Om resultatet av det borgerlige valgsirkuset

Bilde: Jonas Gahr Støre er alvorlig i møte med den nye politiske situasjonen etter valget.

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Oppdatering 11.09.: Artikkelen ble skrevet tirsdag 9. september, før alle stemmer var talt opp og resultatet var endelig. Vi har derfor gjort endringer i teksten angående hvor mange som avsto fra å stemme.

Jonas Gahr Støre (Ap) kan fortsette som statsminister etter valget, men Frp er valgets store vinner. Resultatet gir et mer fragmentert Storting, og en mer ustabil parlamentarisk situasjon, etter Arbeiderpartiets fjerde dårligste valg på 100 år.

Arbeiderpartiet ble største parti i stortingsvalget med 28,2 prosent av stemmene. Ved hjelp av 4 andre partier har Støres regjering støtte av et knapt flertall i det nye Stortinget. «Venstresiden» i Stortinget (Ap, Sp, SV, MDG og R) ligger an til 87 mandater totalt, og flertall krever 85. Borgerlige kommentatorer kaller det nye flertallet en «tutti-frutti-koalisjon».

Økt valgdeltakelse, men… 

78,9 prosent valgdeltakelse i dette valget gir en fremgang siden 2021, da den var på 77,2. Av de 20 siste valgene (1949-2025) er dette omtrent på gjennomsnittet. 10 ganger har deltakelsen vært høyere og 9 ganger har den vært lavere. Valgdeltakelsen er høyest siden 1989, altså høyere enn de siste 8 valgene (1993-2021).

Vår analyse er at noen viktige faktorer kan ha bidratt til å snu tendensen til lavere valgdeltakelse: (1) Frp har mer enn doblet sin oppslutning, og dermed mobilisert mange «protestvelgere», (2) rekordstore bidrag til partiene og til valgkampanjer har økte propagandaen for å stemme, (3) rekordmange forhåndstemmer – fra 1,6 millioner til 1,9 millioner, (4) mobilisering for å «stemme for Palestina», noe som kan ha økt støtten til partier som SV, Rødt og De Grønne, særlig i valgkretser som historisk har hatt lav valgdeltakelse, og (5) en viss fremgang for Rødt, særlig i Finnmark – som sikkert også har mobilisert noen «protestvelgere» fra de som før har latt være å stemme.

I tillegg har det vært en målrettet kampanje for å øke valgdeltakelsen i bydeler og valgkretser hvor denne tidligere har vært lav, slike som Fjell i Drammen og Stovner i Oslo. Riktignok er økningen moderat, men særlig SV har gått frem i nettopp disse kretsene. SV har i valgkampen fått drahjelp av både Palestinakomiteen og Islam Net (muslimerstemmer.no), som har propagandert for å stemme «for Palestina». Islam Nets talsperson Fahad Qureshi har til og med kalt det en religiøs plikt for muslimer å stemme i dette valget, på grunn av folkemordet i Palestina, og har anbefalt SV.

I sum har disse stemmene ikke bare bidratt til noe økt valgdeltakelse – de har også bidratt til at Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister. Glemt er tydeligvis skandalen rundt oljefondets investeringer i Israel og Støres gjentatte uttalelser om at Israel har «rett til å forsvare seg». Glemt er tydeligvis også at alle disse partiene (Ap, SV, De Grønne, Rødt) har stemplet palestinsk motstandskamp som «terror».

Generelt har det vært et svært sterkt press for å stemme ved dette valget. Vi tror ikke at det vil endre den langsiktige tendensen til fallende valgdeltakelse blant de fattigste, men det viser at denne utviklingen ikke fortsetter uten motvirkende tendenser. Dette er et uttrykk for den historiske loven om ujevn utvikling. Det gjenstår å se om den samme typen press kan fungere ved neste valg. Vi antar at mange vil bli skuffet når de ser hva deres stemme blir tatt til inntekt for i de kommende årene, med velferdskutt og opprustning.

Borgerlige kommentatorer spekulerer ellers i at «jevnt valg» og «usikker internasjonal situasjon» har bidratt til relativt høy valgdeltakelse. Dette har iallfall preget valgkampen til de ulike partiene og «blokkene» i den borgerlige politikken, og helt klart bidratt til presset for å stemme.

