Tyskland: Om skuespillet i grisebingen

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Den følgende teksten ble opprinnelig publisert på Dem Volke dienen 11. november 2024, og har blitt oversatt til norsk av en av TFMs bidragsytere. Alle feil og mangler i oversettelsen er våre.

Tyskland: Om skuespillet i grisebingen, det kommende valget og det proletarisk-revolusjonære standpunktet

Borgerlig politikk er noen ganger ganske fantastisk. Som marxister gjør vi analyser basert på strategisk tenkning, vi ser de klasseinteressene som står på spill og trekker våre konklusjoner om hva som må gjøres basert på vår forståelse av den objektive nødvendigheten. Interessene til den klassen vi streber etter å tjene, proletariatet, som helhet, er vår permanente rettesnor. Det imperialistiske borgerskapet fungerer ikke på samme måte, det er en klasse som er preget av konkurranse mellom ulike monopolistiske grupper, av kampen mellom ulike, motstridende interesser hos finanskapitalistiske røverbander. Proletariatet er kollektivistisk. Borgerskapet er individualistisk. Den eneste gangen borgerskapet kan forene seg, er når dets eksistens som klasse står på spill, i møte med den proletarisk ledede revolusjonen, og selv da er deres enhet midlertidig, skjør og bare en kortvarig våpenhvile i de interne stridighetene. Derfor opptrer de for oss mange ganger utrolig dumt. Et mesterstykke for å illustrere dette poenget er opptrinnet som foregår i griseinnhegningen i Berlin.

I et politisk øyeblikk der det skjer et skifte ved roret i den amerikanske regjeringen, som selv om det ikke endrer den amerikanske imperialismens strategiske orientering, vil innebære noen viktige politiske endringer som vil ha en merkbar effekt i verdenspolitikken; når den russiske imperialismen stadig vinner terreng i Ukraina; når den viktigste forbryterbroren i EU, den franske imperialismen, befinner seg i en komplisert og vanskelig innenrikspolitisk krise. Og viktigst av alt, midt i en akselererende innenlandsk økonomisk krise og en utdyping av krisen i det borgerlige demokratiet. Da bestemmer den nåværende politiske ledelsen i den tyske staten seg for ikke å forene seg for å oppfylle sine strategiske planer, men i stedet vise den mest vulgære konkurransen om smålige valginteresser.

Det er grunnleggende økonomiske interesser som utgjør grunnlaget for konflikten mellom SPD og FDP. De fire punktene som Scholz la frem – billig energi til industrien, «en pakke» for bilindustrien, investeringsfremme og lavere skatter for de rike, og mye mer ressurser til Zelensky-regimet – der «indre, ytre og sosial sikkerhet» ikke skulle «settes opp mot hverandre», fordi det «… truer vårt samhold. Til slutt truer det til og med vårt demokrati», kunne bare realiseres ved at staten tok opp nye lån. Dette er det ønskede programmet og den ønskede løsningen for hovedtyngden av de finanskapitalistiske gruppene. Som et medieoppslag uttrykte det:

«De økonomiske ekspertene er stort sett enige: Gjeldsregler er i utgangspunktet bra for å forhindre at staten setter statsfinansene i fare med for høye kredittfinansierte utgifter og overbelaster fremtidige generasjoner. Den tyske gjeldsbremsen anses imidlertid som unødvendig rigid. Kravene om en oppmykning av disse reglene kommer ikke bare fra venstreorienterte økonomer eller utenforstående. Konkrete forslag har også kommet fra Bundesbank, det økonomiske ekspertrådet («De fem vise menn») og sjeføkonomer i bankene.»

Noen sjefer, som sjeføkonomen i Hamburg Commercial Bank, Cyrus de la Rubia, er enda mer eksplisitte, og kommer med uttalelser som at de: «har tillit til at en ny regjering – uansett form – vil ta til seg anbefalingene fra økonomien for å gjennomføre en virkelig økonomisk snuoperasjon, noe som inkluderer en massiv utvidelse av offentlige investeringer. Dette innebærer enten en reform av gjeldsbremsen, en berettiget opphevelse av den eller et nytt spesialfond.» (Demvolkedienens utheving)

Scholz’ «minimumsprogram», som innebærer en forsterket utvikling av statskapitalismen (Keynes-stil), samsvarer fullt ut med de strategiske nødvendighetene til den tyske imperialismen som helhet. Lindners posisjon (og det som er igjen av hans parti) representerer interessene til de mindre, finanskapitalistiske gruppene som er mindre internasjonaliserte og mer sentrert om å øke utbyttingsnivået av arbeiderklassen på hjemmebane (som eksemplifisert av Foreningen av familieentreprenører).

