Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Tjen Folket Media har oversatt dokumentene som er publisert av Koordineringskomiteen for Antiimperialistisk Forbund. Forbundet er ikke stiftet enda, men komiteen har lagt frem tre dokumenter til diskusjon fram til stiftelsen.
Vi oppfordrer alle antiimperialister og revolusjonære til å studere og diskutere de tre tekstene, og å spre dem til andre antiimperialister. Alle feil og mangler i oversettelsene er våre egne.
OM IDEOLOGI OG POLITIKK
Antiimperialister i alle land, foren dere!
DET IDEOLOGISK-POLITISKE INNHOLDET I ANTIIMPERIALISTISK FORBUND
Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium, er monopolistisk, råtnende, døende og styrt av sine egne motsigelser. Den er et uunngåelig destruktivt system av undertrykking og utbytting. Den er et system basert på streben etter størst mulig profitt for monopolkapitalen. Dyp og omfattende utbytting, uhemmet ødeleggelse av naturen og av levende veseners naturlige livsvilkår, støtte til all slag reaksjon, fostring og opprettholdelse av fiendtligheter mellom folk, hindring av folkenes selvbestemmelse og nasjonale uavhengighet, endeløse urettferdige kriger for oppdeling og omfordeling av markeder, energi, billig arbeidskraft og råstoffområder, massiv økning av bevilgninger til krigsbudsjettene, alt dette tjener bare ett formål: å opprettholde monopolenes herredømme over verden for enhver pris. Siden overgangen fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme og fram til i dag, er to store imperialistiske kriger blitt utkjempet for å opprettholde dette systemet, noe som har kostet millioner av menneskeliv, og vi har vært vitne til dusinvis av regionale kriger, enten gjennom imperialistenes direkte okkupasjon eller ledelse, eller via deres provokasjoner.
Den første imperialistiske verdenskrigen kostet 40 millioner menneskeliv, hovedsakelig i Europa. Den andre imperialistiske verdenskrigen kostet nesten 100 millioner livet, hvorav mer enn 30 millioner i Sovjetunionen, da de beseiret fascismen i den store patriotiske krigen. I løpet av andre halvdel av det 20. århundret og i det 21. århundret, har USA okkupert og ført angrepskriger i Korea, Laos, Kambodsja, Vietnam, Den dominikanske republikk, Nicaragua, El Salvador, Cuba, Haiti, Panama, Somalia, Bosnia, Kosovo, Libya, Syria, Filippinene, Sentral-Afrika, Irak og Afghanistan, blant andre. Bare i forbindelse med USAs aggresjon i det utvidede Midtøsten siden 2001, er dødstallet anslått til 1 million og de indirekte dødsfallene til 3,5 millioner. USAs lakei, Israel, har okkupert Palestina og drept over tusenvis av palestinere. Nesten 5000 palestinere er fengslet per mars 2023 og tusenvis er drevet på flukt. De europeiske imperialistlandene har okkupert – enten ensidig eller i midlertidige imperialistiske allianser – nasjoner og land som Irland, Egypt, Sudan, Sierra Leone, Jemen, Mali, Den sentralafrikanske republikk, Elfenbenskysten, Tsjad, Marokko og flere andre. Bare fra 2014 til 2018 har Frankrike alene okkupert – med 4000 franske tropper – Burkina Faso, Mali, Mauritania, Niger og Tsjad, og forårsaket tusenvis av døde og flyktningmasser av millioner fordrevne. Den russiske imperialismen har – etter de revisjonistiske sosialimperialistenes kollaps (en kollaps som også ble fremskyndet av den imperialistiske okkupasjonen av blant annet Afghanistan og Tsjekkoslovakia) – invadert Moldova, Georgia og Ukraina. Listen over imperialistisk militær aggresjon blir for lang om man skal nevne alle ødeleggelsene, dødsfallene, voldtektene og fordrivelsene som er utført – alt sammen til fordel for grådig imperialistisk utplyndring. Kina har deltatt i imperialistisk aggresjon i Mali, og fortsetter å okkupere områder på Filippinene. Alle disse okkupasjonene og aggresjonene har blitt møtt med en voldsom og heroisk motstand fra de undertrykte folkene og nasjonene.