Likevel har over 820.000 likevel avstått fra å stemme. Dette utgjør over 20 prosent av dem med stemmerett. I tillegg har det vært et rekordhøyt antall blanke stemmer i dette valget: 26.000, en økning på omtrent 6000. Med de blanke stemmene er det over 845 000 som ikke har stemt på noe parti. Arbeiderpartiet fikk til sammenlikning omtrent 906 000 stemmer. [Dette avsnittet ble endret 11. september på grunn av oppdaterte tall.]

Vi legger til grunn at de fleste som lar være å stemme fortsatt er å finne blant de fattigste i arbeiderklassen.

Bilde: Arbeiderbydelen Fjell i Drammen, hvor bare 33,8 prosent stemte ved kommunevalget i 2023.

Rekordstore pengebeløp til valgkamp

De borgerlige politiske partiene, alle partiene på Stortinget, har fått rekordstore donasjoner i 2025 – og også året før (2024) – til en valgkamp preget av store investeringer for å få folk til å stemme. Forrige stortingsvalg i 2021 var også et rekordår for pengestøtte til partiene. Nå er denne rekorden forbigått av årets donasjoner.

Partiene har fått 152 millioner i bidrag i 2025, og 127 millioner i 2024. Årets bidrag er en økning på over 50 millioner sammenliknet med 2021. I tillegg kommer private valgkampanjer, både med fysisk reklame og reklame i sosiale medier, hvor slike som investoren Christen Sveaas (firmaet Kistefos) og LO-forbundet Fagforbundet har bombardert velgerne med sine plakater og filmer.

Ap-regjeringen fortsetter på svekket grunnlag

Arbeiderpartiet ligger an til å fortsette i regjering alene etter dette valget. Dette har partiets ledelse allerede slått fast. Det nye er at Arbeiderpartiet ikke lenger kan basere sine budsjetter og vedtak bare på Senterpartiet og SV. Etter dette valget trenger de også partiet Rødt og Miljøpartiet De Grønne for å samle flertall. Dermed er Ap avhengig av hele 4 andre partier for flertall for sine budsjetter – om de ikke vender seg til Høyre, Venstre og KrF i stedet.

Med andre ord fortsetter den norske staten å ha en parlamentarisk svak regjering. Selv om Arbeiderpartiet økte sin oppslutning med omtrent 2 prosent ved dette valget, betyr dette at regjeringen fortsatt har under 1 av 3 velgere bak seg, og at denne regjeringen fra nå av er avhengig av enda flere partier for å få flertall for sin politikk i Stortinget. Den historisk upopulære regjeringen har blitt marginalt mindre upopulær, men dette kan vise seg å være en Pyrrhos-seier: den midlertidige seieren i valget, kan bli snudd til en serie nederlag i forhandlingene de neste fire årene.

Arbeiderpartiet har gjort sitt fjerde dårligste valg etter 1924. Bare i 2021, 2017 og 2001 har oppslutningen vært lavere – om vi ikke går tilbake til 1924, hvor partiet nettopp hadde opplevd to splittelser på 3 år. Det er interessant hvordan Arbeiderpartiets ledelse nå feirer et valg, som i historisk sammenheng bare bekrefter Arbeiderpartiets fall.

Angående den parlamentariske situasjonen sier den politiske kommentatoren Lars Nehru Sand i NRK at der andre ser problemer, ser Støre muligheter. Selv om regjeringen altså trenger hele fire partier for flertall «til venstre», har regjeringen det siste året gjort flere forsøk på å danne andre flertall. Ap forhandlet for eksempel med Venstre for flertall for «lakseskatten» i 2023, og denne våren inviterte de Høyre og Frp til et «skatteforlik». Støre forsøkte dessuten allerede for flere år siden å sondere mulighetene for et samarbeid med KrF og Venstre, noe som vekket raseri i Fellesforbundets ledelse.

Med andre ord ønsker Støre muligheten for å «kjøre slalåm» i Stortinget, og søke flertall til alle kanter når det passer regjeringen. På én måte kan det se ut som Stortinget får mer makt, men i essens betyr dette at regjeringen egentlig får større handlingsrom. Likevel er det ikke så lett som det kan høres ut til. Det finnes for eksempel krefter i Senterpartiet som ønsker seg nærmere samarbeid med Høyre og Frp, og disse kan styrke seg internt etter Senterpartiets elendige valg i år.

