Tyrkia: Om protestene

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en uttalese fra våre kamerater i Partizan, oversettelsen er basert på en oversettelse til engelsk av den revolusjonære nettsiden Red Herald. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Partizan: Etter motstanden i Saraçhane

Etter arrestasjonen av Ekrem İmamoğlu og flere andre den 19. mars brøt det ut massive demonstrasjoner. Samme dag oppfordet CHP (Folkets Republikanske Parti) til å demonstrere foran Istanbulrådhuset, som ligger Saraçhane. Fra den 19. mars startet denne oppfordrelsen en bølge som rystet den nasjonale agenda. Demonstrasjonene som dukket opp i Saraçhane er nå blant de mest omtalte temaene. I denne artikkelen vil vi ta opp både demonstrasjonene i Saraçhane og situasjonen til universitetsstudentene som har tiltrukket seg så mye oppmerksomhet.

OVERVINNE BARRIKKADER OG OPPNÅ ENDRING

Den 19. mars samlet tusenvis av unge mennesker seg på oppfordring fra Istanbuls universitetsstudenter og overvant den første politibarrikaden. Dette bruddet markerte den første gnisten i den pågående motstanden. Studentenes opprør spredte seg til hele Istanbul. Dette opprøret utgjorde det første skrittet i utviklingen av gateaktivisme. Senere var universitetsstudentenes opprør, særlig demonstrasjonene fra METU-studentene (Middle East Technical University), en eksplosjon av sinne som hadde ulmet i årevis. Allerede fra første dag fortsatte protestene i Saraçhane foran Bozdoğan-buen, med universitetsstudenter som deltok aktivt. Studentene angrep gjentatte ganger politiets barrikade med en fast beslutning om å marsjere til Taksim-plassen. Over tid forankret denne besluttsomheten bevisstheten om å «marsjere til Taksim» i studentmassen. Da barrikaden ved Istanbul-universitetet ble brutt, skapte det håp om at blokaden av Taksim også kunne oppheves, og dette håpet spredte seg blant demonstrantene, særlig blant universitetsstudentene.

Saraçhane ble et sentrum der politiets angrep møtte motstanden med stor kraft, særlig frem til 25. mars. Det vi vil fokusere på her, er «motstandsaspektet» ved denne konflikten.

Generelt må vi understreke følgende sannhet: Selv om den mangeårige motstanden fra revolusjonære og venstresiden, sammen med gateprotester, fungerte som viktige referansepunkter for universitetsungdom, klarte ikke studentene i løpet av denne prosessen, som involverte titusener, å samle seg om felles krav eller samle seg om et felles mål. Motstanden foran politibarrikaden ved Bozdoğan-buen var basert på referansen til revolusjonær handling, men det var også et venteaspekt som undergravde denne motstanden. Motstanden fortsatte mens CHP-medlemmer fulgte med på utviklingen fra en buss på den ene siden av Saraçhane, og denne situasjonen endret seg ikke på lang tid. Dette tyder på at studentene på gaten ikke bare var en folkemengde som «støttet Ekrem İmamoğlu», men snarere en del av en mye bredere og dypere sosial reaksjon. Studentene vi snakket med i Saraçhane og under demonstrasjonene ga uttrykk for et mye dypere sinne som ble artikulert gjennom begreper som «demokrati», «økonomisk krise» og «mangel på fremtid».

EN ELV UTEN LEDER

I sosiale medier og på gatene var det mest omtalte og oppsiktsvekkende temaet «mangel på lederskap». Fra 19. mars og utover fortsatte CHPs uttalelser og motstanden i Bozdoğan fortsatte side om side. Til å begynne med forsøkte ulike studentorganisasjoner å lede folkemengden. Det tok tid før studentorganisasjoner konsentrert på enkelte universiteter fikk annerkjennelse og innflytelse på den bredere studentmassen. Selv om vi kanskje ikke har tilstrekkelig informasjon om situasjonen ved de respektive universitetene, var det tydelig at innflytelsen fra revolusjonære og progressive studentbevegelser på studentene i gatene ikke var sterk. Denne situasjonen forklarte også hvorfor en stor del av studentmassen, som var oppvokst med statens grunnleggende lover, henviste til disse lovene for å gå over til «motstand».

