Hva er sosialsjåvinisme?

Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har gitt ut et nummer, Røde Fane nummer 3, om nasjonalisme og sosialsjåvinisme. Vi publiserer her et utdrag fra teksten «Mot sosialsjåvinismen» i dette nummeret.

Man kan bestille tidsskriftet eller sende andre henvendelser til Røde Fanes e-postadresse [email protected].

Lenin definerer og avslører sosialsjåvinismen

Lenin førte en iherdig kamp mot sosialsjåvinismen under 1. verdenskrig. Opportunistene splittet Den andre internasjonalen ved å bryte med den vedtatte linja om å ikke støtte sitt eget borgerskap i den kommende krigen. Under parolen om å forsvare fedrelandet, sluttet de sosialsjåvinistiske arbeiderlederne opp om sitt eget borgerlige fedrelands krigsinnsats. Lenin har forklart hva sosialsjåvinismen er og hvilket materielt grunnlag den har. I sitt klassiske verk Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium fra 1916 skriver han om den store britiske kolonisten og folkemorderen Cecil Rhodes’ enkle analyse av forholdet mellom imperialisme og opportunisme i arbeiderbevegelsen:

«Cecil Rhodes uttrykte de imperialistiske synsmåtene sine til ham [journalisten Stead i 1895. Red. anm.] i 1895 i disse vendingene: ‘I går var jeg i East End i London (et arbeiderklassestrøk), der jeg var til stede på et møte for arbeidsløse. Jeg hørte på de ville talene, som bare var rop om ‘brød! brød!’, og på hjemveien grunna jeg over dette opptrinnet. Jeg blei mer overbevist om betydninga av imperialismen enn noen gang… Den store ideen min er ei løsning av det samfunnsmessige problemet. For å redde 40.000.000 innbyggere i kongeriket Storbritannia og Nord-Irland, må vi kolonistatsmenn skaffe nytt land. Her kan overskuddsbefolkninga slå seg ned, og her kan vi få nye markeder for varene som blir produsert i fabrikkene og gruvene. Som jeg alltid har sagt, er imperiet et spørsmål om brød og smør. Om dere ønsker å unngå borgerkrig, må dere bli imperialister.’ Dette blei sagt i 1895 av millionæren og finanskongen Cecil Rhodes, mannen som bærer hovedansvaret for Boerkrigen. Det er sant at forsvaret hans for imperialismen er primitivt og kynisk, men innholdmessig skiller det seg ikke fra ‘teorien’ som herrene Maslov, Stidekum, Potresov, David, grunnleggeren av den russiske marxismen og andre framfører. Cecil Rhoden [sic] noe ærligere sosialsjåvinist…» (Lenin, bind 6, 1976, s. 120. Vår utheving.)

Kort sagt beskriver Lenin, via millionæren og koloniherren Cecil Rhodes, en situasjon hvor de imperialistiske landene ved hjelp av superprofitten fra utbyttinga av kolonier og halvkolonier, får en mulighet til å dempe klassekampen gjennom å korrumpere arbeiderbevegelsen i eget land. For å oppnå dette tar borgerskapet i bruk opportunisme i form av sosialsjåvinisme:

«Finst det noko samband mellom imperialismen og den uhyrlege og av­skyelege sigeren opportunismen (i form av sosialsjåvinisme) har vunne over arbeidarrørsla i Europa?

Dette er det grunnleggjande spørsmålet i den moderne sosialismen. I partilitteraturen vår har vi slått fullt ut fast for det første, den im­perialistiske karakteren ved vår æra, ved den krigen som går føre seg no, og for det andre, det uskiljande historiske sambandet mellom sosial-sjåvinismen og opportunismen, og likeeins den ibuande likskapen i den politiske ideologien deira. Og no kan og må vi gå vidare til å analysera dette grunnleggjande spørsmålet.» (Lenin, Imperialismen og kløyvinga…, 1977, s. 5. Våre uthevinger.)

