Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Det israelske tenketanken Instituttet for nasjonale sikkerhetsstudier (INSS) tilkoblet Universitet i Tel Aviv, publiserte 20. februar en artikkel av Ehud «Udi» Dekel som tar for seg Israels strategier fremover etter våpenhvilens slutt. Innholdet i analysen er i tråd med Trump-administrasjonens krav og sammenfaller også med opportunismens krav om å «gjenoppbygge Gaza» og deres avvisning av motstandsbevegelsen.
Udi Dekel er visedirektør i INSS og har lang erfaring fra flere lederstillinger i IDF. I analysen definerer han i klartekst hva Israel anser som «seier»: «å oppnå krigsmålene satt av den politiske ledelsen [dvs. regjeringen] og evnen til å påtvinge fienden Israels betingelser for våpenhvile og etterkrigstidens sikkerhetspolitiske ordninger.»
Han forklarer at dette innebærer å bringe hjem fangene og bekjempe motstandsbevegelsen ledet av Hamas. Videre, forklarer han, betyr det «å utnytte idéen om å utvise Gazas innbyggere, som foreslått av USAs president Donald Trump, for å oppmuntre arabiske staters involvering i stabilisering og rekonstruksjon av Gazastripen samtidig som man sikrer at Hamas ikke gjenvinner kontrollen.»
Så langt har ingen av disse målene blitt nådd, noe Dekel selv erkjenner: «Det nåværende rammeverket for løslatelsen av gislene reflekterer ikke at Israel påtvinger sine vilkår for en våpenhvile, men snarere et kompromiss diktert av Hamas’ krav, ettersom organisasjonen søker å sikre deres overlevelse for enhver pris. Målet om å eliminere Hamas sin kontroll over Gaza og fjerne trusselen mot Israel er fortsatt langt fra å bli realisert under de nåværende forholdene.»
Dermed er det klart, slik Dekel åpent innrømmer, at våpenhvilen som ble oppnådd 19. januar ble kjempet frem av motstandsbevegelsen, og var i så måte et nederlag for Israel og en midlertidig seier for det palestinske folket. Det er altså ikke slik de borgerlige mediene har prøvd å fremstille det, at det var folkemorderne Biden eller Trump som stod bak.
Ikke overraskende valgte Israel å ikke overholde våpenhvileavtalen – Israel har aldri overholdt noen våpenhvile – og hadde gjennomgående brudd med bombing og luftangrep mot sivile i både Gaza og på Vestbredden. Således har Israel med full støtte fra imperialistene vist at de fortsatt ønsker å fortsette folkemordet og okkupasjonen, men veien videre utover mer terror mot det palestinske folket fremstår mindre klar grunnet nederlaget. Dekel stiller derfor spørsmålet: hva nå?
Sionistenes propaganda om å «gjenoppbygge Gaza» og quislingene i PNA
Av de konkrete kravene Dekel setter frem for å avansere Israels posisjon utover buffersoner, flere grensekontroller og fortsettelse av folkemordet, er det tre stykker som skiller seg ut. Disse er rekonstruksjon av Gaza i bytte mot demilitarisering av motstandsbevegelsen, å etablere en alternativ regjering i Gaza uten Hamas og å reformere utdannelsessystemet i Gaza for å erstatte UNRWA – alt sammen med støtte fra europeiske makter og de arabiske lakeiregimene gjennom såkalte «internasjonale garantier». Men høres ikke disse kravene nokså kjente ut?
Sionisten Karin Abraham med tilknytning til MIFF skrev i Adresseavisen i 2009 om å «gjenoppbygge Gaza» som en kommentar på Gazakrigen 2008–2009 som varte i tre uker med israelsk bombing og bakkeinvasjon. Den gang som nå finner vi liknende argumentasjon og retorikk, hvor et av spørsmålene som berøres er Den palestinske selvstyremyndighetens (PNA) funksjon: «Nå som den verste krigføringen har lagt seg, utkjempes kampen om hvem som skal stå for oppbyggingen.», skrev hun.
Som svar på hvem som burde innta ansvarsrollen, ved siden av Israel, løftet Abraham frem PNA som de «rette» myndighetene for det palestinske folket. Hun understreket: «I samsvar med retningslinjene for kanaliseringen av bistandsmidler, er det dermed Abbas’ lederskap som har opprettholdt anerkjennelse av det internasjonale samfunnet som den legitime Palestinske styresmakten (PA).»
Ifølge Abrahamsen har de europeiske styresmaktene lent seg på «bistandspolitikk» som et virkemiddel for å innlemme PNA-regimets politiske legitimitet og opprettholde «stabilitet». Dette viste seg derimot å fungere mot sin hensikt grunnet korrupsjon innad i PNA, og med dette fikk Hamas en impuls gjennom sin «kamp mot korrupsjon». Angående spørsmålet om veien videre hevdet sionisten at dette omhandlet å «gjenoppbygge» Gaza på et «humanitært grunnlag» ved å overføre bistand til den palestinske sivilbefolkningen, uten at den hverken «praktisk» eller «symbolmessig» skulle kunne komme Hamas til gode. Med andre ord var hovedidéen at Israel skulle kontrollere bistanden gjennom PNA som et verktøy for å slavebinde det palestinske folket til imperialistenes interesser og samtidig ha et styre som kunne utøve Israels politiske makt i områdene på «lovlig» vis.