Motstanden sto overfor flere utfordringer: Barrikadene måtte overvinnes, men hvordan? Det var nødvendig å engasjere seg i motstand, men hvordan? Det måtte finnes krav og mål for massebevegelsen, men hva var de? Det er viktig å huske at for titusener av studenter var dette deres første erfaring med gateprotester og deres første møte med statlig vold. Det bør selvfølgelig også gjøres en analyse av studentenes ideologiske beredskap og den beleiringen de ble utsatt for. Mange detaljer og forskjeller ville være gjenstand for en slik analyse. I denne artikkelen vil vi imidlertid fokusere på forløpet og utfallet av protestene i Saraçhane.

Kravet fra folkemengden som nådde frem til politibarrikaden i Saraçhane, var å fjerne barrikaden for å åpne veien til Taksim. Dette var et vanlig krav i de første dagene. Hver gang studentene stormet barrikaden, svarte politiet med kraftig tåregass. Folkemengden gjorde motstand mot politiet på alle mulige måter, med vannflasker, fyrverkeri, fakler osv. Dette var en reaksjon fra ungdommen som hadde fått sin fremtid blokkert, et uttrykk for det sinnet som spredte seg ut i gatene. Fra den andre dagen og utover økte antallet studenter. For CHP var Saraçhane et samlingspunkt, for studentene var det et sted for sinne og motstand. Denne gangen var folkemengden bedre rustet til å svare på politiets angrep. Ungdommenes forsvarsferdigheter var imidlertid i stor grad basert på forsvarsteknikker de hadde observert fra motstandsaksjoner rundt om i verden – særlig studentprotestene i Hongkong og Gezi-motstanden. Selv om de utviklet sine tekniske ferdigheter, klarte ikke studentene å stå sammen om å overvinne barrikaden, å klargjøre målene sine eller uttrykke kravene sine kollektivt. På den andre siden viste de solidaritet ved å opprette «førstehjelpsstasjoner» som svar på effekten av tåregass; nesten alle tok individuelle forholdsregler mot tåregass. Intensiteten i politiangrepene gjorde det imidlertid vanskelig å gjøre motstand. Særlig etter at demonstrasjonen var avsluttet, gikk politiet til svært voldelige angrep på folkemengden. Studenter ble torturert, tåregass ble avfyrt mot dem på kloss hold, og de ble sparket mens de lå på bakken. Den hensynsløse politivolden ble sterkest opplevd av disse «uskyldige» og i utgangspunktet uforberedte ungdommene.

DEN POLITISKE BEVISSTHETEN

Problemstillingene som studentene var enige om, var velkjente problemer som hadde økt fra fortid til nåtid. Det manglet imidlertid tilstrekkelig ideologisk samhold og analyse av de grunnleggende årsakene til disse problemene, noe som bestemte grunnlaget og formen for motstanden.

«Nasjonalisme» ble den grunnleggende dynamikken som farget motstanden. Særlig parolene gikk i retning av en anti-kurdisk nasjonal bevegelse. «Den andre fredsløsningsprosessen» fungerte også som en begrunnelse for å blåse opp nasjonalismen. Paroler som «La oss forene oss uavhengig av høyre eller venstre», «I dag er dagen for enhet» og «Hjemlandet er i fare» overskygget studentenes egentlige krav. Da statens første arrestasjoner rettet seg mot studentorganisasjoner, ble området dominert av fascismens grunnleggende regler. Motstanden mot politiet ble passiv. Det ble gjort forsøk på å undertrykke motstanden. Den gruppen som i størst grad agiterte for dette på bakken, var tilhengerne av Seierspartiet [Seierspartiet er et ultrareaksjonært parlamentarisk politisk parti i Tyrkia].

