Brasil: Slaget om Barro Branco

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

28. september gjorde jordokkupantene i Engenho Barro Branco (Jaqueira/Pernambuco) voldsom motstand mot mer enn 50 væpnede banditter organisert av den paramilitære bolsonaristgruppa «Invasão Zero», som utførte et angrep mot bøndene på oppdrag fra den store latifundisten og jordtyven, Guilherme Maranhão. Bandittene invaderte bøndenes gårder, ødela avlinger og avfyrte mer enn 100 skudd mot massene. Men stilt overfor den modige motstanden fra massene ble latifundiets håndlangere tvunget til å trekke seg tilbake skadet og demoralisert, selv med all dekningen som militærpolitiet ga til dette kriminelle angrepet fra latifundiet.

Angrepet fant sted om morgenen, med hensikt om å angripe Barro Branco-samfunnet, da de fleste av innbyggerne var i sentrum av Jaqueira, på byens ukentlige marked. Terroristenes mål var å ødelegge hovedkvarteret til Barro Branco-foreningen og hjemmene til dens viktigste ledere.

Bandittene stilte opp pickupene sine, med to traktorgravere foran og polititroppen bak. Som alltid kom de med sin bastante arroganse, og beordret bøndene til å komme seg ut av veien, i den tro at massene ville akseptere å se hjemmene sine revet og begravet nok en gang.

Bøndene ringte umiddelbart til den brasilianske foreningen for folkets advokater (Abrapo). Bandittene ble vist juridiske dokumenter som fastslår at tilstedeværelsen deres i området er forbudt. De svarte med å angripe advokaten. Dermed bestemte bøndene seg for å kjempe.

Bøndene satte fyr på barrikader og klokken 9:30 kom 8 militærpolitienheter for å beskytte latifundiets banditter. Militærpolitet truet også bøndene med våpen. Men bøndene opprettholdt sine posisjoner. Noen timer senere kom 60 studenter fra forskjellige organisasjoner for å støtte bøndene.

Som svar tilkalte militærpolitiet spesialbataljonen mens bandittene prøvde å rykke frem, og skjøt mot massene, noe som resulterte i at 2 bønder og 1 student fikk skuddskader. På bandittene sin side ble to av dem skutt av bøndene.

I det øyeblikket den første bonden nettopp hadde blitt skutt av bandittene, hørtes et fast rop, som definerte: «Kamerater, vi vil vinne denne kampen, og den vil bli dedikert til kameraten som er skadet! «, som alle bøndene og studentene doblet sin styrke med, og fikk denne store motstanden til å avansere enda lenger.

Presset opp i et hjørne av steinene som ble kastet og ilden som ble startet av motstanden, viste kjeltringene omfanget av sin «tapperhet», og som feiginger flyktet de i fortvilelse. Delstatspresidenten for «Invasão Zero», som var så vant til å slå bønder, ble sammen med et annet medlem av gjengen hans skutt med varmt bly. En traktorgraver ble også ødelagt, og en av rottweilerhundene som de kriminelle brukte for å skremme bøndene, endte opp med å dø av ilden fra barrikadene.

Rundt klokka 14:00, etter en hard kamp som varte over 6 timer, hadde alle troppene og bandittene flyktet vekk fra Engenho Barro Branco, som betydde bøndenes seier. I etterkant av seieren hadde bøndene og studentene en samling bestånde av over 100, som fikk bekreftet at denne kampen bare har begynt, og at de vil fortsette til all jorda fra det gamle Usina Frei Caneca tilhører folket.

Bakgrunn for situasjonen i Pernambuco

Engenho Barro Branco-samfunnet består av hundrevis av familier som har bodd og jobbet på landet i over 100 år. De var alle innbyggere i det tidligere latifundiet Usina Frei Caneca og ble i flere tiår utsatt for semi-føydale utnyttelsesforhold. Gjennom hele året dyrket de små jordstykker rundt hjemmene sine, og i løpet av sukkerrørplantings- og høstingsperioden jobbet de for sukkerfabrikken i bytte mot en snauelig dagslønn. Denne formen for utbytting, ekstremt vanlig i regionen, har alltid blitt brukt av latifundiet, da den lar dem både beholde arbeidsstyrken på jorden, tilgjengelig for når de trenger en stor kontingent av arbeidere, og senke arbeidernes lønninger i sukkerrørhøstingsperioden.

På begynnelsen av 2000-tallet gikk Usina Frei Caneca konkurs og sluttet å male sukkerrør og produsere sukker. Under disse forholdene ble de tidligere innbyggerne jordokkupanter på disse landområdene, og kunne dermed øke produksjonen og husdyrene. Usina betalte aldri en kompensasjon for alle arbeidsrettighetsbruddene som ble båret, langt mindre kompensasjonen som disse familiene hadde rett til for flere tiår med utnyttelse.

Fra og med 2015 begynte landområdene til de konkursrammede eierne å bli ulovlig leid ut til store godseiergrupper som oppdrettet storfe til slakting og eksport av kjøtt. En uerklært krig begynte da mot de mer enn 5 000 jordokkupantene på disse områdene. Tallrike forbrytelser ble begått av disse gruppene, i en prosess med ekspropriering av bondeeiendommer som ikke bare var begrenset til Jaqueira, men omfattet hele Mata Sul-regionen i Pernambuco. I Engenho Barro Branco ble mange bønder utvist fra hjemmene sine, hus ble revet og flere bønder ble med begravet av latifundiets håndlangere.

Med mye motstand og samhold forble flere samfunn av jordokkupanter på sine landområder, som kjempet og krevde sine rettigheter. Organene til den gamle staten, rettsvesenet, delstatsregjeringen, INCRA (Nasjonalt institutt for kolonisering og jordbruksreform), ITERPE (Institutt for landområder og jordbruksreform i Pernambuco) osv., tok alltid parti for de store godseierne, det vil si de konkursrammede eierne og agro-eksportgruppen. Som en «løsning» på konflikten foreslo de å bosette bøndene på små jordstykker veldig langt unna. Med andre ord foreslo de å fjerne de familiene som hadde bodd der i over et århundre.

Familiene til Engenho Barro Branco godtok selvfølgelig ikke dette forslaget, og siden 2023, lei av forsinkelsene til de statlige etatene og de aldri oppfylte løftene om en løsning av opportunistene, sluttet de seg til Fattigbøndenes Forbund for å organisere sin kamp med mobiliseringen av massene for erobring av land.

Kampen fortsetter

LCP understreker:

Under disse betingelsene er det bare én vei for bønder, urfolk og Quilombolaer: agrarrevolusjonens vei, som en uatskillelig del av den nydemokratiske revolusjonen. Bare ved å revolusjonere landsbygda, ødelegge latifundiet og dets gamle stat, vil massene være i stand til å vinne den hellige retten til jord for dem som bor og arbeider på den. Den agrariske revolusjonen er ødeleggelsen, i praksis, av disse semi-føydale produksjonsforholdene som har vært i kraft på landsbygda siden opprinnelsen til den brasilianske nasjonen (fem århundrer); i dag er agrarrevolusjonen dessuten det ekstreme høyres nederlag i praksis. Som den store peruanske revolusjonære Mariátegui etablerte, er kampen om jord alltid voldelig og berører derfor det politiske spørsmålet om makt fra begynnelsen. Under ledelse av den revolusjonære arbeiderklassen rykker de opprørske brasilianske bøndene frem med hver kamp for konstruksjonen av den nye makten.

Vi har tidligere rapportert om kampen i Barro Branco, hvor det store godseierselskapet, Agropecuria Mata Sul Ltda., har angrepet bøndene flere ganger.