Altså slår Lenin fast at sosialsjåvinisme er en form for opportunisme, og at spørsmålet om opportunismens forbindelse med imperialismen er et grunnleggende spørsmål i den moderne sosialismen. Hvordan ser denne formen for opportunisme ut? Lenin skriver i anledning den imperialistiske 1. verdenskrig: «Derfor overrasker det ikke at de ‘sosialistene’ som er talsmenn for ‘fedrelandsforsvar’ under den nåværende krigen, skyr Baselmanifestet, slik som tjuven skyr åstedet for forbrytelsen sin. For manifestet beviser at de er sosialsjåvinister, dvs. sosialister i ord, men sjåvinister i handling, støttespillere for «deres eget» borgerskap når det gjelder å røve andre land og slavebinde andre nasjoner. Å forsvare sitt ‘eget’ fedreland til og med når det med handlingene sine har som mål å slavebinde fedrelanda til andre folk, er sjølve kjerna i sjåvinismen» (Lenin, bind 6, 1976, s. 30.  Vår utheving.)

Lenin skriver videre: «Kampen mellom de to hovedretningene i arbeiderbevegelsen — revolusjonær sosialisme og opportunistisk sosialisme — fyller hele perioden fra 1889 til 1914. Også i dag er det to hovedretninger i krigsspørsmålet i hvert land. (…) Sosialsjåvinismen er opportunisme i fullendt form. Den er helt moden for en åpen, ofte vulgær, allianse med borgerskapet og generalstabene. Det er denne alliansen som gir den stor makt og monopol på den legale pressa og på å føre massene bak lyset. Det er latterlig å fortsette med å se på opportunismen som en foreteelse innafor partiet. Det er latterlig å tenke på å sette i verk Baselvedtaket sammen med David, Legien, Hyndman, Plekhanov og Webb. Enhet med sosialsjåvinistene betyr enhet med ens ‘eget’ nasjonale borgerskap, som utbytter andre nasjoner. Det betyr å splitte det internasjonale proletariatet. Dette betyr ikke at det er mulig å bryte øyeblikkelig med opportunistene overalt. Det betyr bare at dette bruddet historisk sett er nært forestående, at det er nødvendig og uunngåelig for proletariatets revolusjonære kamp. Det betyr at historia som har ført oss fra ‘fredelig’ kapitalisme til imperialistisk kapitalisme, har bana veien for dette bruddet.» (Lenin, bind 6, 1976, s. 34-35. Våre uthevinger.)     

Lenin understreker videre forbindelsen mellom det imperialistiske borgerskapet og sosialsjåvinistene: «De smarte representantene for borgerskapet forstår dette svært godt. Det er grunnen til at de er så rause i lovprisingene sine av de nåværende sosialistiske partiene, som blir leda av ‘forsvarerne av fedrelandet’, dvs. av de som forsvarer imperialistisk plyndring. Det er grunnen til at de sosialsjåvinistiske lederne blir belønna av regjeringene sine enten med ministerstillinger (i Frankrike og Storbritannia), eller med et monopol på uhindra legal virksomhet (i Tyskland og Russland). Det er grunnen til at utviklinga i Tyskland — der det sosialdemokratiske partiet var sterkest, og der forvandlinga av det til et nasjonalt-liberalt kontrarevolusjonært arbeiderparti har vært klarest — har nådd et stadium der påtalemyndighetene betegner kampen mellom ‘mindretallet’ og ‘flertallet’ som ‘tilskynding til klassehat’!» (Lenin, bind 6, 1976, s.35. Vår utheving.)

Vi vil oppsummere slik: I henhold til Lenin er sosialsjåvinismen sosialisme i ord men sjåvinisme i handling. Kjernen i sjåvinismen er å forsvare «sitt eget» land, til og med i dets handlinger for å slavebinde andre land, og vi føyer til: uansett om dette skjer økonomisk, politisk eller militært. Sosialsjåvinismen er fullendt og moden opportunisme i en åpen allianse med borgerskapet. Som en form for opportunisme er sosialsjåvinismen et uttrykk for den ene av de to hovedretningene i arbeiderbevegelsen: den opportunistiske sosialismen som står i motstrid til den revolusjonære sosialisme, det vil i dag si marxismen-leninismen-maoismen. Enhet med sosialsjåvinismen betyr enhet med «sitt eget» borgerskap, som utbytter andre nasjoner, og derfor betyr den en splittelse av det internasjonale proletariatet.

