Trump, toll og Ukraina – Hvor er «Vesten» nå?

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

De siste ukenes hendelser i Washington, Brüssel og London bør ha revet vekk grunnlaget for noen feilaktige synspunkter på krigen i Ukraina og forholdet mellom USA-imperialismen og de fremste europeiske imperialistmaktene.

Ulike opportunister og revisjonister har i lang tid satt frem to standpunkter som Tjen Folket Media mange ganger har markert vår uenighet med:

1. Forestillingen om at «Vesten» er en forent blokk og – i forlengelsen av dette – at NATO er en «overnasjonal» forening av denne blokken.
2. Forståelsen av krigen i Ukraina som hovedsakelig en stedfortrederkrig («proxy-krig») mellom «Vesten» på den ene siden og Russland–Kina på den andre siden.

Vi har argumentert mot disse standpunktene. Slik vi ser det finnes det ingen vestlig «blokk», bare midlertidige allianser mellom imperialistmakter som først og fremst er konkurrenter, og krigen i Ukraina er hovedsakelig en krig mellom en undertrykt nasjon (Ukraina) og russisk imperialisme.

Imperialistene er først og fremst rivaler

Basert på formann Gonzalos analyse av forholdet mellom imperialistmaktene, både supermakter og annenrangs makter, har vi slått fast at imperialistene hele tiden er i en tilstand av konkurranse og samarbeid, hvor konkurransen er hovedsiden. Enhver enhet mellom imperialister er, som enheten mellom ulike kapitalister, relativ og forbigående. Imperialistene inngår allianser, og supermakter (i dag bare USA), tvinger sin vilje på de mindre imperialistmaktene, men til syvende og sist er imperialistene konkurrenter, og de setter alltid sine egne interesser først.

For det andre har vi slått fast at også krigen i Ukraina delvis er et uttrykk for denne rivaliseringen, og da hovedsakelig mellom USA-imperialismen og russisk imperialisme (uten å glemme tyske, franske, britiske og mindre imperialister), men at hovedsiden ved denne krigen er dens karakter av nasjonal frigjøringskrig. Hovedmotsigelsen i dagens Ukraina er motsigelsen nasjon–imperialisme, konkret: motsigelsen mellom den undertrykte ukrainske nasjonen på den ene sida, og russisk imperialisme på den andre sida. Russisk imperialisme fører en imperialistisk angrepskrig mot den ukrainske nasjonen, for å opprettholde og utvide sin dominans over hele eller deler av landet. I forlengelsen av dette synspunktet har vi slått fast vår uforbeholdne støtte til den ukrainske nasjonens rettferdige frigjøringskrig. 

Dette standpunktet har ikke hindret oss i å fordømme Zelenskyj og hans regime som lakeier for imperialistene, hovedsakelig USA-imperialismen og sekundært tysk, fransk og britisk imperialisme. Vi har slått fast at imperialistlakeier ikke kan lede en nasjon til frihet, bare til at andre imperialister blir dominerende i stedet for dagens okkupant. Videre har vi vurdert det slik at Zelenskyj styrer mot kapitulasjon gjennom «fredsforhandlinger» og at krigen dermed ikke føres for å frigjøre Ukraina, men for å skaffe «best mulig forhandlingsgrunnlag», slik norske politikere nå stadig gjentar (lytt til Arbeiderpartiets Barth Eide og Høyres Søreiede). Ukrainas imperialistlakeier har for lengst gitt opp Krim-halvøya. Andre ukrainske områder ligger nå an til å forhandles vekk. En slik linje må med nødvendighet øke defaitismen i det ukrainske folket, uansett hvor heltemodig store deler av folket har kjempet hittil.

USA-imperialismen vil demme opp for Kina

Utviklingen de siste ukene har, slik vi ser det, bekreftet denne analysen. Den nye Trump-administrasjonen har ikke bare innledet en «handelskrig» mot de europeiske imperialistene med økt vernetoll, som særlig rammer Tyskland, men også for åpen scene ydmyket Zelenskyj for å tvinge gjennom to krav fra USA. For det første krever USA-imperialistene en eksklusiv tilgang til å utvinne Ukrainas mineralforekomster, som betaling for all støtte Ukraina har fått. At denne «støtten» skulle betales tilbake har vi sagt fra dag én av krigen. Dagens krav vil, når det innfris, gi USA halvparten av de fremtidige inntektene fra Ukrainas mineraler. Trump hevder verdien er på 350 milliarder dollar. Dessuten vil disse mineralene være viktige for USAs rivalisering med Kina. USA forsøker å bli mer uavhengig av kinesiske varer og særlig teknologi og mineraler er avgjørende i dette perspektivet.