I den nåværende tidsperioden fortsetter disse krigene og den militære aggresjonen. Urettferdige kriger og okkupasjoner er ikke bare en konsekvens av imperialistenes herskerpolitikk, men innebærer også at det skapes enorme profitter for krigsindustrien. Det totale globale salget av våpen og militære tjenester fra de 100 største krigsindustrielle selskapene i verden i 2011 var på 465 770 millioner dollar. 47 av disse selskapene er amerikanske, og disse står for 60 prosent av det totale salget. Imperialismen er ansvarlig for at milliarder av mennesker lever i slaveri og at folk holdes nede i undertrykking. Antallet mennesker rammet av sult har økt til 828 millioner i 2021, mens formuen til de 10 største milliardærene kunne gjort ende på fattigdommen. Byrden av alle former for utbytting og brutalitet som springer ut av finanskapitalens herredømme, bæres av verdens arbeidere, sliterne og de undertrykte folkene og nasjonene. Milliarder av mennesker kjemper for å overleve under de vanskeligste forhold, undertrykt av imperialistene og deres lakeier.
Fra den andre imperialistiske omfordelingskrigen og fram til i dag, er USA-imperialismen det imperialistiske systemets hegemoniske makt. Den er hovedaktøren bak alle former for utbytting, utplyndring, urettferdige kriger og okkupasjoner i verden. På grunn av loven om kapitalismens ujevne utvikling blir dennes posisjon som fremste hegemoniske makt mer og mer uthulet. Likevel er det slik at selv om kinesisk, russisk, britisk, tysk og fransk imperialisme, med flere, har større økonomisk, politisk og militær innflytelse i verden enn tidligere, står USA-imperialismen fortsatt i sentrum av det imperialistiske systemet. Den er den viktigste aktøren som bestemmer kursen. På den andre siden, parallelt med at motsigelsene mellom imperialistene blir dypere, forsøker de å konsolidere sine posisjoner overfor hverandre ved å fylke de avhengige kreftene bak seg. Derfor danner de, til tross for motsigelsene seg imellom, ulike økonomiske, militære og politiske midlertidige allianser og avtaler for å sikre systemets overlevelse og sine egne posisjoner innenfor det. Som alltid er det arbeiderne, de fattige og de undertrykte folkene og nasjonene i verden som rammes av de ødeleggende konsekvensene både av de stadig dypere motsigelsene og av alliansene mellom imperialistene og deres lakeier.
Den store oktoberrevolusjonen i 1917 åpnet en bølge av nydemokratiske og sosialistiske revolusjoner, som førte til at en tredjedel av verdens befolkning brøt med det imperialistiske systemet og oppnådde den største utviklingen for massene og proletariatet noensinne i historien. Gjenopprettelsen av kapitalismen i Sovjetunionen og Kina banet imidlertid vei for fortsatt og økt aggresjon mot arbeiderne og de undertrykte folkene og nasjonene i verden. Men de forholdene som var relativt fordelaktige for imperialistene og deres lakeier, går mot slutten. De imperialistiske sentrene, som propaganderer utbyttingssystemets «dyder» med argumenter om å være et «demokratisk regime», øker nå herredømmet og autoriteten til de undertrykkende kreftene i den borgerlige staten mer for hver dag som går, både med og uten lovendringer. Årsaken til dette er problemene med å regjere som er skapt av at kapitalismens allmenne krise fordypes. Resultatet er at statene bruker mer vold mot folkene og nasjonene.
Mens de væpnede styrkene, så vel som politi og gendarmeri, konfronteres av folket, aktiveres rasistiske og fascistiske partier og organisasjoner i og utenfor parlamentet. Slik styrkes kontrarevolusjonens reservestyrker. Den allmenne krisen i det imperialistiske systemet og mer skjerpede og omfattende motsigelser, fører til at de borgerlige statene gjør sine voldsmidler mer fremtredende, åpne og tilgjengelige. Dette er en indikasjon på at klassekampen skjerpes og at den vil bli hardere i de kommende periodene. De selvstendige borgerlige statene, så vel som statene i de undertrykte landene, organiserer seg mot sine «banemenn».
Etter hvert som kapitalismens krise blir dypere og prisen folkene betaler for den øker, mister borgerskapets manipulasjoner overfor folkene – som opportunistiske «venstre»-regjeringer, arbeideraristokrati og opportunistisk opptreden i fagforeninger og kamper, samt villedende propaganda, som for eksempel bruken av pandemien, for å dekke over den økonomiske krisen – mer og mer av sin effekt. Selv i de sentrale landene i det imperialistiske systemet uttrykker arbeiderklassen og de undertrykte massene i økende grad sitt sinne og sin motstand mot de rådende forholdene på gata. Til tross for imperialistenes og deres lakeiers enorme muligheter og undertrykkende makt, gjennomfører arbeiderne, bøndene og de undertrykte folkene og nasjonene, særlig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, store protester og motstandsaksjoner.
