Notater og materialer om Peru i samtiden (I)

Våre kamerater i Nuevo Perú har skrevet en tekst utgitt i flere deler om tilstandene i Peru og karakteren til det peruanske samfunnet. Teksten er blitt oversatt til engelsk og er blitt republisert på Red Herald. Denne teksten er innlysende for alle kommunister fordi den gir et konkret innblikk i hva det vil si for en nasjon å være undertrykt og dominert av imperialismen, byråkratkapitalismen, og halvføydalismen. Mao utviklet tesen om byråkratkapitalismen som den dødfødte kapitalismen som utvikler seg i de halvkoloniale og koloniale landene. Det er avgjørende for enhver kommunist å forstå dette, også for kommunister i imperialistiske land som Norge, fordi uten å forstå byråkratkapitalismen er det ikke mulig å ha en fullstendig og korrekt forståelse av imperialismen som helhet. Dette vil være en oversettelse av teksten med kommentarer der det er nødvendig for å oppklare om enkelte saker som sannsynligvis vil være ukjente for norske lesere. På slutten vil oversetter
prøve å oppsummere essensen i korte trekk. Vi tar fult ansvar for alle eventuelle mangler og feil ved oversettelsen så vel som i de tillagte kommentarene.

Samtidens Peru er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn der byråkratkapitalismen opererer i tjeneste til imperialismen.

Det er i lys av Marxismen-Leninismen-Maoismen, hovedsakelig Maoismen, som Formann Gonzalo har vist hvordan den halvføydale og halvkoloniale karakteren er vedlikeholdt og hvordan nye modaliteter blir utviklet, særlig hvordan byråkratkapitalismen har utviklet seg på denne basisen i løpet av samtidens samfunnsprosess, et transendentalt spørsmål for å forstå karakteren til samfunnet og den peruanske revolusjonen.

Han argumenterer for at for å kunne analysere samtidens sosiale prosess at det er nødvendig å ta utgangspunkt i tre nært sammenknyttede spørsmål: fasen byråkratkapitalismen går gjennom; proletariatets prosess uttrykket i sitt høyeste utrykk: det Kommunistiske Partiet; og veien som revolusjonen må følge. Dermed lærer han oss at i samtidens peruanske samfunn kan tre faser bli adskilt fra og med 1895:
Fase I. Utviklingen av byråkratkapitalismen. Konstitueringen av PKP. Indikasjonen og skisseringen av veien av å omringe byene fra landsbygda;
Fase II. Fordypningen av byråkratkapitalismen. Rekonstitueringen av PKP. Etableringen av veien av å omringe byene fra landsbygda;
Og Fase III. Den generelle krisa i byråkratkapitalismen. PKPs ledelse i folkekrigen. Anvendelsen og utviklingen av veien av å omringe byene fra landsbygda.

Samtidig sier det at samtidens peruanske samfunn er i en generell krise, syk, alvorlig, uhelbredelig, og kan bare bli transformert gjennom den væpnede kampen slik Perus Kommunistiske Parti har gjort i å lede folket, og at det ikke finnes noen annen løsning.

Det foreldete halvføydale systemet fortsetter å eksistere og preger landet fra dets dypeste fundament til dets mest utarbeidete ideer og, i essens, vedlikeholder det vedvarende landspørsmålet, drivkraften til bøndenes klassekamp, særlig de fattige som utgjør det store flertallet. Han uttrykker at landspørsmålet fortsetter å eksistere fordi halvføydale utbyttingsforhold er vedlikeholdt, utviklet til halvføydalitet, det grunnleggende problemet i samfunnet som er utrykket i land, underkastelse og gamonalisme [et konkret utrykk for institusjonalisert godseier makt basert på landkonsentrasjon]; en tilstand som vi må se i alle aspekter: økonomisk, politisk, og ideologisk, i både basis og overbygning.

Formann Gonzalo stadfester Marxismen-Leninismen-Maoismen i det han holder opp prinsippet om at landbruksreform er ødeleggelsen av føydal landeiendom, individuell overføring [av land] til bøndene under slagordet «Land til dem som jobber på det» og det er oppnådd med folkekrig og ny makt, ledet av Kommunistpartiet; Likeså, Lenins tese om at det er to veier i landbruket: godseieren som er reaksjonær, utvikler føydalisme og fører til den gamle staten, og bonden som er fremskreden, ødelegger føydalismen og fører til den nye staten.