Det finnes altså et reelt materialistisk økonomisk grunnlag for striden mellom SPD og FDP. Men siden Lindner var klar over at han representerte en mindretallsgruppering i borgerskapet, visste han også at han ikke ville være i stand til å tvinge gjennom sin posisjon. Lindners politiske feil var at han stolte på flokkens leder. Men Scholz er ikke en ulv, han er en hyene. I troen på at Scholz ville la ham slippe unna med å publisere sitt posisjonspapir og komme med tomme trusler, i et forsøk på å vise sine tilhengere, etter de nylige rungende valgnederlagene til FDP i valgene til «Europaparlamentet» og tre østlige delstater, at han fortsatt var en viktig aktør, gikk han i fellen. Bedragets mester, lurendreiernes lurendreier, Scholz, som den fullblods gangster han er, kastet plutselig bort alt snakk om «kompromiss» og «å finne felles løsninger til det beste for Tyskland», informerte den forbløffede finansministeren om at han hadde fått sparken og erklærte offentlig, i en på forhånd forberedt tale (som Klingbeil bekreftet i et talkshow), Lindner for å være en upålitelig og utro egoman. Den vordende playboyen gråt nesten da han kort tid etter møtte pressen. Mannen uten prinsipper viste hvem som er sjefenes sjef.

Planen til Scholz virker ganske utspekulert. Alle eksperter på området og alle meningsmålinger tyder på at kristeligdemokratene med stor margin vil bli det sterkeste partiet ved neste forbundsdagsvalg. Bare en uforutsett hendelse kan forhindre at Mertz blir Tysklands neste forbundskansler. Den generelle politiske linjen til den kommende regjeringen er allerede formulert, slik den ble uttrykt av den utenrikspolitiske redaktøren i FAZ, finanskapitalens talerør:

«Tyskland skal igjen bli aktivt innenfor EU, men da må landet bli sterkt igjen, politisk, økonomisk og først og fremst militært. Putin og Trump vil ikke lenger gi vårt land og Europa et øyeblikks pusterom.» (Demvolkedienens utheving)

I en slik sammenheng må SPD søke å skaffe seg de beste forutsetninger for å bli en relativt sterk «juniorpartner» i en ny storkoalisjon med CDU/CSU som topphund. «Partistrategene» i Ebert- og Noske-partiet vet utmerket godt at den nåværende økonomiske krisen vil kreve «en massiv utvidelse av de offentlige investeringene», noe borgerskapet allerede krever, og at et slikt program vil tilfredsstille kravene fra brede deler av arbeiderklassen som er redde for å miste jobben eller gå ned i lønn. Hvis SPD kan føre en valgkamp der de kan fremstille seg selv som forkjemperen for forsvaret av tysk industri og redningsmannen for hundretusener av arbeidsplasser, vil tendensen til sterkere velgeroppslutning for sosialdemokratene, som allerede kan observeres i meningsmålingene, bli massivt forsterket. SPD kan altså få mer enn 20 prosent av stemmene, danne en «stabil koalisjon» med et klart parlamentarisk flertall av kristendemokratene, Scholz blir finansminister igjen og den heltemodige Pistorius kan holde vakt over herredømmet i Østlandsområdet. Ikke dårlig, hvis det går bra, for den mest forhatte kansleren i Forbundsrepublikken Tysklands historie.

Denne manøveren tjener også til å vinne tilbake arbeiderstemmer fra AfD – SPD har allerede overtatt grunnleggende punkter i AfD-programmet: «Sikkerhetspakken», grensekontroller, deportasjoner til Afghanistan (ulovlig!) og mye mer, og hever den moderne McCarthyismen til et nytt nivå med vedtaket i Forbundsdagen av «Resolusjonen mot antisemittisme» – og for å nøytralisere BSWs anstrengelser for å bli det nye borgerlige arbeiderpartiet, ved å fremstille SPD som den sanne forsvareren av det arbeidende folket.

Og den vanærede Lindner? Etter forbundsdagsvalget i 2025 kan han leie seg et strandhus på Sylt, sniffe kokain og henge med gledespiker – eller hva nå enn borgerlige drittunger gjør når de blir arbeidsledige.

Den tredje aktøren i regjeringsdramaet, Miljøpartiet De Grønne, har valgt å spille rollen som statist. I hele affæren har de konsekvent kun forsvart én politisk posisjon, nemlig den chauvinistiske krigshissingen. Habeck ser faktisk ut til å tro at hans beste sjanse for valgsuksess er å opptre som den mest aggressive motstanderen til Tysklands russiske rival. Mer nøkternt tenkende mennesker mener at den eneste utveien fra en valgkatastrofe for Miljøpartiet De Grønne er at det inntreffer en miljøkatastrofe, og at partiet i en slik situasjon er i stand til å «gå tilbake til sine røtter». «Fridays for Future» var ekstremt avgjørende for suksessen ved forrige valg, og De Grønne trenger en lignende bølge av støtte fra «nyttige idioter».