Særlig i Asia, Afrika og Latin-Amerika gjennomfører arbeiderne, bøndene og de undertrykte folkene store protester og motstand. Denne utviklingen er tegn på at en ny revolusjonær bølge er i ferd med å modnes.
DET IDEOLOGISKE INNHOLDET I DEN ANTIIMPERIALISTISKE KAMPEN
Vår epoke er imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, og til tross for midlertidig stillstand og tilbaketrekning er revolusjon hovedtendensen. Denne motsigelsen og kampen kommer til uttrykk i den brutale kampen mellom proletariatet, den mest revolusjonære klassen i vår tid, og borgerskapet, som er opphav til og bærer av all reaksjon i verden. Motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, de to viktigste klassene som står mot hverandre i vår tid, har også den egenskapen at den bestemmer utfallet når borgerskapets system, i sine forskjellige former, kastes på historiens skraphaug.
Proletariatets ideologi er en forutsetning for å skape felles forståelse av antiimperialismen og en kjempende linje. Derfor må antiimperialismen og den antiimperialistiske kampen defineres ut fra de ideologiske kriteriene til vår tids mest revolusjonære klasse.
Enhver ekte og konsekvent antiimperialistisk kamp er i bunn og grunn en antikapitalistisk kamp. Dagens kapitalisme er en monopolistisk kapitalisme, og uten kampen mot monopolene som står i sentrum av og definerer det imperialistiske systemet, kan det ikke være noen antiimperialistisk kamp.
I vår tid er den antiimperialistiske kampen også nært knyttet til den demokratiske kampen. Demokratiets prinsipper og verdier kan ikke lenger eksistere innenfor de rammene som er satt av borgerskapet – som nå er en reaksjonær klasse – og har fått et innhold som knytter dem til antiimperialismen. Dette betyr en sterkere forening av den demokratiske kampen og kampene til alle de undertrykte folkene og nasjonene med det proletariske demokratiets verdier, prinsipper og politikk. I denne sammenhengen blir den demokratiske kampen på verdensbasis en kamp mot imperialismens utbytting – mot dens verdensbilde, dens politiske hegemoni og dens ideologi. Denne motsetningen er uttrykk for en absolutt nødvendighet. Proletariatets politiske linje leder også kampen for demokrati og frihet for folkene mot det foreldede og råtnende borgerskapet. For å forstå en bevegelses demokratiske karakter må man til en viss grad se på dens posisjon overfor det imperialistiske systemet. Dette avdekker dens demokratiske side. Men det er graden av nærhet til det proletariske demokratiet som avgjør bevegelsens antiimperialistiske egenskaper og innhold. Kjennetegnene ved imperialismens og de proletariske revolusjonenes epoke finner sitt grunnlag og får sin betydning i dette forholdet. Vi bør møte, definere og håndtere de nasjonale og sosiale bevegelsene og de demokratiske og progressive standpunktene og kampene med denne tilnærmingen. Derfor er det viktig for proletariatet å lede den antiimperialistiske fronten med et program som kan mobilisere og kanalisere alle de undertryktes og utbyttedes bevegelser, og kjempe for å gi den demokratiske kampen tyngde ved å bringe den nærmere det proletariske demokratiet.
Avgjørende for denne oppgaven er å bekjempe revisjonismens og opportunismens virksomhet innenfor de undertrykte klassenes og nasjonenes kamp, som søker å villede de antiimperialistiske kampene i tjeneste for imperialismen og reaksjonen. Det Lenin har sagt om at kampen mot imperialismen bare er en frase hvis den ikke er uløselig knyttet til kampen mot opportunismen, er nå enda mer gyldig. I de fleste tilfeller står småborgerskapet, bøndene, studentene, lærerne, de intellektuelle og andre skikt fast mot imperialismens og dens lakeiers herrevelde, og de er villige til å akseptere det proletariske demokratiet. Det er avgjørende at proletariatet kjemper for å vinne disse skiktene og alltid opprettholde prinsippene, bekjempe innflytelsen fra revisjonisme og opportunisme, samt dekadent imperialistisk ideologi og politikk.
