Yankee-krigens konsekvenser for den globale økonomien

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Yankee-imperialistenes og sionistenes kriminelle angrepskrig mot Iran har fått dramatiske følger for verdensøkonomien. Særlig hardt rammes mange land i Asia, og da spesielt de fattigste massene.

Filippinene har erklært energikrise, og den reaksjonære presidenten Ferdinand Marcos jr. har satt ned en komité som skal sikre «ordna flyt, forsyning, distribusjon og tilgang på drivstoff, mat, medisinar, landbruksprodukt og andre nødvendige varer» (NRK og Reuters).

Et «energisjokk» for verdensøkonomien  

Persiabukta er i hjertet av det globale energisystemet. 20 prosent av oljen til verdensmarkedet passerer normalt gjennom Hormuzstredet, som Iran nå effektivt har stengt som et mottrekk mot yankee- og sionistaggresjonen. Det er også gjennomført angrep mot forsyningslinjene. Hoveddelen av oljen og gassen som normalt passerer gjennom stredet, skal til land som India, Pakistan og Kina.

Følgene av dette «energisjokket» for verdensøkonomien generelt, og asiatiske økonomier spesielt, kan ikke «skrus av» i en håndvending. Selv om krigen skulle avsluttes og stredet ble åpnet igjen, vil det ta en stund å rette opp etter skaden som allerede er skjedd på energimarkedet. Det finnes ingen enorme lagere av olje i Midtøsten, og stansen i frakten fører til stans i produksjonen.    

Midtøsten er et senter for global energi. Til tross for diversifisering gjennom «fornybar» energi, og til tross for at USA har blitt selvberget med olje ved hjelp av skiverolje og oljesand (den omstridte «skiferrevolusjonen» fra 2008 av), står regionen for omtrent 30 prosent av den globale oljeproduksjonen og omtrent halvparten av all oljeeksport over havene. Regionen er like viktig for det globale markedet for naturgass, med omtrent 20 prosent av verdens gassproduksjon, og 20-30 prosent av verdens eksport av flytende naturgass (LNG).

Det trange Hormuzstredet er en flaskehals for denne handelen, og myndighetene i Iran har vist at de vet å utnytte denne svakheten i møte med det de beskriver som en eksistensiell trussel fra USA og Israel.

Dette uttrykker regionens strategiske viktighet i verden, og det er også mye av forklaringen på hvorfor så mange av USAs kriger de siste fire tiårene har blitt ført nettopp innenfor det utvidede Midtøsten (den første og andre Gulfkrigen mot Irak, krigene i Afghanistan, Libya, Syria, Jemen, Libanon, Jemen osv.). Midtøsten har lenge vært et brennpunkt for kampen mellom imperialistmaktene og undertrykte nasjoner, og for rivaliseringen internt mellom imperialistmaktene.

Olje er ikke bare en vanlig vare i verdensøkonomien. Siden innføringen av petrodollaren i 1973, har hele det finansielle systemet vært tett forbundet med oljeproduksjon. Petrodollar-avtalen går i grove trekk ut på at oljeproduserende land i regionen, særlig Saudi-Arabia, priser oljen i US-dollar – mot at USA «forsvarer» de reaksjonære regimene i arabiske land militært. Dette er en garanti for dollarens stilling som verdens reservevaluta, og det er igjen et system for å fordele byrdene av USAs enorme underskudd og gjeld på alle som bruker dollar. Dette er en av mekanismene som sikrer verdens eneste hegemoniske supermakt (USA) en suveren posisjon i den økonomiske sfæren av imperialismen.

Videre er land som Kina og India sterkt avhengige av å importere energi. India importerer 80 prosent av råoljen de forbruker, og omtrent halvparten av denne kommer fra Persiagulfen. Kina er kjøperen av omtrent 90 prosent av Irans oljeeksport, og også de får halvparten av sitt oljeforbruk fra Midtøsten. Enhver økning i oljeprisen, eller energipriser generelt, får direkte og svært store konsekvenser for disse landene.