Per januar i år hadde USA offisielt gitt støtte til Ukraina verdt 65 milliarder dollar, og dermed vil mineralavtalen – som Zelenskyj flere ganger har sagt han vil og skal underskrive – ikke bare være en tilbakebetaling, men gi USA en enorm fortjeneste på krigen i Ukraina.

Forøvrig er det viktig å understreke at også europeiske imperialistene forventer å få avkastning på sine investeringer. Selskaper fra hele Europa, inkludert Norge, har allerede flokket seg til Ukraina for å skrive avtaler om «gjenoppbygging». Storbritannia og Frankrike har de siste ukene igjen slått fast at de skal få tilbakebetaling fra konfiskerte russiske midler. En rekke russiske formuer i europeiske banker er i dag frosset, og ligger an til å bli ekspropriert. Tyskland forventer dominans over den enorme jordbruksindustrien i Ukraina. Og så videre. Mye av støtten til Ukraina er dessuten gitt som lån, gjerne lån som Ukraina har måttet bruke til å kjøpe materiell fra de samme statene som har gitt lånene! Alt dette står i grell kontrast til påstanden fra de samme imperialistene om at Ukraina «kjemper en krig for hele Europa» eller «for vår frihet og vårt demokrati». Borgerlige europeiske politikere lar ukrainske soldater dø på slagmarken i store antall, for å svekke russisk imperialisme i Øst-Europa, og de forventer i tillegg å få betalt for «støtten»… 

For det andre krever USA en snarlig våpenhvile og fredsforhandling, som vil bety at Russland beholder store deler av Ukraina. Fredsavtaler er alltid en bekreftelse av det som er vunnet på slagmarken. Situasjonen nå er at Russland okkuperer over 20 prosent av ukrainsk territorium. Ukraina kan ikke med dagens personell, materiell og strategi gjenerobre disse områdene, samtidig som Russland bare svært sakte evner å utvide sine erobringer. Krigen er nesten frosset fast langs milevis av skyttergraver og minefelt. Denne relative stillstanden blir grunnlaget for en eventuell våpenhvile og enhver avtale som kan komme ut av dette. USA har nå svært tydelige vist at de ønsker en rask avslutning av den fullskala krigen.

Begge disse kravene (mineraler og avslutning av krigen) er i tråd med det såkalte «Project 2025» fra tenketanken The Heritage Foundation, publisert i det nesten tusen sider lange dokumentet «Mandate for Leadership – the Conservative Promise». Denne konservative tenketanken ble etablert av US-amerikanske monopoler på 1970-tallet, for å utvikle politikk for det republikanske partiet. Tenketankens donorer er hemmelige, men de har inntekter på omtrent 100 millioner dollar (rundt 1 milliard norske kroner), og har tidligere blant annet fått støtte fra forretningsbanken Chase Manhatten, bilgiganten General Motors, oljeselskapet Mobil, farmasøytmonopolet Pfizer og den sørkoreanske etterretningstjenesten(!). Trump har hevdet at han ikke vet noe om denne tenketankens prosjekter, men hittil har hans administrasjon i hovedsak fulgt linja som strekes opp i «Project 2025».

Vil svekke alliansen Kina–Russland

Angående Russland og krigen i Ukraina konstaterer tenketanken i sitt «Mandate for Leadership» at russisk imperialisme har tapt mange ressurser i Ukraina og allerede er svekket av krigen, men at den også har vært kostbar for USA. De skriver blant annet at krigen har tappet USA sine våpenlagere, særlig når det kommer til artillerigranater. Tenketanken ønsker en snarlig slutt på krigen og at Ukraina skal betale tilbake USA for alle bidrag, for at den nye konservative presidenten (Trump) skal kunne meisle ut «en ny vei fremover som anerkjenner kommunistiske Kina som den definerende trusselen mot USAs interesser i det 21. århundre».