KLASSEINNHOLDET OG DE GRUNNLEGGENDE PUNKTENE I DEN ANTIIMPERIALISTISKE KAMPEN
Mens den antiimperialistiske kampen i imperialistisk-kapitalistiske land er en del av kampen for sosialistisk revolusjon, er den i halvkoloniale og halvføydale land en del av folkets demokratiske revolusjonen.
Derfor fører den antiimperialistiske kampen i imperialismens og de proletariske revolusjonenes epoke, i begge typer land, selv om det konkrete innholdet er forskjellig, i bunn og grunn til det samme målet: å sikre proletariatets og de undertrykte folkenes og nasjonenes frigjøring gjennom å beseire imperialistene og deres lakeier.
Proletariatet er hovedkraften i den antiimperialistiske kampen. Proletariatet er den eneste klassen som er i stand til å frigjøre hele folket når det frigjør seg selv. Derfor vil kampen mot antifolkelig økonomisk, politisk, militær, kulturell og ideologisk reaksjon, som stammer fra og produseres av det herskende systemet, bare være mulig under proletariatets ideologiske hegemoni. Den virkelige frigjøringen av alle undertrykte klasser og skikt, alle undertrykte folk og nasjoner, vil bare være mulig under proletariatets ledelse.
Når vi snakker om imperialisme, snakker vi om kapitalisme. Det man må forstå når man er mot imperialismen, er at man i bunn og grunn er mot kapitalismen. Det imperialistiske stadiet er kapitalismens forvandling til et verdenssystem. I motsetning til det tidligere stadiet av kapitalismen med sin frie konkurranse, blir i dagens stadium den monopolistiske finanskapitalen – det vil si sammensmeltingen av industri- og bankkapital – hovedformen som når ut til de fjerneste hjørner av verden gjennom store bevegelser og stor fleksibilitet. Mens andre regioner i kapitalismens første fase hovedsakelig var vare- og markedsområder, noe de fortsatt er, kom kapitaleksporten kommet i forgrunnen og skapte et dypere og bredere nettverk av utbytting. Verden ble delt inn i en håndfull imperialistiske land på den ene siden, og undertrykte nasjoner på den andre. De imperialistiske landene er de viktigste eksportørene av finanskapital og dominerer det store flertallet av nasjoner og hele verden. I de undertrykte nasjonene utfolder imperialismen en kapitalisme av byråkratisk type, basert på en voldsom superutbytting av det overveldende flertallet av massene i disse nasjonene, som ikke er i stand til å utvikle produktivkreftene, og den ødelegger de førkapitalistiske formene som eksisterer i disse landene, og utvikler dem bundet til og i tjeneste for imperialismens dypere og bredere nettverk. Hvis ikke kapitalismen forstås i sin fulle dybde, kan heller ikke imperialismens natur og konsekvenser forstås riktig. Kapitaleksporten, med sin profittmaksimerende og parasittiske karakter, trenger stadig lenger inn i den samfunnsmessige produksjonen rundt om i verden, og forårsaker et omfattende forfall. Den trenger stadig dypere inn i nettverket av kapitalistiske produksjonsforhold i andre deler av verden, og gjør dem enda mer avhengige. Den undertrykker ytterligere uavhengig produksjon i mellomstor og liten skala.
Uten å være mot kapitalismen i sitt høyeste stadium, imperialismen, og dens virkninger og forutsetningene som produserte dem, og uten å føre en total kamp mot den, men bare være mot et resultat eller en form eller en politikk som dukker opp her og der – noe som i seg selv kan være meningsfullt – er ikke dette antiimperialisme i fullstendig forstand. Rent faktisk fører synspunkter og handlinger som bevisst eller ubevisst skiller fenomenet antiimperialisme fra hovedårsaken, og begrenser seg til resultatene, til at kapitalismen fortsetter og kampen mot den holdes tilbake. Hvis man motsetter seg ekspropriasjonen av urfolk til fordel for de internasjonale monopolene og deres lokale lakeier, hvis man deltar i antikrigsbevegelsen, miljøbevegelsen eller kampen mot fascisme, gjør man noe bra, men man kjemper fortsatt mot problemene hver for seg, uten å gå videre.
