Tre måneder til valgdagen – bryt ned valgtradisjonen!

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

I dag 8. juni er det tre måneder igjen til årets omgang av den borgerlige valgfarsen avsluttes med valgdagen 8. september. Arbeiderklassen har ingenting å hente i dette sirkuset.

I den anledning har vi samlet et knippe sitater fra kommunistiske klassikere, som legger frem deres grunnleggende standpunkter om den borgerlige staten og de borgerlige valgene. Disse kan og bør gi veiledning til revolusjonære og kommunister i vår tid. Alle uthevinger i sitatene er våre egne. Klipp i sitatene er markert (. . .).

Marx og Engels slår i Det kommunistiske manifest fast grunnlaget for marxismens syn på den borgerlige staten: «Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet. (. . .) Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.»

Angående hvordan proletariatet må gripe makta, slår Lenin i Staten og revolusjonen fast: «Den borgerlige stats erstatning med den proletariske er umulig uten en voldelig revolusjon.»

Angående de borgerlige valgene skriver Lenin i det samme verket: «En gang med flere års mellomrom å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse som skal få underkue og trampe ned folket i parlamentet det er det virkelige innhold i den borgerlige parlamentarisme, og det ikke bare i de parlamentarisk-konstitusjonelle monarkier, men også i de mest demokratiske republikker.»

Grunnleggeren av et av forløperpartiene til Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), Charu Majumdar, skrev i 1968 i teksten ‘Boikott valgene’ – slagordets internasjonale betydning: 

«I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land (. . .) verdensrevolusjonen har gått inn i en ny høyere fase. Sosialismen marsjerer ustoppelig framover mot seier. I en slik æra, betyr det å velge den parlamentariske veien å stanse verdensrevolusjonens marsj framover. I dag kan ikke revolusjonære marxist-leninister benytte den parlamentariske veien. Dette er ikke bare sant for koloniale og halvkoloniale land, men også for de kapitalistiske landa. (. . .) slagordene ‘boikott valgene’ og ‘etabler rurale baser og skap soner av væpna kamp’, som de revolusjonære marxist-leninistene har satt fram, forblir gyldige for hele epoken.

Ved å holde seg til den parlamentariske veien har revolusjonære verden over i lang tid latt det akkumulere seg en enorm blodgjeld. Tida er nå kommet til å innfri denne blodgjelden. Hundrevis av tusener falne martyrer kaller på de revolusjonære: ‘Slå hardt mot den døende imperialismen og fei den vekk fra jordens overflate!’ Det er på tide å bygge verden opp på en ny måte! Vår seier i denne kampen er uunngåelig!»

Kinas Kommunistiske Parti erklærte i 1971, i teksten Pariserkommunen 150 år: «Historiens erfaringer viser oss at når pro­letariatet og det undertrykte folket i et land skal overta den politiske makt og seire i sin revolusjon, må dette uten unntak gjennomføres ved hjelp av geværet; det må gjennomføres under ledelse av et proletarisk parti, ved at det handles i samsvar med landets særegne for­hold, ved at det gradvis bygges opp væpnede styrker av folket og ved at det utkjempes en folkekrig etter at de brede masser er blitt vekket og har gått til aksjon, samt ved at det føres stadige kamper mot im­perialistene og de reaksjonære. Dette gjelder for den russiske revolusjon, den kinesiske revolusjon, revolu­sjonene i Albania, Vietnam, Korea og andre land, og der finnes intet unntak. (. . .) I de siste tiåra har mange kommunistiske partier deltatt i valg og i nasjonalforsamlinger, men ingen har med slike midler opprettet noe proletarisk dikta­tur. (. . .) Dersom et prole­tarisk parti ikke driver noe massearbeid, tar avstand fra væpnet kamp og dyrker parlamentariske valg, vil det bare dysse massene i søvn og selv bli korrumpert. Bor­gerskapet kjøper et kommunistisk parti gjennom par­lamentariske valg og gjør det til et revisjonistisk parti, et borgerskapets parti… Forekommer slike tilfeller sjeldent i historien?»