Utenfor Saraçhane var universitetsungdom i stort antall på gatene og torgene, entusiastiske folkemengder. Mange merkelapper som «lumpen», «fascist» og «adrenalinjunkie» ble brukt om denne ungdommen, og de fortsetter å bli brukt. Det er imidlertid viktig å være klar over at de fleste av disse ungdommene beveget seg som en flodbølge, drevet av energien i sitt sinne; de var en strøm som ikke visste hva den ville ødelegge, men som ikke desto mindre var destruktiv og feide bort alt på sin vei. Dette var et grunnleggende kjennetegn ved studentungdommen i Saraçhane og en naturlig refleksjon av deres mangel på organisering.

«IBO-FOLKET KOMMER» OG DENS VIRKNING

Når vi snakker om Saraçhane, må vi også nevne uttrykket «Ibo-folket kommer» [Med referanse til İbrahim Kaypakkaya og hans silhuett i Partizans flagg og bannere], som fikk særlig gjenklang i sosiale medier. Etter at Partizan oppfordret til deltakelse i protestene, skapte bevegelsen i området en annen effekt. Da Partizan kom inn i området med sine flagg, ble de møtt med entusiasme både på bakken og i sosiale medier. «Ibo-flaggene», som ble sett på som «læren om motstand» og «symbolet på motstandskraft», oppmuntret folkemengden. Folkemengdens omfavnelse av Partizan-tilhengerne, til tross for ideologiske motsetninger og troen på at de ikke var på samme side, illustrerer hvor glatte disse ideologiske konfrontasjonene kan være. Selv om massenes politiske nivå kan diskuteres, så vi nok en gang hvor viktig det er å være en del av massene og bruke de riktige verktøyene for å skape endringer. Dagen som ble kjent for «fyrverkeriet», som ble et nyhetstema og ble mye delt, hadde også en betydelig innvirkning på massene. Kraften i å bli anerkjent som et «symbol på motstand» kom til syne akkurat her. Mens politiet fortsatte sine intense gassangrep, og folkemengden foran barrikaden sakte trakk seg tilbake fra angrepet, hørtes ropene «Ibo kommer». I det øyeblikket oppsto det en alvorlig spenning i folkemengden. Ropene om å «overvinne barrikaden» og «ta oss til Taksim» ble stadig høyere. Tilstedeværelsen av revolusjonære og lengselen etter dem var nok en gang tydelig i Saraçhane.

HUNDRETUSENERS VOLD

Demonstrasjonene i Saraçhane ble avsluttet av CHP, som midlertidig stoppet risikoen for å utnevne en tillitsmann til Istanbul Metropolitan Municipality (IBB). Selv om demonstrasjonene her overskred CHP, hadde de fortsatt de begrensningene som er nevnt ovenfor. Derfor er det ikke overraskende at beslutningen om å avslutte protestene ga resultater. Vi må også merke oss at statens ulike former for angrep bidro til dette resultatet.

I tillegg til universitetsstudenter strømmet hundretusener av mennesker til Saraçhane. Uttalelsene om at «problemet ikke er Ekrem» har absolutt et motstykke. Det er umulig å overse det oppsamlede sinnet blant folk i alle aldre og klasser som kom til området; å benekte dette ville bare være et politisk valg. Gjennom hele valgprosessen har CHP forsøkt å kanalisere dette oppsamlede sinnet inn i valgurnene på en eller annen måte. CHP har fungert som en barriere foran massene som ønsker å ta til gatene og rope ut sine krav. Ved å oppfordre til trange rom og anspente taler har CHP-ledere som Özgür Özel forsøkt å dempe massenes sinne. Samtidig som de har invitert store folkemasser ut i gatene, har de begrenset kravene sine til snevre politiske agendaer og uløselige mål. Årsaken til CHPs økende popularitet og fremvekst som «opposisjonens sentrum» er partiets retoriske svar på massenes sinne. Men stemmene som reiser seg i Saraçhane, går ut over CHPs opposisjon. Det er tydelig at CHP ikke er et «sentrum for løsninger» for de brede massene – særlig ikke for ungdommen. Blant de innkommende folkemassene er det et betydelig sinne mot Erdoğan og utarmingen av folket. Det er ikke overraskende at dette sinnet manifesterte seg i Saraçhane sammen med Ekrem İmamoğlu. İmamoğlu, som har blitt presentert som et alternativ til Erdoğan, har gitt næring til håpet om «forandring» blant massene. Men kunne dette håpet realisere drømmen om at systemet skulle «heles» eller «forbedres»? Vi har ikke hørt noe klart uttrykk for dette fra de brede massene, snarere er det en utpreget tvetydighet. Systemets forfalne, dødsbringende og slavebindende struktur fortsetter å være grobunn for opprør. Opprør uten lederskap er i ferd med å oppløses innenfor kretsen av systemets partier og til og med fascistiske bevegelser (ettersom disse er de herskende klassenes partier og bevegelser). Forsøkene på å pasifisere protestene og pasifisere folkemengdens enorme sinne forvandles til ett «show» gjennom isolerte områder som Maltepe og oppfordringer til folkemøter. Universitetsungdommen, som er svanger med opprør, kontrer dette med slagord som «Vi kom for handling, ikke for et møte». Denne opposisjonen er positiv og inneholder en sterk revolusjonær retning.