Dette er ikke fundamentalt nytt. I grove trekk har USAs skiftende administrasjoner hatt den samme linjen i flere tiår overfor Kina som den viktigste motstanderen på den globale scenen. Kinesisk sosialimperialisme er den eneste imperialistmakten som i dag kan bli en reell utfordrer mot USAs posisjon. USA-imperialismen er i dag verdens eneste hegemoniske supermakt, fordi den står i en særstilling økonomisk, politisk og militært. Bare russisk imperialisme har likevekt med USA i antall atomvåpen, noe som gir russisk imperialisme langt større militært og politisk handlingsrom, enn landets økonomi skulle tilsi. Derimot har kinesisk sosialimperialisme for lengst passert alle andre mellomstore imperialistmakter på alle andre statistikker.

Kinas økonomi er langt større enn Russlands, Tysklands, Frankrikes, Storbritannias og Japans sådanne. Kinas økende politiske innflytelse i verden følger deres enorme investeringer. Kina har verdens største hær med verdens nest største forsvarsbudsjett, noe som med god margin gjør Kina til verdens nest største militærmakt. Et viktig «men» angående kinesiske militære kapasiteter er kjernefysiske våpen, hvor USA og Russland hver for seg har ti ganger så mange slike som de kinesiske imperialistene, og dessuten mangelen på kinesiske militærbaser i utlandet. Bare USA har hundretalls baser verden rundt, et bevis på deres særstilling, og atomsupermakten Russland har et titalls slike baser selv, noe kineserne mangler. Et konkret resultat av hvordan militærmakten omsettes i politisk og økonomisk innflytelse, er hvordan de russiske imperialistene de siste årene har evnet å flytte frem sine posisjoner i afrikanske land som Mali og Burkina Faso.

Det er av enorm strategisk viktighet for USA-imperialismen å demme opp for Kinas fortsatte vekst, å sirkle inn Kina og å møte dem med mottiltak på alle kontinenter. Et strategisk problem er sammenfiltringen av de to maktenes økonomier, og dette er bakgrunn for at administrasjonene til både Obama, Biden og Trump har satset på å gjøre USA mer selvforsynt, særlig når det kommer til olje, teknologi og mineraler, samt å etablere nye handelsbarrierer for kinesiske produkter – subsidier til hjemlig industri og vernetoll mot varer fra utlandet.

Et annet strategisk problem er Kinas utvidede allianser og styrkingen av båndene til særlig imperialistmakten Russland, men også land som India og Brasil, halvkolonier, dominert hovedsakelig av USA-imperialismen. Europeiske borgerlige politikere og medier forsøker å tegne et bilde av Trump som en sinnsforvirret idiot, og at Trump beundrer Putin eller at Russland har et hemmelig grep om Trump, og at det er dette som ligger til grunn for Trump-regjeringens nye politikk overfor Ukraina. Dette er uttrykk for den klassiske borgerlige tåkeleggelsen av historien og verdenspolitikken. Det er den gamle visa om at historien skrives av genier eller galninger, som ser helt vekk fra imperialistiske interesser eller historiske lover. Trumps regjering fører i realiteten ingen sinnsforvirret eller tilfeldig politikk. Den fører bare politikken som mange ganger er tegnet opp av ulike yankee-tenketanker, som Heretridge Foundation, i forsøk på å bedre tjene USA-imperialismens strategiske interesser.

Denne politikken ser i essens ut til å være et ønske om å svekke dagens allianse mellom Kina og Russland, samt å frigjøre ressurser og kapasiteter fra konfliktene i Europa slik at USA-imperialismen kan fokusere mer på sin fremste rival: Kina. Hva Trump synes om Putin eller hvilke kognitive evner presidenten har, er uvesentlig i den store sammenhengen.

Russisk imperialisme og skjerpet konflikt i Europa

Russland er fortsatt en rival for USA, særlig med tanke på kjernefysiske kapasiteter. USA arbeider også under Trump med å kontre disse, for eksempel med et nytt «rakettskjold» som Trump nylig varslet. Russland er likevel ingen reell utfordrer for USA på den globale scenen, verken økonomisk eller politisk. Derimot er russisk imperialisme hovedutfordreren for tysk, britisk og fransk imperialisme, i deres utbytting av de tidligere sovjetimperialistiske koloniene og halvkoloniene i Europa og Vest-Asia, slike som Polen, de baltiske landene, landene på Balkan og landene i Kaukasus.