Vi skal heller ikke fullstendig avskrive muligheten for at Arbeiderpartiet i fremtiden kan følge etter sine søsterpartier i Danmark og Tyskland, som i dag sitter i regjering med Høyres søsterpartier (henholdsvis danske Venstre og tyske CDU/CSU). Dette kan bli en mulighet, men historisk ville det vært et lite politisk jordskjelv i Norge, og det parlamentariske systemet i Norge er dessuten annerledes enn i disse landene. Der må en regjering samle et aktivt flertall i nasjonalforsamlingen for å tiltre, mens i Norge kreves det kun at man ikke får et aktivt flertall mot seg. Det er heller ikke mulig å skrive ut nyvalg i Norge. Dermed er sannsynligheten større for ulike mindretallsregjeringer som kan søke i alle retninger etter flertall i konkrete saker og budsjetter.

Uansett hva som skjer vil regjeringen, da den kun baserer seg på Arbeiderpartiets 53 av 169 stortingsrepresentanter, være sårbar i perioden som kommer. Upopulære saker kan raskt vende flertallet mot regjeringen, og åpne for kabinettspørsmål eller pinlige nederlag i Stortinget. Frp-leder Sylvi Listhaug, valgets store vinner, sa valgnatten at det skal bli «interessant å følge» denne situasjonen fremover.

Bilde: Støre taler til Arbeiderpartiets valgvake.

Frp valgvinner – doblet oppslutningen

Fremskrittspartiet mer enn doblet oppslutningen sin, og ble nest største parti med 23,9 prosent – opp fra 11,6 prosent i 2021. Dette er partiets beste stortingsvalg noensinne, og vi må tilbake til 2005 og 2009 for å finne liknende tall, henholdsvis 22,1 og 22,9 prosent. På denne tiden var Frp det største partiet på «borgerlig side» og det var først noen år senere at Høyre gjenvant denne posisjonen.

Flere kommentatorer sier at Frp under Sylvi Listhaug har blikket festet på valget i 2029, og muligheten for å kunne få sin første statsminister. Dermed har det ikke stått øverst på deres prioriteringsliste i årets valgkamp å samle sine alliansepartnere rundt seg, men heller å vise hvordan partiet skiller seg ut og detronisere Høyre som det naturlige samlingspunktet i en potensiell ny regjeringskoalisjon. 

Dette har de lyktes godt med, noe de også fikk hjelp til av Støre og Arbeiderpartiet, som pekte ut Listhaug og Frp som sin hovedmotstander i valget.

Bilde: Listhaug jubler over valgresultatet.

Valgets store tapere

De største taperne i valget var Senterpartiet og Høyre, som henholdsvis mistet 7,9 og 5,7 prosent oppslutning. Sammen med Frp sin fremgang på 12,3 prosent, illustrerer dette de stadig større svingningene i oppslutningen til partiene. Det er knapt fem år siden Senterpartiet hadde meningsmålinger på over 20 prosent. Nå havnet de på 5,6.

Senterpartiet endte dermed igjen opp i selskap med «sperregrensepartiene». Nå er det hele 6 partier på Stortinget som ligger mellom 3,7 og 5,6 prosent – Venstre, KrF, De Grønne, Rødt, SV og Senterpartiet – og altså farlig nær sperregrensen på 4 prosent. Med noen små endringer ville valgresultatet blitt et helt annet. Om Venstre (3,7) fikk 0,3 prosent mer, og De Grønne (4,7) 0,7 prosent mindre, hadde Frp, Høyre, KrF og Venstre kunnet begynt forhandlingene om en ny regjering i dag.

Dermed bekreftes tendensen til en mer ustabil politisk situasjon av dette valget.

For Høyre sin del var valget en liten katastrofe, med bare 14,6 prosent oppslutning. Siden 1900 har partiet bare gjort det dårligere i to stortingsvalg (1997 og 2005). Dermed overtok Erna Solberg i 2004 et parti på 14-tallet, og når hun snart, med stor sannsynlighet, går av, er partiet tilbake som tredje største parti, uten den nødvendige styrken til å utfordre Arbeiderpartiet.