Figur : Sammenligning av mengde land eid av de 1% største landeierne i Latinamerika

Godseierkarakteren til agrarlovene, resultatene av den gamle statens agrarlover, beviser overlevelsen av halvføydalismen som nå blir benektet [av noen].

Alt dette betyr intet annet enn nye former for landkonsentrering av den gamle latifundistiske eiendommen [Latifundio: Institusjonen av stor godseier eiendom] som ikke er blitt ødelagt, og det er den gamle godseierveien som blir fulgt i samtidens Peru, som ble promotert på 1920-tallet, fordypet på 1950-tallet, og spesielt på 1960-tallet, og fortsetter til i dag under nye forhold.

Vi siterer en interessant artikkel for å dokumentere hva som er blitt skrevet i de forrige paragrafene:

«I denne korte essayen vil jeg argumentere for at den økende ulikheten i fordelingen av land er på nytt et ulmende problem for peruansk landbruk, og derfor fortjener omfattende behandling av staten og sivilsamfunnet.

Som utgangspunkt er det nødvendig å understreke at den agrariske strukturen i Peru blir stadig mer bipolar (Eguren, 2012), med to motsatte tendenser som er blitt skjerpet over tid. På den ene siden, fremtreden av store landeiendommer i landbrukets grenseområder; og på den andre siden, forverringen av småeiendommer i bonde- og innfødte områder.

I tre tiår har vi opplevd en ny prosess av landkonsentrering i Peru; spesielt langs kysten og i Amazonas regionen til landet. Denne prosessen er produktet til den nyliberale dreiningen til staten som, med starten med 1993 grunnloven og en serie av reguleringer og institutsjoner, har aktivt dedikert seg for å utvikle:

• Liberalisering (eliminering av lovlige barrierer) av landmarkedet,
• Den fysiske og/eller lovlige utviklingen av landbruksområder i områder som tradisjonelt sett ikke er blitt brukt for landbruk (ørkener og skoger), og
• Tilstedeværelsen av stor privat investering i landbrukssektoren. (Remy og De los Ríos, 2012)

Dette skapte forholdene for skapelsen av nye store eiendommer og veksten av storeksport agribusiness som et paradigme av landbruksutvikling i landet.

Parallelt har det foregått en akselerert fragmenteringsprosess av landbesittelse og eiendomsrett på nivået til familie-basert landbruk (ECLAC, 2020), produsenter generelt organisert i bonde- og innfødtes samfunn.

Resultatet av den differensierte intervensjonen til staten er en landbruksstruktur som er preget av ujevn utvikling. Et eksempel: på den peruanske kysten, Bourlliard og Eresue (2015) påviser at utvidelsen av landbruksgrensene i ørkenen har nesten utelukkende blitt utbyttet av storbedriftslandbruk. Dermed, mellom 1994 og 2012, har gårer større enn 500 hektar vokst dramatisk både i antall (+338% flere enheter) og i areal (+291% mer landareal under deres kontroll) (Bourlliard og Eresue, 2015). Det samme skjedde ikke med familielandbruksenheter (5 hektar eller mindre), som ikke bare vokste mindre, men denne økningen av antall gårer (+41%) var større enn i forvaltet land (+12%). Om vi ser på fordelingspaien i 2012, mens fler enn 250 000 familieenheter kontrollerer nesten 50% av vannet land på kysten, 82 store eiendommer (fra 2 500 hektar eller mer) eier nesten 1/3 av denne resurssen (Bourlliard og Eresue, 2015).

Det sentrale problemet er at disse to modellene, som består av den store bedriftslatifundioen og den bittelille minifundioen eller «mikrofundio», er ikke bærekraftig. Araujo (2022) påviser at den økonomiske veksten og tilsynelatende produktive effektiviteten til de store agro-industriene på nordkysten har blitt vedlikeholdt gjennom høy usikkerhet i ansettelse og større press på statens offentlige tjenester. Som konsekvens er økonomisk og menneskelig utvikling i disse regionene mager, og deres innbyggere lider av økonomisk usikkerhet, mangel på tilgang på utdanning og veldig begrenset tilgang til helsetjenester, blant andre ulemper ved modellen vedlikeholdt gjennom konsentrering av resurser og begrenset fordeling av inntekt (Araujo, 2022) (…).

