Den politiske situasjonen i Norge i dag

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Generelt er norsk imperialisme ute av «krisefasen» i den sykliske relative overproduksjonskrisen som slo ut internasjonalt og i Norge i 2020. Disse sykliske krisene inntreffer med mellom åtte til tolv års mellomrom, og er en del av kapitalens syklus. Disse krisene er relative overproduksjonskriser – det produseres mer varer enn folk kan kjøpe. Vareproduksjonen øker, mens kjøpekrafta til massene faller. Etter krisa følger en periode med depresjon, før utviklinga i syklusen snur, kapitalistene produserer mer og mer, prisene faller og man får en kraftig oppgang, det blir lettere å få lån, før syklusen igjen går inn i krise. Norsk imperialisme har nå en tid vært inne i lavkonjunktur og depresjon, med kraftig økende priser, men er i ferd med å stabilisere seg, relativt sett.

Gjennom de siste tre årene har det norske samfunnet vært preget av økende priser, økte renter på lån og fallende kronekurs. Dette har ført til en gigantisk overføring av verdier fra de brede folkemassene, både proletariatet og småborgerskapet, til finanskapitalen, særlig staten og de statlige og halvstatlige monopolselskapene (Norges Bank, Equinor, Statkraft osv.). Selv om den norske økonomien er på vei inn i en relativ «stabilisering», har norsk imperialisme akutte behov for å fortsette og å intensivere kuttene i massenes velferd.

Den norske imperialismens regjering slår i sin «perspektivmelding» fast tre hovedutfordringer: (1) «Kamp om arbeidskraften», (2) «behov for omstilling» og (3) «fortsatt god fordeling». «Kamp om arbeidskraften» er en utfordring basert på at staten har større behov for arbeidskraft, samtidig som antallet yrkesaktive faller som følge av lavere fødselstall og flere pensjonister (folk lever lenger enn før). «Behov for omstilling» begrunnes med flere kriger og konflikter i verden, noe som krever mer militarisering og større bevilgninger til det borgerlige militærapparatet, klima- og naturendringer og «avtagende petroleumsaktivitet». «Fortsatt god fordeling» speiler problemene staten står overfor knyttet til at de økonomiske og sosiale forskjellene øker, og at utgiftene til massenes velferd øker, blant annet ved økt antall pensjonister. Samme perspektivmelding regner med at «den lave veksten i arbeidsproduktiviteten i Norge og hos Norges viktigste handelspartnere de siste 15 årene vil vedvare» og at de offentlige utgiftene øker. Parallelt med denne perspektivmeldingen varsler byrådet i Oslo kommune et økonomisk «sjokk» som krever at kommunen kutter milliarder av kroner i velferden. Dette samtidig som den fattigste tidelen av befolkningen de siste ti årene har blitt fattigere, og det store flertallet de siste tre årene har fått kraftig redusert kjøpekraft.

Vi ser følgende perspektiver for den generelle utviklingen framover: (1) fattigdommen vil fortsette å øke, flere vil kastes ned i fattigdom, (2) boligutgiftene vil fortsette å øke, sammen med prisene på matvarer og drivstoff, (3) kronekursen vil fortsatt være lav i forhold til dollar og euro, og (4) staten og kommunene forbereder store kutt i velferden. På folkets side har vi de siste ti årene sett en vekst i folkelige protester, og det siste året er dette kommet til uttrykk særlig i Palestina-solidariteten, som har mobilisert titusener av masser, og særlig masser med asiatisk og afrikansk bakgrunn.

Kort sagt ser vi at på den ene siden kommer den allmenne krisa og forråtnelsen i imperialismen til uttrykk i det norske samfunnet, og på den andre siden: det gjør også den historiske og politiske hovedtendensen: revolusjon.

Mer spesifikt om situasjonen i det norske samfunnet i dag, kan vi slå fast følgende:

1) Økonomien preges internt av (1) økte priser, særlig på bolig, strøm, matvarer og drivstoff, (2) økt rente hos bankene, noe som øker gjeldsbyrden for massene, og (3) lav kronekurs. Den lave kronekursen ser ut til å være en villet politikk fra statens side. Regjeringen har beordret Norges Bank til å selge norske kroner i stort omfang. En lav kronekurs i forhold til dollar og euro, gjør at norsk olje og gass, som selges i utenlandsk valuta, bringer langt større inntekter til staten – målt i norske kroner. Dette blir dermed et fordekt kutt i offentlige utgifter. Internasjonalt har den norske imperialismen flyttet frem sine posisjoner ved å erstatte Russland som den største leverandøren av naturgass til det europeiske markedet, særlig til tysk og britisk imperialisme, samt ved økte inntekter for den norske handelsflåten (shipping) og norsk våpenindustri. Kort sagt har norsk imperialisme profitert enormt på krigen i Ukraina og den enda mer ustabile situasjonen i Midtøsten.