Den antiimperialistiske kampen må lede sosiale og nasjonale frigjøringskamper mot imperialismen, med sine kolloboratører og lakeier, på en revolusjonær måte hvor man håndterer alle sosiale problemer og motsigelser innenfor rammeverket av klassekampen og rette seg mot årsaken til problemene, monopolkapitalismen, mot dens politiske makt, og drive solidaritet hovedsakelig med kamper som gjør dette, ellers er det ikke antiimperialisme. Kilden til alle former for utbytting og undertrykking, fattigdom, elendighet og urettferdighet, er det monopolkapitalistiske systemet. Herskerne i dette reaksjonære systemet er monopolborgerskapet og dets lakeier og medløpere. Derfor er uavhengighet, frihet og fred umulig uten å gjøre slutt på det økonomiske, sosiale, politiske, ideologiske, kulturelle og militære herredømmet til disse reaksjonære klassene, uten folkemakt under proletariatets ledelse som knuser statene, som er redskapene til de reaksjonære herskerne.
DEN ANTIIMPERIALISTISKE KAMPEN TIL FOLKENE I HALVKOLONIALE LAND
Kapitalismens utviklingsprosess til imperialisme førte også til at motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet kom til uttrykk i en annen motsigelse, den skapte en ny motsigelse. Dette er motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene og folkene. Det imperialistiske systemets grusomhet og plyndring kommer tydeligst til syne i de hegemoniske strukturene de har skapt i de koloniale og halvkoloniale landene, enten direkte eller via sine tjenere. For imperialistene er utbyttingen av de koloniale og halvkoloniale landene, som utgjør det overveldende flertallet av verdens befolkning, av avgjørende betydning. Imperialistenes evne til å håndtere undertrykkingen av arbeiderklassen og det arbeidende folket i sine egne land, er bare mulig på grunnlag av den brutale utbyttingen av folkene og av de koloniale og halvkoloniale landene. På grunn av denne virkeligheten er kampene som har blitt og blir ført for å løse motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte folkene og nasjonene til fordel for de undertrykte folkene og nasjonene, avgjørende for å styrte det imperialistiske systemet. Særlig med oktoberrevolusjonen i 1917 ble de undertrykte nasjonenes kamp en del av og alliert med den proletariske verdensrevolusjonen:
«2) De undertrykte folkenes frigjøringsbevegelse og den proletariske revolusjon. I løsningen av det nasjonale spørsmålet går leninismen ut fra følgende teser:
1. a) verden er delt i to leire: leiren til en håndfull siviliserte nasjoner, som besitter finanskapital og utbytter det store flertallet av klodens befolkning; og leiren til de undertrykte og utbyttede folkene i koloniene og de avhengige landene, som utgjør flertallet;
2. b) koloniene og de avhengige landene, som er undertrykt og utbyttet av finanskapitalen, utgjør en enorm reserve og en svært viktig kilde til styrke for imperialismen;
3. c) de undertrykte folkenes revolusjonære kamp mot imperialismen i de avhengige og koloniale landene er den eneste veien som fører til deres frigjøring fra undertrykkelse og utbytting;
4. d) De viktigste koloniale og avhengige landene har allerede slått inn på den nasjonale frigjøringsbevegelsens vei, noe som ikke kan føre til annet enn en krise for verdenskapitalismen;
5. e) interessene til den proletariske bevegelsen i de utviklede landene og den nasjonale frigjøringsbevegelsen i koloniene krever at disse to formene for revolusjonær bevegelse forener seg i en felles front mot den felles fienden, mot imperialismen;
6. f) arbeiderklassens seier i de utviklede landene og de undertrykte folkenes frigjøring fra imperialismens åk er umulig uten dannelsen og konsolideringen av en felles revolusjonær front;
7. g) dannelsen av en felles revolusjonær front er umulig med mindre proletariatet i de undertrykkende nasjonene gir direkte og besluttsom støtte til de undertrykte folkenes frigjøringsbevegelse mot imperialismen i ‘sitt eget land’, for ‘ingen nasjon kan være fri hvis den undertrykker andre nasjoner’ (Engels);
8. h) denne støtten innebærer at parolen om nasjonenes rett til løsrivelse, til selvstendig eksistens som stater, må forsvares og gjennomføres;
9. i) uten at denne parolen blir gjennomført, kan ikke nasjonenes sammenslutning og samarbeid innenfor et felles økonomisk verdenssystem, som er det materielle grunnlaget for verdenssosialismens seier, realiseres;
10. j) denne foreningen kan bare være frivillig og oppstå på grunnlag av gjensidig tillit og broderlige forhold mellom folkene.» (Om leninismens grunnlag, J. Stalin)