USA-imperialismen har et tungt militært nærvær i disse landene og mange av dem er militært dominert av USA, men økonomisk og politisk er det imperialister som Tyskland, Storbritannia og Frankrike, samt mindre imperialister som Østerrike, Italia og de nordiske landene, som dominerer – og dermed også er mest direkte truet av russisk imperialisme. Se for eksempel tyske industrimonopoler i Polen, britiske telekom-monopoler i Tsjekkia eller norske Rema 1000s markedsdominans i Estland. Det er slett ikke troverdig at de europeiske imperialistmaktene frykter russisk invasjon av sine egne land. Russland har knapt 140 millioner innbyggere, mot EUs 450 millioner til sammen, og russisk BNP er mindre enn Canadas og Italias, og under halvparten av Tysklands. Derimot frykter imperialistene et «comeback» for russisk imperialisme i Øst- og Sentral-Europa, samt Balkan og Kaukasus. Denne frykten er reell, og russisk imperialisme har med krigen i Ukraina vist at de ser på sin innflytelse i disse regionene som et eksistensielt spørsmål.

Allerede under Biden trappet USA opp subsidiene til amerikanske selskaper. Dette ble kritisert av land som Tyskland og Frankrike, som var direkte tapere på slike ordninger. Slik sett er Trump-regjeringens nye vernetoller rettet mot europeiske stormakter en videreføring av en eksisterende handelskonflikt, som igjen understreker vårt poeng om at imperialistenes allianser er relative og rivaliseringen mellom dem er absolutt. Imperialistene er i en tilstand av konkurranse og samarbeid, men samarbeidet er alltid motivert av hva som tjener deres egne interesser. Det er ikke troverdig når de europeiske stormaktene hevder at «alle» taper på tollmurer. Historisk har tollmurer og subsidier alltid vært redskaper i imperialistmaktenes verktøykasser. EU har selv en rekke slike ordninger, for å beskytte hjemlig industri og jordbruk mot konkurranse utenfra. Trump-administrasjonens strategi er kanskje annerledes enn Bidens, men i bunn og grunn er målet det samme: å forsvare USA-imperialismens posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt, og midlene er grovt sett de samme, bare anvendt i ulik grad og fulgt av ulik retorikk.

Imperialistenes «bistand» slavebinder undertrykte nasjoner  

Dagens kriger og kriser, og den skjerpede retorikken mellom imperialistene, er uttrykk for imperialismens allmenne krise og forråtnelse. Forråtnelsen er kommet lengst i USA. Som alle imperier i historien, er USA offer for sin egen suksess. Parasittvirksomheten og militarismen fremmer forråtnelse, byråkrati og korrupsjon. Den økonomiske krisa slår ut i politisk krise. Krisa betyr at herskerne ikke kan styre på den gamle måten lenger, og at de som herskes over ikke vil la seg herske over på den gamle måten lenger. Det er et visst preg av desperasjon over hendelsene de siste ukene, på begge sider av Atlanterhavet. Denne desperasjonen er et ektefølt uttrykk for den allmenne krisa i imperialismen og de stadig mer skjerpede motsigelsene. Veksten i økonomiene avtar mer og mer, kampen om smulene blir stadig hardere, og trusselen vokser – ikke bare fra imperialistiske rivaler, men enda viktigere, fra folkemassene som reiser seg til stadig nye protester og opprør.

Byttet for rivaliseringen mellom imperialistene er de undertrykte nasjonene, som må bære de største byrdene ved den skjerpede rivaliseringen. De siste ukenes hendelser har ikke bare vist dette, ved at imperialistlakeien Zelenskyj har bedt Trump om unnskyldning – etter en planlagt ydmykelse av ham selv! – men de har også vist hvordan imperialismen skjerper motsigelsene mellom imperialistene selv. Dette betyr ikke at enhver avtale eller allianse er brutt. Trump og Macron har trykket hender mange ganger, den britiske statsministeren har vist sin pinlige servilitet overfor president Trump, og NATO-alliansen består enda. Hendelsene betyr bare at revolusjonære og antiimperialister nok en gang får bekreftet at alle imperialister alltid setter seg selv først, og at det er de undertrykte nasjonene som må betale regningen når imperialistlakeier tar imot «bistand» fra imperialistene. Til opportunistene spør vi: hvor er «Vesten» nå?

Se også:

Referanser:
Project 2025 Mandate for Leadership: The Conservative Promise
Dette har våpenfrysen å si på bakken i Ukraina
Dette kan mineral­avtalen bety for Ukraina – NRK Urix
Ukraina-forhandlinger: Dette vil USA ha
Joe Bidens siste støtte til Ukraina: Totalt har USA gitt 65 milliarder dollar | Finansavisen