Palestina under okkupasjon

Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon. 

Vi har mellom publisert teksten i 10 deler fra 24. juni til 21. juli, og publiserer her hele teksten samlet.

Palestina under okkupasjon

Bakgrunn og kontekst for den palestinske frigjøringskampen og det sionistiske folkemordet

«Den palestinske nasjonale motstandsbevegelsens uovervinnelige væpna kamp er et skarpt spyd stukket inn i det imperialistiske beistet, som med sitt eksempel inspirerer og maner proletariatet og verdens undertrykte folk til kamp og motstand.»
– Internasjonalt Kommunistisk Forbund

Introduksjon

Formålet med denne teksten er å skildre Palestinas historie under sionistisk okkupasjon og bakgrunnen for dagens situasjon. Palestina-spørsmålet står i dag på dagsorden i hele verden, som følge av den væpnede palestinske nasjonale motstandsbevegelsens motoffensiv 7. oktober 2023 og Israels pågående folkemord i Gaza. Teksten forsøker ikke å gi en fullstendig historie av det palestinske folkets historie, eller det palestinske samfunnets økonomi, politikk eller kultur. Vi forsøker kun å gi et overblikk over den imperialistiske og sionistiske undertrykkingen av palestinerne og det palestinske folkets kamp og motstand mot denne.

Det palestinske folket har levd under ulike former for dominans og kolonialisme i lang tid. Etter fire århundrer under Det osmanske riket, ble Palestina underlagt britisk imperialisme fra 1920 til 1948 og har deretter i mer enn 75 år lidd under okkupasjon av den sionistiske staten Israel. Undertrykkelsen av det palestinske folket har generert en heroisk væpnet nasjonal frigjøringsbevegelse, som særlig har vokst og utviklet seg i kamp mot sioniststaten. Denne bevegelsen har gjort Palestina og det palestinske flagget kjent over hele verden. Palestina er blitt et synonym for og et symbol på rettferdig opprør og motstandskamp. Med denne teksten tar vi sikte på å vise hva som har generert denne motstandsbevegelsen.

Teksten har også til hensikt å vise at folkemordet Israel begår i Gaza i 2023-2024 er en videreføring av over 75 år med fordrivelse og utryddelse av palestinere. Folkemordet begynte ikke 7. oktober. Helt siden sionistbevegelsen på slutten av 1800-tallet erklærte at de ville opprette et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina, har fordrivelse og utryddelse av palestinerne vært en logisk følge av dette målet – en forutsetning for å oppnå en jødisk stat her. Palestina var ikke folketomt da sionistene satte seg som mål å etablere sin egen jødiske stat der. Tvert om ligger Palestina så og si i «sivilisasjonens vugge», i «den fruktbare halvmånen», hvor jordbruk, skriftspråk og de fremste verdensreligionene har sitt opphav. Området har vært blant verdens tettest befolkede i mange tusen år.

Vi vil også understreke at sioniststaten Israel ikke er et unikt fenomen i verdenshistorien. Sionismens metode – erobring, fordrivelse og folkemord – er den samme metoden som europeiske imperialister anvendte i Amerika, Asia, Afrika og Oseania. Sionismen følger den samme logikken som kolonister har gjort andre steder. Historien, særlig siden kapitalismens gjennombrudd, er full av folkemord. I denne konteksten er det logisk at Israel har urokkelig støtte fra USA-imperialismen, samt tysk, britisk og fransk imperialisme, de mest forbryterske og folkemorderiske stormaktene verden noensinne har sett.

Folkemordene de siste 500 årene er et uttrykk for ekspansjonen og profittjaget som kapitalismen – i dag i sitt imperialistiske stadium – er avhengig av. Imperialistene forfølger nådeløst sine økonomiske, politiske og militære interesser, og det vil de fortsette å gjøre helt til de feies vekk fra jordens overflate av den proletariske verdensrevolusjonen. Imperialistene blir aldri fredselskende buddhaer, som formann Mao slo fast.

Vi understreker til sist i denne introduksjonen to svært viktige ting leseren må huske. For det første er denne teksten et resultat av et kollektivt arbeid av redaksjonen for Tjen Folket Media og vi, og bare vi, er ansvarlige for alle feil og mangler i den. For det andre er teksten utformet som en ressurs for revolusjonære og antiimperialistiske aktivister her og nå. Vi har valgt å ikke bruke fotnoter og mange kildehenvisninger i selve teksten, for lesbarheten og for å kunne publisere teksten nå. Vi har forsøkt etter beste evne å være etterrettelige med faktaopplysninger og å basere oss på troverdige kilder. Vi har gjort vårt beste for at leseren kan stole opplysningene i teksten, men vi kan ha gjort feil.

Vi forsøker på enkelte punkter i denne teksten å gjøre en analyse som vi ikke har arbeidet med i dybden, men som må leses som vårt foreløpige syn. Standpunktene vi setter fram er, med mindre vi skriver noe annet, helt og fullt våre egne. Vi skriver om mange ulike spørsmål, vi forsøker å anvende marxismen-leninismen-maoismen på konkrete spørsmål hvor det kanskje ikke finnes en avklart linje i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og teksten må derfor ikke leses som noe annet enn det den er. Vi skriver teksten med et håp om at den kan være til nytte for antiimperialister og revolusjonære som kjemper mot Israels folkemord og for den palestinske motstandskampen. Derfor publiserer vi den slik den er nå, i dagens situasjon, uten at alle aspekter er like gjennomarbeidet.

Redaksjonen for Tjen Folket Media

Juni 2024

Tidslinje

1880-tallet: Sionismen vokser fram i Europa og organiserer jødisk innvandring til Palestina.

1897: Verdens Sionistorganisasjon etableres i Sveits.

1916: Sykes-Picot-avtalen: Frankrike og Storbritannia deler «Midtøsten» mellom seg.

1917: Den britiske Balfour-erklæringen tar stilling for et «jødisk nasjonalhjem i Palestina».

1919: Den palestinske nasjonalkongressen i Jerusalem fordømmer Balfour-erklæringen.

1921: Storbritannia etablerer kongedømmet Jordan under britisk dominans.

1930-tallet: Antisemittismen vokser i Europa og genererer mer jødisk utvandring til Palestina.

1936-1939: Palestinsk opprør: «Araberoppstanden». Britene dreper minst 3000 palestinere.

1947: FNs generalforsamling går inn for å dele Palestina i resolusjon 181 («delingsplanen»).    

1948: Den britiske mandatmakten trekker seg ut og staten Israel opprettes. 

1948: 726.000 palestinere fordrives og blir flyktninger gjennom al-Nakba (Katastrofen).

1949: Våpenhvile mellom Israel og arabiske land. Israel kontrollerer over 78% av Palestina.

1949: Nakba-dagen (15. mai) markeres som protestdag. Blir offisiell markeringsdag i 1998.

1950: Jordan annekterer Vestbredden og Egypt tar kontroll over Gaza.

1959: Fatah etableres under ledelse av Yasser Arafat. Parti for nasjonal og sosial frigjøring.

1964: PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen) stiftes under ledelse av Fatah.

1965: Fatahs første militære angrep mot Israel innleder den væpnede motstandskampen.

1967: Seksdagerskrigen – «den tredje israelsk-arabiske krigen». 

• Israel nedkjemper styrkene fra Egypt, Jordan og Syria.
• Israel erobrer Gaza, Vestbredden, Sinai (Egypt) og Golanhøyden (Syria).
• Israel kontrollerer nå hele Palestina og hele Jerusalem.

1967: FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 242. Oppfordrer Israel til å trekke seg tilbake.

1967: Folkefronten for palestinsk frigjøring (PFLP) stiftes. Marxist-leninistisk.

1967: «Utmattelseskrigen» – PLO og Egypt fører lavintensiv krig mot Israel.

1968: Israel flytter egen befolkning inn på okkuperte områder på Vestbredden og Gaza.

1970: «Svart september» i Jordan hvor hæren dreper tusenvis av palestinere.

1973: Yom Kippur-krigen mellom Israel og en syrisk-egyptisk koalisjon.

1975: Borgerkrig bryter ut i Libanon, varer av-og-på til 1990. Israel deltar aktivt i krigen.

1978: Israel invaderer sørlige Libanon. 

1978: Israel og Egypt undertegner Camp David-avtalen, fredsavtale mellom landene.

1982: Israel fullfører tilbaketrekningen fra Sinai.

1982: Israel bomber Libanon og okkuperer Vest-Beirut. 

• PLO evakuerer hovedkvarteret fra Libanon til Tunisia. 
• Falangistene, støttet av Israel, massakrerer tusenvis av palestinske flyktninger.

1987: Den første intifadaen bryter ut i Gaza. 

1987: Hamas stiftes. Islamistisk bevegelse for palestinsk frigjøring.

1988: PLO anerkjenner FN-resolusjon 242 og dermed Israels eksistens.

1991: Madrid-konferansen mellom Israel og en palestinsk delegasjon. Første forhandlinger.

1993: Oslo-avtalen skrives under, basert på gjensidig anerkjennelse.

1995: Oslo 2-avtalen signeres. 

• Israel trekker seg tilbake fra Gaza og Vestbredden. 
• Fatah og PLO overtar kontrollen over disse områdene.

2000: Camp David-samtalene mellom Israel og PLO bryter sammen. 

2000: Den andre intifadaen bryter ut. Omtrent 5000 palestinere og 1000 israelere drepes.

2002: Israel begynner å bygge apartheidmuren – skal bli 700 km.

2004: Israel trekker seg ut av Gaza.

2006: Hamas vinner valget i Gaza. Israel innfører blokade med store humanitære følger.

2008-2009: Israel bomber Gaza og dreper 1400 mennesker i «Operation Cast Lead».

2012: Ny offensiv mot Gaza: «Operation Pillar of Defence». Over 160 palestinere drept.

2014: Ny offensiv mot Gaza: «Operation Protective Edge». Over 2000 palestinere drept.

2014: Bølge av anerkjennelse av den palestinske staten, blant annet fra Sverige.

2016: Sikkerhetsrådet i FN erklærer at de israelske bosettingene er ulovlige etter folkeretten.

2017: Israel vedtar ny lov som godkjenner 4000 boenheter på okkupert palestinsk land.

2018: Palestinere demonstrerer mot grensegjerdet hver fredag i 1,5 år:

• «Den store returmarsjen».
• 214 palestinere drept i sammenstøt, blant annet 46 barn.

2019: USA anerkjenner de israelske bosettingene på Vestbredden.

2020: Israelsk høyesterett avviser loven fra 2017 om legalisering av bosettinger.

2021: Protester, vold og sammenstøt mellom Israel og palestinere. 

• Stormingen av  Al-Aqsa-moskeen og bombing av Gaza. 
• Rundt 300 palestinere drepes.

2022: FN-spesialrapportør skriver at Israel holder palestinere under et apartheidregime.

• Human Rights Watch og Amnesty International sier det samme.

2023: Den palestinske nasjonale motstandsbevegelsen innleder motoffensiv mot Israel.

• Motoffensiven initieres 7. oktober under navnet «Operation al-Aqsa Storm». 

2023: Israel sverger hevn og går til krig mot Gazas 2,3 millioner innbyggere.

• Per mai 2024 var 35.000 palestinere blitt drept i Gaza. 
• 1,7 millioner er blitt fordrevet fra sine hjem.
• Moskeer, sykehus, skoler og boligblokker legges i grus av Israel.
• Israel dreper også hjelpearbeidere, helsepersonell og journalister.
• Israel bruker sult og medisinmangel som våpen i et omfattende folkemord.
• Sør-Afrika reiser sak mot Israels folkemord i Haag-domstolen ICJ.

Kart

1. Den fruktbare halvmåne:

2. Bibelsk kart (uklar korrekthet – cirka 1300 år f.kr.):

3. Romerrikets utbredelse (cirka år 120):

4. Det osmanske rikets utbredelse og utvidelse fra 1300 til 1683:

5. Sykes-Picot-avtalen om fordeling av Midtøsten (1916):

6. Det britiske mandatområdet (1923):

7. FNs delingsplan for Palestina (1947):

8. Palestina etter 1948-krigen – underlagt Israel, Egypt og Jordan:

Disse grensene kalles «1967-grensene» eller «den grønne linjen» og regnes som utgangspunkt for «tostatsløsningen». Tostatsløsningen er en foreslått løsning på Israel–Palestina-konflikten som går ut på at palestinerne får en egen stat bestående av hele eller deler av Vestbredden og Gazastripen, områder som Israel deretter okkuperte under seksdagerskrigen i 1967.

9. Resultatet av Seksdagerskrigen (1967):

Kartet viser også Gaza og Vestbredden, de to områdene som i lengre tid har vært regjert av palestinske selvstyremyndigheter, og siden 2005 har vært delt hovedsakelig mellom Hamas og Fatah.

10. Fordrivelsen av palestinerne fra 1946 til 2008:

Det okkuperte Vestbredden er oppstykket og oppdelt av israelske bosettinger, ulovlige ifølge FN, som innebærer et apartheidregime for palestinerne som bor der. Det palestinske folket kontrolleres med militært styre, kontrollposter («checkpoints») og ulike former for statsterror (husransakelser, vilkårlige arrestasjoner, tortur, likvidasjoner osv.).

1. Palestinas tidlige historie

«Hele menneskehetens historie har (etter oppløsninga av det primitive stammesamfunnet som eide jorda i fellesskap) vært en historie om klassekamper, strid mellom utbyttere og utbyttede, herskende og undertrykte klasser»

– Friedrich Engels, forord til Det kommunistiske manifest

1.1. Førmoderne tid

Landområdet som i dag er kjent som Palestina, er opphav til flere av de tidligste bydannelsene i menneskehetens historie. Samtidig som disse bydannelsene, for eksempel oldtidsbyer som Jeriko og Gaza by, representerer et enormt stort sprang i menneskenes historiske utviklingsprosess gjennom jordbruksrevolusjonen, så er det også nettopp i og rundt disse byene at klassesamfunnet og klassekampen oppsto historisk og dermed har hatt lengst varighet. Det er i så måte ikke så rart at de samfunnsmessige motsetningene den dag i dag framstår særlig skarp og akutt akkurat her.

Menneskets historie i regionen er lang, og de eldste menneskelige levningene arkeologer har funnet befant seg i Jordandalen og anslås å være cirka 1,5 millioner år gamle. Dette er spor etter den første emigrasjonen av Homo erectus ut av Afrika. Menneskeheten oppsto i Afrika, og den eneste landveien ut av dette kontinentet går nettopp gjennom Palestina.

Den første store omveltningen av menneskehetens produksjonsmåte var overgangen fra jeger- og sankersamfunnet til jordbrukssamfunnet. Jordbruket slo igjennom i «den fruktbare halvmånen», som strekker seg fra Egypt i Nord-Afrika, gjennom Palestina til dagens Tyrkia i nord og vestover gjennom til dagens Iran. Med jordbruket kunne mennesket for første gang etablere klassesamfunn, stabile bosetninger (byer) og etter hvert kongedømmer og imperier. Historisk har Middelhavet vært et senter for utviklingen av menneskelig sivilisasjon, som en sjøvei for transport, handel og kulturutveksling mellom tre kontinenter.

Utviklingen av jordbruket hovedsakelig, og sekundært handelen over Middelhavet, la det økonomiske grunnlaget for klassesamfunn og for store sprang i politisk og kulturell utvikling i denne regionen. Egypt, Mesopotamia (i dagens Irak) og antikkens Hellas og Tyrkia ga menneskeheten jordbruksrevolusjonen og sine første byer, og ble på dette grunnlaget arnesteder for matematikk, skriftspråk og filosofi. Midt i denne «sivilisasjonens vugge» ligger området vi i dag kaller Palestina.

Palestina har en strategisk beliggenhet mellom tre kontinenter (Afrika, Asia og Europa). Tre verdensreligioner har sin opprinnelse i området (jødedom, kristendom og islam), som har vært et «veikryss» for religion, kultur, handel og politikk gjennom mer enn to tusen år. Regionen har hatt kontakt med eller vært underlagt en rekke store imperier og historiske sivilisasjoner, som faraoenes rike i Egypt, de greske bystatene, assyrere, babylonere, persere, makedonere under Aleksander den store, Romerriket, muslimske kalifater og Det osmanske riket. 

Palestina ble et sentrum for kristendommen da Romerriket gikk over til kristendommen på 300-tallet, men ble erobret av muslimene på 600-tallet, da islam vokste frem og ekspanderte hurtig. I middelalderen dro korsfarere i korstog til området for å erobre «det hellige land» på vegne av pavekirken og europeiske kongedømmer, og disse kontrollerte Jerusalem fra 1099 til 1187. Etter invasjon fra mongolene på 1200-tallet ble de palestinske områdene deretter forent under mamelukkene i 1260. Mamelukkene var en krigerkaste under monarkene i Egypt. Disse krigerne kom opprinnelig fra Tyrkia og Kaukasus, og etter å ha vært leiesoldater og livvakter i Egypt, grep de selv makten og etablerte Mamelukksultanatet (1250-1516). Det osmanske riket, med senter i dagens Tyrkia, erobret dagens Palestina i 1516, og regjerte området i fire århundrer.

1.2. Moderne tid: Kapitalismen og imperialismen

I løpet av 1700- og 1800-tallet vokste det fram arabiske selvstendighetsbevegelser mot osmanene, parallelt med de borgerlige nasjonal-demokratiske bevegelsene i Europa. Det osmanske riket gikk i oppløsning i perioden 1908 til 1922, og særlig første verdenskrig (1914-1918) akselererte denne oppløsningen. Det osmanske riket var på den tapende siden, sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn. Seierherrene i første verdenskrig – særlig Storbritannia og Frankrike – overtok deretter mange av de gamle besittelsene til Det osmanske riket, og Palestina ble underlagt Storbritannia.

Under første verdenskrig vedtok den britiske regjeringen Balfourerklæringen i 1917, hvor de støttet å etablere et «nasjonalhjem» for jødene i Palestina. Kort tid etter erobret britene Palestina fra Det osmanske riket. Folkeforbundet, forløperen til FN, definerte Palestina som et internasjonalt «mandatområde» under britisk kontroll i 1922. Palestinerne kjempet hele tiden mot det britiske koloniale styret, og denne nasjonale bevegelsen styrket seg særlig på 1930-tallet og genererte en væpnet uavhengighetsbevegelse. Samtidig økte den jødiske innvandringen til regionen. Jødiske væpnede grupper fikk direkte og indirekte støtte fra britene, men det var en tilstand av enhet og kamp mellom disse. Også jødiske grupper angrep britiske myndigheter i mellomkrigstiden.

I dag er regionen hvor Palestina ligger, en svært viktig økonomisk region. For det første, og hovedsakelig, er Midtøsten verdens viktigste område for oljeutvinning. Fem av verdens ti land med største påviste oljereserver ligger her: Saudi-Arabia, Iran, Irak, Kuwait og De forente arabiske emirater (UAE). For det andre er dette et nøkkelområde for verdenshandelen. Nærmere 10 prosent av internasjonal skipshandel går gjennom Suezkanalen i Egypt, noe som gjør den til en av verdens viktigste handelspassasjer for olje, naturgass og annen frakt.

Forbruket av petroleum (olje og gass) hadde sitt gjennombrudd på 1850-tallet, og overtok etter hvert som viktigste energikilde for maskiner foran kull og damp. Med første verdenskrig eskalerte viktigheten av olje. Petroleum ble verdens viktigste energikilde på 1900-tallet, og er avgjørende for transport – og for krigføring. Dette har gjort Midtøsten til et område av enorm strategisk betydning for imperialistene. I dag rivaliserer særlig USA-imperialismen og russisk, kinesisk, fransk, britisk og tysk imperialisme i denne regionen, gjerne via sine lakeier i halvkoloniale land som Saudi-Arabia, Egypt, Syria og Iran. 

Før andre verdenskrig var Storbritannia og Frankrike de fremste imperialistene i regionen, etter andre verdenskrig ble det USA, og fra kontrarevolusjonen i Sovjetunionen i 1956 har sovjetisk sosialimperialisme og russisk imperialisme vært USAs fremste rival i Midtøsten, noe som har kommet til uttrykk i Palestina, men også i krigene i og mot Syria, Irak og Iran.