2) Sosialt preges det norske samfunnet av økt fattigdom og økte levekostnader for massene. Dette legger grunnlag for en skjerpet motsigelse mellom proletariatet og borgerskapet, og en skjerpet klassekamp. Den økte fattigdommen, sammen med kutt i massenes velferd, kommer allerede til uttrykk også i økte sosiale problemer, som økt kriminalitet og økt narkotikabruk blant ungdom. Den nevnte solidaritetsbevegelsen for Palestina fortsetter en lang tendens til økt folkelig protest som tidligere er kommet til uttrykk i bevegelsene til forsvar for lokalsykehus og fødestuer flere steder i landet, aksjoner mot bompenger og vindmølleparker, militante protester mot muslimfiendtlige rasister, og generelt økt deltakelse i demonstrasjoner, som på 1. mai og 8. mars. Borgerlige nyhetskommentatorer snakker rutinemessig om stadig nye «kriser» i offentlig velferd: «fastlegekrise», «sykehuskrise», «toll-krise», «politikrise», «barnehagekrise», «lærerkrise» og så videre. Det er kort sagt en klar tendens til sosial forråtnelse og skjerpet klassekamp. Tendensen til «europeisering» av det norske samfunnet, det vil si at samfunnet blir mer likt samfunnet i Europa forøvrig, særlig med tanke på kjøpekraft og rettigheter, fortsetter. Fødselsratene har falt dramatisk de siste tiårene i Norge, fra 2,1 barn per kvinne til 1,4, noe vi også ser som et uttrykk for at imperialismen er kapitalisme i forfall og forråtnelse.

3) Politisk har de siste tre årene vist hvordan krise og forråtnelse kommer til uttrykk i en lang serie politiske skandaler og politiker-avganger. Den viser seg også i fragmentering av Stortinget, med stadig flere partier, og ingen partier som dominerer på samme vis som Arbeiderpartiet gjennom femti år gjorde med mellom en tredjedel og halvparten av stemmene og stortingsplassene. Sosialdemokratiet er i krise, og samtidig skjerpes de politiske motsigelsene i borgerskapet. Dette har særlig kommet til uttrykk de siste to årene i (1) økt eiendomsskatt og påfølgende «skatteflyktninger» til Sveits, (2) innføring av den såkalte «lakseskatten» som vekket det selvutnevnte «kystopprøret» anført av oppdrettsmonopolene og (3) anti-kartell-aksjoner mot de store dagligvaremonopolene. Kort sagt skjerpes motsigelsen mellom stats- og byråkrat-monopolkapitalen og den private monopolkapitalen. Grunnlaget for dette er blant annet den nevnte stagnerende produktiviteten og de økte utgiftene til offentlig sektor – to faktorer som begge skjerper kampen om hvor stor andel av profitten de ulike delene av borgerskapet skal få hendene sine på. Forøvrig ser vi at dagens Ap-Sp-regjering har et program for økt statsmonopolkapitalisme, korporativisme og militarisering, noe som i hovedsak viderefører politikken til Erna Solbergs regjeringer, slik vi særlig tydelig så det i «pandemi-håndteringen». Samtidig reiser de fremste borgerlige partiene, både Ap-Sp og Høyre-Frp, nå kampen mot «ungdomskriminalitet» med mer represjon, særlig mot folk med bakgrunn fra den tredje verden, og Ap-Sp-regjeringen innleder kamp mot de syke og uføre, med forslag om kutt i deres rettigheter.