Graf: pollofpoll.no sin samling av meningsmålinger viser store svingninger de siste 20 årene.

«Andres fiasko er heller ikke å forakte»

Forøvrig har Miljøpartiet De Grønne (MDG) og KrF begge gjort relativt gode valg. Disse partiene feiret, og har i ukene før valget blitt løftet frem som vinnere av de borgerlige mediene. Når resultatet nå er klart, ser vi at begge partiene bare så vidt kom seg over sperregrensen på 4 prosent. De Grønne med 4,7 og KrF med 4,2. Dermed virker den ekstatiske feiringen noe påtatt.

Likevel er begge partier fornøyde, da de begge har blitt erklært nærmest politisk døde i løpet av de fire siste årene, ofte med målinger nede på 2-tallet. Begge partier har dessuten vært preget av indre problemer og lav oppslutning. To KrF-ledere har gått av i skandaler i løpet av de siste fire årene. Begge partier vant denne gangen en del på å oppfordre til «taktisk stemmegivning». De har argumentert med at en stemme til et av disse partiene kan bety mer, fordi små marginger avgjør om disse kom over eller under sperregrensen, og dermed om de fikk en gruppe på 2-3 eller 7-8 representanter på Stortinget.

Flere milliardærer har gitt store bidrag til KrF med håp om at dette kunne sikre en ny regjering av Høyre og Frp. Nesten en tredel av velgerne til De Grønne har sagt til meningsmålere at de stemte «taktisk». De Grønne har garantert sin støtte til Støre som statsminister, og flere velgere er blitt overbevist om at de får mer igjen ved å stemme De Grønne enn for eksempel Ap eller SV. Dermed følger De Grønne etter Rødt som et av de første nye partiene som har brutt sperregrensen de siste femti årene.

Tendensen til fragmentering av den borgerlige politikken fortsetter altså.

Partiet Rødt gikk noe frem i valget til 5,3 prosent og sitt beste valg noensinne. De gjorde det spesielt godt i Finnmark, og i flere gamle industrikommuner. Derimot gjorde partiet et elendig skolevalg, med bare 2,8 prosent. Dermed har partiet lyktes i å appellere til nye grupper med sitt fokus på trygd, fagforeninger, gratis tannlege og kamp mot vindmøller, men de ser ikke ut til å ha stor appell blant ungdommen.

SV på sin side gikk tilbake 2,1 prosent til kun 5,5 prosent, og gjør dermed et av sine dårligste valg. Flere borgerlige kommentatorer påpeker at SV, Rødt og De Grønne har fremstått som svært like i denne valgkampen. Tross drahjelp av «Stem for Palestina»-kampanjer, har ikke partiet lyktes spesielt godt verken med å skille seg ut eller fremstå som et tryggere valg enn sine nærmeste konkurrenter.

Til sist havnet partiet Venstre under sperregrensen i år, med bare 3,7 prosent oppslutning. Norges eldste parti har ikke engang vært en skygge av seg selv etter 1969. Partiet, som tidligere samlet en bred nasjonal-demokratisk borgerlig koalisjon i sine rekker, mistet bøndene til Senterpartiet og frikirkene til KrF. Med 1970-tallet mistet de store deler av de urbane intellektuelle til SV og «ml-bevegelsen». I dag forsøker de febrilsk å holde på en del lærere, «gründere» og små kapitalister, og de siste årene har de markedsført seg som de mest ivrige tilhengerne av NATO-våpen til Ukraina og flere sanksjoner mot Russland. Dette har ikke brakt partiet suksess, tvert imot.

Bilde: Venstres Guri Melby har fått «tusenmetersblikket» etter denne valgkampen.

Muligheter og tendenser

Mange kommentatorer har kalt denne valgkampen både kjedelig og fragmentert, tross det «spenningen», «jevne målinger» og de store endringene siden vinteren – da Arbeiderpartiet hadde målinger på rundt 15 prosent. Disse peker på at den borgerlige offentligheten er mer oppsplittet, og at velgernes bilde av virkeligheten og av valgsirkuset spriker mer enn før.