«Energisjokket» øker videre prisene på transport, elektrisitet, industriprodukter og forbruksvarer. Prisøkningen (inflasjonen) legger press på sentralbankene i Nord-Amerika og Europa, som har som rettesnor å holde inflasjonen på et visst nivå (ofte omtrent 2 prosent) ved å heve eller senke rentene. Når prisøkningen skjer raskt, vil sentralbankene ofte svare med å heve rentene – for å dempe «etterspørselen» og dermed bremse prisøkningen. I dagens situasjon er rentene allerede langt høyere enn før krisa i 2020 – da rentene i mange land nærmet seg 0. Dermed kommer dette nye sjokket i en situasjon hvor rentene allerede er relativt høye i økonomier som knapt har økonomisk vekst.

Alvorlige konsekvenser for Asia

Problemet er enda større i undertrykte nasjoner. Her forsøker regjeringene å beskytte sine markeder gjennom subsidier til drivstoff, men når prisene øker på verdensmarkedet risikerer de enorme statlige underskudd hvis subsidiene skal økes tilsvarende. Dette dilemmaet rammer nå den gamle råtne indiske staten.

Den indiske reaksjonære regjeringen har budsjettert med 24 milliarder dollar i subsidier til gass for matlaging og kunstgjødsel i budsjettåret 2025-2026. Men når oljeprisen øker fra omtrent 70 dollar fatet til over 80 dollar – eller som i dag, 25. mars 2026, 113 dollar fatet – øker utgiftene til subsidier raskt med 5, 10 eller 20 milliarder dollar. Videre forutsetter dette at den indiske valutaen (rupi) holder seg stabil, men ved tidligere økninger i oljeprisen har dette svekket rupien mot dollaren. Kort sagt: Den gamle indiske staten stilles overfor det umulige valget å enten øke sine utgifter mer enn de har råd til (det vil si øke sin utenlandsgjeld), eller å velte byrdene over på massene, som allerede opplever nød og fattigdom på kroppen, hvor fattige bønder og arbeidere har reist seg til kamp flere ganger de siste årene, og hvor den reaksjonære regjeringen desperat forsøker å utslette den revolusjonære bevegelsen.

Allerede opplever massene i India store konsekvenser fra energikrisen, da prisene på vann, matvarer og drivstoff har begynt å øke.

Kina, verdens største importør av energi, opplever nå sin avgjørende strategiske og økonomiske sårbarhet. Deres avhengighet av energi fra Midtøsten er en enkel forklaring på den forsiktige tilnærmingen de kinesiske sosialimperialistene inntar overfor krigene i Midtøsten. De går sjelden lengre enn diplomatiske kritikker av USA-imperialismen og Israel.

Kinas enorme industriproduksjon, hovedsakelig innrettet mot markeder i andre land, er en maskin som har brakt kinesisk imperialisme til en posisjon hvor de utfordrer USA-imperialismens verdenshegemoni. Denne industrien er i dag avhengig av olje og gass fra Midtøsten. Kinesisk økonomi har også, som alle andre kapitalistiske økonomier, opplevd kriser og fallende profittrate de seneste to tiårene. Veksten er fortsatt langt høyere enn i Europa og Nord-Amerika, men kinesisk produksjon vokser saktere og krever flere impulser for å fortsette å vokse. Den kinesiske eiendomsbransjen har vært i dyp krise over lengre tid, med hundretusener av nye boliger og næringsbygg som ingen kan eller vil kjøpe.

De globale prisøkningene tvinger kinesisk industri til enten å absorbere de høyere prisene på verdensmarkedet (det vil si redusere profitten), eller å øke prisene på de ferdige varene – og slik bidra til enda høyere global inflasjon. Om krigen mot Iran forlenges og energieksporten fra Midtøsten fortsatt strupes, kan det underminere handelsoverskuddet som Kina er avhengig av for å unngå nye kriser innad i landet. 

På den andre siden forsynes Kina over land med olje og gass fra Russland, og har et nært partnerskap med russisk imperialisme i dag. Dessuten har de som nevnt store lagre av olje, hele 1,4 milliarder fat, som vil holde industrien i gang lenge. Slik sett kan både Kina og oljeeksportøren Russland profittere, på kort sikt, på dagens situasjon – da deres konkurrenter og handelspartnere svekkes.