Nå, over ti år senere, har PNA kun begrenset kontroll over Vestbredden og slår hardt ned på palestinere som viser solidaritet med Gaza. Sjefsredaktør Ibrahim al-Madhoun fra Palestinian Media Association (FiMED) har uttalt at «det er en implisitt avtale mellom de palestinske og israelske sikkerhetstjenestene om å opprettholde ro på Vestbredden og sørge for at det ikke forekommer noen interaksjon eller offentlig sympati med Gazastripen. Derfor blir alle aktiviteter som støtter Gazastripen forhindret på forhånd, og alle som viser motstand eller solidaritet med Gazastripen, blir forfulgt og arrestert.»
I praksis forsøker altså PNA nå å gjenopprette sin tapte kontroll over området, og bevise sin nytte ovenfor imperialistene og Israel. PNA står med andre ord i en eksistensiell krise, akkurat som Israel.
I lys av PNAs svekkede rolle er det derfor ikke merkelig at Dekel legger frem «rekonstruksjon» og et «nytt alternativt styre» i Gaza som en del av betingelsene for en ny «våpenhvileavtale» på Israels premisser. Kun ett unntak gjelder, hevder han: «Alternativet med at de palestinske selvstyremyndighetene vender tilbake til kontrollen over Gaza, bør bare vurderes dersom de gjennomfører nødvendige reformer og viser seg å være effektive, i tråd med president Abbas’ visjon om “én myndighet, én lov, ett våpen”.»
Dermed burde det være tydelig for alle og enhver hvilken rolle Mahmoud Abbas og PNA innehar, noe som understrekes altfor godt med den nye pengestøtten fra EU på 1,6 milliarder euro de skal få over de neste tre årene. Det er også dette som ligger til grunn for at den norske imperialismen har «anerkjent» Palestina som en «egen stat» – det vil si en tilstand der PNA-regimet fortsetter eller et nytt «alternativ» – og hvorfor NRK frekt nok kaller pengesummen ment for å opprettholde okkupasjonen og folkemordet en «støtte til Palestina». Den norske imperialismen fortsetter nemlig sin strake kurs med full støtte til Israel for å profittere på folkemordet.
Den logiske følgen av denne politikken er at motstandsbevegelsen må avvæpnes, noe som i praksis vil si dens kapitulasjon. Kun dette baner vei for en «gjenoppbygging» slik Israel ønsker det. Som Dekel selv forklarer: «En Hamas-fri teknokratisk administrasjon må ha maktmonopol, overvåkes av en internasjonal komité og motta nødvendig bistand utenfra. Samtidig må det internasjonale samfunnet anerkjenne Israels rett til å forhindre Hamas’ gjenoppblomstring, håndheve demilitarisering og nøytralisere trusler.»
Men er ikke dette innholdet fra analysen også hva opportunistene i praksis krever, selv om de pakker det inn i fraser om å «forbedre verden»? Hører man ikke liknende toner fra opportunister fra den borgerlige studentbevegelsen og akademia som tar til ordet for å «gjenoppbygge utdanningsinstitusjoner i Gaza» som en «felles dugnad» uten å behandle motstandskampens rolle og samtidig totalt ignorerer imperialismen, for ikke å snakke om norsk imperialisme? Handler spørsmålet om et fritt Palestina i det hele tatt om «gjenoppbygging»?
Ved å holde den palestinske motstandsbevegelsen utenfor i det såkalte «gjenoppbyggingsspørsmålet i Gaza», er det altså ikke store forskjeller å skimte mellom innholdet i Dekels analyse og hva alskens opportunister setter frem.
Når opportunister avviser motstandskampens rolle samtidig som de fremmer idéer om å «gjenoppbygge Gaza», når de velger å gå imot motstandskampen og heller krever «fred» mellom partene, står dette i samsvar med imperialistenes og Israels økonomiske, ideologiske og politiske krav. Et fritt Palestina i opportunismens øyne betyr «fred» mellom okkupanten og de okkuperte, «fred» mellom folkemordere og de fordrevne, «fred» mellom undertrykker og undertrykte. Det kan ikke være annet enn en fiktiv, innbilt fred.
Referanser:
The Long-Awaited Victory Over Hamas Was Not Achieved—What Now? (www.inss.org.il/publication/what-now/)
Kampen om gjenoppbyggingen av Gaza (www.adressa.no)
Palestina: De palestinske selvstyremyndighetene angriper motstandsbevegelsen (www.tjen-folket.no)
PA Forces Quell Gaza Solidarity Protests in West Bank, Sparking Condemnation (www.palestinechronicle.com)
EU trapper opp støtten til Palestina (www.nrk.no)
Kunnskapen vår kan gjenoppbygge Gaza (www.underdusken.no)
Støre møtte studentene i Storsalen (www.underdusken.no)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.