UTGANG FRA SARAÇHANE: HVA NÅ?

Det første bruddet fra Saraçhane skjedde med en studentforsamling på Beşiktaş-plassen. Politivolden i Saraçhane og det pålagte passive forsvaret gjorde det mulig for studentene å kanalisere sinnet sitt utad. Den 24. mars samlet titusenvis av studenter seg på Beşiktaş-plassen, kanskje med en oppslutning som studentbevegelsen ikke hadde sett på lenge. Politivolden og torturen den 23. mars endret forholdet mellom studentene og politiet. Parolene om «vårt politi» begynte å slå sprekker under press. Dette var imidlertid ikke et fullstendig brudd. Studenters oppfatning av staten og politiet gjennomgikk en transformasjon, som førte med seg mange spørsmål. Uttrykket «voldelige angrep på ikke-voldelige aksjoner» førte til at studentene i større grad stilte spørsmål ved sine metoder og protestformer. Studenter som hadde tatt forholdsregler for å unngå å bli utsatt for angrep, opplevde å stå retningsløse i motstanden mot angrepene. Under hele marsjen i Beşiktaş fortsatte sammenstøtene mellom studenter og politi. Politiet, som hadde brukt intens tåregass og utøvd vold mot studentene den 23. mars, var «føyelige, høflige og milde» den 24. mars. Mens studentenes krav om marsjen ble hørt, dikterte politiet ruten; hvert skritt mot Taksim ble blokkert under dekke av «dialog», mens slagordene som krevde Taksim økte. Titusener av mennesker som hadde gikk fra Beşiktaş, marsjerte uten å vite hvor de skulle gå. Under marsjen ga de uttrykk for sin forvirring med rop som «Skal vi til Saraçhane igjen?» og «Hvorfor skal vi til Saraçhane?». Gruppen som ledet an med slagordet «vårt politi», representerte ikke de titusenvis av demonstranters stemme, men ga etter for uvitenheten i gatene. I folkemengden som vendte seg mot Taksim, var Taksims betydning og mening svak. På spørsmålet «Hvorfor skal vi dra til Taksim?» fikk vi svar som «Taksim har en historie; det har en historie fra Gezi.» Nok en gang reiste den formålsløse tilstrømningen av titusener, mangelen på felles krav og de retningsløse marsjene hevet en rekke spørsmål. Massene må ut i gatene og gjøre sin stemme hørt. Men, denne stemmen var kompleks, smal og utilstrekkelig. Selv om titusener nådde Taksim, ville mangelen på krav og retning gjøre Taksim meningsløs. Gezi-motstanden er en viktig erfaring og referanse for studenter. Men dessverre ser vi ikke de klare kravene fra Gezi gjenspeilet i studentprotestene. Slagord blandet med nasjonalisme skaper usikkerhet både i sosiale medier og på gatene. Sexistiske fornærmelser, svake paroler og retningsløse marsjer er helt sikkert situasjoner som staten ville godkjent. Men vi så også at politiet til slutt påførte hundrevis av studenter tortur med sin intense voldsbruk.