2. Sionismen

«Den sionistiske ideen (opprettelsen av en jødisk stat i Palestina) som utnyttes for å avlede det jødiske proletariatet fra klassekampen er kontrarevolusjonær, småborgerlig og utopisk.»

– Vladimir Lenin, sitert fra avisa Fritt Palestina nr 4, 1978  

2.1. Sionismens utgangspunkt

Sionismen er en ideologisk-politisk bevegelse som oppsto på slutten av 1800-tallet. Bevegelsens mål har hele tiden vært å etablere et «nasjonalt hjem» for jøder i det historiske Israel («Eretz Israel»). Bevegelsens navn er avledet av Sion, en av de jødiske betegnelsene på Tempelhøyden og byen Jerusalem. Sionismen vokste i begynnelsen frem parallelt med og, slik vi ser det, som en del av «nasjonalromantikken» i Europa, særlig i Tyskland. Nasjonalromantikken produserte ideologi og kultur for de nasjonaldemokratiske bevegelsene som var en del av den borgerlige verdensrevolusjonen (cirka 1600 til cirka 1900). Nasjonalstaten var den hovedsakelige formen som de nye borgerlige statene fikk. Borgerskapets behov for å strukturere nasjoner genererte ideologien om «hvert folk sin stat». Et særlig viktig tidspunkt i denne bevegelsen er revolusjonsåret 1848 i Europa, også omtalt som «nasjonenes vår» og «folkets vår». Revolusjoner løp som en ild over kontinentet, fra Sicilia til Frankrike til Tyskland og til mange andre land. Dette politiske og sosiale jordskjelvet styrket arbeiderklassens kamp og organisering, men også de borgerlige ideologiene, særlig liberalismen og nasjonalismen. 

Moses Hess, Ascher Ginzberg og Martin Buber regnes som de viktigste proto-sionistene – tenkere som på 1800-tallet la grunnlaget for sionismen. Moses Hess var i utgangspunktet en del av Kommunistenes Forbund, men tok parti for høyresida i dette, mot Marx og Engels. Hess ble tilhenger av den tyske sosialisten Lasalle og han tilhører de «sanne sosialistene» som Marx og Engels kritiserer i det kommunistiske manifest. Hess’ verk fra 1862 kalt «Roma og Jerusalem – en studie i jødisk nasjonalisme» bidro til grunnlaget for sionismen. Her skriver han blant annet i forordet til pamfletten, at «Jerusalems foreldreløse barn også vil ta del i nasjonenes store gjenfødelse etter middelalderens slumring og forferdelige mareritt» (vår oversettelse), at «nasjonenes nye vår» begynte med den franske revolusjonen i 1792, og at jødene må gjenerobre sine to tusen år gamle rettigheter som nasjon.

Tross sionistenes henvisninger til Talmud og førmoderne historie, en form for «legitimering» vi finner blant de fleste nasjonalistiske tenkere, er sionismen et tvers igjennom moderne fenomen. Som tenker var tysk-jødiske Hess en del av den tyske nasjonalromantikken og den tyske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet, inspirert av den franske revolusjonen og ulike europeiske borgerskap sine behov for å etablere nasjonalstater. Denne borgerlig-nasjonale bevegelsen gikk hånd i hånd med den kapitalistiske utviklingen for å feie vekk de gamle føydale forholdene. Sionismen oppstår dessuten midt i den tyske filosofiske idealismen, og fremstår i det hele tatt mer som en tysk enn en jødisk skapelse. Sentrale ideologiske verker for sionismen er Hess sitt Rom und Jerusalem, die Letzte Nationalitätsfrage (1862), Pinskers Auto-Emancipation (1882) og Herzls Der Judenstaat (1896).

Parallelt med utviklingen av den borgerlig-nasjonale bevegelsen i Europa, utviklet også kolonialismen og etterhvert rasismen seg. Rasisme tjente som ideologisk legitimering av de europeiske stormaktenes veldige koloniriker i Amerika, Afrika og Asia, samt ekspansjonen av disse. Innad i Europa ble rasisme og diskriminering inkorporert i de nasjonalistiske bevegelsene. Paragraf 2 i den norske grunnloven fra 1814 slo fast at jøder ikke hadde adgang til Norge, og den såkalte «jødeparagrafen» forble en del av grunnloven til 1851. Mot slutten av 1800-tallet styrket antisemittismen seg. Jøder ble fremstilt som en undegravende fiende av nasjonen, et unasjonalt fremmedelement, og jødehatet, som i utgangspunktet hadde en religiøs (kristen) form, ble mer raseideologisk og nasjonalistisk begrunnet. 

Antisemittismen ble mer intens etter første verdenskrig, og fikk sitt mest vulgære uttrykk i den tyske nazismen. Jødeforfølgelsen, for eksempel pogromene i Russland, styrket sionismens stilling blant jøder i Europa. Dette la grunnlaget for migrasjon og etableringen av jødiske landbrukskolonier i Palestina, som på dette tidspunktet fortsatt var en del av det osmanske riket. Videre må man også anta at europeisk kolonialisme og rasisme mot folkene i koloniene påvirket sionismens syn på veien til et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina.

2.2. Theodor Herzl og den sionistiske bevegelsen

Den første sionistiske verdenskongressen ble holdt i den sveitsiske byen Basel i 1897 og her ble Verdens Sionistorganisasjon grunnlagt. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i Eretz Israel». Et «jødisk nasjonalfond» ble opprettet i 1901, med formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer i Palestina, og for å bygge ut den første nye jødiske byen, Tel Aviv.

Den første sionistiske verdenskongressen var ledet av Theodor Herzl, den anerkjente grunnleggeren av sionismen. Han ble født i 1860 i Budapest, vokste opp i en sekulær jødisk middelklassefamilie og gikk på en kristen skole. Han flyttet med familien til Wien, hovedstaden i datidens Østerrike-Ungarn, i 1878. Han studerte juss og ble journalist. Han ble den første lederen for Verdens sionistorganisasjon og søkte støtte for sionismen blant annet hos den tyske keiseren og den osmanske sultanen. Overfor sistnevnte foreslo Herzl at jødiske finansmenn skulle dekke osmanernes enorme statsgjeld i bytte mot jødisk autonomi i Palestina. Herzl hadde ingen avtale med noen jødiske finansmenn, her utnyttet han bare den antisemittiske myten om en mektig jødisk finanselite i sine forhandlinger med sultanen.

Herzl søkte også støtte fra jødiske kapitalister i Frankrike, blant annet Baron de Hirsch og Rotschild-familien. Han utformet manifestet Der Judenstaat (Jødestaten, 1896), på grunnlag av sin brevveksling med disse fremstående støttespillerne. Jødiske rabbinere i Europa støttet ikke Herzl og hans verdenskongress i Basel, og deltagerne var angivelig hovedsakelig unge «liberale og progressive» jøder fra Øst-Europa og Russland. Herzl regnes heller ikke som religiøs.

I Store norske leksikon sin artikkel om Herzl står det: «Herzls versjon av sionismen var dessuten sterkt knyttet til europeisk kolonialisme. Han var stolt av Europas globale dominans og mente jøder kunne spille en rolle i å spre vestlig sivilisasjon i resten verden. Han snakket åpent om viktigheten av at jøder måtte ‘kolonisere’ Palestina og arbeidet for at jødisk bosetning skulle ta form av et privat selskap med konsesjon til å drive industrielt landbruk i Palestina – ikke ulikt europeiske bosettere andre steder i verden. Disse holdningene kom også til uttrykk i hans manglende interesse for palestinernes synspunkt på jødisk innvandring.»

Herzl skrev i et brev til den britiske kolonisten Cecil Rhodes, som ga sitt navn til apartheidstaten Rhodesia (i dag Zimbabwe og Zambia) at sionismen var «et kolonialt prosjekt». Herzl ba om Rhodes velsignelse av sionismen og kalte Rhodes en «visjonær politiker». Herzl sa at denne gangen var det ikke engelskmenn i Afrika det handlet om, men jøder i Lilleasia (den arabiske halvøy). Herzl snakket også om et Israel som sivilisasjonens utpost mot barbarene, en retorikk som den dag i dag anvendes av vestlige sionister når de snakker om Israel som «Midtøstens eneste demokrati» og «et vestlig samfunn». Herzl skrev også i private brevvekslinger om nødvendigheten av å ekspropriere araberne i Palestina. Det var helt i tråd med Herzls ideer at sionister som dro til Palestina på begynnelsen av 1900-tallet åpent kalte seg selv kolonister.

For øvrig står det også i Store norske leksikon at Herzl ofte dro nytte av det samme tankegodset som antisemittismen, som da han forhandlet med den osmanske sultanen eller da han overfor tyske politikere fremstilte sionismen som en gyllen mulighet til å sende jødene ut av Tyskland. Herzl skrev i sitt verk Jødestaten at det var jødene selv som brakte «antisemittismens frø» til USA og England. Antisemittismen og sionismen hadde én grunnleggende ting felles: et ønske om at jødene skulle forlate Europa. Herzl skrev at både «stakkars jøder» og regjeringer som ønsket å bli kvitt jødene, ville bidra til jødisk selvstyre i Palestina. I sine dagbøker skrev han at antisemittene ville være sionistenes viktigste venner og de antisemittiske landene deres allierte. Kort sagt var sionismen selv en variant av antisemittismen, og svært mange fremstående europeiske jøder var sterkt mot sionismen. Den eneste motstanderen av Balfour-erklæringen i den britiske regjeringen i 1917 var en fremstående jødisk politiker, Edwin Montagu. Montagu uttalte seg sterkt mot sionismen og var mot selve tanken om at jøder var en nasjon. Han sa at regjeringens beslutning om å støtte en jødisk stat i Palestina ville resultere i antisemittisme og bli et grunnlag for antisemitter over hele verden.

Det er videre viktig, særlig i dagens kontekst, å avdekke at sionismen oppstår lenge før nazistenes jødeutryddelse. Sionistene tar i dag utgangspunkt i holocaust for å rettferdiggjøre opprettelsen og forsvaret av Israel, og fordrivelsen av og folkemordet mot palestinerne. Dette hopper bukk over sionismens grunnlegger, Theodor Herzl, og flere årtier med sionistisk arbeid for å kolonisere Palestina.

Herzls sionisme og Verdens sionistorganisasjon representerer i essens et brudd med den nasjonal-demokratiske bevegelsen. Der hvor proto-sionistene kan sees som en del av den borgerlige nasjonalromantikken i Europa, med sine visjoner om borgerlige demokratier og nasjonalstater som erstatter de gamle føydale monarkiene, er den moderne sionismen en del av kolonialismen og rasismen som er forløper for og en del av imperialismen. Den sekulære og nasjonalistiske sionismen, blir også rasistisk og kolonialistisk. Med jødeforfølgelsen og antisemittismen som kontekst, blir «løsningen» å kolonisere Palestina ved å ekspropriere og fordrive palestinerne som bodde der.

2.3. Sionisme i dag

Sionismen ble nyttig for imperialismen på begynnelsen av 1900-tallet av særlig to årsaker: (1) som et alternativ til sosialismen og (2) som en kolonialistisk kraft. Jødiske arbeidere i Europa og særlig Russland var blitt en viktig del av den sosialistiske arbeiderbevegelsen, noe som var en trussel mot alle kapitalister, inkludert jødiske kapitalister. Den sionistiske bevegelsen fikk dermed som en viktig oppgave å splitte arbeiderbevegelsen. Under 1. verdenskrig oppdaget den britiske imperialismen hvordan sionismen også kunne bli en kolonialistisk kraft. Britisk imperialisme så hvordan sionismen kunne tjene sine interesser, ved å etablere en jødisk stat i Midtøsten under britisk kontroll.

Sionismen ble grunnlaget for staten Israel, en sionistisk stat, og sionisme er en politisk ideologi som betyr rasisme. Sionismen inneholder i sitt vesen en verdivurdering av folk og folkegrupper, hvor jødene tillegges en særegen verdi over andre, særlig overfor de arabiske palestinerne. Denne rasismen er en uatskillelig del av kolonialismen, den er nødvendig for å legitimere hvorfor den sionistiske staten kan gjøre krav på områder hvor palestinerne bor, fordrive dem og i siste instans begå folkemord – slik kolonimaktene og imperialistene allerede hadde gjort mot mange folkeslag i Amerika, Afrika, Asia og Oseania.

Videre hevder sionistene at antisemittismen er noe «evig», at det, slik Herzl skrev i sine dagbøker, er «hensiktsløst og unyttig» å bekjempe antisemittismen. Den eneste løsningen på det jødiske spørsmålet ble, på dette grunnlaget, å samle jødene i en egen stat, adskilt fra andre. Dette står i motstrid til den marxistiske forståelsen, som viser at antisemittisme, som andre former for sjåvinisme, er knyttet til helt spesielle historiske perioder. Sjåvinisme har materielle røtter, den er knyttet til klassesamfunn og særlig kapitalismen og imperialismen. Det lar seg gjøre å bekjempe den, for eksempel i arbeiderklassens felles kamp, og den kan og vil avskaffes i et annet samfunn. 

Antisemittismen og sionismen har videre til felles at de ser på jødene som et eget folk og som en egen nasjon, en tilhørighet man arver fra foreldrene, mens jøder i virkeligheten er en religiøs og kulturell gruppe, som deler seg på mange folk og nasjoner. Det finnes jøder på alle kontinenter, med alle hudfarger og mange forskjellige språk og kulturelle tilhørigheter. Israels første statsminister, David Ben Gurion hevdet at jøder er «moralsk og kulturelt overlegne» andre folk. Dette er uttrykk for sionismens iboende rasisme.

De fremste sionistene i Norge og Vesten plasserer seg i dag innenfor en politisk bevegelse som, med sterk kritikk av FN og «overnasjonale institusjoner», angriper muslimer for å «forsvare vestlige verdier». Som når den kanadiske sionisten og tidligere FN-ambassadøren for Israel Aviva Klompas sier at FN i dag kontrolleres av en bred allianse av udemokratiske stater, selv om FN begynte som en «demokratisk idé». At mange av de 51 første medlemsstatene var kolonivelder nevner hun ikke. Videre sier hun «Israel er forretten. Vesten er hovedretten. Hvordan kan vi stoppe deres martyr-marsj?» Hun beskriver at Kina vil ta Taiwan, at Russland angriper Ukraina og at Iran destabiliserer Midtøsten og at «ondskapens akse» er reell, at disse tester Vestens grenser grenser for å se hvor langt de kan gå. Hun sier at islamismen er i vekst, og at spørsmålet bare er om vi vil ha krigen «her eller der» (i Midtøsten). Kritikken mot FN er i tråd med at Israel regelrett fører krig mot FN-organet UNRWA, stempler organisasjonen som terroristisk, stenger deres kontorer, stanser støtten til dem og dreper dens representanter i Palestina.

Den norske sionisten Christian Tybring-Gjedde sier at hans parti Frp er Israels beste venner i Norge. Sionisten Ola Borten Moe fra Senterpartiet vektlegger, som Tybring-Gjedde, at Israel er «Midtøstens eneste vestlige demokrati» og mener det er i tråd med norske interesser at Israel bombarderer Iran. I likhet med kristensionistene i aviser som Dagen og Norge i dag, er det tydelig hvor disse sionistiske politikerne plasserer Israel i «sivilisasjonenes sammenstøt». Den sionistiske staten og den sionistiske bevegelsen opererer hånd-i-hånd med USA-imperialismen, med islamofobi og hets mot muslimer, og med konservative og USA-vennlige politikere i Europa. Disse kreftene deler verdensbilde og retorikk, og det er slett ikke tilfeldig. Dette er i tråd med sionismens karakter og rolle gjennom hele sin historie.

2.4. Hva er sionisme?

For det første er det viktig å forstå hva sionisme ikke er. Sionisme er noe annet enn jødedom. Flere ortodokse jødiske menigheter avviser faktisk sionismen som antijødisk og karakteriserer staten Israel som blasfemisk i sitt vesen. Eksempler på dette finner vi i den jødiske menigheten Satmar Hasidim og den lille ortodokse jødiske sekten Neturei Karta. Disse antisionistiske jødene har en forståelse av Toraen (Det gamle testamentet) som sier at bare Gud og Messias kan føre jødene tilbake til det lovede land. Dermed ser de opprettelsen av staten Israel som en verdslig menneskelig handling som i sitt vesen anti-messianistisk, de mener sionistene setter seg selv i Guds plass. En stor andel av verdens såkalte ultra-ortodokse jøder skal være av denne oppfatningen. De ser på opprettelsen av staten Israel som et opprør mot Gud, på linje med byggingen av Babels tårn i Bibelen. Disse jødene forstår sionismen ikke som en jødisk retning, men tvert om som en sekulær og i essens antisemittisk bevegelse. Jødedom er en religion, en tro, men for sionistene og staten Israel fødes du som jøde, og det spiller liten rolle hva du tror på.

Mange andre jøder er også mot sionismen, for eksempel Jewish Voices for Peace (JVP), med base i USA. De omtaler seg selv som den «største progressive jødiske antisionistiske organisasjonen i verden», og skriver at de organiserer «jøder i USA i solidaritet med den palestinske frigjøringskampen». Tekster publisert av JVP omtaler sionismen som en form for nasjonalisme. Det er en lang tradisjon blant jøder i arbeiderbevegelsen å gå mot sionismen, og heller kjempe for enhet mellom jøder og ikkejøder i arbeiderklassen.

Kort oppsummert:

1. Sionismen er sekulær. Sionisme er verken basert på Det gamle testamentet eller andre religiøse forestillinger. Sionismen er en sekulær bevegelse av tysk opphav, og mange jøder er antisionister på religiøst grunnlag.
2. Sionisme er nasjonalisme. Sionismen oppsto innenfor den nasjonalistiske bevegelsen i Europa på 1800-tallet. Sionistene vektla idealistiske forestillinger om at jøder har noen særlige egenskaper som «folk» og har sin egen «folkeånd».
3. Sionismen er kolonialistisk. Sionismen oppstår i en kontekst preget av europeiske stormakter som deler verden mellom seg, allierer seg med kolonister og imperialister, og har kolonisering av Palestina som formål.
4. Sionismen er rasistisk og antisemittisk. Sionismen gir jøder, ikke basert på tro men på avstamming og blodsbånd, særskilte rettigheter til et bestemt område på bekostning av palestinerne, og den anvender seg av antisemittiske myter.
5. Antisemittismen, diskrimineringen og jødeforfølgelsen i Europa skapte et sosialt grunnlag blant europeiske jøder for rekruttering til sionismen og migrasjon til Palestina, særlig blant mer bemidlede jøder som hadde eiendom og kunne migrere.

3. Britisk imperialisme i Palestina

Sionismen var fra begynnelsen nyttig for imperialistene som en kolonialistisk kraft. Ved inngangen til 1900-tallet var britisk imperialisme verdens største kolonimakt, med en fjerdedel av verden som kolonier. Sionismen ble nyttig for britene, og gjennom britisk kolonisering av Palestina og Balfour-erklæringen, la Storbritannia grunnlaget for opprettelsen av staten Israel.

3.1. Balfour-erklæringen

I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour den såkalte Balfour-erklæringen til lord Lionel Walter Rothschild, en leder innen det britisk-jødiske samfunnet. Erklæringen slo fast at Storbritannia ønsket å opprette et jødisk «nasjonalhjem» i Palestina. Dette sto i motstrid til hovedsynet blant britiske jøder. Disse arbeidet i all hovedsak for integrering i Storbritannia. Konseptet «nasjonalhjem» var dessuten hittil helt ukjent innen internasjonal rett.

På denne tiden utgjorde jøder under 10 prosent av befolkningen i Palestina. Britene erobret Palestina fra Det osmanske riket og området ble sanksjonert som britisk «mandatområde». «Mandatsystemet» var en fordekt kolonisering og okkupasjon av områder som ble erobret under den imperialistiske krigen. Gjennom denne erklæringen lovet altså britene dette landområdet til en minoritet av innbyggerne, i strid med interessene og ønskene til over 90 prosent av dem som bodde der.