Man trenger ingen krystallkule å spå i, for å se at de neste fire årene i norsk borgerlig politikk kan bli preget av mer uro og ustabilitet. Det ville også være helt historisk om Arbeiderpartiet lyktes enda en gang med å snu motgang til fremgang, og dermed ligger det meste an til skifte av regjering senest i 2029 – med en reell mulighet for Sylvi Listhaug som statsminister. Riktignok tydet alt frem til januar 2025 på at årets valg ville gi en ny regjering, en spådom Støre lyktes i å gjøre til skamme, men sannsynligheten er svært lav for at han skal lykkes enda en gang.

På en side fremstilles Listhaug som kontroversiell, men på den andre siden har hun videreført integreringen av Frp i «det gode politiske selskap». Hun har sittet i regjering tidligere, og hennes politiske forbilder finner vi opplagt i USA og kanskje også i Italia, hvor den gamle Mossulini-beundreren Meloni i dag er statsminister. Det er altså ingen umulighet, om vi ser til andre land, at også Norge kan få en statsminister av mer «trumpsk» type.

Uansett er det ikke det politiske spillet i Stortinget som avgjør verken hvordan Norge eller verden vil utvikle seg. Vi lever i en tid med rekordmange kriger, med stadig sterkere nasjonale frigjøringskamper på flere kontinenter, med folkekriger under utvikling og under forberedelse, og med en dypere og dypere allmenn krise i imperialismen. Klassekampen vil skjerpes i Norge i årene foran oss, særlig når rekordstore forsvarsbudsjetter skal finansieres med enda flere kutt i massenes velferd.

Rundt neste sving lurer dessuten en ny overproduksjonskrise. Om denne ikke utsettes av større kriger, vil den sannsynligvis inntreffe mellom 2028 og 2032. Om den historiske økonomiske tendensen etter andre verdenskrig fortsetter, vil denne økonomiske krisen bli enda dypere enn den forrige (2020) – en krise som svært mange land fortsatt ikke har hentet seg inn etter. Over hele den tredje verden er det dessuten mange land som fortsatt er preget av «finanskrisen» i 2008. Byråkratkapitalismen i disse landene er i en tendens av permanent krise og revolusjonær situasjon. Det er folket, og bare folket, som skriver historie, og hva som skjer i tiårene foran oss vil avgjøres av milliardmassene i de undertrykte nasjonene, ikke av borgerskapets sirkusforestillinger hvert fjerde år.

Det gjenstår å se hvilke store internasjonale begivenheter som vil prege Støres andre regjeringsperiode, og om han vil lykkes i å utnytte disse til egen fordel, slik han har utnyttet Trumps gjenvalg og til og med folkemordet i Palestina. Da Stoltenberg allerede er trukket opp av hatten for å puste liv inn i Arbeiderpartiets valgkamp i 2025, lover det ikke godt for statsminister Støre. Ved neste valg er han dessuten fylt 69 år, og blir – om han mot formodning holder perioden ut – Norges eldste statsminister på minst 100 år. Det ville i så fall vært en passende som en legemliggjøring av situasjonen for norsk imperialisme.

Valgkommentator Tone Sofie Aglen hos NRK slår fast at Støre kan juble nå, men at «hverdagen blir alt annet enn en fest» for statsministeren. Vi er sikre på at arbeiderklassen og verdens undertrykte folk, samt de øvrige motsigelsene i imperialismen, vil oppfylle Aglens spådom til det fulle.

Les også:

Referanser:
Valgresultat
pollofpolls.no – Stortingsvalg: Hele landet
08243: Stortingsvalet. Valdeltaking i prosent (K) 1945 – 2021. Statistikkbanken
Valgresultat – NRK
1,9 millioner velgere har forhåndsstemt i årets valg
Mottatte forhåndsstemmer 2025 – Valgdirektoratet
Rekordstort overskudd for de politiske partiene – SSB
MuslimerStemmer
Partiene har fått 152 millioner kroner i pengegaver
Høgaste valdeltaking sidan 1989: – Godt nytt for demokratiet, seier valforskar
Se, så mange flertall! – Ytring
Støre kan juble, men hverdagen blir alt annet enn en fest – Ytring