Brasil: AND lederartikkel – Trump vil at regjeringen skal bøye seg enda mer

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en oversettelse av en lederartikkel fra A Nova Democracia (AND), oversettelsen er basert på Red Herald sin oversettelse av samme artikkel. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

AND lederartikkel – Trump vil at regjeringen skal bøye seg enda mer

Donald Trumps beslutning om å innføre en tilleggsavgift på 50 prosent på alle produkter fra Brasil er en alvorlig krenkelse av nasjonal suverenitet og nok et åpenlyst forsøk på å innføre enda større kontroll over landet enn han allerede utøver. For å rettferdiggjøre sin handling, begrunner han først den påståtte «ikke-gjensidigheten» i Brasils handelsforbindelser med USA-imperialismen, og deretter, for det andre, siterer han tilleggsavgiften som et svar på den pågående rettssaken mot kjeltringen [Bolsanaro] for hans åpenbare kuppmakeri, som det amerikanske udyret har beskrevet som «politisk forfølgelse» som vil være «en internasjonal skam».

Tilleggsavgiften, som et våpen i tollkrigen og motivert av politiske grunner, er intet mindre enn sanksjoner, noe som er uvanlig i landets nyere historie; når den brukes av en supermakt mot sin halvkoloni, avslører det bare svakheten til den imperialistiske festningen i møte med den dype generelle krisen av enestående forråtnelse som ryster det imperialistiske systemet, ikke bare USA, men fra grunnvollene og opp.

Til syvende og sist er tilleggsavgiften først og fremst en form for utpressing fra USA-imperialismens side, som ønsker å sende et hardt budskap om den ikke overraskende svake BRICS-erklæringen, som den brasilianske regjeringen var med på å undertegne, og som hinter til kinesisk sosialimperialisme og russisk imperialisme (som planene om en alternativ valutakurs til dollaren for gjensidig handel). Dette avslører imidlertid dybden i de interimperialistiske stridighetene og stiller et mer åpent spørsmålstegn ved USAs status som den eneste hegemoniske supermakten. Men det er fortsatt en uensartet tilstand i den «multipolare verden» til noen misforståtte ærlige mennesker og en illusjon hos så mange opportunistiske tilhengere av imperialistene Putin og Xi Jinping. Trumps henvisning til Bolsonaro-saken i sin beslutning er bare en bonus, der Trump – en høyreekstremist – søker å ta en «skive» for sin motpart; Hovedårsaken er yankee-etablissementets interesse i å stramme tøylene ytterligere for misfornøyde lakeier i deres latinamerikanske territorium, som dessuten er støtteplattformen for deres verdensherredømme.

Langt fra å forsvare «nasjonal suverenitet» – ord som nå, av valgtekniske årsaker, ikke så lett vil komme ut av munnen på sjefsdukken Luiz Inácio – spiller presidenten spill, og tilkaller den diplomatiske representanten for å gi signaler om irettesettelse, mens han ikke bare har holdt og fortsetter å holde yankee-interessene i landet intakte gjennom alle disse årene, men til og med utdyper dem. Han er en lakei opplært i yankeenes antikommunistiske fagforeningsorganer og en medskyldig i staten som har nådd den nasjonale underkastelsen under yankeene: Hvis den onde imperialistiske presidenten, som likevel er nyttig for yankee-etablissementet, nå bruker tollutpressing for å tvinge regjeringen til å bøye seg ytterligere for imperiet, gjør ikke dette den lokale regjeringen til en mindre lakei, men viser snarere dybden i den nasjonale ydmykelsen, blant annet med hjelp av denne og etterfølgende lakei-regjeringer.

Selv om det ser sekundært ut, er den interne effekten av slike tiltak på maktbalansen i Bolsonaros rettssak ikke uviktig, og det begynner med det faktum at tilleggsavgiftene kan øke det interne presset fra de herskende klassene og deres mektigste sektorer knyttet til yankeene, noe som ikke bare tvinger regjeringen til å endre kursen i sin internasjonale og innenrikspolitiske politikk (noe som ytterligere innskrenker dens handlingsrom), men også for rettsvesenet til å lette på trykket overfor Bolsonaro. Sistnevnte vil helt sikkert ikke gå ustraffet fra dette, for – i tillegg til at det er et nesten enstemmig politisk behov for det – skaper Trumps sanksjon umiddelbart en samling rundt behovet for en offentlig demonstrasjon av de nasjonale institusjonenes «autonomi», en uakseptabel skam for en ydmyket nasjon hvis han ikke gjorde det. Men det er like sikkert at det etter dette er flere grunner til at straffen blir kortere enn tiltenkt. Det er imidlertid påfallende at Bolsonaro, som jubler over et slikt trekk fra Trump, bare demonstrerer hva slags politisert filleproletar han er, i stand til å drive kampanje mot interessene til de lokale herskende klassene – som taper på tilleggsavgiftene – for å redde seg selv som individ og opprettholde sin posisjon som den ultimate lederen for ytre høyre, og insisterer på å bli anerkjent av det lokale og utenlandske borgerskapet som et alternativ for å redde Brasil fra den «kommunistiske faren». Nå kan han imidlertid bare handle, slik rotter av alle avskygninger og rennesteinsboere av alle politiske overbevisninger vanligvis gjør.