For deres del, den progressive fragmenteringen av land, innskrenker den produktive effektiviteten til familielandbruk and dets kapasitet til å generere utvikling (…). En enda mer kritisk effekt, fra mitt perspektiv, er den potensielle regresjonen i kapitalisering av arbeidsforhold i feltet. Mikrofinans kan ha en negativ virkning (redusere) etterspørselen for lønnsarbeid og skade sektorer i bygdesamfunnet som er avhengig av landbruksarbeid.»

Fra: The Land Distribution Problem: A Silence That Must End in Agrarian Policy, by Ana Lucía Araujo R, PUCP, 2022.

Landspørsmålet er latent og blir verre. Koblet til dette er priser.

Peruansk landbruk synker mer og mer for hver dag, kjøp av utenlandsk mat, resten er billig demagogi. Og den basisen er grunnlaget for dette samfunnet og det er der halvføydale forhold uttrykker seg mest tydelig langs den peruanske kysten så vel som i fjellene og jungelen; regresjonen mot ikke-tekniske former; denne landbruksrelasjonen farger hele samfunnet fra dets dypeste røtter til dets mest subtile tegn, vi må ikke glemme det.

Denne godseierveien er uttrykket i den gamle staten gjennom gamonalisme; som Mariátegui sier, gamonalismen betegner ikke bare en sosial og økonomisk kategori, men et helt fenomen representert ikke bare av de gamle gamonaler [godseiere] selv, men inkluderer et langt hierarki av funksjonærer, mellommenn, agenter, parasitter, etc., og at den sentrale faktoren i fenomenet er den halvføydale eiendommens hegemoni i politikk og i statens mekanismer, ved å forstå at gamonalisme er den politiske manifesteringen av halvføydalitet hvorpå underkastelsens regime er vedlikeholdt, deri sjefer og lakeier handler, representanter for den gamle staten i landets mest fjerne byer, selv om de skifter klær i henhold til regjeringen ved makta; en faktor som pilspissen til den demokratiske revolusjonen er rettet som en agrarkrig.

Om gamonalisme siterer vi:

«En endelig sak som må bli understreket er relatert til makta og kontrol som disse økonomiske gruppene anskaffer seg forbi deres landeiendommer. Den undersjåtte posisjonen til noen av de mellomstore og store godseierne som har assosiert seg med dem har allerede blitt nevnt, ikke for å nevne de små godseierne som leier landet sitt eller de tusener av innbyggere som jobber som arbeidsfolk på deres eiendommer. Ved å plassere seg over de tradisjonelle aktørene er det ikke vanskelig å forutsi at de nye bedriftene vil utøve en sterk innflytelse mot de lokale myndighetene. Enda mer når borgermesterne ser muligheten for å utføre utbygging av infrastruktur takket være finanseringen til de store økonomiske gruppene som ellers ville være umulig å gjennomføre; eller når bedrifter som Maple betaler store summer penger til regionale regjeringer. På denne måten, konsentreringen av land i det omfanget vi finner det i dagens Peru bringer med seg konsentrering av makt, som verken er sunt for enten den landlige sektoren eller landet.»

Fra: The Process of Land Concentration in Peru, Burneo, Zulema, 2011 International Coalition for Access to Land.

Når det gjelder sysselsetting og samfunnets karakter, slik vi har sett det bli understreket i Araujos artikkel (PUCP, 2022), en annen studie sier følgende:

«Vi må skille arbeid fra ansettelse. Det sistnevnte er lønnsarbeid.

Arbeid, som er en bredere kategori, inkludere de selvansatte, de uavhengige, men også lønnsmottagere som spesialiserer seg i sysselsetting.