Balfour-erklæringen sto i motsetning til andre løfter britene gjorde under krigen, blant annet da de lovet araberne uavhengighet fra Det osmanske riket, for eksempel i Hussein-McMahon-korrespondansen i 1915. Den var også i strid med Sykes-Picot-avtalen i 1916 mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, hvor britene lovet at det meste av Palestina skulle være under internasjonal administrasjon – mens britisk, fransk og russisk imperialisme skulle dele resten av Midtøsten mellom seg. Kort sagt betydde britenes nye løfter til sionistene at britisk imperialisme kunne bevare sin kontroll, direkte eller indirekte, i stedet for å overlate Palestina til den arabiske befolkningen eller å dele landet med andre stormakter.

Sykes-Picot-avtalen fra 1916 var en hemmelig avtale som den dag i dag ligger til grunn for grensene i Midtøsten. Frankrike skulle overta sørøstlige Tyrkia, Nord-Irak og det meste av Syria og Libanon. Storbritannia skulle overta Jordan, det sørlige Irak, det meste av Palestina og kyststripen mellom Middelhavet og Jordanelven. Russland skulle overta Istanbul, Armenia og det strategisk viktige tyrkiske Bosporosstredet – sjøveien fra Svartehavet til Middelhavet. Oktoberrevolusjonen i 1917 førte til opprettelsen av Sovjetunionen under kommunistpartiets ledelse. Kommunistene oppga det russiske keiserrikets imperialistiske krav i Midtøsten. Etter revisjonistenes kontrarevolusjon i 1956, kom derimot russisk imperialisme tilbake i sosialimperialistisk form.

Selv om yankee-imperialismen er blitt den dominerende imperialisten i Midtøsten, på grunnlag av sin stilling som verdens eneste hegemoniske supermakt, skjer dette nå i konkurranse og samarbeid med andre imperialistmakter, særlig Russland, Storbritannia og Frankrike, og i mindre grad Kina og Tyskland.

Britisk imperialisme organiserte, i tråd med Balfour-erklæringen, jødisk emigrasjon fra Europa til Palestina, og den jødiske befolkningen økte fra 9 prosent i 1922 til nesten 27 prosent i 1935. Balfour og den britiske statsministeren David Lloyd George lovet i et møte med sionisten Chaim Weizmann i 1922 at Balfour-erklæringen innebar at en jødisk stat ville bli etablert til slutt.

Hvorfor Balfour-erklæringen ble vedtatt er omstridt blant borgerlige historikere. For eksempel hevder noen at britiske politikere var sionister selv. Andre hevder at det tvert om var antisemittisme som lå bak erklæringen, og at de britiske herskerne hadde et ønske om å bli kvitt «jødeproblemet» i Europa ved å forflytte jødene til Palestina.

Mange historikere forklarer likevel Balfour-erklæringen slik:

1. Kontroll over Palestina var strategisk avgjørende for å sikre britisk dominans over Egypt og Suezkanalen.
2. Ved å alliere seg med sionistene kunne britene appellere til jøder hjemme og i USA og Russland, og slik konsolidere den internasjonale alliansen mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket.
3. Sionistisk lobbyvirksomhet i Storbritannia påvirket myndighetene, finansiert av jødiske kapitalister.

For øvrig hevder en del borgerlige historikere at britiske myndigheter hadde sympati med jødene, som ble forfulgt over store deler av Europa.

3.2. Imperialistisk splitt og hersk

Det fremstår for oss opplagt at hovedgrunnen for Balfour-erklæringen var de økonomiske, politiske og militære interessene til britisk imperialisme. Kontrollen over Palestina var strategisk viktig og sionistene ble en viktig «støttetropp» for britisk imperialisme. Dette viste seg for eksempel i 1918, hvor Den jødiske legion, en gruppe sionistiske frivillige, bisto britene i erobringen av Palestina. 

Britisk kolonialisme og imperialisme hadde lenge brukt «splitt og hersk»-taktikken, en velkjent taktikk siden Romerrikets «divide et impera». Land som Sør-Afrika og Rhodesia ble lenge regjert av en hvit elite, på vegne av britisk imperialisme. Den britiske rajen i India anvendte «splitt og hersk» overfor ulike religioner og folkegrupper, blant annet ved å sette muslimer opp mot hinduer og å gi enkelte grupper, for eksempel sikher og gurkhaer, særlige privilegier mot lojalitet mot det britiske imperiet. Britene bruker denne metoden den dag i dag i Irland, hvor «lojalister» av skotsk og engelsk opphav er britenes sosiale grunnlag for å fortsatt kolonisere Nord-Irland.

Kulminasjonen av britenes splittelsespolitikk i India så man i 1947, hvor India ble revet i filler av krig kort tid etter den formelle selvstendigheten, og resultatet var opprettelsen av Pakistan og senere Bangladesh. På Sri-Lanka ga britene særrettigheter til den tamilske minoriteten, og foretrakk å støtte seg på disse i styret av kolonien. Motsigelsen mellom tamiler og singalesere lå blant annet til grunn for fordrivelse og folkemord mot den tamilske minoriteten. Det samme mønsteret ser vi i mange regioner, blant annet i Øst-Afrika, hvor folkemordet i Rwanda 1994 er et velkjent eksempel på konsekvensen av imperialistenes «splitt og hersk».  

Historikere mener britene i sitt kolonirike foretrakk å herske «indirekte», nettopp ved å støtte seg på lokale kollaboratører og minoriteter, noe som for det første var billigere og for det andre skapte en «lynavleder», hvor opprøret rettet seg mot den priviligerte minoriteten i stedet for mot kolonimakten selv. Forøvrig kan vi slå fast at denne metoden ble brukt av Romerriket selv, blant annet nettopp i Palestina, hvor de delte opp provinsen og satte delene opp mot hverandre. USA-imperialismen har lært mye av romere og briter (se Jugoslavia, Libya, Syria, Irak, Ukraina osv.).

Kort sagt mener vi nettopp «splitt og hersk» lå til grunn for britenes standpunkt til sionismen i Israel, og at formålet var fotfeste og kontroll i et strategisk viktig område. Den britiske politikken ble overtatt av USA-imperialismen fra og med avslutningen av 2. verdenskrig.

3.3. Palestinsk motstand og jødisk innvandring

Det palestinske territoriet ble i 1920 delt mellom Storbritannia og Frankrike, og det britiske området fikk navnet Mandat-Palestina. Den arabiske motstanden reiste seg umiddelbart og førte til Palestina-opptøyene samme år. Som svar på disse ble den jødiske militsen Haganah etablert, fra samme kilde som de paramilitære gruppene Irgun og Lehi. Folkeforbundet, en forløper til FN, etablert av de seirende maktene i første verdenskrig, sanksjonerte britenes planer om et jødisk «nasjonalhjem». I de to tiårene som fulgte økte den jødiske immigrasjonen gjennom flere bølger, og særlig jødeforfølgelsen i Tyskland etter Hitlers maktovertagelse i 1933, økte tilstrømmingen. På den andre siden gjorde de palestinske araberne på nytt opprør i 1936-1939, hvor britiske sikkerhetsstyrker og sionistiske militser drepte over 5000 palestinere. Anslagsvis 10 prosent av den voksne mannlige palestinske arabiske befolkningen ble drept, såret, fengslet eller drevet inn i eksil.

Mot slutten av andre verdenskrig hadde andelen jøder i Palestina vokst til over 30 prosent, og britene innførte restriksjoner mot innvandringen. Konflikten mellom det britiske styret og sionistiske grupper eskalerte under krigen, og Haganah, Irgun og Lehi innledet felles væpnet kamp mot britene. Titusenvis av jøder flyktet fra jødeutryddelsen i Europa, men mange av disse ble stanset av den britiske marinene, som plasserte jøder i interneringsleire, blant annet på Kypros. Det sionistiske opprøret mot britene fortsatte i 1946 og 1947. 

Forhandlinger mellom britene, arabiske grupper og sionistiske grupper brøt sammen da sionistene bare ville akseptere en deling av landet og opprettelsen av en egen jødisk stat, mens de palestinske araberne sto for standpunktet om at den eneste løsningen var et forent og selvstendig arabisk-dominert Palestina.

4. Opprettelsen av Israel  

Etter andre verdenskrig og sammenbruddet i tidligere forhandlinger bestemte britene seg for å overlate spørsmålet til det nyopprettede FN i 1947, som i november samme år vedtok resolusjon 181 med en plan om å gi 55 prosent av mandatområdet til en jødisk stat. På dette tidspunktet utgjorde jødene omtrent en tredjedel av befolkningen. Denne «delingsplanen» er av mange oppfattet som at FN har delt landet og gitt en del til Israel, men som sagt: dette var bare en anbefaling. FN hadde ingen folkerettslig juridisk myndighet til å dele ut landområder til noen. 

Videre er det også verdt å merke seg at per 1947 hadde FN bare 57 medlemsland, mot over 190 i dag. Det store flertallet av verdens land, som i dag er medlemmer av FN, var i 1947 fortsatt kolonier, særlig under Storbritannia og Frankrike. For øvrig utgjorde palestinske arabere over 70 prosent av befolkningen i Palestina, og det burde være særdeles lite overraskende at disse fullstendig avviste FN-anbefalingen om at 55 prosent av landet skulle tildeles sionistene.

Palestina var en koloni og preget av føydale forhold hvor en stor del av befolkningen var bønder eller jordeiere. Jødene og de palestinske araberne eide til sammen under 30 prosent av jorden i Palestina. Resten av jordeiendommen var i hendene på britene og andre utenlandske jordeiere. Jordspørsmålet var og er et svært sentralt spørsmål i Palestina, som i alle andre kolonier og halvkolonier, hvor føydale forhold opprettholdes av og i tjeneste for imperialismen. Tilgangen til jord er helt avgjørende i Palestina og flertallet av verdens land, og dermed blir jordspørsmålet – fordelingen av jorda – enda viktigere.

Den arabiske liga og arabiske organisasjoner i Palestina avviste FN-forslaget til delingsplan. I desember ble det initiert streiker som utviklet seg til opptøyer, og snart var den væpnede kampen et faktum. De sionistiske militsene gikk på offensiven, drepte mange palestinere og fordrev 250.000 palestinere fra sine hjem. På dette tidspunktet hadde britene formelt trukket seg ut av Palestina og erklært at mandatperioden var over.

FN-sambandet skriver: «Etter andre verdenskrig ønsket sionistledelsen å overta makten i Palestina og bli kvitt det britiske styret. Dette førte til at sionistbevegelsens paramilitære styrker (Haganah) inngikk samarbeid med sionistiske terrororganisasjoner (Irgun og Stern), som angrep britene i Palestina. Volden bidro til at Storbritannia trakk seg som mandatmakt, og overlot Palestina-problemet til FN.» 

Den 14. mai 1948, dagen før det britiske mandatet gikk ut, erklærte David Ben-Gurion, lederen for sionistbevegelsen, «opprettelsen av en jødisk stat i Eretz-Israel, kjent som staten Israel.» Israel definerte ikke sine egne grenser på dette tidspunktet, og åpnet altså for å overta hele Palestina. Dagen etter, den 15. mai, gikk hærene til fire arabiske land – Egypt, Syria, Transjordan og Irak – inn i deler av det som hadde vært det britiske mandatområdet Palestina, og innledet «den første arabisk-israelske krigen» i 1948. Kontingenter fra Jemen, Marokko, Saudi-Arabia og Sudan sluttet seg til krigen mot Israel.

Etter ett år med kamper ble det erklært våpenhvile, og midlertidige grenser, kjent som den grønne linjen, ble etablert. Jordan annekterte det som ble kjent som Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og Egypt okkuperte Gazastripen. 750.000 palestinere ble fordrevet eller flyktet fra sionistenes væpnede styrker, som angrep den arabiske sivilbefolkningen og byer og landsbyer. Denne hendelsen ble på arabisk kjent som al-Nakba («katastrofen»). 156.000 ble igjen i områdene erobret av sionistene, og disse ble arabiske statsborgere i Israel.

FN-sambandet skriver at 1948-krigen «ble muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppstod ved avviklingen av det britiske styret i Palestina. Krigen førte til ødeleggelse av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.»

I løpet av krigen ble flere våpenhviler inngått etter vedtak i FN. Generalsekretær Trygve Lie utnevnte den svenske diplomaten Folke Bernadotte til mekler, men hans plan for våpenhvile ble avvist. Bernadotte ble myrdet av væpnede sionister fra Lehi-gruppen den 17. september 1948. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, etter lederen Avraham Stern. Lehi-bandittene som var involvert i attentatet mot Bernadotte fikk amnesti av Israel i 1949, og i 1980 ble Lehi-ordenen etablert av israelske myndigheter. Dette er en offisiell medalje som deles ut til tidligere medlemmer av denne gruppen, som selv kalte seg en terrorgruppe. Den tidligere lederen av Lehi, Yitzhak Shamir, ble statsminister i Israel i 1983. Shamir var medlem av samme parti som Benjamin Netanyahu, Likud-partiet.

En historisk detalj om Lehi, som sier noe om deres ideologisk-politiske karakter, er deres forbindelser til Mussolini-Italia og Hitler-Tyskland. Lehi forhandlet med Italia under 2. verdenskrig, og utformet dokumentet senere kjent som «Jerusalemavtalen», hvor fascistiske Italia skulle gi anerkjennelse og direkte støtte til jødisk suverenitet over Palestina. Stern lovet at den nye staten ville være influert av italiensk fascisme. I 1940 fant Lehi også sammenfallende interesser med nazi-Tyskland, og foreslo en allianse mot britene. Lehi skulle gjøre opprør i Palestina og Tyskland skulle anerkjenne en uavhengig jødisk stat. Lehi-representant Naftali Lubenchik møtte den tyske forhandleren Werner Otto von Hentig i Beirut sent i 1940, og brakte med seg dokumenter som viste at Lehi-gruppen ønsket seg en autoritær stat i Israel, med likhetstrekk med nazi-fascismen. Forhandlingene dokumenteres blant annet i den tyske rapporten «Ankara-dokumentet», som skisserte en plan om en jødisk stat i Palestina, bundet av en traktat med det tyske riket. Lehi var ingen stor gruppe, men de ble anerkjent og hedret av Israel, og disse forhandlingene er uttrykk for en viktig strømning innen den moderne sionismen.

Sovjetunionens medlem av FNs sikkerhetsråd, Andrej Gromyko, la i mai 1947 frem Sovjetunionens holdning til Palestina-spørsmålet. Her sa han at det var nødvendig å ta hensyn til jødene som etter andre verdenskrig og jødeutryddelsen sto hjemløse og uten eksistensmidler. Han slo fast at de europeiske statene ikke hadde vært i stand til å forsvare jødenes rettigheter eller eksistens mot hitler-fascistene og deres alliertes vold. Han sa at dette var et faktum som måtte anerkjennes. Derfor måtte man ta hensyn til ønsket om en jødisk stat, og opplevelsene under 2. verdenskrig måtte tas i beregning. 

Gromyko konkluderte at det fantes fire alternativer for Palestina:

1. Å etablere en forent arabisk-jødisk stat, med like rettigheter for alle innbyggere.
2. Å dele Palestina i to stater: en arabisk og en jødisk.
3. Å etablere en arabisk stat i Palestina, uten hensyn til jødiske rettigheter.
4. Å etablere en jødisk stat i Palestina, uten hensyn til arabiske rettigheter.

Videre slo han fast at Palestina var hjemland for både arabere og jøder, og at verken det tredje eller fjerde alternativet, som han kalte unilaterale og ekstreme, var holdbare. En løsning måtte ta hensyn til begge grupper av folk. Sovjet-representanten konkluderte med at den beste løsningen var å etablere en selvstendig demokratisk arabisk-jødisk stat, basert på like rettigheter for alle innbyggere. Dette er løsningen som siden er kalt «enstatsløsningen», og som har fått stadig mer oppslutning ettersom den såkalte «tostatsløsningen» har spilt mer og mer fallit. Sovjetunionens holdning i 1947 var at bare om det viste seg umulig å etablere en enkelt stat, ville to stater være en nødvendig løsning, men at spørsmålet måtte studeres og utredes mer. Sovjetunionen endte med å stemme for å oppta Israel som medlem av FN i 1949. Dette er en avgjørelse vi ikke har studert bakgrunnen for, men som utvilsomt fant sted midt i en svært kompleks situasjon hvor Sovjetunionen arbeidet for gjenoppbygging etter andre verdenskrig og mot imperialistenes utallige forsøk på å innsirkle, undergrave og ødelegge den nyopprettede sosialistiske leiren.

Kort oppsummert: 

1. Staten Israel ble etablert i 1948 gjennom en krig hvor sionistene fordrev 750.000 palestinere. Israel ble ikke etablert i henhold til FNs anbefaling og «delingsplan», men ble etablert på et langt større område, erobret i denne krigen.
2. Israel ble grunnlagt på væpnet makt, mot palestinernes og nabolandenes motstand. Sionistenes seier ble konsolidert gjennom innblanding fra FN og USA-imperialismen, og avtaler med nabolandene, særlig Egypt og Jordan. 
3. Resultatet av opprettelsen av Israel var en fordrivelse av en stor andel av palestinerne til flyktningleire hvor deres etterkommere bor den dag i dag. Å fordrive palestinere fra jorden var en forutsetning for opprettelsen av staten Israel.

5. Hva er Israel?

På grunnlag av gjennomgangen hittil, kan vi karakterisere Israel som en sionistisk stat, som ble etablert med vold på okkupert jord, med direkte og indirekte støtte fra imperialismen, hovedsakelig USA-imperialismen. Denne støtten har vært økonomisk, politisk, militær og kulturell, og israelske myndigheter har vært helt avhengig av denne. Denne «bistanden» er egentlig ikke en støtte, men tjener til å gjøre Israel til en lakei og et verktøy for imperialismen. Dette er forøvrig funksjonen til bistand («u-hjelp») i hele den tredje verden.

5.1. Israel er en stat

Som vi allerede har sagt, var delingsplanen som ble vedtatt i FN ikke bindende, bare en anbefaling. Denne anbefalingen ble akseptert av sionistene, men ikke av det palestinske folket. Sionistene etablerte deretter sin stat gjennom krig. Det er med andre ord ingen annen «legitimitet» i statsdannelsen i 1948 enn vold. Dessuten etablerte sionistene Israel på et langt større areal enn hva FN anbefalte, og har siden okkupert hele Palestina.

På den andre siden kan man ikke hevde at Israel ikke er en stat. Lenin oppsummerer den marxistiske teorien om staten når han blant annet skriver: «en spesiell gruppe mennesker som er skilt ut for å styre de andre og som for å utøve dette styret systematisk og permanent rår over et bestemt tvangsapparat, et voldsapparat» og «når det dukker opp en slik gruppe mennesker som er sysselsatt med å styre og ikke noe annet, og som for å styre trenger et spesielt apparat til å tvinge og kue andres vilje med vold med fengsler, særskilte avdelinger av menn, en hær osv. da oppstår staten.» og «historien viser at staten som et særskilt apparat til å tvinge menneskene.» (Lenin, 1919). Kort sagt svarer Israel – med sitt byråkrati og voldsapparat – helt og fullt til den marxistiske definisjonen av en stat. 

Marxismen opererer ikke med et prinsipielt skille mellom «legitime» og «illegitime» borgerlige stater. Fra proletariatets standpunkt er alle borgerlige stater illegitime. At stater etableres på grunnlag av vold er regelen, ikke unntaket. Statene vi finner i Europa er heller ikke blitt til gjennom støtte av flertallet, ved folkeavstemninger eller ved «delingsplaner» fra FN. Det spesielle med Israel, at staten ble etablert av i hovedsak europeiske innvandrere som fortrengte lokalbefolkningen, har Israel til felles med land som USA og Australia. Disse landene kalles ofte «bosetterstater», men dette er ikke et marxistisk begrep. Slik vi ser det, gir ikke denne definisjonen noen nyttig klargjøring, men kan heller tilsløre at alle stater i dag er borgerlige stater, og at proletariatet ikke anerkjenner noen av disse som «legitime», da de alle er klassestater.   