For Asia forøvrig betyr «energisjokket» en overhengende fare for en ny bølge av økte levekostnader. Asia er direkte eksponert for denne utviklingen, men når Asia rammes får det mange ringvirkninger for hele verden.

Kina har som sagt en enorm buffer av olje på lager, nok for kanskje et halvt år, men Vietnam, Pakistan og Indonesia sine lagre er estimert til å vare i bare 20 dager. India, Thailand og Filippinene sine kanskje i 2 måneder. Bangladesh importerer omtrent 95 prosent av sitt forbruk av energi. Bangladesh har svart på krigen og krisen i Midtøsten med rasjonering av drivstoff, stengte universiteter, kutting av belysning og utstasjonering av soldater ved oljedepoter for å hindre hamstring.

Nepal har erklært at de vil rasjonere gass til matlaging. Filippinene har annonsert 4-dagers arbeidsuke, og bedt offentlige ansatte holde aircondition på 24 grader eller varmere for å spare strøm. Pakistan har sendt krigsskip for å eskortere handelsfartøy i Midtøsten og introdusert en rekke tiltak for å spare drivstoff.

Sør-Korea har også innført rasjonering av drivstoff, sin første på tre tiår, og Japan har begynt å ta ut olje fra sine nasjonale nødreserver. Thailand har innført et pristak på drivstoff og Vietnam skal kutte i drivstoffavgiftene. Indonesia har sagt at de skal øke subsidiene til drivstoff. Filippinene har holdt samtaler med Indonesia og Russland, og tryglet om at Russland skal fortsette å levere drivstoff til landet i tråd med tidligere inngåtte kontrakter.

Videre rammer energikrisen jordbruket. Asia er avhengig av Midtøsten for kunstgjødsel, da naturgass er en viktig innsatsfaktor i denne produksjonen. Selv bønder i USA vil oppleve økte priser, noe som igjen vil øke prisene på matvarer. India og Brasil, som begge er avhengig av import fra Midtøsten til sitt jordbruk, må søke alternative kilder til import, noe som vil presse prisene på verdensmarkedet opp – for alle.

På den andre siden stanses importen til Midtøsten av for eksempel indisk ris av det stengte Hormuzstredet, og indiske bønder tvinges til å dumpe risen på det lokale markedet til alt for lave priser. Dermed øker ikke bare utgiftene til bøndene, men inntektene synker også.

Krisen rammer en rekke andre sektorer også, alt fra turisme til vannsikkerhet. De forskjellige Gulfstatene er avhengige ikke bare av salg av olje og gass, men også av turisme og av import av matvarer. Land som Bahrain, Kuwait, Oman og Saudi-Arabia importerer 80-90 prosent av matforbruket via maritim handel.

Om krigen mot Iran eskalerer vil det få fatale konsekvenser for det iranske folket. Trump har truet med å angripe energiproduksjon og infrastruktur i landet, noe som er regnet som krigsforbrytelser. Iran bruker energi til å forvandle sjøvann til drikkevann, og dermed kan slike handlinger føre til folkemord. Men også massene i andre land i regionen og i hele Asia er truet av akutt nød om krigen fortsetter og/eller utvides.

USA-lakeien Marcos jr. på Filippinene har som sagt vendt seg mer mot Russland, og han har også uttalt: «Vi er ofre for en krig vi verken valgte eller ville ha.»

Perspektivene for verdensøkonomien

Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sier krigen kan redusere veksten i den globale økonomien med 0,3 prosent, om prisene på olje og gass holder seg høye resten av året. De estimerte også at Europa kan oppleve 1 prosent lavere vekst enn tidligere anslått, og at BNP i flere land i Midtøsten kan reduseres med hele 5 til 20 prosent.

Det er verdt å understreke her, at USAs økonomi rammes direkte av en slik utvikling. Regimene i Midtøsten bruker store deler av sine profitter fra olje og gass til investeringer i USA, for eksempel ved å kjøpe aksjer og obligasjoner i yankee-selskaper. Krymper økonomiene deres, så krymper også investeringene. De vil også kjøpe mindre våpen fra USAs gigantiske våpenindustri, selv om krigen på kort sikt har ført til store våpenkjøp fra USA til land som Jordan og UAE.