Her skyter vi også inn at det ikke finnes noen nasjonale politiske eller økonomiske interesser i imperialistiske land, som ikke innebærer å slavebinde andre land. Grunnlaget for norsk økonomi og politikk er imperialismen. Det finnes bare norsk imperialisme, og det finnes ingen ikke-imperialistisk sfære av norsk økonomi og politikk som er adskilt med en kinesisk mur fra norsk imperialisme. Ergo: enhver politikk for «norske interesser» er til syvende og sist en politikk for å slavebinde andre land, bare mer til fordel for norsk imperialisme enn andre imperialismer. Lenin forklarer i denne forbindelse at imperialisme ikke er en valgt politikk, men et stadium av kapitalismen, hvor verden er delt i imperialistiske land på den ene sida, og undertrykte land på den andre sida. Når imperialistiske land rivaliserer, uansett størrelse, er det utbyttet fra de undertrykte landene, koloniene og halvkoloniene, som er gjenstanden for rivaliseringen. Dette gjelder i like stor grad om rivaliseringen er direkte eller indirekte. De borgerlige økonomene sprer illusjoner om at kapitalistene kan konkurrere uten å ta fra hverandre, men ved «å skape nye markeder». I virkelighetens verden betyr imperialismen at hele verden er delt mellom monopolene og imperialistene, så lenge det ikke finnes sosialistiske land, og dermed finnes det ingen «nye markeder» eller «frie» andeler. Borgerskapet er egentlig klar over dette, og henfaller derfor til å forsøke å legitimere norsk imperialisme med at den er «mer rettferdig» eller «grønnere», enn konkurrentene.

Videre slår altså Lenin i sitatene over fast at borgerskapet belønner sosialsjåvinistene, med alt fra ministerposter til «monopol på uhindra legal virksomhet». Vi understreker dette, fordi det er en sannhet som siden er blitt bekreftet i mer enn hundre år. Borgerskapet griper direkte inn i kampen mellom retningene i arbeiderbevegelsen. Borgerskapet, gjerne via etterretnings- og sikkerhetstjenestene, identifiserer først hvem som er høyre og venstre i den revolusjonære bevegelsen. Deretter forfølger de systematisk venstresida mer enn høyresida. Fienden bruker alt fra intriger, løgnhistorier, falske anklager og fraksjonisme, til kidnapping, tortur og mord. Dette er ikke sjeldne hendelser, det er slik sikkerhetstjenester og etterretningstjenester alltid opererer mot den revolusjonære bevegelsen, og borgerskapet og imperialistene anvender også de samme metodene i rivaliseringen seg imellom.

Eksempler fra moderne tid viser at borgerskapets hemmelige tjenester likviderer revolusjonære ledere også i såkalt «vestlige» land. Dette skjedde i stort omfang i den svarte frigjøringsbevegelsen i USA, for eksempel i Black Panther Party. Episoden hvor FBI og politiet i Chicago likviderte Fred Hampton og Mark Clark i 1969, er bare ett av svært mange konkrete eksempler på dette. Fra Norge vil vi nevne mordet på John-Reier Martinsen i 1986, et politisk attentat som ble dekket over av politiet og domstolene. Martinsen deltok i 1982 i den eneste kjente militære operasjonen på norsk venstreside etter krigen, under forsøket på å sprenge brua over Tverrelvdalen i Alta 20. mars 1982, og ble valgt inn i sentralkomiteen til AKP (m-l) i 1984.

På den andre siden får høyreopportunistene en rekke goder. De som deltar i de borgerlige valgene får stemmestøtte både på kommune-, fylkes- og riksnivå, på alt fra 10 til 100 kroner per stemme. Om de oppnår nok stemmer, får de grunnstøtte til både ungdomsorganisasjon og sentralorganisasjon. Partiet Rødt regnskapsførte 22,5 millioner kroner i offentlig støtte i 2022. Videre arbeider tusentalls mennesker i lønnede stillinger i fagbevegelsen og såkalt frivillige organisasjoner. De sistnevnte får enorme summer fra den borgerlige staten, og man kan med rette se på disse som en utvidet del av statsapparatet. Atter videre får opportunistene innenfor dette systemet en rekke andre goder, for eksempel godtgjørelse for reiser, møter og styreverv. Atter videre «belønnes» opportunistene med legitimitet innen det borgerlige samfunnet. De løftes fram og godtas som lydig opposisjon. Selv de mest reaksjonære borgerlige krefter anerkjenner nytten de har av opportunistene. Disse kreftene integreres systematisk i debatter og får plass i media. Opportunistene ser på dette som en måte å «nå ut», men i virkeligheten er dette den borgerlige statens viktigste metode for å få disse inn i folden. Slik integreres og borgerliggjøres opposisjonen systematisk innenfor systemet.

Les også:

https://tjen-folket.no/?p=34398