Perus Kommunistiske Parti skriver i Masselinjen fra partiets enhetsgrunnlag: «Organiser massene slik at de kan gå utenfor det som tillates av det eksisterende rettssystemet, slik at de kjemper for å ødelegge den gamle orden og ikke for å bevare den. Dette oppnås ved bruk av revolusjonens tre verktøy: Partiet hvor de få kommer sammen, hæren med flere deltakere, og front-ny stat som er grunnmuren som suksessivt akkumulerer massene i sprang. (. . .) Alt dette vil bryte ned valgtradisjonen, som revisjonistene og opportunistene anvender for å føre fattigbøndenes kamp på villspor og avlede massene i byene fra å gripe makt gjennom krig.»

Til sist, våre egne tilføyelser:

For det første: Vi lever ikke i «mellomkrigstida» (mellom 1. og 2. verdenskrig) og ei heller på 1950-tallet. Imperialismens allmenne krise blir mer og mer akutt, og den synker dypere og dypere i sin egen forråtnelse, både økonomisk, politisk og ideologisk. Massene i den tredje verden har flerdoblet seg, og reiser seg mer og mer til kamp og motstand. Det er flere kriger og væpna konflikter i dagens verden enn noensinne siden 2. verdenskrig. Massene, både i imperialistiske og i undertrykte land, særlig de dypeste og fattigste massene, avviser mer og mer de borgerlige valgene. Vi lever helt klar i en tid hvor proletariatet og den revolusjonære bevegelsen ikke har noe å hente i de borgerlige valgene. Det eneste vi kan oppnå ved å delta i denne farsen, er å dysses i søvn eller selv bli korrumpert.

For det andre: Det ovennevnte gjelder også for Norge. De rivaliserende partiene i valgfarsen er borgerlige partier, som kjemper om makt og privilegier innenfor systemet, på vegne av seg selv og på vegne av fraksjoner og særskilte grupperinger innad i borgerskapet. De gamle klassepartiene er erstattet med «folkepartier», som alle til syvende og sist representerer borgerlige klasseinteresser. På den andre siden avvises valgene mer og mer av de fattigste. Mange i proletariatet har ikke engang stemmerett, fordi de ikke er norske statsborgere. Statistisk sentralbyrå angir at i «lavinntektsklassen» var valgdeltakelsen i 2021 nede i 63 prosent – vel og merke blant dem med stemmerett (SSB analyse 2024/2). Tendensen til at de fattigste i Norge avviser valgene har, i følge samme statistikkbyrå, økt de siste tjue årene. Mange fattige arbeiderbydeler kunne ved lokalvalget i 2023 rapportere at et mindretall av de stemmeberettigede stemte.

For det tredje: Revisjonistene og opportunistene, som desperat forsøker å forsvare valgtradisjonen, som forsøker å appellere særlig til de dypeste massene med sine fagre – men tomme – løfter, avslører sin politiske og moralske konkurs i dette sirkuset, som her og nå utspiller seg samtidig med folkemordet i Gaza. Den borgerlige valgfarsen tjener til å legitimere norsk imperialisme og den norske staten, som profitterer på dette folkemordet. De falske krokodilletårene til sosialdemokratene er ingenting verdt. Tvert om, disse «tårene» har negativ verdi, de skader den antiimperialistiske bevegelsen, fordi de tilslører i stedet for å avsløre. En stemme til et opportunistisk parti er til syvende og sist en stemme som den borgerlige imperialistiske staten tar til inntekt for sitt falske og borgerlige skinndemokrati. De viktigste opportunistiske partiene vil til alt overmål kjempe for fortsatt «rødgrønt» flertall, med håp om at Trump-smiskeren Gahr-Støre kan fortsette som statsminister. Denne karakteren som, tross sine fire år ved det franske «eliteuniversitetet» Science Po, er og forblir en billig etterligning av Macron. Denne oljefond-sjef Tangens hemmelige middagsgjest, som toer sine hender mens Kongsberg-bombene faller over Gaza.

Kort sagt: Valgsirkuset er allerede i gang, og det vil intensiveres i de kommende tre månedene. Det er en utmerket anledning til å snu en dårlig ting til en god ting, ved å avsløre den borgerlige staten, de borgerlige partiene og opportunistene i en aktiv valgboikott for å styrke den revolusjonære bevegelsen. Å bryte ned valgtradisjonen, å rydde bort «den kolossale søppelhaugen av revisjonisme og opportunisme» for å «ødelegge den gamle orden», er i dag den eneste taktikken overfor de borgerlige valgene som peker fram mot at arbeiderklassen kan «overta den politiske makt og seire i sin revolusjon».

Les også: