav for «sin egen» nasjon, uvergelig forfalle til sosialsjåvinisme. Slike krav kan ikke være noe annet enn en direkte eller indirekte støtte til «sitt eget» borgerskap i rivaliseringen med andre borgerskap, en rivalisering om byttet fra de undertrykte nasjonene, som utgjør det store flertallet av verdens land og folk. Dette gjelder, om vi følger Lenins logikk, i like stor grad om parolene de reiser gjelder «den nasjonale kultur». Lenin er fullstendig avvisende mot «nasjonalismen i alle dens former». Han åpner ikke for noen unntak. Proletariatets standpunkt er proletarisk internasjonalisme, i motsetning til borgerlige nasjonalisme. Vi foreslår som underholdende (?) tidsfordriv for de som hevder noe annet, å saumfare klassikernes tekster eller kommunistpartienes programmer, for å finne utsagn som eksplisitt tar til orde for nasjonalisme. Det patriotiske standpunktet i undertrykte land, for eksempel «å virkelig forene landet for å forsvare det fra all reaksjonær og imperialistisk aggresjon», er ikke nasjonalisme. Tvert om, patriotisme i de undertrykte landene er, slik formann Mao sier, anvendt internasjonalisme. Eller for å gjenta det Lenin slår fast: «For så vidt borgerskapet i en undertrykt nasjon kjemper mot den undertrykkende, for så vidt går vi alltid og i ethvert tilfelle mer besluttsomt enn noen andre inn for det».
Det handler nemlig aldri, for marxistene, først og fremst om at «den nasjonale enhet må være politisk uavhengig, at nasjonens og statens grenser bør være sammenfallende, og at det nasjonale fellesskap har et overordnet krav på lojalitet» (Østerud), men om å kjempe mot undertrykkernasjonene, mot imperialismen, og for den proletariske verdensrevolusjonen. Vi ser da også at verken i Sovjetunionen eller Kina har kommunistenes linje vært at nasjonaliteter skal sammenfalle med statens grenser. Begge disse store sosialistiske landene har hver for seg mange titalls nasjonaliteter. Prinsippet om selvbestemmelsesrett har blitt holdt i hevd, for eksempel var oktoberrevolusjonen en garantist for Finlands og Polens selvstendighet fra det gamle russiske imperiet, men tartarer, grusere, kareler og talløse andre folkegrupper utviklet seg innenfor Sovjetunionen, forent både i partiet og staten. Hele tiden kjempet kommunistene mot nasjonalismen, det være seg fra undertrykkernasjonen av stor-russere (den mest reaksjonære nasjonalismen), eller fra borgere og småborgere i de undertrykte nasjonalitetene.
Les også:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.