Marsjen som begynte på Beşiktaş-plassen, endte i Saraçhane. I tillegg var det en ungdomsgruppe som holdt en sit-in ved Galata-broen. Denne gruppen ønsket å gjøre stedet til et protestområde mot politivolden i Saraçhane. På slutten av dagen grep politiet igjen til vold, og situasjonen endret seg ikke.

Studentenes utgang fra Beşiktaş 24. mars ble etterfulgt av en ny samling i Maçka 25. mars. Politiets tortur, husransakelser og arrestasjoner knakk ikke studentenes opprør. Titusener av unge mennesker samlet seg igjen i Maçka. Målet for 25. mars var Şişli kommune, som hadde blitt utnevnt til forvalter. Universitetsstudenter samlet seg i Maçka Democracy Park og begynte en marsj mot kommunen. Samlingen 25. mars var et av de tydeligste møtene med hensyn til mål. Marsjen mot den utnevnte forvalteren var et svar på statens angrep på forvalteren. Men nok en gang var den politiske bevisstheten blant de brede massene svak. Det kommunale målet stemte ikke overens med slagordene som ble ropt. Studentenes lengsel etter gatene og deres ønske om å gjøre opprør var så sterk at titusener ønsket å marsjere og rope slagord over flere kilometer i Istanbul. Folkets støtte til studentene var også betydelig. Studentene svarte på denne støtten med slagord og inviterte alle ut i gatene. Marsjens kommunale mål og dens forbindelse med folket utvidet protesten. Mange mennesker fra nabolagene sluttet seg til marsjen sammen med studentene. Politiet, som omringet området foran Şişli kommune, insisterte lenge på å avslutte protesten. Politiet truet med å angripe og hevdet at slagordet «Erdoğan diktator» var forbudt. Universitetsrepresentantene ønsket å uttrykke sine krav og problemer fra en scene. Men som det er blitt understreket flere ganger ovenfor, ble ikke universitetsrepresentantenes stemmer hørt i særlig grad i området, siden kravene ikke var samstemte. Dermed ble studentmarsjen den 25. mars avsluttet.

GATEN LÆRER OSS OG VEILEDER OSS

Til slutt er det verdt å nevne gatas pedagogiske kraft. Titusener av studenter tok til gatene for første gang. De møtte politivold og ble vitne til hvordan kampen for rettigheter blir undertrykt. Med disse erfaringene i bagasjen vil de tusenvis av unge som oversvømmer gatene finne sin egen retning. Dette vil helt sikkert skje gjennom de revolusjonære lederne som baner vei, møter massene og vokser sammen med dem. I dag kan slagord og retorikk være tilbakeliggende og utilstrekkelige. Men ethvert revolusjonært lederskap som kommer i kontakt med massene, vil vokse, utvikle seg og gi veiledning. Studentaktivismen fortsetter ikke bare i Istanbul, men også i Ankara, Izmir, Eskişehir og mange andre byer. Å møte massene er en måte å forstå dem på. Staten gjennomfører omfattende arrestasjoner med oppdiktede begrunnelser og grunnløse påstander for å undertrykke studentungdommen. Denne metoden viser hvordan ytringsfriheten, som er en grunnpilar i det «borgerlige demokratiet», er et klassespørsmål og en rettighet som generelt, om ikke alltid, blir hindret i land som vårt. Ytringsfriheten til det opprørske folket er under angrep over hele verden i dag. Angrepene som kampen mot massakren i Palestina utsettes for, understreker denne virkeligheten. Vi vet at ungdommen, som vokser og strever for å finne sin vei overalt, også i vårt land i dag, vil fortsette å forsøke å overvinne barrierene som står foran dem. Dette er deres lov.

Les også

Referanser

Saraçhane Direnişi’nin Ardından – Partizan

Partizan: After Saraçhane Resistance – Red Herald