Er Arbeiderpartiets krise over?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.

Arbeiderpartiet var samlet til landsmøte 3. til 5. april. Det var et revitalisert parti som møttes, hvor Jonas Gahr Støre ble trampeklappet inn som partiets redningsmann og landsmøtedeltakerne jublet over meningsmålingene.

Siden valget i 2021 har Støre ledet en historisk upopulær regjering, og Arbeiderpartiets tillitsvalgte snakket åpent om krise og «katastrofe». Støre selv skyldte på en utfordrende internasjonal situasjon, med økte priser og krig i Europa. Like fullt vokste misnøyen innad i partiet med en tilsynelatende handlingslammet partiledelse.

Derimot har vinden snudd i 2025. Gjennom en svært vellykket manøver lyktes Støre i å presse Senterpartiet ut av regjeringen, og kunne «rebrande» etterkrigstidens mest upopulære regjering som en «ny» og «fremtidsrettet» ren Ap-regjering. Som en del av manøveren ble den mediekjære Jens Stoltenberg ny finansminister og i et populistisk grep lanserte regjeringen konseptet «Norgespris» for strøm.

De borgerlige mediene var fra seg av begeistring. Hovedstadspressen har aldri hatt stor sans for Vedum og det bondske Senterpartiet. Deres yndling Stoltenberg derimot, ble mottatt av pinlig halleluja-stemning blant journalistene. Glemt er den folkerettsstridige terrorbombingen av Libya i 2011 eller de upopulære privatiseringsreformene han ledet som statsminister. Like begeistret er de borgerlige journalistene over en «tøff» Jonas Gahr Støre. Den fransktalende diplomaten har alltid vært populær i mediene, og nå kan de skrive begeistret om et «comeback» for den hardtarbeidende gamle helten.

Resultatene lar seg måle: Arbeiderpartiet har gjort et stort sprang i meningsmålingene. Siden 2022 har partiet ligget mellom 16 og 21 prosent på målingene. Selv Frp gikk forbi dem i oktober 2024, og henviste «ørnen blant partiene» til en pinlig tredjeplass. fra januar til april i år derimot, har Arbeiderpartiet gjenerobret førsteplassen og nærmer seg 30 prosent oppslutning.  

Bilde: Tabell fra pollofpolls.no.

Dermed er vel krisen i Arbeiderpartiet over? Ja og nei. 

For det første viser den nye utviklingen Arbeiderpartiets relative styrke. De borgerlige partiene baserer seg slett ikke bare på presseoppslag og meningsmålinger. Partiene er organisasjoner med medlemmer, funksjonærer og penger. Ingen borgerlige partier har et sterkere apparat enn Arbeiderpartiet, og således skal det mer til enn ett, to eller mange år motgang, for å knekke partiet fullstendig.

For det andre har partiene en funksjon for borgerskapet. Særegne grupper i borgerskapet får sine interesser forsvart av særegne partier. Arbeiderpartiet representerer særlig den delen av monopolborgerskapet – vårt eget norske oligarki – med tyngdepunkt i de store statlige og halvstatlige monopolene. Ap representerer det norske byråkratiet mer enn noen andre partier. Disse gruppene har vist en viss utålmodighet de siste årene, men de har ikke forlatt partiet en masse. Verken SV eller Rødt står i realiteten parat til å overta Aps plass med den nødvendige kraften. Det skal mer til enn en hevngjerrig Trond Giske for å velte Ap-lasset.

For det tredje fortsetter sosialdemokratiets krise. For tjue år siden ville målinger under 30 prosent vært fullstendig katastrofe for Arbeiderpartiet. Torbjørn Jagland gikk i 1997 av som statsminister, fordi Ap fikk mindre enn 36,9 prosent i stortingsvalget. Tendensen er klart nedadgående for Arbeiderpartiet fra 1970-tallet til i dag. Krisen i sosialdemokratiet er en internasjonal tendens i Europa. Overalt svekkes sosialdemokratiske partier, og i land hvor partienes organisasjonsapparat og deres stilling i fagbevegelsen alltid har vært svakere enn i Skandinavia – som i Frankrike og Hellas – har sosialdemokratene nesten blitt utradert. Her minner vi om Stalins ord om slike partier – uten fagbevegelsen er de ingenting, men med fagbevegelsen er de «alt». Så lenge Ap har en ubestridt lederstilling i LO, og så lenge LO beholder sin relative styrke (selv om den er synkende), har Arbeiderpartiet en solid posisjon i norsk politikk. 

For det fjerde finnes det en annen måte å lese både regjeringskrisen, Støres manøvre og oppsvinget i målingene, nemlig som et uttrykk for den tendensen til politisk krise i hele det imperialistiske systemet. Både målinger og valg viser nemlig en stadig større tendens til svingninger. Raske oppturer, og like raske nedturer, er ikke tegn på et system som står fjellstøtt. Tvert om! Dette er også en internasjonal tendens, en tendens som er mye sterkere i mange andre land, men som også setter seg gjennom i Norge. Det politiske landskapet fragmenteres i stadig flere partier, makten konsentreres stadig mer hos den utøvende myndigheten (regjeringen) og velgerne går snart hit og snart dit, etter hvor vinden blåser. Tendensen er iøynefallende når vi ser på de europeiske imperialistiske stormaktene England, Tyskland og Frankrike, og vi ser den samme tendensen, i noe mindre grad, her i Norge.

Selv om Ap og regjeringen har vunnet en midlertidig seier, leder Støre en regjering som bare en fjerdedel av velgerne stemte på i 2021! Ap fikk da 26,3 prosent. Dermed kan landet knapt hatt en regjering med svakere legitimitet siden andre verdenskrig. På kort sikt tjener dette Ap godt, men på lengre sikt kan dette bli et stort problem. De fører fortsatt en svært upopulær politikk som er i ferd med å rasere en rekke offentlige tjenester ute i kommunene. Videre ligger det an til at om «venstresida» vinner valget i høst, vil Ap bli avhengig av både De Grønne og Rødt for å sikre fortsatt regjeringsmakt. Det skal dermed lite til før en upopulær sak fører til mistillit i Stortinget og ny regjeringskrise.

Kort sagt vil de fornøyde glisene på Ap-landsmøtet snart stivne, og den ulmende krisen vil fortsette å fordypes. Vi må likevel huske den gamle sannheten fra formann Mao om at uansett hvor råttent noe er, forsvinner det ikke av seg selv. Slår du ikke til det, vil det ikke falle.