Den andre formen av eksklusjon reflekterer dynamikken av innleggelsen av arbeidskraft. I utviklede land, for eksempel, den grunnleggende og dominerende måten som personer blir med i EAP [den økonomisk aktive befolkningen] er som en lønnsarbeider. Derimot, i økonomier som vår, i Andes-området og Sentral-Amerika – unntatt Costa Rica – er denne modaliteten ikke den hegemoniske. Lønnsarbeidere har ikke vært den dominante kategorien av innleggelse i det okkuperte EAP, men heller en betydelig prosentandel av selvansatte, uavhengige arbeid, forblir.

Når Weller peker ut at sysselsetting er en andre form for ekskludering er det fordi ikke alle kan tjene en lønn. Når det gjelder det peruanske tilfellet har to økonomer (Francisco Verdera og Adolfo Figueroa) jobbet på dette temaet: problemet med usikkerhet i arbeidsmarkedet er ikke forstått som usikkerhet i arbeidsforhold, men heller usikkerhet i den forstand at den ikke har blitt et marked i hovedsak bestående av lønnsarbeidere.

I andre ord, peruansk kapitalisme (d.v.s. byråkratisk kapitalisme, vår notat) har ikke vært i stand til å utvide seg fullstendig og derfor er lønnsforhold – kapital og arbeid – ikke nådd det punktet der det utgjør flertallet av de ansatte EAP.»

Fra: ‘Labour Informality: Between Concepts and Public Policies’, Julio Gamero R. In Peru Today, Underground Peru – 2013

Et annet studie om produksjonsforhold på landsbygda sier:

«Det er tydelig at både produktive og uproduktive aktiviteter kan bli utført på samme tid og at småskala landbruk konsumerer og seller. Finnes det noen måte å vite om småskala landbruk, hvor man kan forvente å finne mer barnearbeid, er dedikert til mer selv-forbruk eller salg? Ifølge Fernando Eguren er landets matsikkerhet avhengig av det. Den Nationale Landbrukssensusen 2012 indikerer at matprodukter er grodd mer i små enheter, er mer sannsynlig til å bli produsert under familieproduksjonens logikk. Det åpenbare spørsmålet er: hvordan er vi kommet til en situasjon der landets matsikkerhet er essensielt basert på «uformell» aktivitet (i den forstand det er blitt definert så langt)? Hva forklarer denne elendige tilstanden? Forholdet mellom små bønder og markedet er hovedsakelig tilfeldig, avhengig av relativ usikre produksjonsforhold. I dette småskala landbruket er vi interessert i det uformelle vesenet til arbeidsforholdene som er blitt etablert, der barn er tillatt å arbeide i et bredt utvalg av virksomheter, og hvor kanskje den mest alarmerende saken er at barnearbeid er uformelt innenfor det uformelle og underrapportert innenfor det underrapporterte.»

Fra: ‘Some Notes on Rural Child Labor Werner’ Jungbluth M. I den tidligere refererte samlingen.

Oversetters oppsummering:

Her viser Nuveo Perú hvordan halvføydalismen har tilpasset seg nye forhold i det peruanske samfunnet uten å ha avskaffet seg selv på noen måte. Historiske endringer i det peruanske samfunnets utvikling har aldri brutt opp den store godseiereiendommen (latifundioen, gamonalisme), bare omorganisert den og utviklet nye landkonsentreringsprosesser. Selv der store pengeinvesteringer kommer fra imperialismen for å utvikle storslått produksjon med moderne utstyr og maskiner er dette bare investeringer i den eksisterende latifundioen og fører ikke til noen utvikling av landbruket generelt eller opphevelsen av noen havlføydale forhold. Imperialismens investeringer bryter ikke opp latifundioen og innfører ingen demokratisk omfordeling av land til bøndene. Tvert imot så forsterker den bare tendensen mot større landkonsentrasjon på den ene siden, og fragmentering og regresjon av småbruket på den andre. Istedenfor å utvikle produksjonsmidlene og produksjonsforholdene ødelegger imperialismens investeringer nasjonens produksjonsmidler.

Referanser:

• NOTES AND MATERIALS ON CONTEMPORARY PERU (I) – Red Herald
• ‘Labour Informality: Between Concepts and Public Policies’, Julio Gamero R. In Peru Today, Underground Peru – 2013
• ‘Some Notes on Rural Child Labor Werner’, Jungbluth M.
• ‘The Process of Land Concentration in Peru, Burneo, Zulema,’ 2011 International Coalition for Access to Land.