Videre er Israels forhold til imperialistmaktene avgjørende for å si noe om statens karakter i en imperialistisk verden. Den nevnte Haganah-bevegelsen ble i begynnelsen væpnet og finansiert av britisk imperialisme – og Polen – men i løpet av 2. verdenskrig ble motsigelsen mellom Storbritannia og den sionistiske bevegelsen skjerpet. Den sistnevnte søkte andre partnere blant Storbritannias rivaler, både blant de allierte og aksemaktene. Andre verdenskrig skulle dessuten kulminere i at Storbritannia mistet sin gamle stilling som den fremste imperialistiske stormakten i verden, og USA-imperialismen overtok denne posisjonen. USA-imperialismen overtok dessuten direkte en rekke av den britiske imperialismens besittelser. USA overtok britiske militærbaser over hele verden i bytte mot materiell bistand til Storbritannia i krigen mot Tyskland. Også overfor Midtøsten overtok USA den gamle posisjonen til Storbritannia, i konkurranse og samarbeid med særlig britisk og fransk imperialisme.

Rivaliseringen mellom imperialistene kom blant annet til uttrykk i «Suezkrisen» i 1956. Etter at monarkiet i Egypt ble styrtet i et militærkupp i 1954 ble britiske styrker drevet ut av Egypt, og president Nasser nasjonaliserte Suezkanalen i 1956. Storbritannia og Frankrike svarte på nasjonaliseringen med å iverksette en militær aksjon sammen med Israel, for å avsette Nasser. Angrepet førte til en internasjonal krise hvor Sovjetunionen truet med å gripe inn. FN krevde våpenhvile og USA presset Storbritannia og Frankrike til å godta dette. Suezkrisen er bare et av svært mange eksempler på den harde rivaliseringen i Midtøsten mellom imperialistene. Israels opprettelse og overlevelse er integrert i denne rivaliseringen.

5.2. Israel er en halvkoloni

I henhold til marxismen deler imperialismen verden i to: imperialistiske makter på den ene siden, og undertrykte nasjoner på den andre. De undertrykte nasjonene kan vi igjen dele i to: kolonier og halvkolonier. Kolonier er underlagt én imperialist, slik Hawaii og Puerto Rico er kolonier under USA. Halvkolonier domineres av flere imperialister, i konkurranse og samarbeid. Før andre verdenskrig var mesteparten av verden kolonier, mens det meste av verden i dag er halvkolonier, for eksempel så ulike land som Brasil, Nigeria, Tyrkia og India. Også i Europa finner vi halvkolonier, særlig i Øst-Europa. Samfunnet i halvkoloniene preges særlig av imperialistisk dominans, halvføydale forhold, og en byråkratisk kapitalisme som er bundet på en hånd av imperialismen og på den andre av føydalismen. Byråkratkapitalismen fødes slik i lenker, og den fødes rett inn i forråtnelse og krise.

De halvkoloniale og halvføydale forholdene tar ofte en fordekt form. Disse forholdene er underlagt imperialismen, som er kapitalismens høyeste stadium – monopolistisk, råtnende og døende kapitalisme – og dermed «forkles» halvkolonialismen og halvføydaliteten gjerne i «kapitalistiske» former. Et eksempel er hvordan statlig jordbruk kan forkle den føydale utbyttingen av bønder som noe annet enn nettopp føydalisme. Ser vi på de undertrykte nasjonene i Europa, kan vi se at en viktig form for halvføydalisme er bidragene fra migrantarbeidere til sine familier. Svært mange familier blir slik avhengig av pengene som sendes hjem av arbeidere som jobber i utlandet, noe som blant annet hemmer utviklingen av kapitalisme i disse landene. Disse arbeiderne jobber på sin side i imperialistiske land, og gjerne for en lønn som ligger langt under gjennomsnittslønna i disse landene. Videre tvinges mange halvkolonier til en form for «gjeldsslaveri» gjennom lån fra Verdensbanken, et verktøy for imperialistene, særlig USA-imperialismen. Disse lånene, som all bistand, er hovedsakelig en forkledd form for kapitaleksport. Å gi lån, som betales tilbake med rente, er bare en annen form for investering for imperialistene. Lånene går dessuten ofte til å bygge infrastruktur eller eksportindustri, eller direkte til virksomheten til utenlandske monopolselskaper.

Hvordan ser Israel ut, på denne bakgrunnen? Etter opprettelsen har Israel hele tiden, og særlig de første tiårene, vært helt avhengig av «bistand» fra imperialistene. Vest-Tyskland (BRD) var lenge den hovedsakelige inntektskilden til Israel, som betalte gjennom «erstatninger» for jødeutryddelsen. Vest-Tyskland sto for 87.5 prosent av Israels inntekter i 1956. Per 2022 hadde Tyskland totalt gitt 82 milliarder euro (cirka 940 milliarder kroner) til Israel, og Tyskland er fortsatt Israels største handelspartner i EU. 

Vest-Tyskland ble konstituert i 1949 av britisk, fransk og yankee-imperialisme, hovedsakelig yankee-imperialismen. Denne nye tyske staten ble etablert på området som disse tre maktene okkuperte etter Tysklands nederlag i andre verdenskrig. På det meste hadde USA over 200 militærbaser i Vest-Tyskland. Formelt varte okkupasjonen av Vest-Tyskland fra 1945 til 1955. Altså var Vest-Tyskland dominert av USA-imperialismen da avtalene med Israel ble inngått og iverksatt. Med andre ord hadde yankee-imperialismen en avgjørende innflytelse på den tyske staten som inngikk avtalen med Israel og var Israels viktigste inntektskilde i mer enn ti år, i den kritiske første delen av statens liv.

Israel er videre det landet i verden som har mottatt mest «bistand» fra USA. Per februar 2022 hadde USA støttet Israel med 150 milliarder US-dollar (1600 milliarder kroner). Per 2019 hadde USA forpliktet seg til å gi minst 3,8 milliarder dollar i året i «militær bistand» – over 10 prosent av Israels militærbudsjett. Siden 1972 har USA også gitt store lån til Israel. USA er Israels største handelspartner – en handel verdt 50 milliarder dollar i 2023. Videre har Israel fått enorme summer i investeringer og donasjoner fra selskaper, organisasjoner og enkeltpersoner i USA og Europa, særlig fra jødisek og kristensionistiske sådane. Jødiske miljøer i USA donerte 150 millioner dollar til Israel i 1948, noe som i dagens valuta tilsvarer mer enn 1,5 milliarder dollar, altså over 15 milliarder kroner. I løpet av få år ble flere ganger denne summen donert til den nye staten fra jøder i USA. Videre tok sionistene opp store lån i 1947 og 1948 for å finansiere sitt nye militærapparat.

Kort sagt: Israel var fra begynnelsen politisk, økonomisk og militært avhengig av imperialistmaktene, særlig britisk, fransk, tysk og hovedsakelig yankee-amerikansk imperialisme. Dette har ikke endret seg grunnleggende i dag, men yankee-imperialismens dominans over Israel har bare styrket seg de seneste tiårene.

All denne støtten – eller helst «støtten» i hermetegn – har en pris. Vi har i denne teksten ikke gjort noen dyp analyse av Israel, og vi tar derfor et tydelig forbehold om at dette kun er vår egen foreløpige vurdering. Slik vi ser det er Israels avhengighet, særlig overfor USA, et uttrykk for deres halvkoloniale stilling. Selv om Israel på mange borgerlige statistikker er et rikt land per innbygger, er ikke dette unikt blant halvkoloniale land. Israels byråkrati og militærapparat er helt avhengig av støtten fra USA, og uten dette – ingen sionistisk stat. For denne støtten betaler Israel blant annet ved å være USAs nærmeste og mest tjenestevillige lakei i Midtøsten. Israel har spilt en nøkkelrolle i USA-imperialismens kriger i regionen, blant annet mot Afghanistan, Irak og Syria.

Historisk ser vi likevel at Israel ikke er en koloni. De er ikke direkte en del av USA. Dermed kan byråkrat- og kompradorborgerskapet i Israel, som kjemper innbyrdes om kontroll over staten, selv spille på og utnytte motsigelsene mellom imperialistene. «Suezkrisen» i 1956 er et eksempel på dette, og vi finner andre eksempler fra nyere tid. Selv om herskerne i Israel i essens er lakeier for USA, betyr ikke dette at de alltid lyder hvert minste vink fra USA. Vi ser lignende dynamikk også i relasjonene mellom USA og Tyrkia, Saudi Arabia, Brasil, India og en rekke andre land, selv om forbindelsen mellom USA-imperialismen og sioniststaten på mange måter står i en særstilling.

Kort sagt: 

1. Israel er en stat, etablert på erobret jord, som den har tilegnet seg gjennom krig, med støtte fra imperialistene.
2. Israel er en halvkoloni dominert av imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen, som anvender Israel som et politisk og militært verktøy i Midtøsten, mot folkemassene og mot sine rivaler.
3. Myndighetene i Israel baserer seg på sionismen, en rasistisk og nasjonalistisk ideologi, og har etablert en «apartheidstat» for millioner av palestinere. 
4. I dag trer Israel stadig mer frem for verdensopinionen som en «terrorstat» som ikke følger «spillereglene», en «mislykka stat» preget av dyp politisk krise, og en «pariastat», som fordømmes av et stadig større antall andre stater.

6. Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten»  

«Midtøsten» er et vagt definert område, deler av Vest-Asia og Nord-Afrika, hvis kjerneområde er landene fra Libya til Persiabukta. Regionen omfatter land som Egypt, Palestina, Syria, Saudi-Arabia og Irak. I utvidet forstand regner man ofte også med land som Iran og til og med sentralasiatiske Afghanistan. Årsaken til at regionen ofte sees under ett, er den europeiske koloniseringen av landene i området, den økonomiske betydningen (olje og gass) og krigene som ofte henger sammen i et felles politisk-militært kompleks. Under andre verdenskrig ble begrepet brukt om området som falt under den britiske militære overkommandoen i Egypt. Begrepet er også ansett som eurosentrisk, da det definerer regionen fra et europeisk ståsted, men det er også svært innarbeidet og i utbredt bruk.

6.1. En region i flammer

Det utvida Midtøsten står i dag i flammer, flammer som stadig blusser opp på nytt, og som truer med å spre seg. Palestina og Persiabukta er to hete brennpunkter i dag. Siden år 2000 kan vi liste opp følgende viktige kriger og konflikter i regionen (utenom kampene i Palestina):

• Afghanistan (2001-2021): USA-imperialismen invaderer landet, velter Taliban-regimet, okkuperer i en NATO-operasjon, og drives ut av to tiår med motstand som ender i at Taliban gjenerobrer makten. Norge deltok i krigen og okkupasjonen.
• Irak (2003-2011): USA-imperialismen invaderer landet, velter Saddam Husseins regime, okkuperer landet, deler det i tre (kurdiske nord, en sunni-sone i midten og en sjia-sone i sør) og setter inn et lakeistyre. Iran har økt sin innflytelse i sør og innad i myndighetene. Landet preges også i dag av væpnet kamp og folkelige protester.
• Jemen (2004 til i dag): Et opprør bryter ut i 2004 og utvikler seg til borgerkrig, som endte i at Ansar Allah («houthiene») tok makten i 2014. Disse støttes av Iran. Saudi Arabia invaderte landet i 2015, på vegne av USA-imperialismen og krigen har fra da av krevd over 377 000 menneskeliv, ifølge FN. Ansar Allah har kapret og beskutt fartøy i Rødehavet med kurs for Israel, som støtte til palestinerne.
• Libanon (2006): Israel angriper landet for å svekke Hizbollah, som er et av de mest innflytelsesrike partiene i Libanon, samt har en sterk milits med støtte av Iran. Israel har lenge okkupert en del av landet. Ble siden påvirket av krigen i Syria og er i dag involvert, gjennom Hizbollah, i krigen i Gaza.
• «Den arabiske våren» (2010-2012): En bølge av opprør velter over Midtøsten, og feller imperialistenes lakei-regimer i Tunisia og Egypt. Langvarige protester fant sted i Marokko, Irak, Algerie, Libanon, Jordan, Kuwait, Oman og Sudan, og mindre protester fant sted i andre land. Et vanlig slagord på arabisk var: «Folket vil velte regimet!»
• Libya (2011-2020: I kjølvannet av opprør angripes Libya av USA-imperialismen og NATO, deriblant Norge. Landets leder, Muammar al-Gaddafi, veltes av USA-imperialismens allierte. Det nye regimet rives i 2014 i stykker av en borgerkrig som varer til 2020, hvor fransk og russisk imperialisme støtter motstanderen til de USA-allierte. Antall drepte er usikkert, men offisielle kilder anslår over 50 000, hovedsakelig sivile.
• Syria (2011 til i dag): Også Syria angripes av USA-imperialismen i kjølvannet av folkelige protester og opprør. Kampene utvikles til en borgerkrig som fortsatt pågår, hvor landet i praksis er delt i tre, mellom Assad-regimet – som støttes av russisk imperialisme og Iran – og ulike styrker med ulik grad av støtte fra USA-imperialismen. Mellom 500 000 og 600 000, kanskje flere, skal være drept, hovedsakelig sivile. Over 6 millioner syrere flyktet fra Syria.
• «Den islamske staten» (2014 …): En salafistisk/islamistisk gruppe kjent som IS, ISIS, ISIL og Daesh som frem til 2013 var tilknyttet Al-Qaida, vokste eksplosivt gjennom krigen mot Assad i Syria. De erobret fra 2014 til 2015 store områder i Syria og Irak, basert på våpen fra USA og overtakelse av oljebrønner, samt aktiv rekruttering i Europa. De skal på det meste ha hatt kommando over mer enn 30 000 krigere, men ble så godt som nedkjempet innen 2020, særlig av kurdiske styrker fra Irak.

For øvrig har det vært mange andre kamper, og i flere av disse og andre land pågår såkalt «lavintensitetskonflikter» (LIC). Det har vært både omfattende folkelige protester og geriljakrig i Iran, og Tyskland støttet et kuppforsøk mot Erdogans regime i Tyrkia 2016. Den kurdiske nasjonale bevegelsen spiller en aktiv rolle i Tyrkia, Irak og Syria, men domineres av nasjonalister som i ulik grad samarbeider med imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen.

Innenfor denne konteksten er den mest aktive og dominerende imperialisten åpenbart USA-imperialismen. De virker både direkte, med et stort antall militærbaser, og indirekte gjennom sine lakeier, særlig Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia og Israel. Deres fremste rival er russisk imperialisme, som helt siden den sovjetiske sosialimperialismen har spilt en viktig rolle i rivaliseringen om Midtøsten, gjerne gjennom lakeier i Syria, Irak, Iran og Jemen. Andre imperialister deltar også i konkurranse og samarbeid med hverandre, særlig Frankrike, Kina, Storbritannia og Tyskland. 

De fremste såkalt «regionale stormaktene» er Saudi Arabia, Iran og Tyrkia, som alle er halvkolonier under ulik grad av dominans fra imperialistmaktene. Ofte fremstilles Saudi Arabia og Iran som hovedfiendene i den regionale kampen, noe som tilslører imperialismens utbytting av de undertrykte landene og de inter-imperialistiske motsigelsene. Imperialisme, hovedsakelig USA-imperialismen, mot undertrykte nasjoner er hovedmotsigelsen i regionen – den motsigelsen som i størst grad driver utviklingen. Gjennomgangen av kriger og konflikter de siste 25 årene viser dette med stor tydelighet. USA-imperialismens kriger kalles rutinemessig «humanitær intervensjon», men disse frasene er åpenbart falske.

Videre er regimene over hele det utvida Midtøsten forhatt blant massene. Samarbeid med imperialistene, utbredt korrupsjon og voldsom undertrykking av massene, gjør disse herskerne særdeles upopulære. Dessuten er det sterke antiimperialistiske strømninger blant massene, og en stor grad av enhet rundt å forsvare Palestina og å bekjempe imperialismen, hovedsakelig USA-imperialismen. Dette legger grunnlaget for en eksplosiv situasjon – prærien er knusktørr i Midtøsten, og det er lang og sterk tradisjon for væpnet kamp i hele regionen.

6.2. USA-imperialismens planer og folkets kamp

USA-imperialismen og Israel har i denne konteksten særlig interesse av å svekke Iran, politisk, militært og økonomisk, samt å styrke de ulike reaksjonære arabiske regimene, for eksempel i Saudi-Arabia. Sionistene og USA ønsker å drukne Iran økonomisk sett, og de søker også å ta initiativet gjennom ulike provokasjoner, som Israels bombing av iranske ambassadebygninger i Damaskus (Syria). Videre søker Israel å isolere den palestinske motstanden og splitte solidariteten verden over, og særlig i Midtøsten, gjennom å fokusere sine angrep mot sjia-krefter som Iran, Hizbollah (Libanon), Ansar Allah (Jemen) og militser i Irak.

USA-imperialismen forsøker å bruke dagens situasjon til å utvide sin dominans i det utvida Midtøsten, i tjeneste av sin planer for å kontrollere hele regionen i konkurranse og samarbeid med andre imperialister. De forsøker å isolere Iran fra Russland og Kina, som har politiske, økonomiske og militære interesser i regionen. Et virkemiddel er sanksjonene mot iransk olje, noe monarkiene i Persiabukta (Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Oman osv.) tjener på, da disse er store oljeeksportører. Men ironisk nok tjener også russisk imperialisme på disse sanksjonene, da de selv eksporterer store mengder olje og gass, blant annet til Kina og India.

Det femte møtet av marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner i Latin-Amerika (2017) vedtok en uttalelse hvor de skrev at alle viktige hendelser i Øst-Europa og det utvida Midtøsten etter 1991, har vært et resultat av kampen om omfordeling av de undertrykte landene i kjølvannet av den sovjetiske sosialimperialismens sammenbrudd. Den gamle kampen mellom to supermakter – USA og den sosialimperialistiske Sovjetunionen – har endret seg og preges av USA-imperialismens planer om blodig angrepskrig med Syria som første mål, og Iran som det neste, og en strategisk målsetting om å fjerne Russlands status som atomsupermakt. Til tross for at russisk imperialisme økonomisk sett krympet voldsomt etter 1991, beholdt de sin stilling som omtrent likeverdig med USA-imperialismen når det kommer til kjernefysiske våpen. De har kjempet for å drive Russland ut av områdene de dominerer, særlig i Ukraina, Syria og Iran.

Dette møtet definerte i 2017 brennpunktet til den såkalte Midtøsten, fordi kontroll over denne regionen er av svært stor betydning for USA-imperialismen. Dette skyldes ikke bare målet om å rive vekk områder fra russisk innflytelse, men også fordi slik kontroll vil sikre deres stilling som verdens eneste hegemoniske supermakt ved å kontrollere tilgangen til olje – en vare alle de andre imperialistene er avhengige av. En slik fordel i den inter-imperialistiske konkurransen har i det lengste gjort det svært vanskelig å snu alle andre imperialistmakter mot Russland. Dette viser seg ikke bare med Kina, men også med fransk og tysk imperialisme – se for eksempel Macrons intense forhandlinger med Putin foran invasjonen av Ukraina i 2022 og de tysk-russiske gassrørledningene Nordstream 1 og 2.

Perus Folkebevegelse (MPP) har skrevet at formann Gonzalo pekte ut at da den iranske sjahen ble veltet og erstattet av et sjia-islamistisk regime i 1979, mistet USA sin sterkeste støtte i Midtøsten og at dette var årsaken til at USA-imperialismen støttet Iraks krig mot Iran på 1980-tallet. Formann Gonzalo har slått fast at selv om Israel er en kile inn i Midtøsten for USA-imperialismen, er de like fullt små og at «for imperialistene står kontrollen over Midtøsten på spill». (MPP-uttalelse, april 2024)

MPP skriver videre at regionen nå preges av en serie komplekse interesser:

• verdens eneste hegemoniske supermakt: USA-imperialismen
• andre imperialistmakter
• undertrykte nasjoner
• råtne regimer som kan veltes når som helst
• de arabiske folkemassene, som utbyttes av imperialismen og de lokale råtne regimene selv

Likevel er det fortsatt imperialistene som dominerer i denne situasjonen. USA-imperialismen har utstasjonert en svært sterk militær tilstedeværelse i regionen, assistert av sine «allierte» Storbritannia, Frankrike, Tyskland osv. Per 2024 har USA-imperialismen minst 30 000 soldater i regionen, fordelt på en rekke militærbaser (Reuters). Forøvrig har de sin egen Middelhavsflåte (sjette flåte), med hovedkvarter i Italia, en flåte stasjonert i Persiabukta (femte flåte) og de har sine lakeier i ulike land, som USA utruster med våpen og teknologi. Med sin tilstedeværelse driver de avskrekking mot at en tredjepart skal blande seg direkte inn i krigen i Palestina. Iran ser seg på denne bakgrunnen nødt til å moderere seg for å unngå å gi sionistene og USA-imperialismen påskudd til å intensivere sine angrep mot Iran, samtidig som Iran må gjøre noe for å beholde sin innflytelse over ulike grupper og sjikt av massene i regionen.