Det om det pågående skuespillet i griseinnhegningen.

Det viktigste spørsmålet er hvordan de proletariske revolusjonære kreftene skal forholde seg til det kommende valget. Svaret er relativt enkelt å finne. Proletariatet må bekjempe borgerskapet, det må motsette seg og gjøre alt det kan for å slå ned fiendens planer. Proletariatet må kjempe for det motsatte av det borgerskapet gjør. Borgerskapets behov er innenrikspolitisk stabilitet, mer utvikling av statskapitalismen, styrking av de væpnede styrkene og å få et fastere grep om EU. Derfor må proletariatet kjempe mot stabiliteten, reise parolen « Kjemp og gjør motstand», boikotte valgene og skape mer uorden. Proletariatet må reise kravet om at kapitalistene skal betale for krisen, bekjempe arbeiderløytnantene i fagforeningene og fremme lovlige og ulovlige streiker, viktigst av alt den andre typen. Proletariatet må bekjempe krigshissingen, heve den proletariske internasjonalismens fane og arbeide for å utvikle den militante antikrigsbevegelsen. Proletariatet må bekjempe EU, gi full støtte til de undertrykte folkenes kamp i og utenfor EU og utvikle en så tett enhet som mulig med våre klassesøsken i de andre EU-landene og i verden.

Enhver som i den nåværende situasjonen forsøker å lede proletariatets kamp inn i legale former, enhver som forsøker å lede proletariatet til å delta som en lojal sauehjord i valgprosessen, enhver som fremmer legalisme og økonomisme, er en forræder mot proletariatets sak. Det revisjonistiske MLPD gjør selvfølgelig akkurat det.

Det virker som om MLPD har lest Hva må gjøres? veldig godt og så bestemt seg for at de skal gjøre akkurat det motsatte av det Lenin lærer. Økonomisme og borgerlig politikk, det er linjen til denne joviale sosialdemokratiske klubben av overaldrende dårlige musikere.

Selv om disse personene har klart å komme til en forståelse av at «Den åpne politiske verdenskrisen og den åpne politiske krisen i Tyskland har nådd sitt foreløpige høydepunkt. I Tyskland har trafikklyskoalisjonsregjeringen kollapset. Dette er en åpen regjeringskrise», og «85 prosent av de spurte tyskerne er med rette grunnleggende uenige med trafikklyskoalisjonen. De ønsker ikke lenger å bli styrt på denne måten», og deres politiske konklusjon er: Gjør fagforeningsarbeid og gå og stem!

Følgende uttalelse fra MLPD illustrerer poenget vårt ganske godt:

«Signer for valggodkjenning av MLPD

Trafikklyskoalisjonen har gått tom for ideer. Politikken til Union og AfD er enda mer arbeiderfiendtlig. Nå er tiden inne for en revolusjonær arbeiderpolitikk. Skriv under for valggodkjenning av Internasjonalistenes liste/MLPD!» (Demvolkedienens utheving)

Og tilhengerne av den beryktede tilhengeren av den kontrarevolusjonære Rondas, nøler ikke med å skryte av at de er et førsteklasses valgfirma:

«MLPD har for lengst begynt å forberede seg til valgkampen og er klare til å stille til valg fra første stund. Internasjonalistenes liste/MLPD vil stille i alle de 16 delstatene og med mange direktekandidater. De er godt rustet både innholdsmessig, personellmessig og økonomisk.»

Ingen kommentar nødvendig.

Ingen bør ha noen illusjoner om denne gjengen.

En annen, mye mer kjent, gjeng med opportunister er Venstre-«partiet». Etter Wagenknecht-splittelsen er det ikke mye «parti» igjen. Under ledelse av en tidligere Greenpeace-kampanjeleder og en journalist som bare har vært partimedlem i ett år, ser Venstre ut til å forvandle seg mer og mer til en «venstrepopulistisk» bevegelse. Bare hvis de klarer å mobilisere aktivister fra den «post-autonome» bevegelsen i oppløsning og andre «radikale» krefter i effektive kampanjer og skape et bilde av en radikal og levende antifascistisk bevegelse, kan de ha en sjanse til å beholde plassene sine i grisehuset. Det beste en ærlig antifascist kan gjøre, er derfor å nekte å ha noe med Venstre å gjøre, for alle vet at når de først er i regjering, er de akkurat det samme som resten av svinene (hvis ikke, lær om Thüringen, Berlin og Bremen).

Borgerskapet har startet valgkampen. Proletariatet bør starte boikottkampanjen. Dagens ordre er: Kjemp og gjør motstand! Boikott valget!