Fra et lignende ståsted ser vi igjen klart i kamerat Maos skrifter at de koloniale og halvkoloniale folkenes kamp for nasjonal frihet og uavhengighet, og proletariatets kamp for politisk makt og enhet mot den felles fienden, er viktig og nødvendig i kampen mot imperialismen:
«Av dette kan en se at det er to slags revolusjoner, der den første hører til den borgerlige eller kapitalistiske typen. Tida for denne typen verdensrevolusjon er slutt for lenge siden. Den tok slutt så langt tilbake som i 1914 da den første imperialistiske verdenskrigen brøt ut, og mer nøyaktig i 1917 da Oktoberrevolusjonen fant sted. Det andre slaget nemlig den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen, begynte etter det. Denne revolusjonen har proletariatet i de kapitalistiske landa som hovedstyrke, og de underkua folka i koloniene og halvkoloniene som forbundsfeller. Uansett hvilke klasser, partier eller enkeltpersoner i en underkua nasjon som slutter seg til revolusjonen, og uansett om de sjal er klar over vitsen med det eller forstår det, så lenge de kjemper mot imperialismen blir revolusjonen deres en del av den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen, og de blir forbundsfeller for den.» (Formann Mao, «Om nydemokratiet»)
Når vi snakker om en imperialistisk stat eller det imperialistiske systemet generelt, snakker vi egentlig om monopolenes herredømme. Monopolene dominerer enten direkte eller indirekte i alle land, både i imperialistiske kapitalistiske land og i koloniale eller halvkoloniale og halvføydale land. I imperialistiske kapitalistiske land dominerer monopolene direkte, i kolonier og halvkolonier dominerer de gjennom komprador-byråkratiske borgerskap og storgodseiere.
I koloniale, halvkoloniale og halvføydale land støtter imperialistene seg på de mest reaksjonære klassene når det gjelder politikk, økonomi, kultur og så videre, og de sikrer og opprettholder sin dominans gjennom disse reaksjonære klassene. Det faktum at den kapitalistiske utviklingen ikke kan fullføre sin normale utvikling, på grunn av imperialismens dominans, og at føydalismen opprettholder sin eksistens i ulike former og grader i disse landene, gjør at kampen for den demokratiske folkerevolusjonen, som inkluderer den nasjonale uavhengighetskampen, er direkte sammenvevd med den antiimperialistiske kampen for å fjerne hindringene for utviklingen av produktivkreftene. I disse landene utgjør bondestanden, og spesielt de fattige og jordløse bøndene, hovedkraften i den antiimperialistiske kampen. Den antiimperialistiske kampen og den antiføydale kampen er så sammenvevd at de ikke kan behandles uavhengig av hverandre.
I halvkoloniale og halvføydale land ser vi reguleringer i henhold til monopolenes interesser i all landbrukspolitikk som føres både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Dette konkretiseres i organiseringen av landbruket i henhold til planer og beregninger bestemt av de imperialistiske monopolene, og i disponeringen av landbruksjorda i henhold til monopolenes behov, særlig i de halvkoloniale landene. Resultatet av denne virkeligheten er at produksjonen av andre typer produkter enn de tradisjonelle blir diktert av monopolenes behov, både med åpen maktutøvelse og ved lov. Millioner av bønder bryter opp fra produksjonen og strømmer fra distriktene til byene. Jordeiendommen samles på færre hender. 10 prosent av jordeierne eier og kontrollerer 60 prosent av verdens jordbruksarealer, i Latin-Amerika og Sør-Asia opp mot 80 prosent. De multinasjonale selskapene øker oppkjøp og plyndring av jord i stor skala. Godseiere og parasittkapitalens jordbankvirksomhet pålegger bøndene sine uutholdelige gjeldssystemer. Imperialistene driver plyndring for å kontrollere naturressursene. Alt dette skjerper bøndenes kamp for jord og skjerper motsetningen mellom halvføydaliteten og massene. Derfor utgjør de fattige og jordløse bøndene – som selv med underestimerte tall sies å utgjøre over 40 prosent av verdens befolkning – den viktigste kraften i den antiimperialistiske kampen som en del av den demokratiske folkerevolusjonen i disse landene.
Å begrense antiimperialismen til å rette seg mot et hvilket som helst imperialistisk land i koloniene og halvkoloniene, er å være mot en invasjon eller mot den eller andre imperialistmakten, men det er ikke det samme som å være antiimperialist på et fullstendig og konsekvent grunnlag. Selv om det er et antiimperialistisk standpunkt, også om antiimperialismen reduseres til motstand mot USA-imperialisme eller en hvilken som helst annen imperialistisk makt, slik det ofte gjøres, så er ikke dette en fullstendig antiimperialisme.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.