Med sine erfaringer fra Irak og andre land ønsker USA-imperialismen å sakte kvele sine motstandere økonomisk, i stedet for å utløse nye kriger. I dagens situasjon står USA-imperialismen ikke så sterkt om krig bryter ut og det er en reell fare for at arabiske folkemasser i så fall ville reise seg mot imperialismen i en langvarig kamp. En krig mot Iran ville resultere i kraftfull motstand, og det iranske regimet ville kunne ta ledelsen i en rettferdig krig for å forsvare landet mot imperialistisk aggresjon. Sammen med den palestinske motstandskampen kunne dette vekke folkemassene i store deler av regionen til kamp mot USA-imperialismen og dens arabiske lakeier.

6.3. Konklusjon

MPP skriver videre at hele denne situasjonen, Palestina-spørsmålet og konteksten i det utvida Midtøsten, har stor rekkevidde og avdekker igjen at hovedmotsigelsen i verden står mellom imperialistene og de undertrykte nasjonene. Dette sier noe om hvordan denne motsigelsen henger sammen med og uttrykker seg i lokale og regionale kriger, og også hvordan muligheten for verdenskrig er til stede. Det viser videre igjen hvordan de undertrykte nasjonene er det hovedsakelige grunnlaget for revolusjonen, som er hovedtendensen i verden i dag. Kameratene skriver at alt dette reiser nødvendigheten av militariserte maoistiske kommunistpartier som kan lede den demokratiske revolusjonen til seier gjennom folkekrig, for så å gå direkte over i sosialistisk revolusjon. Så lenge det finnes utbytting på jorda, skriver kameratene, vil ingen ny verden skapes, og derfor er hovedsaken å knuse imperialismen og bygge sosialismen.

Kort oppsummert:

1. Det palestinske folkets motstandskamp skjer innenfor en større kontekst, hvor USA-imperialismen utvikler sine planer for å svekke russisk imperialisme og angripe Syria og Iran, som delvis er lakeier for russisk imperialisme.
2. Det utvida Midtøsten spiller en nøkkelrolle for USA-imperialismen når det kommer til å sikre sin stilling som verdens eneste hegemoniske supermakt gjennom å kontrollere verdensmarkedet for olje.
3. Sioniststaten Israel er liten, men opptrer som et brohode for USA-imperialismen og som en kile inn i en region som er et brennpunkt i dagens verden. Israel er en fast støtte for USA-imperialismens planer, gir USA trygge baser og gjennomfører militære angrep mot mål som er viktige for USA, særlig Syria og Iran, men også syriske og iranske allierte i andre land (Libanon, Jemen osv.).
4. Dette understreker falskheten i myten om at en «jødisk lobby» gjennom skjulte handlinger styrer USA til å støtte Israel i strid med sine egne interesser. Tvert om: USAs politikk overfor Israel er ene og alene til fordel for USA-imperialismen og til stor sorg og skade for verdens jøder.

7. Den palestinske nasjonen

Den palestinske nasjonen er en arabisk undertrykt nasjon under formasjon. Palestina er okkupert og kolonisert av den sionistiske staten Israel, og under denne okkupasjonen utvikler det palestinske samfunnet seg i lenker under imperialisme og føydalitet. Dermed står den nasjonale frigjøringskrigen på agendaen, med mål om et fritt Palestina.

7.1. En arabisk nasjon

Den norske sionistiske organisasjonen «Med Israel for fred» (MIFF) benekter, som andre venner av Israel, det palestinske folkets nasjonale rettigheter. De skriver for eksempel: «Palestina er en geografisk betegnelse på et område langs østbredden av Middelhavet. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat» og «Første gang ordet ‘palestiner’ blir brukt på arabisk, skal ha vært i 1898 (…) Encyclopedia Britannica nevner ikke palestinere i sin 1911-utgave. Det toneangivende britiske leksikonet betegner Palestina som ‘et geografisk navn med temmelig fri benyttelse’. Dersom palestinerne var en urbefolkning i området, hvorfor ble de utelatt fra kapittelet om Palestina?». (MIFF, 2024) MIFF skriver videre samme sted: «Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som ‘jøder’ og ‘arabere’. Første gang FN brukte uttrykket ‘folket av Palestina’ var høsten 1969.»

Daglig leder i MIFF, Conrad Myrland, skriver også: «Konklusjonen er at ‘Palestina’ som den konkrete politisk enhet vi kjenner i dag er 100 år gammel, og ikke noe mer enn det. Arabere hadde ikke noe påvirkning på dens tilblivelse eller dens grenser. Det betyr ikke at arabere ikke bodde i landområder. Men det er for å si at uttrykket ‘historiske Palestina’ er totalt fiktivt.» (Myrland, 2020) Denne argumentasjonen fra Myrland er den typiske sionistiske propagandaen, slik den også er satt fram av Israels kjente tidligere statsminister Golda Meir.

Palestinas Nasjonalråd (PNC), øverste organ i Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), skrev i sitt charter i 1968: «Artikkel 1: Palestina er hjemlandet til det arabiske palestinske folket; det er en uatskillelig del av det arabiske hjemlandet, og det palestinske folket er en integrert del av den arabiske nasjonen.» (PNC, 1968, vår oversettelse) Videre samme sted skriver de at Palestina, med grensene under det britiske mandatet, er en udelelig territorial enhet, og at det palestinske arabiske folket har lovlig rett til sitt hjemland og har rett til å avgjøre sin egen skjebne. De skriver at palestinere er arabere som bodde i Palestina inntil 1947, samt alle deres barn, samt alle jøder som bodde der før den sionistiske invasjonen begynte. De slo også fast i dette charteret at væpnet kamp er den eneste veien til et frigjort Palestina, at dette er en overordna strategi, og at det palestinske folket hevder sin rett til å leve et normalt liv i Palestina, og til å utøve sin selvråderett og suverenitet i dette landet.

Med andre ord er det ingen grunnleggende uenighet mellom palestinske organisasjoner og sionister i at palestinere er arabere. Palestinere snakker arabisk og de fremste palestinske organisasjonene ser på palestinere som «en del av den arabiske nasjonen». Men ikke noe sted i verden er dette diskvalifiserende for retten til autonomi eller selvstendighet. Det finnes en rekke arabiske stater – med sionistenes logikk har verken marokkanere, egyptere eller irakere noen rett til egne stater. Videre finnes det mange tyrkiske folkeslag, ikke bare i Tyrkia, men blant annet også i Russland, Kina, Aserbajdsjan, Turkmenistan og så videre. Om vi legger sionistenes logikk til grunn, kunne turkmenerne jages fra sine hjem av russere eller kinesere med begrunnelsen: «de kan flytte til Tyrkia». Videre snakker man tysk i Østerrike – uten at sionistene, antar vi, mener at Østerrike er «totalt fiktivt». USA er engelskspråklig, og man kunne med den sionistiske argumentasjonen til grunn hevde at USA var «historisk britisk», og ikke hadde noen rett til å løsrive seg i 1776.

7.2. Nasjonale rettigheter

Siden 600-tallet har Palestina hovedsakelig vært bebodd av muslimske arabere. Sionistene påstår faktisk ikke at palestinerne ikke har røtter i disse områdene. Deres påstand er (1) at det fantes ingen palestinsk stat tidligere og (2) at da palestinerne er arabere, kan de rett og slett bare forflyttes enten til andre deler av Palestina (Gaza og Vestbredden), eller til andre arabiske land. Sionistene hevder at siden det ikke finnes et «historisk Palestina», iallfall ikke som et selvstendig land, har palestinerne heller ingen rett til å etablere en nasjonalstat i Palestina. Eller for å snu dette: Da palestinerne er arabere har de ikke historisk hevd på landområdet, og sionistene har rett til å overta hele eller deler av landet for å etablere en «jødisk stat» – om nødvendig ved å fortrenge menneskene som bodde og bor der.

Hvordan vil en slik argumentasjon, disse prinsippene, ta seg ut om de anvendes andre steder? Hva om Italia hevdet sin «historiske rett» til alle områder som har vært en del av Romerriket? Italienerne kunne hevde at land som Libya eller Tunisia ikke fantes «historisk», og at disse en gang var romerske provinser. Eller hva om Italia gjorde krav på Palestina, på samme grunnlag: «palestinere er bare arabere» og den gamle romerske provinsen kan gjenopprettes. Somalia er en del av Den arabiske ligaen og ser seg som et arabisk land, betyr dette at hvilke som helst arabere kan gjøre krav på Somalia? Før Kroatia løsrev seg fra Jugoslavia i 1992, må vi tilbake til år 1091 før vi finner et selvstendig kroatisk kongedømme. Grekerne koloniserte området på 600-tallet – har grekere rett til å overta en del av eller hele Kroatia? I det hele tatt vil vi få en rekke underlige problemstillinger, om vi legger sionistenes «prinsipper» til grunn når vi ser på verden for øvrig. Slik opptrer nasjonalister og imperialister verden over, men disse «historiske kravene» kan aldri veie tyngre enn alle andre krav, for eksempel menneskerettighetene eller folkeretten.

Kamerat Stalin definerer nasjoner slik: «Ein nasjon er fyrst og fremst eit fellesskap, eit visst fellesskap av menneske. (…) Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur. Av dette fylgjer det av seg sjølv at ein nasjon lik kvar einaste historisk ovring [fenomen] er underlagd lova om endring og har si soge [historie] med byrjing og slutt.» (Stalin, 1913). Videre slår Stalin fast at nasjonene ikke er det samme som stammer eller andre grupper av folk, og at nasjonene først kan konstituere seg som nasjoner med kapitalismens gjennombrudd. Nasjoner er med andre ord moderne fellesskap. Også i Europa oppsto nasjonalstatene i moderne tid. Norge, for eksempel, ble først selvstendig i 1905. Det eksisterte ganske riktig et «historisk Norge» i føydaltida, men dette var ingen norsk nasjonalstat, og i flere hundre år var dette riket i union med Danmark og/eller Sverige. Spania omfatter katalanere, baskere og andre folk som i ulik grad kjemper for uavhengighet. Tyskland ble først samlet i 1871, og da ikke med alle tyskere som en del av statsdannelsen. 

Kort sagt: Argumentet om at palestinere og Palestina er moderne fenomener, er ikke et argument mot deres nasjonale rettigheter. I så fall ville dette bli et argument som svekker de nasjonale kravene til svært mange, kanskje de fleste, land i verden. Saken er nemlig den, at alle nasjoner er moderne fenomener! Er kanskje ikke sionismen selv et fullstendig moderne fenomen? Faktum er at den sionistiske bevegelsen for et «jødisk hjem» i Palestina ikke er vesentlig eldre enn den palestinske bevegelsen for et selvstendig arabisk Palestina. For marxister er ikke dette noe mysterium. Hele den nasjonale bevegelsen, i alle land, er en moderne bevegelse som oppstår med kapitalismen. Alle henvisninger til urgamle historiske «krav» er stort sett bare nasjonalromantiske påskudd for ulike nasjonalistiske bevegelser.

7.3. Nasjon under formasjon

Videre er det slik at den marxistiske forståelsen av hvordan nasjoner formes, hvordan de oppstår – og i forlengelsen av dette: hvordan de også må gå under – er ikke «bare» et spørsmål om å forstå historien frem til nå. Det handler ikke bare om å forstå hvordan nasjonene som finnes er blitt konstituert, men også om å forstå hvilken prosess det store flertallet av verdens nasjoner fortsatt befinner seg i. Flertallet av verdens folk og land utgjøres av undertrykte nasjoner i koloniene og halvkoloniene. I denne konteksten skriver Perus Kommunistiske Parti i sitt program for den demokratiske revolusjonens oppgaver i Peru: «8. Å fullføre dannelsen av den peruanske nasjonen, å virkelig forene landet for å forsvare det fra all reaksjonær og imperialistisk aggresjon, og å garantere minoritetenes rettigheter.» (Perus Kommunistiske Parti, 2019, s. 98).

Perus Folkebevegelse (MPP) skriver i en utdypende kommentar til dette åttende programpunktet at situasjonen i Peru er slik Marátegui sa: Peru er en nasjon under formasjon på samme måte som de andre landene i Latin-Amerika, og disse har enda ikke blitt konstituerte nasjoner (Movimiento Popular Perú, juli 2020). MPP skriver at det er revolusjonen som gjennom folkekrigen strukturerer den peruanske nasjonen. De avviser ideen om en egen quechua-nasjon eller aymara-nasjon i Peru som skadelige ideer, fordi de står i motstrid til å danne den peruanske nasjonen. I stedet skriver de at nasjonsdannelsen skjer gjennom revolusjon i et land med en stat (Peru), men at denne nasjonsdannelsen med nødvendighet må skje på et quechua- og aymara-grunnlag. MPP skriver at partiet vil forene landet fordi Peru i dag ikke er forent, på grunn av imperialisme og halvføydalitet.

Med andre ord er ikke de undertrykte nasjonene fullstendige (konstituerte) nasjoner i dag, de er nasjoner under formasjon, og denne formasjonen kan bare fullføres gjennom nydemokratisk revolusjon, det vil si en borgerlig-demokratisk revolusjon av ny type, under proletarisk ledelse gjennom det kommunistiske partiet, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, som deretter må gå uavbrutt over i sosialistisk revolusjon.

Om vi legger denne marxistiske teorien til grunn for den palestinske nasjonen, er det korrekt at Palestina ikke er konstituert som nasjon. Imperialismen og føydalismen har holdt, og holder, den palestinske nasjonen nede. Gjennom den sionistiske invasjonen og okkupasjonen, gjennom britisk og yankee-amerikansk imperialisme, gjennom delingen av palestinere mellom Gaza, Vestbredden, Israel, Syria og Jordan, samt fordrivingen av en stor andel av det palestinske folket til andre land, og gjennom de halvføydale forholdene, nektes palestinerne et felles territorium og en felles økonomi, som er forutsetninger for å fullføre formasjonen av den palestinske nasjonen. Det samme gjelder forøvrig alle arabiske folk, som fortsatt holdes nede i en tilstand av halvkolonialisme og halvføydalitet. Ingen samfunn preget av imperialistisk undertrykking og føydale forhold kan «virkelig forene landet». 

Dette er ikke argumenter for at disse landområdene er «ledige» eller bare kan overtas av andre, slik sionistene implisitt hevder. Slik argumentasjon ligger farlig nær den argumentasjonen kolonimaktene anvendte overfor Amerika, Australia, Asia og Afrika. Mangel på «sivilisasjon» ble brukt som argument for at hvite nybyggere kunne overta landområder og fordrive dem som bodde der. Det er ikke slik at om det mangler en moderne statsdannelse, eller om jord ikke er dyrket mark, er det «fritt fram» for kolonisering og okkupasjon. Her avslører sionismen seg som en rasistisk ideologi, i sitt åndsfellesskap med den europeiske kolonialismen.

Det demokratiske og nasjonale prinsippet må være at de menneskene som bor i et område og har etablert et «historisk oppstått fellesskap» på grunnlag av felles territorium, økonomi, språk og kultur, har demokratiske og nasjonale rettigheter, og rett til å realisere disse i en nasjonalstat, eller ulike varianter av autonomi innenfor en større statsdannelse. Dette er «nasjonenes rett til selvbestemmelse», som Lenin og marxistene er prinsipielle tilhengere av. Nasjonale rettigheter kan ikke fungere som en stige man trekker opp etter seg, og hvor bare de nasjonene som allerede har etablert seg selv – med blod og ild – har disse rettighetene, mens alle andre folk avskjæres fra dem.

Videre er det hevet over enhver tvil, at det palestinske folket, gjennom sin nasjonale motstandskamp, har tatt store skritt framover i sin nasjonsdannelse. Denne kampen har styrket palestinerne som et «historisk oppstått fellesskap av mennesker». For oss er det klart at det palestinske folket er en nasjon under formasjon, enten som egen nasjon, eller som en del av en større arabisk nasjon.

Mennesket som art har spredd seg til hele verden i mange ulike bølger, og går man langt nok tilbake i historien kan alle territoriale krav bestrides. Går vi tilbake til denne tiden, har ingen nasjoner noen rettferdige krav. Vi kan også se for oss en fremtid uten nasjoner, uten stater og nasjonalstater, i kommunismen, men disse tilnærmingene til spørsmålet kan ikke anvendes til å sette nasjonenes rettigheter til side i dag. Dette ville bare tjene til å legitimere imperialismen og «den sterkestes rett». I epoken vi lever i nå, må alle folk ha rett til å etablere seg som nasjoner. Ingen kan, sannferdig og rettferdig, benekte denne retten, med henvisninger til hendelser for tusen eller to tusen år siden.

Kort sagt er ikke sionistenes argument holdbart. Palestinerne er en «nasjon under formasjon» på lik linje med nasjonsdannelsen som pågår over hele den tredje verden i vår epoke. På lik linje med folk i Afrika, Asia og Latin-Amerika, er den historiske oppgaven til palestinerne å frigjøre sitt land og fullføre nasjonsdannelsen. Dette er en rett på samme vis som andre borgerlige rettigheter og friheter, og den ligger til grunn for folkeretten som i teorien skal regulere forholdet mellom stater. Ingen kan benekte at de palestinske araberne har utviklet seg historisk i Palestina gjennom mange århundrer. De palestinske motstandsbevegelsene ser på den jødiske minoriteten i dette området, som også har vært der i århundrer, som en del av det palestinske folket. Det finnes ikke bare muslimske, men også kristne, sekulære og jødiske arabiske palestinere. Med andre ord er ikke det palestinske spørsmålet et religiøst spørsmål, men et spørsmål om frigjøring av den palestinske nasjonen.

7.4. Det palestinske samfunnet

Det lever i dag over 7 millioner palestinere totalt i Israel, Gaza, Vestbredden og Golanhøydene. Av disse bor over 5 millioner i Gaza og Vestbredden (henholdsvis i overkant av 2 og 3 millioner). Det store flertallet er arabisktalende muslimer. Hele 40 prosent av disse er under 15 år, og befolkningstallet har økt relativt raskt over lengre tid. Ifølge FNs UNRWA bor 2,2 millioner palestinske flyktninger i Jordan, 562.000 i Syria og 476.000 i Libanon. 

Det palestinske statistikkbyrået skriver at det er mellom 14 og 15 millioner palestinere i hele verden. 3,2 millioner bor i Jordan, 1,7 millioner i Israel, 630.000 i Syria, 500.000 i Chile, 400.000 i Libanon, 280.000 i Saudi Arabia, 270.000 i Egypt, 260.000 i USA og 100.000 i Qatar. Omtrent 600.000 palestinere bor i de mellomamerikanske landene Mexico, Honduras og Guatemala. Sionister i USA og Europa hevder rutinemessig at arabiske land nekter å ta imot palestinere, og at palestinerne kan dra fra Palestina. Tallene viser det absurde i slike utsagn. For det første bor over halvparten av palestinerne utenfor Palestina (inkludert Israel). For det andre bor flertallet av disse i andre arabiske land, og de utgjør en stor andel av befolkningen i Jordan, Libanon og Syria. Palestinere utenfor Palestina bidrar til å opprettholde de halvføydale strukturene i Palestina, blant annet ved å bidra til å forsørge sine familier ved å sende dem penger.

Palestinerne i okkuperte Vestbredden lever i et samfunn hvor deres bevegelsesfrihet hindres av nesten 600 veisperringer og kontrollpunkter («checkpoints»). Mellom 2011 og 2021 ble 3.500 palestinere drept av Israel, hvorav 800 barn. Bruttonasjonalprodukt per innbygger var i 2019 3.500 dollar i okkupert palestinsk territorium, mot 43.600 dollar i Israel og 76.430 dollar i Norge. Den offisielle andelen fattige i okkupert Palestina er, ifølge FN, 36 prosent på Vestbredden og 64 prosent i Gaza (2021-tall). Palestinere har dårlig tilgang på vann og Israel kontrollerer 85 prosent av vannkildene til de okkuperte områdene. FN har også regnet at 2 millioner palestinere levde med usikker tilgang til mat i 2021. Kort sagt holdes palestinerne nede i dyp fattigdom av imperialismen og sionismen.