4) Ideologisk viser forfallet seg fortsatt tydelig i økt selvrapportering av psykiske lidelser og økt opplevelse av ensomhet blant ungdom. Regjeringen og de borgerlige partiene intensiverer nasjonalismen og sjåvinismen. Hele den yankee-dominerte populærkulturen intensiverer individualismen, egoismen, narsissismen og hedonismen. Alt handler om at individet skal «lykkes» og være «lykkelig», i skarp kontrast til den allmenne forråtnelsen i systemet, som velter stadig flere byrder over på massene. «Postmodernisme» og «identitetspolitikk» anvendes til å splitte massene, og å føre særlig revolusjonært innstilt ungdom ut i endeløse og meningsløse ordkriger. «Yankeefiseringen» av ungdomskulturen har foretatt store sprang de siste ti årene, særlig gjennom spredningen av sosiale medier, noe som har styrket individualismen, hedonismen og «identitetspolitikken», både til «høyre» og «venstre».

5) Militært fortsetter norsk imperialisme å øke samarbeidet med yankee-imperialismen, både ved å øke antallet yankee-baser i Norge og ved å sende styrker til Midtøsten, for eksempel til Rødehavet i aksjonen mot jemenske Ansar-Allah. De siste årene har regjeringen gitt rekordstore budsjettbevillinger til de norske reaksjonære væpna styrkene. Norsk våpenproduksjon er i eksplosiv vekst, særlig i forbindelse med ammunisjon til Ukraina. Det militære samarbeidet i Norden, under ledelse av yankee-imperialismen, sekundert av britisk imperialisme, har økt kraftig de siste årene, særlig med finsk og svensk NATO-medlemskap. Innenfor yankee-imperialismens planer spiller norsk imperialisme en nøkkelrolle i Arktis og den nordre delen av Atlanterhavet, særlig med tanke på å stenge russisk imperialisme inne i den delen av verden. Disse farvannene er også de strategisk viktigste for norsk imperialisme selv, da olje, gass og fiskeri utgjør omtrent halvparten av norsk BNP, og alt dette kommer fra disse hav- og kystområdene.

6) Represjonen fra politiet og PST øker mot antiimperialister og revolusjonære. Dette faller også sammen med økt overvåking og mediekampanjer mot de delene av Rødt og Rød Ungdom som har vært mot å sende våpen til Ukraina eller har nektet å fullstendig fordømme Hamas.

7) Revisjonismen og opportunismen er i krise. Partiet Rødt er nå fullstendig integrert i den borgerlige politikken, ble invitert til samtaler med Jonas Gahr Støre i 2021, og partilederen har varslet at de ønsker forpliktende samarbeid med «de rødgrønne» (Ap, SV og Sp) etter valget i 2025. Dette har skjerpet motsigelsene internt i partiet Rødt. Samtidig ser vi en klar tendens blant revolusjonær ungdom med mer interesse for «marxisme» og «revolusjonær kommunisme». Flere nye «kommunistiske» grupper har blitt etablert de siste fem årene, og gamle grupper merker også større interesse. Opportunismen og revisjonismen er i en situasjon som særlig kjennetegnes av (1) allmenn krise i revisjonismen, som fører til eklektisme, forvirring og splittelse, (2) partiet Rødts integrering i den borgerlige staten, hjulpet av borgerlige mediekampanjer mot «venstresida» og skjerpede indre motsigelser, (3) den småborgerlige «revolusjonistiske» tendensen vokser raskt, som et svar på den nye bølgen av proletarisk verdensrevolusjon vi er på vei inn i, og fremgangen til den revolusjonære bevegelsen i Norge. Dermed aktualiseres høyreopportunismen igjen som hovedfaren i den revolusjonære bevegelsen og arbeiderbevegelsen som helhet.

Kort oppsummert vil vi slå fast at utviklingen av den objektive situasjonen i Norge uttrykker de allmenne tendensene: imperialismens allmenne krise og forråtnelse og en revolusjonær situasjon under ujevn utvikling i hele verden. Også de subjektive kreftene, den revolusjonære bevegelsen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen, styrker seg, slik at forholdene for revolusjon er stadig mer gunstige, men tendensen er fortsatt at de subjektive kreftene henger etter i utviklingen av den objektive situasjonen. Dermed styrkes behovet for å konstituere eller rekonstituere maoistiske kommunistiske partier enda mer – i den norske konteksten: å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, som er den eneste kraften som kan lede proletariatet til sosialistisk revolusjon, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen. Dermed stilles spørsmålet skarpt for enhver person med et revolusjonært sinnelag, om å ta personlig ansvar i dag for å virkeliggjøre dette.

Redaksjonen for Tjen Folket Media
September 2024