Nasjonal ære og suverenitet, som i århundrer nesten utelukkende har vært forankret i de dypeste følelsene til de arbeidende og utbyttede massene på landsbygda og i byene, til ærlige intellektuelle og små og mellomstore jordeiere, som alle er undertrykt av dette landets århundregamle halvkoloniale/halvføydale system, blir til syvende og sist ikke representert, langt mindre forsvart, av regjeringer som bare består av skiftende ledere av denne gamle staten og dens mange institusjoner, som fra grunnvollene av sikrer den mest nedrige underkastelse under imperialismens interesser og diktater, spesielt yankee-imperialismens. Bare de kreftene som fortsetter kampen for et nytt demokrati, og som begynner med kampen for å gjøre slutt på latifundiet – det primære grunnlaget for yankee-imperialismens dominans over vår økonomi, over landets politiske og kulturelle liv og over det brasilianske samfunnet som helhet – kan holde fanen høyt for en fri, uavhengig og lykkelig nasjon, forutsatt at den gjennom revolusjon blir reist til en folkets demokratiske republikk.

***

Hugo Motta, talsmann for deputertkammeret, hadde til hensikt å sende en klar beskjed til Luiz Inácio-administrasjonen ved å manøvrere og oppheve dekretet om å øke skatten på finansielle transaksjoner (IOF). Budskapet var: Valgkampen for 2026 har allerede begynt.

Det finnes ingen annen mulig tolkning. På den ene siden forsøkte den sittende regjeringen å øke skattesatsen – i første omgang for å dekke massene i den såkalte middelklassen og bankene, tippebutikkene og de såkalte «superrike» – for å øke inntektene, uten hvilke det – som til og med myndighetspersoner har uttalt – ville være umulig å holde offentlige institusjoner og tjenester i drift på grunn av budsjettkollaps. Dette er fenomenets ytre fremtoning, for i realiteten dreier det seg om en maktkamp, der regjeringen forsøker å øke inntektene for å utvide handlingsrommet for å lansere visse valgprogrammer til valget i 2026, mens den landeiende høyresiden, alliert med den «moderate Bolsonaro» – som har presidentskapet i begge kamrene i nasjonalkongressen – allerede jobber for å binde regjeringens hender så mye som mulig.

Narrativskrigen – der kongressen fremstiller seg selv som samfunnets forsvarer mot skatteøkninger og regjeringen som en forkjemper for at de rike skal betale skatt – er i opinionens øyne bare en rettferdiggjøring av drakampen med langt mindre edle interesser. Det er faktisk bare i en fullstendig sinnssyk verden at de fattige og arbeidsfolk ville bli forsvart av en kongress dominert av åpenbar og åpenbar korrupsjon, som koster brasilianerne 40,8 millioner R$ per dag for å angripe dem daglig med «reformer» og folkefiendtlige tiltak. Tross alt bør det bemerkes at Bolsonaro selv hevet den samme IOF-skatten i 2021 og fikk, fra denne slummen og pressemonopolene, godkjenning gjennom stillhet.

Men den som tror at Luiz Inácio gikk inn i denne «situasjonen» for å bekjempe bolsonarismen i Kongressen, kjenner ham ikke. «Jeg er svært takknemlig for det forholdet jeg har til nasjonalkongressen», sa han på et regjeringsarrangement denne uken. Dette er et unikt eksempel på en regjering som holdes som gissel av en bolsonaristisk kongress, og som villig opptrer som dens medskyldige og tror seg smartere enn djevelen: «Så langt, i løpet av disse to og et halvt årene, har Kongressen godkjent 99 prosent av det vi har sendt til Kongressen; jeg tror ikke noen administrasjon har godkjent så mye som den har gjort nå. Jeg er takknemlig overfor Kongressen.» Regjeringen har riktignok godkjent mange tiltak, som de to rekordstore Safra-planene, som setter Bolsonaro-administrasjonen «i skyggen» når det gjelder å lefle med landbruksnæringen. Men løftene han ga for å manipulere massene, ble ikke innfridd. Han berørte verken «pensjonsreformen» eller «arbeidsreformen», og han innførte ikke arbeidstakerrettigheter for app-baserte arbeidere, men dolket dem i stedet skamløst. Kort sagt, han oppfylte sin rolle som medskyldig, embetsmann og medhjelper for reaksjonen.

Til tross for den frenetiske aksjonen til illusjonsmakerne, som umiddelbart tok til gatene for å bringe de «gode nyhetene» om en regjering som ville radikaliseres og bli ‘kampvillig’, er sannheten at det ikke er snakk om noen «venstredreining». Hvis det var tilfelle, ville vi ikke – nok en gang – sett historiens største Safra-plan for latifundiet, der 447 milliarder reais som kun er bevilget til de store godseierne og de rike bøndene, overgår den elendigheten som småbøndene har opplevd med 82 prosent. Og selvfølgelig, for de jordløse, ingenting! Ingenting annet enn undertrykkelse!

Landets sanne polarisering er den som antagonistisk rammer det store flertallet av fattige og mellominntektsbønder og arbeidere i byene på den ene siden, mot det lille mindretallet av storgodseiere og storborgerskap, imperialismens tjenere, først og fremst yankeene, på den andre siden. I denne polariseringen står den korrupte kongressen, den sittende regjeringen, en allianse av opportunister med den tradisjonelle høyresiden, samt bolsonarismen selv og våre «demokratihelter» i Den føderale høyesterett (STF) på samme side, til tross for at de er uenige om hvordan de skal håndtere situasjonen. Følgelig kan forsvaret av arbeidernes rettigheter og nye landvinninger bare være et resultat av de arbeidende massenes klassekamp mot alle disse bakstreverske og reaksjonære kreftene, hvis viktigste slagmark er den revolusjonære kampen for jord, den agrare revolusjonen.

Les også:

Referanser

AND Editorial – Trump Wants the Government to Bend Even More – Red Herald

Editorial – Trump quer que o governo se agache ainda mais – A Nova Democracia