Jordbruk er den viktigste delen av palestinsk økonomi. Formelt sysselsetter jordbruket 13,4 prosent av befolkningen, men uformelt er hele 90 prosent av palestinerne sysselsatt i jordbruket, ifølge Council for European Palestinian Relations. Halvparten av den dyrka marka i de palestinske områdene anvendes til olivenproduksjon. De siste ti årene har arbeidsledigheten eskalert i Palestina, og jordbruket er blitt svært utarmet. Jordbruket begrenses og ødelegges av blokader, jordkonfiskasjoner for militære formål og til israelske bosettere, ødeleggelse av brønner og de fysiske barrierene på Vestbredden (veisperringer og checkpoints). Andre viktige næringer i Palestina er sementproduksjon, steinbrudd, tekstilindustri og produksjon av såpe.

For øvrig er stadig flere palestinere sysselsatt i teknologibedrifter, for eksempel programvareutvikling og telekommunikasjon. Denne bransjen er dominert av israelske og utenlandske selskaper, for eksempel Microsoft, HP og Google. De palestinske selvstyremyndighetene har også arbeidet sammen med Israel for vekst i turistindustrien i løpet av de siste tiårene. FN anslår at det også finnes oljereserver tilsvarende flere milliarder fat olje ved kysten og på okkupert palestinsk jord, men palestinerne tillates ikke å bore etter olje og gass, eller å utvikle uavhengige energisystemer. Israel legger i stedet krav på disse reservene og gir lisenser til utenlandske og israelske oljeselskaper. Det planlegges en gassrørledning fra Israel til europeiske stater, delvis motivert av målet om å erstatte bortfallet av russisk gass etter invasjonen av Ukraina. Israels krig mot Gaza 2023-2024 har rasert palestinsk økonomi på nytt, og FN anslår at den hittil har satt utviklingen 20 år tilbake i tid.

Det palestinske samfunnet er videre preget av stammer (med opphav i det nomadiske beduinsamfunnet), klanstrukturer (hamula) og rike storfamilier (a’yan). Disse førkapitalistiske sosiale strukturene spiller en stor rolle i det palestinske samfunnslivet, og har i lang tid preget både økonomi og politikk. Britene brukte «splitt og hersk» på disse strukturene, ved å gi fordeler til enkelte mot samarbeid med kolonimakten. Også Jordan og Egypt har samarbeidet med palestinske storfamilier i sin dominans over henholdsvis Vestbredden og Gaza. Utviklingen av Fatah og PLO svekket disse familiene i begynnelsen, til fordel for nye eliter, men på 1990-tallet har de innflytelsesrike familiene i større grad sluttet opp om Fatah, Oslo-avtalen og de palestinske selvstyremyndighetene.

Hamas inntok i Gaza en anti-‘asabiya-politikk, rettet mot en form for lokal eller klanbasert lojalitet (‘asabiya) som anses for å være svært utbredt i arabiske land. Etter å ha fordrevet Fatah med vold fra Gaza i 2007, gjennomførte de flere forbud mot lokal maktutøvelse som ikke utgikk fra Hamas-myndighetene selv. Fra 2008 av, skal Hamas derimot ha gått over til en mer pragmatisk holdning til klanene, og de har omtalt den stammebaserte lovgivingen (urf) i mer positive ordelag, som et kompliment til sharia.

President Abbas og hans familie skal i dag kontrollere et forretningsimperium verdt hundretalls millioner dollar. De eier flere selskaper som har en rekke avtaler med utenlandske monopoler, og er aktive innenfor tobakk, energi, medier, forsikring, investeringer og utviklingsprosjekter. Slik har Abbas-familien trådt inn i komprador- og byråkratborgerskapet som er typisk for byråkratkapitalismen som utvikles i undertrykte nasjoner. Imperialistiske monopoler forenes med statsmakten og herskerne beriker seg selv, gjennom direkte og indirekte korrupsjon. Slik profiterer de til syvende og sist på de halvføydale og halvkoloniale forholdene i samfunnet, og dette er klassegrunnlaget for at disse ikke kan lede den demokratiske og nasjonale revolusjonen til seier. Mange av de fremste lederne for Hamas er også milliardærer, og flere av dem skal ha beriket seg på smuglingen for å omgå Israels blokade mot Gaza.

Den palestinske milliardæren Munib al-Masri er hovedeier i investeringsselskapet Padico Holding, som skal kontrollere en fjerdedel av den palestinske økonomien. De er tungt investert i eiendom, telekommunikasjon, turisme, elektronikk, medisiner og en rekke andre bransjer.

7.5. Konklusjon

Det palestinske folket lever med andre ord i et samfunn relativt typisk for den tredje verden, preget av imperialisme og føydalitet. Før-kapitalistiske sosiale strukturer, som storfamilier og klaner, tjener både imperialismen og den lokale byråkratkapitalismen, ved å legge til rette for superutbytting. Den «vanlige» kapitalistiske utbyttingen suppleres med ubetalt arbeid innenfor føydale strukturer. Arbeidslønna senkes under det som er nødvendig for å leve, ved at massene er gjort avhengige av uformelt arbeid i jordbrukssektoren, av bidrag fra diasporaen eller av såkalt «u-hjelp».

Den byråkratiske kapitalismen i Palestina utvikles på dette halvføydale grunnlaget, og dominert av imperialismen. En byråkratisk kapitalisme utvikles med sitt tyngdepunkt i myndighetene, noe som kommer konkret til uttrykk i at myndighetspersoner beriker seg selv og sine familier, enten direkte ved underslag eller indirekte ved å legge til rette for familiens forretninger. Som i andre land i den tredje verden preges borgerskapet av skarpe konflikter, både mellom ulike familier og mellom de to fraksjonene av borgerskapet: byråkratborgerskapet med tyngdepunkt i staten og kompradorborgerskapet som er nært forbundet med utenlandsk imperialisme. For Palestinas del, er landet okkupert, og de israelske myndighetene og deres herre i Washington, spiller derfor en svært sentral rolle i å prege det palestinske samfunnet og dets overklasse.

Kort sagt:

• Den palestinske nasjonen er en undertrykt nasjon.
• Det palestinske samfunnet er helt eller delvis kolonialt og føydalt under israelsk okkupasjon og kolonialisme.
• Det palestinske folket holdes nede i dyp fattigdom og flertallet er formelt eller uformelt sysselsatt i jordbruket.
• Det utvikles en byråkratisk kapitalisme i Palestina, basert på imperialisme og føydalitet, og utviklingen holdes systematisk tilbake.
• Borgerskapet verken kan eller vil lede den nasjonale og demokratiske revolusjonen til seier – i stedet beriker deler av dette borgerskapet seg nettopp på okkupasjonen, imperialistisk dominans og halvføydale økonomiske og sosiale strukturer.
• Den eneste klassen som kan lede den palestinske nasjonen til seier i den nasjonale frigjøringskrigen er proletariatet, og den sosiale hovedstøtten i revolusjonen må være bondeklassen, hovedsakelig fattigbøndene.

8. Undertrykkingen av det palestinske folket

Den undertrykte palestinske nasjonen har, siden oppløsningen av Det osmanske riket, blitt holdt nede hovedsakelig av britisk imperialisme, USA-imperialismen og imperialistenes lakeier: sionistene. Det palestinske folket har hele tiden kjempet mot undertrykkingen, og denne kampen har generert en verdenskjent og heroisk væpnet nasjonal motstandsbevegelse. Sionismen har anvendt koloni- og imperialistmaktenes metoder – fordrivesle og folkemord – mot den palestinske nasjonen. Fordrivelsen og folkemordet er utviklet med jordkonfiskasjoner, tyveri av eiendom, terror, vilkårlige arrestasjoner, tortur, snikmord, krigføring, apartheid, blokader og stadig nye bosettinger på okkupert jord. Sionistene har til og med tatt i bruk terrorbombing nesten uten sidestykke i historien, og anvendt seg av sult som våpen. Tross all denne undertrykkingen, har de ikke lyktes med å utrydde det palestinske folket, som gjennom sin heroiske kamp og motstand tvert om har vokst og styrket seg.

8.1. Britisk kolonistyre

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort store oljefunn i Midtøsten, noe som økte områdets verdi for de europeiske kolonimaktene enda mer. Olje ble en militærstrategisk vare, da man gikk vekk fra kull som drivstoff. Britisk imperialisme lovet i denne situasjonen å støtte arabisk uavhengighet fra Det osmanske riket, med sin base i Tyrkia. Dette var en del av bakgrunnen for det arabiske opprøret i 1916, hvor arabiske styrker utviklet omfattende geriljakrig. Opprøret varte i to år og kostet Det osmanske riket tusenvis av drepte stridende. Dette opprøret bidro til oppløsning av Det osmanske riket, men det arabiske kongedømmet ble aldri opprettet. I stedet delte imperialistene området mellom seg.

«Palestinamandatet» var en legalisering av kolonialismen. FNs forløper, Folkeforbundet, ga i 1922 Storbritannia dette mandatet. Grunnlaget var åpenbart britenes militære overtakelse av Jerusalem i 1917, under 1. verdenskrig, og deres militære stilling i regionen.

Dermed ble Palestina underlagt den britiske imperialismen, som allerede hersket direkte over en fjerdedel av verden, og var verdens største imperialist. Britene hadde som nevnt lovet sionistene å støtte etableringen av et framtidig Israel i området, og tillot en systematisk bosetting og okkupering av jorda i Palestina av europeiske migranter – både jøder og ikke-jøder. Dette var i tråd med britenes fremferd over hele verden. Massene i områdene de overtok var selvsagt avhengig av jorda som livsgrunnlag, men ble systematisk fordrevet med vold, eller de ble underlagt utenlandske godseiere og kapitalister.

Palestina-spørsmålet er til syvende og sist også et jordspørsmål. Dette er felles for alle land og folk i den tredje verden. Jorda blir på ulike måter overtatt av utenlandsk imperialisme eller dennes lakeier i landet. Jorda kan enten konfiskeres direkte, eller imperialistene og de lokale lakeiene anvender ulike teknikker for å overta jorda indirekte. Alt dette skjedde også i
Palestina. Storbritannia overtok Det osmanske rikets system for administrasjon av jorda, som delte denne hovedsakelig i jord i privat eie på den ene siden, og på den andre siden jord som var eid av staten, men ble leid av bøndene. I tillegg fantes kommunale allmenninger, noe som alltid har vært vanlig i ættesamfunn og jordbrukssamfunn. Gjennom lovverket og okkupasjonen, sikret britene seg kontroll over det meste av jorda, enten direkte eller indirekte.

Et kongedømme med palestinsk deltakelse ble etablert i Damaskus i 1919, men dette ble slått brutalt ned av fransk imperialisme, som koloniserte det som i dag er Libanon og Syria. Palestinerne etablerte Den arabiske eksekutivkomiteen i 1920, på en kongress i Haifa, og denne opptrådte som palestinernes representant overfor britene. Disse anerkjente aldri komiteen, og den ble oppløst i 1934. En arabisk delegasjon besøkte London i 1921 for å kreve at Balfour-erklæringen ble satt til side, og britene kom tilsynelatende med noen innrømmelser.

Likevel åpnet den britiske imperialismen, i tråd med Balfour-erklæringen, for økt jødisk innvandring til området, noe som førte til konflikt med lokalbefolkningen. Per 1936 utgjorde jøder en tredel av Palestinas befolkning på omtrent 400.000 totalt. På 1930-tallet ble en rekke arabiske partier stiftet. De fremste av disse var Det nasjonale forsvarspartiet og Palestinas arabiske parti, som ble dominert av to mektige palestinske familier, henholdsvis Nashashibi-familien og Husseini-familien. Partiene gikk i 1935 sammen og krevde at jordoverføringene måtte forbys og at demokratiske institusjoner måtte opprettes for det palestinske folket.

8.2. Palestinsk opprør og sionistisk terror

Utviklingen under kolonistyret («mandatperioden») forverret de sosiale kårene for de arabiske massene i Palestina. Sammen med jødisk innvandring og britenes undertrykking av de demokratiske kravene, genererte dette et opprør fra 1936 til 1939. Palestinske arabere gjennomførte streiker og militante angrep. Storbritannia sendte 20.000 soldater til Palestina og per 1939 hadde sionistene bygget sine egne paramilitære styrker på omtrent 15.000. Opprøret forente de arabiske partiene i Palestina i Den arabiske høykomiteen i 1937, ledet av muftien av Jerusalem, som også ledet det øverste muslimske rådet.

Den sionistiske virksomheten i den britiske kolonien Palestina, baserte seg i begynnelsen på kjøp og salg av jord og å etablere jødiske bosettinger. Arabiske jordeiere, som gjerne bodde i utlandet, solgte jord som ga sionistene både territorium og grunnlag for å etablere militære befestninger. Denne utviklingen, sammen med britenes vanskjøtsel av landsbygda, førte til sosial utarming for arabiske bønder. Det førte også til en politisk bevisstgjøring av den urbane arabiske eliten. Dermed vokste det fram en sterk palestinsk nasjonal bevissthet, mot den britiske og sionistiske koloniseringen.

Som i mange andre kolonier preget av føydalismen, sto føydalherrene i veien for nasjonal enhet. De nevnte familiene al-Husseini og Nashashibi hadde sterke motsetninger seg imellom, som splittet den nasjonale bevegelsen. Men opprøret i 1936 skapte mer enhet. Britenes håndtering av opprøret genererte mer motstand i 1937 og 1938. Storbritannia forberedte seg på storkrig i Europa, og for å skape mer ro i Palestina erklærte de i 1938 at det ikke var hensiktsmessig å dele opp landet og gi en del til sionistene. Per 1939 ga den britiske regjeringen ut en rapport som slo fast at «det jødiske nasjonalhjem» burde etableres innenfor en selvstendig palestinsk stat, og de satte en øvre grense for jødisk innvandring.

Dag Østvik skriver i sin masteroppgave fra 2019 om den arabiske oppstanden mot Storbritannias mandatstyre i Palestina. Han skriver at britenes administrative system ble aldri akseptert av de palestinske arabere, og at konsekvensen ble en rekke opprør. Han skriver at den arabiske befolkning ble fortrengt ved oppkjøp av eiendommer og jord, og at konflikten utviklet seg i en stadig mer voldelig og blodig retning. Konsekvensen var utbrudd av «Det store opprøret». Kampen sto mellom britiske politi- og militærstyrker på den ene siden og fattige bønder med små ressurser på den andre siden. Han skriver at i 1939 hadde britene – en global makt med et enormt imperium – satt inn de nødvendige ressursene for å knuse opprøret. Han slår fast at nederlaget fikk en katastrofal konsekvens for araberne – på kort og lengre sikt. Østvik omtaler for øvrig kampen som et bondeopprør.

De britiske kolonistene slo også fast at selvstendigheten bare skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode. Både palestinsk-arabiske og sionistiske bevegelser avviste britenes planer. Sionistiske militser trappet opp sine angrep, også mot britene. Utviklingen på 1930-tallet gjorde det klart at det ikke var religiøse grupperinger (muslimske, jødiske og kristne) som dominerte i landområdet, men to politiske bevegelser: en palestinsk-arabisk og en sionistisk. Begge rettet seg nå mot det britiske styret.

Dermed var sionistene i konflikt med britisk imperialisme ved utbruddet av andre verdenskrig, men flertallet av disse besluttet likevel å kjempe sammen med britene. En sionistisk konferanse i New York i 1942 krevde ubegrenset innvandring, en jødisk hær og omdannelsen av hele Palestina som et jødisk samvelde. Også mange arabere sluttet seg til kampen mot de tyske fascistene, og dannet en arabisk legion under britisk ledelse.

Etter andre verdenskrig, som følge av den brutale forfølgelsen og utryddelsen av millioner av europeiske jøder, økte den jødiske innvandringen til Palestina. Sionistene utviklet både sivile og militære organisasjoner, og disse utsatte både arabere og britiske kolonister for terror. USA-imperialismen presset nå også på for økt jødisk innvandring til området. På den andre siden etablerte arabiske stater seg, og gjennom Den arabiske liga etablerte de en høykomité for å fremme palestinernes sak.

8.3. Fordrivelse

I den turbulente «etterkrigstiden» trakk britene seg ut av Palestina formelt, og sionistene gikk på offensiven for å erobre området i 1948 (Nakba). Som sagt fordrev sionistene 250.000 palestinere fra sine hjem i 1948 og 750.000 i 1967. Israel skapte således en permanent flyktningbefolkning, som den dag i dag bor i flyktningleire, særlig i Gaza, Vestbredden, Libanon, Syria og Jordan. På samme måte som jordspørsmålet er sentralt for å forstå ikke bare Palestina, men alle kolonier og halvkolonier, er også fordrivelsen fra jorda en fellesnevner.

Kolonisatorer i Amerika, Afrika, Asia og Oseania har systematisk fordrevet lokalbefolkningen fra de mest fruktbare områdene, og drevet dem inn i bantustans (områder, ofte slumbyer, i Sør-Afrika som under apartheid-styret var avsatt for svarte), reservater og konsentrasjonsleire. Tross den borgerlige europeiske myten om at nazistene oppfant konsentrasjonsleirene, var dette en utbredt metode i koloniene. Britene opprettet for eksempel konsentrasjonsleirer i Sør-Afrika under boerkrigen (1899-1902). Slik sett har sionistene i Palestina kun videreført metodene som europeiske kolonimakter og imperialister har anvendt i store deler av verden.

Videre skaper kolonistene på denne måten ikke bare sosial nød og forferdelige levekår for massene de undertrykker, de genererer også intens motstand – som gir makthaverne påskudd til å utrydde befolkningen. Dette er ikke noe vesentlig annerledes enn hvordan europeiske kolonisatorer opptrådte i Nord-Amerika. Først fortrengte kolonisatorene indianere fra de beste jordområdene, og da indianerne gikk til motangrep iverksatte europeerne utryddelsesfelttog. Kort sagt går sionistene i Palestina fram på samme måte som de europeiske kolonistene og imperialistene har gjort i flere hundre år.

Det er fordrivingen fra jorda som har skapt kravet om «retten til tilbakevendelse» som reises av den palestinske nasjonale bevegelsen. De palestinske bevegelsene og de palestinske selvstyremyndighetene krever at etterkommere av de fordrevne i 1948 og 1967 skal ha rett til å vende tilbake til sine forfedres jord. Dette kravet er helt uakseptabelt for den sionistiske staten, men det er et opplagt rettferdig krav.

8.4. Apartheid

Grunnlaget for staten Israel er altså fordrivelsen av hundretusentalls palestinere fra jorda si. Videre iverksetter Israel en apartheidpolitikk mot de palestinske araberne som fortsatt bor innenfor statens grenser. Til og med den borgerlige organisasjonen Amnesty International, som vanligvis opptrer helt i tråd med USA-imperialismens interesser, har erklært at Israel begår apartheid mot palestinerne. De beskriver i en rapport publisert i 2022 en systematisk diskriminering av palestinere.

Amnesty skriver: «Israelske myndigheters omfattende og alvorlige menneskerettighetsbrudd mot palestinere er del av en målrettet strategi for å diskriminere og undertrykke dem» og «Den systematiske diskrimineringen utgjør apartheid under internasjonal rett.» 

Den systematiske diskrimineringen innebærer ifølge Amnesty blant annet:

• omfattende beslagleggelser av palestinsk land og eiendom
• ulovlige drap – likvideringer uten lov og dom
• tvangsforflyttinger
• drastiske begrensninger av palestinernes bevegelsesfrihet
• palestinske borgere av Israel blir behandlet som annenrangs borgere
• tortur
• å nekte palestinere rettferdige rettssaker

Amnestys definisjon er som følger: «Apartheid betyr at en etnisk gruppe blir grovt diskriminert til fordel for en annen. Dette skjer systematisk og over tid.» Apartheid er en forbrytelse mot menneskeheten, definert i Roma-vedtektene til Den internasjonale straffedomstol og FN-konvensjonen mot apartheid. Amnesty har dokumentert handlinger som er forbudt i Apartheid-konvensjonen og Roma-vedtektene i alle områdene Israel kontrollerer.

Andre eksempler på apartheid, er hvordan palestinere ikke får bygge hus i Øst-Jerusalem eller på store deler av Vestbredden, samtidig som israelske jøder får slå seg ned på okkupert land. Dette er også en krigsforbrytelse etter folkeretten og den fjerde Genèvekonvensjonen av 1949.

Menneskerettighetsorganisasjoner slår fast at Israel konfiskerer palestinsk land på Vestbredden til bosetninger kun for jødiske israelere. Palestinere presses sammen i enklaver. Dette gjelder også i Israel, der den palestinske befolkningen kun sitter igjen med 3 prosent av landet. På Vestbredden er det et sivilt juridisk system for jødiske israelere og et militært juridisk system for palestinere. 

Videre slår de fast at palestinerne har begrenset bevegelsesfrihet i eget land. De må søke tillatelse fra Israel for å reise mellom Gaza og Vestbredden, og for å dra til Jerusalem eller Israel. Israel kontrollerer all ferdsel mellom de palestinske enklavene på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden må søke Israel om utreisetillatelse for å reise utenlands. Israelere har fri ferdsel til bosetningene. Myndighetene har bygd egne veier for dem mellom Israel og bosetningene.

Til sist slår de fast at Israel nekter palestinske flyktninger og deres etterkommere å vende tilbake til sine hjem i områdene som ble Israel, og det samme gjelder mange internt fordrevne palestinere i Israel. Samtidig har alle jøder rett til israelsk statsborgerskap og til å bo i Israel. Vi vil her skyte inn at også jøder forskjellsbehandles i Israel. Israelske myndigheter har selv innrømmet tvangssterilisering av etiopisk-jødiske kvinner, og afrikanske jøder i Israel behandles systematisk dårlig – noe som understreker sionismens rasistiske vesen.

8.5. Krig og bosettinger

Som sagt ble Israel etablert gjennom krigen i 1947-1948. Den neste store krigen ble ført i 1967 og er kjent som seksdagerskrigen. Israel førte her krig mot Egypt, Jordan og Syria, noe som førte til at Israel tok kontroll over Gaza og Sinai-ørkenen (Egypt), Vestbredden (fra Jordan) og Golanhøydene (Syria). Som følge av krigen mistet nye 300.000 palestinere sine hjem. Etter 1967-krigen kontrollerte dermed Israel mer enn det «historiske Palestina» og omtrent 1 million palestinere var nå bosatt på Israelsk-okkupert område. Bortsett fra Sinai, som Israel har returnert til Egypt, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel.

Fra 1967 og til i dag driver staten Israel med utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden. Disse er i strid med folkeretten, men i dag bor mellom 700.000 og 800.000 ulovlige bosettere her. Den ideologiske begrunnelsen mange bosettere bruker, er at jødene er Guds utvalgte folk og har rett til området «fra Jordan-elva til Middelhavet». Formuleringen om «fra elva til havet» ble først brukt av sionistene, og uttrykker deres strategiske mål om en sionistisk stat i hele dette området.

De fleste bosetterne har imidlertid sannsynligvis flyttet til de okkuperte områdene fordi den israelske staten tilbyr jødiske israelere økonomiske goder, som skattelette og billige boliger, for å bosette seg der. Den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden kan ses på som en fortsettelse av sionistbevegelsens kolonisering av Palestina.

Tidsskriftet Folk og forsvar skriver at det har vært fire store kriger i Palestina etter andre verdenskrig. De skriver:

• 1948: Palestina-krigen. Borgerkrig mellom arabere og jøder. I tillegg angrep Egypt, Irak, Libanon, Syria og Transjordan Israel. Også kjent som uavhengighetskrigen og al-Naqba.
• 1956: Suezkrisen. Israel, Storbritannia og Frankrike angriper Egypt.
• 1967: Seksdagerskrigen. Israel angriper Egypt, som får støtte av Jordan og Syria. Få timer etterpå retter Jordan et angrep mot Israel.
• 1973: Oktoberkrigen. Egypt og Syria angriper Israel. Også kjent som Yom Kippur-krigen og Ramadan-krigen.

Alle disse krigene har tjent til å befeste Israels makt i området, samt til å militarisere sioniststaten. På den andre siden har krigene også herdet den palestinske motstandsbevegelsen, og ført til den videre utviklingen av denne.

8.6. Blokade og folkemord

Israel bestemte i 2005 å trekke sine styrker og bosettinger ut fra Gaza, men allerede i 2007 iverksatte de en blokade mot Gaza som følge av at Hamas vant valget her. Blokaden har fra da av begrenset inn- og utfart av mennesker og varer og ført til dyp fattigdom for befolkningen i området. Over halvparten har vært regnet som svært fattige etter borgerlig internasjonal standard (å leve på mindre enn 2 dollar dagen). FN har aldri sluttet å anse Gaza for å være under israelsk okkupasjon.

Israel har gjennomført en rekke militære angrep mot Gaza, med massive ødeleggelser som resultat. Israels operasjoner mot Gaza inkluderer:

• en 22-dagers krig i årsskiftet 2008/2009, som resulterte i at rundt 1400 palestinere ble drept.
• en 51-dagers krig sommeren 2014, der 2100 palestinere ble drept, de fleste sivile. I tillegg ble 73 israelere drept, de fleste av dem var soldater.
• en 11-dagers militæroffensiv våren 2021, der flere hundre palestinere ble drept og skadet, og titalls tusen fordrevet fra sine hjem.

Samtidig som Hamas har styrt Gaza, har de såkalte palestinske selvstyremyndighetene («Palestinian Authority» – PA) under ledelse av det sosialdemokratiske Fatah-partiet styrt på Vestbredden. Disse styrer på Israels nåde, og kritiseres ofte for å være korrupte og ineffektive. En rekke palestinske nasjonale motstandsbevegelser regner Fatha og PA som kolloboratører og quislinger, etter den famøse «Oslo-avtalen» i 1993, som skulle etablere et rammeverk for en «tostatsløsning».

Palestinske fanger, palestinske sivile og barn, er også systematisk blitt utsatt for vilkårlige fengslinger, likvidasjoner, voldtekter og tortur, noe som også er dokumentert grundig av borgerlige menneskerettighetsorganisasjoner. Det hele er skjedd og skjer med støtte og beskyttelse fra en rekke imperialister, hovedsakelig USA-imperialismen.

8.7. Konklusjon

Kort oppsummert har sionistene gjennom flere kriger erobret hele «det historiske Palestina» som de den dag i dag okkuperer. Gjennom disse krigene har Israel fordrevet mer enn en million palestinere fra sine hjem og sin jord. Rundt halvparten av det palestinske folket, i dag omtrent 6 millioner mennesker, ble regnet som flyktninger før 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen som har tvangsflyttet over 1 million palestinere i Gaza. Disse mer enn 6 millioner flyktningene er fratatt sin rett til å vende tilbake. Israel har videre etablert folkerettslig ulovlige bosettinger i de okkuperte landområdene, særlig på jorda til de fordrevne.

I essens har Israel i over 75 år drevet med fordrivelse og folkemord i Palestina. De har etablert et apartheidsystem og et militarisert samfunn for å forsvare og videreutvikle dette folkemordet mot sitt mål: et Israel med full kontroll fra Jordanelva til Middelhavet, hvor den palestinske nasjonen er praktisk talt utryddet.

9. Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen

Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen i moderne tid har sin opprinnelse før britisk imperialisme overtok «mandatområdet», i den arabiske oppstanden i 1916-1918. Den vokste videre på 1920-tallet og etablerte politiske partier, før utviklingen på 1930-tallet kulminerte i et væpnet bondeopprør – «den arabiske oppstanden» – fra 1936 til 1939. I løpet av denne perioden hadde palestinsk-arabiske bevegelser og partier blitt etablert. Disse bevegelsene og partiene reiste det palestinske folkets fremste nasjonale og demokratiske krav (1) å forsvare retten til jord mot jordovertakelser fra imperialister og sionister, og (2) å etablere et selvstendig Palestina med egne demokratiske institusjoner.

9.1. Fatah, PLO og selvstyremyndighetene

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO ble opprettet i 1964. Dette var lenge den fremste paraplyorganisasjonen for den palestinske motstandsbevegelsen. Samtidig ble Den palestinske frigjøringshæren (PLA) etablert. På det meste hadde denne hæren 23.000 geriljasoldater organisert direkte av medlemsorganisasjonene (blant annet Fatah og PFLP), og i tillegg 10.000 egne PLA-soldater. PLO ble ledet av Yasir Arafat fra 1969 til sin død i 2004. Arafat var også leder av partiet Fatah. Mahmoud Abbas overtok som leder av PLO i 2004 og leder av Fatah i 2009, og er i dag president for De palestinske selvstyremyndighetene (PA), som har makten på Vestbredden.

Al-Fatah er den største av de palestinske medlemsorganisasjonene i PLO. Navnet Fatah betyr erobring eller åpning på arabisk, men det er også et omvendt akronym for «harakat al-tahrir al-watani al-filastini» («den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen»). Fatah ble regnet som palestinske nasjonalister i motsetning til George Habbash og Den arabiske nasjonalistbevegelsen, som så den palestinske kampen som en del av den panarabiske bevegelsen. Fatah regnet seg i sine dokumenter fra 1960-tallet som en revolusjonær bevegelse og som det palestinske folkets fortropp, med mål om «fullstendig frigjøring av Palestina og ødeleggelse av sionistisk økonomisk, politisk, militær og kulturell eksistens».

Fatahs innflytelse blant palestinerne skal ha økt etter seksdagerskrigen i 1967, etter de arabiske statenes nederlag i krigen med Israel. Sommeren samme året initierte Fatah geriljakrig på Vestbredden, men ble nedkjempet av Israel i løpet av et halvt år. Etter dette gikk Fatah over til en strategi for å bygge opp styrkene utenfor selve de okkuperte områdene, for eksempel i Jordan og Libanon. I 1968 angrep Israel grensebyen Karameh i Jordan, men under ledelse av Fatah, og med støtte fra det jordanske forsvaret, ble angrepet slått tilbake av den væpnede palestinske motstanden. Dette økte Fatahs prestisje blant palestinerne og Arafat ble leder for PLO.

I dag regnes Fatah av borgerlige vestlige kommentatorer mer som et «styringsparti» enn et frigjøringsparti. Partiet begynte på 1970-tallet gradvis å akseptere en tostatsløsning. I 1988 anerkjente PLO Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før seksdagerskrigen. PLO ble etter hvert internasjonalt anerkjent som palestinernes representant. Den 15. november 1988 erklærte PLO Gaza og Vestbredden som en selvstendig stat. Fatah og PLO godtok «tostatsløsningen» i form av Oslo-forhandlingene og Osloavtalen i 1993. 

Allerede i 1974 talte Arafat for FNs generalforsamling, da PLO ble anerkjent som representant for det palestinske folket. Dette innebar at PLO i praksis og i hovedsak gikk vekk fra den væpnede kampen som hovedform for kamp og eneste vei til frigjøring. De palestinske selvstyremyndighetene regnes som korrupte, og deler av den palestinske motstandsbevegelsen regner dem også som kapitulanter ovenfor sionismen og imperialismen. Disse myndighetene og deres strukturer på Vestbredden er forbundet med Israel gjennom utallige bånd, blant annet handel, banksystemer og innkreving av skatt.

Per 2023 anerkjenner 138 av totalt 193 FN-land Palestina. USA er blant de som ikke anerkjenner Palestina som stat. Som følge av Israels folkemord i 2023-2024 har flere land anerkjent Palestina, deriblant Norge. Palestina har søkt om fullt medlemskap i FN, men dette ble stanset av USAs vetorett i sikkerhetsrådet. Generalforsamlingen innvilget imidlertid Palestina observatørstatus i FN i november 2012 og i 2024 stemte 143 FN-medlemmer for å anerkjenne Palestina og ta opp landet som medlem av FN. Bare 9 stemte mot, deriblant USA, Israel og Ukraina, samt de små øystatene Mikronesia, Nauru, Palau og Papua New Guinea.

9.2. PFLP og ulike utbrytere fra PFLP

PFLP er den engelske forkortelsen for Folkefronten for Palestinas frigjøring, som ble grunnlagt i 1967 med mål om å etablere en palestinsk stat i det tidligere mandatområdet Palestina. PFLP har røtter tilbake til Den arabiske nasjonalistbevegelsen (Harakat al-Qawmiyyin al-Arab), som ble dannet av George Habash i 1953. Habash var en kristen palestiner og tilhenger av panarabisme. PFLP er en av de eldste og mest toneangivende palestinske frigjøringsorganisasjonene, men er tilsynelatende blitt svekket de siste tre-fire tiårene.

PFLP regnes for å være blant de mest radikale og militante innenfor den nasjonale motstandsbevegelsen. De ble dannet i kjølvannet av seksdagerskrigen i 1967, og det var særlig etter denne at den væpnede palestinske motstandskampen tok til. Palestinsk gerilja opererte særlig fra Egypt, Jordan og Libanon. PFLP er historisk regnet som den nest viktigste gruppen i PLO etter Fatah. Det politiske målet for organisasjonen har vært å etablere et demokratisk og sekulært selvstendig Palestina innenfor grensene til det gamle mandatområdet.

PFLP sier i sin plattform fra 1969 at revolusjonær krig er folkekrig og at de baserer seg på marxismen-leninismen. De ser også den revolusjonære krigen i Palestina i sammenheng med den revolusjonære kampen i Jordan, som de kaller Øst-Jordan. De peker på det jordanske kongedømmets konspirasjoner med imperialismen og sionismen, og sier spørsmålet om revolusjon i Palestina er dialektisk forbundet med spørsmålet om revolusjon i Jordan. De ser den palestinske revolusjonære kampen som en del av den arabiske kampen for frigjøring og verdensbevegelsen for frigjøring, mot kapitalismen og imperialismen.

Gjennom 1960- og 1970-tallet opplevde PFLP flere splittelser. De viktigste avskallingene førte til etableringen av Den demokratiske folkefronten for Palestinas frigjøring (DFLP), ledet av Nayef Hawatmeh, og PFLP–General Command (PFLP–GC), ledet av Ahmed Jibril.  PFLP var støttet av Sovjetunionen under revisjonismen. DFLP er regnet som «Kina-vennlige». General Command er regnet som avhengige av Syria. Flere av splittelsene i den palestinske motstandsbevegelsen har medført væpnede kamper.

PFLP har blant annet også vært støttet av Egypt under Nasser, Libya, Syria og Sør-Jemen. PFLP regnes som svekket etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. PFLP opprettet i løpet av 1960- og 1970-tallet samarbeid med Den japanske røde armé (JRA), tyske Røde Armé Fraksjon (RAF) og Den irske republikanske armé (IRA).

George Habash gikk av som leder i år 2000. Erstatteren Abu Ali Mustafa ble myrdet av Israel allerede i 2001. Ahmad Sa’adat overtok som leder, men ble tatt til fange av Israel samme år.

PFLP er i prinsippet for en énstatsløsning, men har i praksis akseptert en tostatsløsning, men da som et midlertidig skritt i retning én felles stat. PFLP avviste Oslo-avtalene og har vært kritisk til de palestinske selvstyremyndighetene.

9.3. Intifadaer, Hamas og Islamsk Jihad

I 1987 brøt et folkelig opprør ut i flyktningleiren Jabalaya i Gaza. Dette spredte seg etter kort tid til hele det okkuperte Palestina. Opprøret omtales som den første intifadaen («intifada» er arabisk for opprør). Grunnlaget for opprøret var den økende sosiale nøden blant palestinerne under den langvarige okkupasjonen. Under den første intifadaen ga israelske myndigheter ordre om en «brekk-beina-på-dem»-politikk mot steinkastende ungdom. Videoer av israelske soldater som brukte steiner for å brekke armene på unge palestinere, gikk verden over. Det folkelige opprøret under den første intifadaen var et viktig bakteppe for Oslo-forhandlingene, som var de første forhandlingene mellom Israel og palestinerne.

Under den første intifadaen, som varte til 1993, ble Hamas grunnlagt. Utgangspunktet til Hamas var den internasjonale organisasjonen Det muslimske brorskap, som står sterkt i Egypt, samt religiøse grupper innenfor PLO. Hamas er en forkortelse for Den islamske motstandsbevegelsen. Organisasjonen er både en religiøs og sosial bevegelse, et politisk parti og har en militær organisasjon (Izz ad-Din al-Qassam-brigadene). Hamas erklærte seg som motstandere av Oslo-avtalen, i likhet med flere andre grupper, blant dem PFLP.

En siste palestinsk bevegelse som har spilt en viktig rolle er Palestinsk Islamsk Jihad (PIJ). Denne organisasjonen ble stiftet i 1981. Grunnleggerne hadde stort sett bakgrunn fra ulike sekulære medlemsorganisasjoner i PLO, deriblant Fatah og PFLP, men orienterte seg i løpet av 1970-tallet mer i retning islamismen under et allment islamistisk oppsving i regionen, etter seksdagerskrigen og revolusjonen i Iran i 1979. Gruppen skal ha rekruttert geriljakrigere fra Fatah og PFLP. Den andre intifadaen, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, (år 2000) førte til et oppsving for PIJ, og de vokste kraftig i Gaza etter at Hamas tok kontroll her i 2007, selv om det også har vært væpnede sammenstøt mellom disse.

9.4. Konklusjon

Resultatet av forhandlingene mellom PLO og Israel var Oslo-avtalene og opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene. Tre tiår senere ser vi den konkrete virkeligheten: Israel okkuperer fortsatt Gaza og Vestbredden, palestinere fordrives fortsatt fra jord og hjem, bosettingene har vokst og blitt flere, og apartheid, forfølgelse og folkemord er situasjonen for de palestinske massene. «Selvstyremyndighetene» har opptrådt som korrupte lakeier for sionismen og imperialismen. På den andre siden er også Hamas under borgerlig ledelse, og disse reiser en reaksjonær fundamentalistisk fane for motstandskampen.

Vårt standpunkt er likevel at antiimperialister i imperialistiske land skal vokte seg vel mot to feil: For det første den feilen at man bekjemper enkelte grupper og bidrar til splittelsen av den nasjonale motstandsbevegelsen i Palestina, og for det andre den feilen å ta stilling for borgerlige bevegelser i den tredje verden – det være seg lakeier for imperialismen, reaksjonære fundamentalister eller revisjonister. Et konsekvent antiimperialistisk standpunkt innebærer å alltid avvise imperialismen og alltid støtte retten til væpna nasjonal frigjøringskrig. Undertrykte nasjoner bestemmer selv sin skjebne, og antiimperialister i undertrykkende land må vokte seg vel for å ikke opptre sjåvinistiske eller som splittelsesmakere. På den andre siden vil ikke kommunister og revolusjonære støtte, eller bli haleheng til, borgerlige krefter. Vårt standpunkt er proletariatets standpunkt, og vi er overbevist om at folkemassene aldri kan seire mot imperialismen, uten proletarisk ledelse. Enhver borgerlig bevegelse, i ethvert land, er ute av stand til å frigjøre folket.

Marxismen-leninismen-maoismens standpunkt er uansett at den eneste veien til frigjøring er revolusjonær krig, det vil si folkekrig, og at denne bare kan ledes av proletariatet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. For imperialistiske land fullfører den revolusjonære krigen den sosialistiske revolusjonen, for undertrykte land må man først gjennomføre en nydemokratisk revolusjon. Den nydemokratiske revolusjonen må også ledes av proletariatet, men denne ledelsen baseres på en klasseallianse, hovedsakelig med bøndene og særlig fattigbøndene, men også med småborgerskap i byene og det nasjonale borgerskapet. Den nydemokratiske revolusjonen går deretter uavbrutt videre til sosialistisk revolusjon. Denne veien er slått fast av formann Mao, og det er denne veien som følges i folkekrigene i Peru, India, Filippinene og Tyrkia. Veien til frigjøring av Palestina er dermed nydemokratisk revolusjon som en del av den proletariske verdensrevolusjonen, og . 

Når dette er sagt, blir all nasjonal frigjøringskrig i dag objektivt en del av verdensrevolusjonen. Denne gigantiske «prosessen av prosesser» begynte med Pariserkommunen i 1871, og i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, etter 1917, blir den nasjonale frigjøringsbevegelsen i undertrykte land en del av denne store prosessen – uansett hvem som leder den, og vi feirer når imperialister lider nederlag mot slike bevegelser, slik både Sovjet og USA har gjort i Afghanistan, henholdsvis i 1989 og 2021.

Det er videre avgjørende å forstå at det palestinske folket har overlevd gjennom motstanden. Den palestinske nasjonen kommer til uttrykk i den væpnede motstandskampen, og kunne ikke overlevd forfølgelse, fordrivelse og folkemord uten denne. Sionistene og imperialistene snur verden på hodet når de hevder at motstanden genererer undertrykking – i virkeligheten er det omvendt: Der det er undertrykking vil det finnes motstand. Det palestinske folket nekter å la seg selv utrydde, og dermed genererer de stadig nye opprør, stadig nye folkelige protestbevegelser og stadig ny væpnet nasjonal frigjøringskamp.

10. Dagens situasjon

Den væpnede palestinske nasjonale motstandsbevegelsen gikk til en kraftfull motoffensiv mot Israel 7. oktober 2023. En mengde raketter ble skutt mot Israel, og flere hundre væpnede palestinere brøt seg ut av Gaza. Grensegjerder ble sprengt eller kjørt gjennom med anleggsmaskiner. I tillegg tok flere palestinske stridende seg inn i Israel fra vannet og fra luften med ulike hjelpemidler. Dette innledet en mektig motoffensiv fra den væpnede palestinske frigjøringsbevegelsen, hvor de militære organisasjonene til både Hamas, Islamsk Jihad, PFLP og andre, deltok.

Palestinske stridende angrep israelske militærforlegninger langs hele grensen til Gaza. De overrumplet og nedkjempet hundrevis av israelske soldater og sikkerhetsstyrker. Etter å ha nedkjempet disse okkupasjonsstyrkene, tok de palestinske styrkene seg videre inn på israelsk område. Store mengder sivile palestinere fulgte etter de stridende ut gjennom de brutte gjerdene. Etter over 15 år med blokade og militære angrep, deriblant en rekke bombekampanjer fra det israelske luftvåpenet, var massenes oppdemte raseri enormt. Like stor var gleden over å endelig ha brutt ut av gjerdene og blokaden, som hadde forvandlet hele Gaza til en konsentrasjonsleir.

Den israelske regjeringen hadde forut for angrepet opplevd store folkelige protester, som særlig rettet seg mot statsministeren Benjamin Netanyahu. Gjennom flere år har Israel vært rammet av økonomisk og politisk krise. Det har vært stadig vanskeligere å regjere landet, noe som har ført til fem valg på under fem år (fra 2019 til og med 2022). Netanyahu er svært kontroversiell, og etterforskes av domstolene for korrupsjon. Han har desperat klynget seg til makten, som ser ut til å være det eneste som holder han ute av fengsel, da han har immunitet så lenge han er statsminister.

Netanyahus regjering fra 2022 regnes som den mest «høyreekstreme» noensinne, og inkluderer åtte partier, blant annet Likud, Religiøs Sionisme og Jødisk Makt. Regjeringen har angrepet de israelske domstolene, ved å legge fram flere lovforslag som vil innskrenke selvstendigheten og myndigheten til israelsk høyesterett. Dette har ført til den største protestbevegelsen i Israels historie, hvor hundretusener har gått ut på gatene mot regjeringens rettsreform. Denne rettsreformen føyer seg inn i en tendens over hele verden i retning av å samle mer makt hos utøvende myndighet (regjering eller president) – en tendens som objektivt peker mot fascisme ved å undergrave det borgerlige demoliberale styresettet.

Den palestinske motoffensiven 7. oktober førte til at den israelske regjeringen erklærte krig og sverget hevn over palestinerne, med det uttrykte målet å fullstendig «utrydde Hamas». I essens betyr «utrydde Hamas» å fullføre folkemordet. Sionistene iverksatte en massiv bombekampanje mot Gaza, som er et av verdens tettest befolkede områder med 2,3 millioner innbyggere. Over halvparten av disse er under 18 år. Israel har også trappet opp blokaden, og stenger således ute både mat og medisiner. Sionistiske aktivister ødelegger dessuten hjelpesendinger, og de gjør dette med de facto beskyttelse fra den israelske hæren. Israel bruker sult som våpen mot massene. Over halvparten av alle hus i Gaza er lagt i grus. Sykehus, moskeer og skoler er systematisk blitt bombet. Folkemassene er blitt jaget rundt på Gazastripen, fra et «trygt område» til et annet. Tusenvis av palestinere er tatt til fange, og fangene utsettes systematisk for fornedrelse, tortur og seksuelle overgrep, noe som er dokumentert av medier og menneskerettighetsorganisasjoner.

Konsekvensene av Israels brutale krig er hittil: (april 2024)

• Over 30.000 palestinere er drept (over 1 prosent av befolkningen i Gaza.).
• Over 70.000 palestinere er skadet.
• Nesten halvparten av de drepte og skadde er barn.
• 1,7 millioner er internt fordrevne (ca. 75 prosent av Gazas befolkning).
• Det er akutt mangel på mat, rent vann og steder å bo.
• Det er akutt behov for mer legehjelp, medisiner og medisinsk utstyr.
• Nesten alle sykehus er ute av drift grunnet mangel på strøm og drivstoff.

FNs generalsekretær, António Guterres, har uttalt følgende om Israels angrep: «Lidelsene til det palestinske folk kan ikke rettferdiggjøre de forferdelige angrepene begått av Hamas, og de forferdelige Hamas-angrepene kan ikke rettferdiggjøre kollektiv straff mot det palestinske folk». Her sidestiller generalsekretæren altså okkupant og okkupert, undertrykker og undertrykt, men erklærer likevel altså at Israel utsetter de palestinske massene for «kollektiv straff», noe som er en krigsforbrytelse. Israels målrettede ødeleggelse av bygninger på Gazastripen en krigsforbrytelse, ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter.

Flere av FNs spesialrapportører har i en felles uttalelse i midten av november, advart om tegn på at et folkemord er under utvikling. De peker ikke bare på de grove folkerettsbruddene som Israel begår mot palestinerne, men også at volden kombineres med aggressiv ordbruk fra israelske myndighetspersoner om å legge Gaza i grus og fjerne alle palestinere fra Gaza.

Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) konkluderte i januar 2024, med at Israel sannsynligvis bryter folkemordkonvensjonen. ICJ krevde samtidig at Israel måtte slutte å drepe og skade palestinerne. Beslutningen er et folkerettslig bindende vedtak. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har åpnet etterforskning av Israel for krigsforbrytelser, og aktor i saken har bedt om internasjonal arrestordre på tre Hamas-ledere og to israelske ledere, deriblant Netanyahu.

Under krigen har Netanyahu etablert et nasjonalt krigskabinett som også inkluderer politikere fra opposisjonen, men den nasjonale enheten slår allerede sprekker. Det er stadig protester inne i Israel mot Netanyahu. Palestinere har tatt fanger fra Israel, men mange etterlatte mener regjeringen ikke gjør noe for å få disse hjem, og at den heller fokuserer på å føre krigen videre. Mange borgerlige kommentatorer mener Netanyahu har en egeninteresse av å fortsette krigen, da dette er hans eneste garanti for å holde seg ved regjeringsmakten.

Krigen i Gaza har også provosert fram militære handlinger fra Hizbollah i Libanon, Ansar Allah i Jemen, Iran og militser i Irak. Særlig Ansar Allahs bordinger og angrep på skip på vei mot Israel gjennom Rødehavet, har vakt stor internasjonal oppmerksomhet.

Israels folkemord har generert en enorm internasjonal folkelig protestbølge. Titalls millioner mennesker har marsjert i gatene verden rundt. Protestene har også mobilisert hundretusener av unge folk i USA, Israels viktigste allierte, hvor studenter blant annet har okkupert en rekke viktige universiteter og etablert teltleire. Solidariteten med Palestina har vokst og utviklet seg gjennom krigen og folkemordet, og dette skjerper motsigelsene i en rekke land, både i Midtøsten og i Vesten.

Avslutning

For å forstå Israels folkemord mot palestinerne i Gaza, og for å forstå den enorme ødeleggelsen samt terroren mot og fordrivelsen av 2 millioner palestinere, er det nødvendig å se at dette er en fortsettelse av mer enn 75 år med sionistisk politikk. Isolert sett kan folkemordet sees på som et brutalt svar på 7. oktober, men dette gir ingen virkelig innsikt. Alt Israel har gjort siden 1948, og også sionistenes handlinger før 1948, kan summeres opp i seks kortfattede punkter:

• Å fordrive palestinere fra sin jord og sine hjem.
• Å etablere sionistisk kontroll på grunnlag av krig, plyndre folket og jorden for verdier.
• Systematisk undertrykking og terror mot det palestinske folket.
• Å nekte palestinerne grunnleggende demokratiske rettigheter.
• Å gradvis fordrive flere palestinere og utvide den sionistiske okkupasjonen.
• Å bruke motstand mot okkupasjonen som påskudd til ny krig og nye utvidelser.

Israel har utvidet sitt territorium gjennom fire kriger fra og med 1948. De har slått hardt ned på alle opprør, og de har til og med slått militært til inne på territoriet til en rekke andre land (Egypt, Syria, Jordan, Irak og Iran). De har også, gjennom sine etterretningstjenester, gjennomført terrorangrep og likvidasjoner i mange andre land, deriblant Norge (Lillehammer-drapet i 1973). Israel har systematisk undergravet det palestinske folkets livsvilkår, gjennom å fortrenge dem først fra den beste jorda, så fra all jord, gjennom å overta palestinske eiendommer, stenge forretninger, utnytte palestinere som billig arbeidskraft, besette hele territoriet med militære veisperringer, gjennom blokade mot Gaza og så videre og så videre. Dette har for det første skapt stor sosial nød blant palestinerne og for det andre har det generert kraftfull væpnet motstand.

Selv om folkemordet som er under utvikling i dag er uhyggelig i omfang og på mange måter et høydepunkt for sionistisk «etnisk rensning» av Palestina, er det en fortsettelse av hvordan Israel har opptrådt i over 75 år.

Videre er denne situasjonen ikke historisk unik. Akkurat som nazistenes jødeutryddelse (Holocaust) og forbrytelser mot det sovjetiske folket på mange måter var en fortsettelse av europeisk kolonikrig gjennom århundrer (Amerika, Australia, Afrika), er også Israel en fortsettelse av kolonialisme og imperialisme. I sitt vesen skiller Israels handlinger seg lite fra spanjolenes og engelskmennenes herjinger i Amerika, utryddelse av hele folkeslag på Kanariøyene og Tasmania, koloniseringen av Afrika og Australia, og så videre. Det finnes en lang og blodig historisk tradisjon for kolonisering og folkemord, en tradisjon som strekker seg tilbake til klassesamfunnets opprinnelse, men denne tradisjonen er intensivert av kapitalismens utbredelse. Enda mer intensivert er den blitt i kapitalismens høyeste stadium, imperialismen, med verdenskrig og industrielt folkemord. Den samme logikken sionistene bruker – å fortrenge folk fra sin egen jord, og utsette dem for folkemord når de gjør motstand – er anvendt over hele Amerika, i Afrika, Asia og Oseania.

Atter videre kan man spørre seg hvilket alternativ som finnes for sionistene og imperialistene som beskytter dem. Hvordan kan de ellers bytte ut befolkningen i området? Sionistene sier palestinerne «bare» kan reise til andre arabiske land. Sannheten er at millioner av palestinere har flyktet. Millioner lever i flyktningleirene i Gaza, Vestbredden, Libanon og Jordan. Hundretusenvis av palestinske flyktninger lever i Egypt, Saudi Arabia, Syria, samt også Amerika og Europa. Men for det første er dette praktisk talt umulig for mange palestinere og for det andre betyr dette faktisk på sikt å utrydde palestinerne som folk, ved å fjerne dem fra Palestina. Dette er da også det uttalte målet til en rekke sionister, som sier at det ikke finnes et «historisk Palestina» og at da palestinerne er arabere, så er de «bare» arabere. De finnes ikke som folk, hevder enkelte sionister, og dermed har de allerede utryddet palestinerne i teorien.

Sionistene bedriver en vulgær legitimering av fordrivelse og folkemord, men i praksis er det like ille at utryddelsen blir forsøkt gjennomført samtidig som andre sionister hevder at de er for en «tostatsløsning». Hva en «tostatsløsning» faktisk betyr, kan vi se fra de tre siste tiårene på Vestbredden og i Gaza. «Tostatsløsning» betyr konsentrasjonsleire og bantustans, å samle palestinere innenfor gjerder, og å innsette «selvstyremyndigheter» uten makt. Det betyr å kontrollere økonomien, plyndre landet og utbytte folket – alt under den overhengende trusselen om brutal reaksjonær vold mot de som reiser seg til kamp og motstand.

Dermed tvinges det palestinske folket til å kjempe for sin egen overlevelse. Den væpnede nasjonale motstandsbevegelsen er det eneste som garanterer det palestinske folkets overlevelse.

De føydale palestinske jordeierne viste allerede på 1930-tallet, og dagens byråkratkapitalister, godseiere og imperialistlakeier viser igjen og igjen, at det palestinske folket ikke kan seire over sionismen og imperialismen uten ledelse av proletariatet. Proletariatet må rekonstituere sitt kommunistiske parti, etablere folkehæren og lede folkemassene gjennom enhetsfronten og folkefronten til seier i den nydemokratiske revolusjonen. Dette er en forutsetning for at det palestinske folket skal få den nødvendige styrken til å nedkjempe Israel og stå imot imperialismen. Den internasjonale solidariteten er også avgjørende, og å generere opprør og revolusjoner i hele den arabiske verden, mot imperialistenes råtne, korrupte og reaksjonære lakeier som regjerer i land som Egypt, Saudi-Arabia, Syria og Iran.

Historien viser oss mange eksempler på at små land kan slå store land, og at en tilsynelatende overmakt kan tape i møte med den samlede kraften til folket. Israels brutale krig og folkemord er ikke uttrykk for styrke, men et resultat av deres desperasjon og svakhet. 7. oktober har vist at Israel ikke er «trygt» og at Israel ikke har knekt det palestinske folket, tross over 75 år med undertrykking og terror. Dagens brutale folkemord genererer ny motstand, og en enorm folkelig protestbevegelse verden over. Denne kampen svekker ikke bare Israel, men også USA-imperialismens anseelse i verden, og den undergraver USA-imperialismens lakeier i land som Egypt, Jordan og Saudi-Arabia.

Kort sagt genererer dagens situasjon, i all sin skrekk og gru, enda mer forutsetningene for sionismens undergang og det palestinske folkets seier. Det er en historisk nødvendighet at folkemassene vil fortsette kampen, at de vil reise seg igjen og igjen, og at Israel til slutt vil gå under. Israel vil feies på havet, og et fritt Palestina – det vil si et nydemokratisk Palestina med trosfrihet for alle deler av folket – vil etableres fra Jordanelva til Middelhavet, enten som et selvstendig Palestina, eller som en del av en nydemokratisk eller sosialistisk panarabisk føderasjon.

Kilder

History of Palestine – Wikipedia
Opprettelsen av staten Israel – SNL
Israel-Palestina-konflikten – Folk og Forsvar
Palestina – SNL
Theodor Herzl – SNL
How a curious love triangle spurred UK’s cabinet to pass the Balfour Declaration | The Times of Israel
Fra kolonisering til apartheid – Le Monde diplomatique
Is Israel a “settler-colonial” state? The debate, explained – vox.com
Is Israel a settler colonial state? – UW Stroum Center for Jewish Studies
Zionism, anti-Semitism and colonialism | Arts and Culture | Al Jazeera
Actually, Herzl was a colonialist – Mondoweiss
The core of Zionism is settler-colonialism, not democracy – Middle East Monitor
Palestine – British Mandate, Zionism, Conflict | Britannica
Palestinian casualties of war – Wikipedia
31. Israel/Palestine (1948-present) – uca.edu
FNs delingsplan for Palestina – Wikipedia
Israel: Watchdog for US imperialism | Counterfire
‘A message’: Why has Biden dispatched a US strike group during Gaza war? | Israel-Palestine conflict News | Al Jazeera
Lenin: Staten
Founding Israel – Philanthropy Roundtable
Palestina – Med Israel for fred (MIFF)
– Uttrykket «det historiske Palestina» er totalt fiktivt – Med Israel for fred (MIFF)
The Avalon Project : The Palestinian National Charter
Stalin: Marxismen og det nasjonale spørsmålet – Tjen Folket Media
Perus Kommunistiske Parti (2019). Grunnlaget for partiets enhet. Forlaget Røde Fane.
SOBRE EL PROGRAMA DEL PCP: 8. CULMINAR LA FORMACION DE LA NACION PERUANA
U.S. Foreign Aid to Israel – spg.fas.org
Tidslinje – Fellesutvalget for Palestina
jordbruk – Store norske leksikon
Jordbruksrevolusjonen – Skolerom.no
Our Approach to Zionism – JVP
Ultra-Orthodox & Anti-Zionist | My Jewish Learning
Rome and Jerusalem. A Study in Jewish Nationalism
More than a century on: The Balfour Declaration explained – Al Jazeera
How Britain Destroyed the Palestinian Homeland – Al Jazeera
LankaWeb – How the British divide & rule DIVIDED Sinhalese & Tamils
The Partition: The British game of ‘divide and rule’ – Al Jazeera
Colonial Rule and the Sikhs: (1849–1919) – Oxford Academic
Rwanda – tool of British imperialism – RCG
Remarks by Soviet Foreign Minister Andrei Gromyko to the UN Special Committee on Palestine – Center for Israel Education
Suezkrisen – SNL
Arabias moderne historie – Store norske leksikon
Palestinas historie – Store norske leksikon
Land Ownership in Palestine/Israel (1920-2000)
Israel begår apartheid mot palestinere | Amnesty International Norge
Hva har apartheid med Israel å gjøre? – Palestinakomiteen i Norge
Apartheid, okkupasjon og kolonisering må sanksjoneres! – Palestinakomiteen i Norge
Palestinas befolkning – SNL
– Norge må erkjenne at Israel er et apartheid-regime, mener israelsk menneskerettsleder | FriFagbevegelse
Et bondeopprør mot en verdensmakt – «Britisk bruk av vold under det store opprøret i Palestina fra 1936
Israel-Palestina-konflikten – Folk og Forsvar
The Palestine Question: A Brief History
Palestinians and Israelis remember life under British rule | Reuters
The Land Question in Palestine, 1917-1939 | Kenneth W. Stein | University of North Carolina Press
Concentration Camp – Britannica
Kjempet mot apartheid – nå ser de sterke likheter med Israels behandling av palestinere – NRK Urix
Corrupt, discredited: could a reformed Palestinian Authority run Gaza? – The Guardian
PFLP – SNL
Palestinsk islamsk jihad – Store norske leksikon
How Postwar West Germany Used Support for Israel to Whitewash Its Image
Palestinian Terror Groups: Platform of the Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP) – Jewish Virtual Library
UN votes symbolically in favor of Palestinian membership – Le Monde
Constitution of the Palestinian National Liberation Movement (Fatah) – marxists.org
Mahmoud Abbas – Wikipedia
40 år siden Lillehammer-drapet – NRK Innlandet
In facts and figures – Question of Palestine – FN
Crisis in the occupied Palestinian territory – United Nations Population Fund
Economy of the State of Palestine – Wikipedia
Palestine’s economy in ruins as Gaza war sets development back two decades | UN News
World Bank Issues New Update on the Palestinian Economy – Verdensbanken
World Report 2024: Israel and Palestine | Human Rights Watch
Palestinian Central Bureau of Statistics (PCBS)
The Palestinian Diaspora: A History of Dispossession – Global Exchange
Israel awards gas exploration licences to six companies – offshore-tecnology.com
GDP per capita (current US$) – Norway – Verdensbanken
Palestinian Tribes, Clans, and Notable Families – dehai.org
The Businesses of Mahmoud Abbas and His Sons – jcpa.org
Meet the Hamas billionaires – Globes
Billionaires of Palestine – The Jerusalem Post
Fritt Palestina, avisa til Palestinakomiteen i Norge, nr 1 1976, nr 4 1978.