Prisene på olje nærmer seg nå prisene i 2022, etter at russisk imperialisme gikk til fullskala invasjon mot Ukraina, og de nærmer seg også rekorden (147 dollar) som ble satt i juli 2008, midt under krisa som slo ut dette året (den såkalte «finanskrisen»). Borgerlige analytikere tviler videre på at prisen raskt vil gå ned igjen, slik det skjedde i 2022. I stedet anslår noen av disse at det er sannsynlig at prisen vil stabilisere seg på et relativt høyt nivå, grunnet usikkerheten i markedet.

De peker på at Russland beholdt posisjonen sin etter 2022, tross sanksjonene, men at dagens krig har rammet en del av produksjonskapasiteten. Infrastruktur er blitt ødelagt og produksjon er stanset. Det internasjonale energibyrået (IEA) sier krigen mot Iran har ført til den største leveringsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet. Gassmarkedet opplever en liknende krise samtidig.

Krigen har avdekket den grunnleggende svakheten i at hydrokarboner (olje og gass) til verdensmarkedet må flyte gjennom en trang flaskehals som kan stenges, og som ikke kan kompenseres på noe meningsfylt vis. Analytikerne slår fast at jo lengre krigen varer, jo lengre vil prisene på olje og gass holde seg høye.

Markedene og børsene har svingt kraftig de siste ukene, og de har fulgt uttalelser fra erkereaksjonære Trump. Da han sa at krigen snart var over falt prisene raskt, men da Iran benektet at de var i samtaler med USA, økte de på nytt. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen oppsummerte situasjonen slik: «Vi vet fortsatt ikke hva som skjer videre. Usikkerheten er ekstrem.»

Perspektivene for dagens kriger og kriser

Kort sagt har den folkerettsstridige angrepskrigen mot Iran kastet hundretalls millioner masser ned i dypere nød, og skapt enorme problemer for reaksjonære regimer over hele verden. Den har også stukket kjepper i hjulene for en verdensøkonomi som fortsatt sliter med å komme seg seks år etter 2020-krisen, store prisøkninger, resesjon i mange land og sektor etter sektor som sliter (se for eksempel byggebransjen i Norge). Slik sett bekreftes formann Maos ord om den marxistiske loven som gjelder for imperialistene og de reaksjonære: «Lage vansker, lide nederlag, lage vansker igjen og lide nederlag igjen helt fram til undergangen, – det er den logikk imperialistene og de reaksjonære verden over følger når de tar seg av folkets sak, og de vil aldri svikte denne logikken.»

Det kriminelle overfallet på Iran skyldtes desperasjonen til USA-imperialistene og deres sionistiske lakeier. De hadde én mulighet til å slå til når Iran framsto som relativt svekket. USA forsøker å vende seg vekk fra Midtøsten for å konsentrere seg om Sørøst-Asia og rivaliseringen med Kina, og krigen mot Palestina har svekket Israel voldsomt, samtidig som imperialistene og sionistene også har påført Iran og deres allierte en rekke harde slag de siste to årene, for eksempel Assads fall i Syria og angrepene på Hizbollah i Iran.

USA forsøker igjen å komme seg ut av hengemyren som Midtøsten har blitt for dem, og Israel forsøker desperat å svekke sine fiender, i en situasjon hvor Israel har enorme problemer etter to år med utmattende krig. Dermed er det ikke «galskap» som styrer krigen, tross det absurde nivået av degenerasjon og korrupsjon som preger toppen av hegemoniske USA og deres lakei i Israel. Derimot drives det av en viss desperasjon, som kjennetegner ethvert imperium i forfall, og enhver lakei som er omringet på alle kanter. De slår ut som et rasende dyr.

På den andre siden kan de ikke slå ustraffet, og Iran har lyktes i å trekke dem inn i en mer langvarig krig enn de ønsket, en krig med enorme og globale konsekvenser. Til syvende og sist gjelder også den andre delen av det tidligere nevnte sitatet fra formann Mao: «Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en annen lov som marxismen har påvist. Det russiske folks revolusjon fulgte denne loven, og det samme gjelder det kinesiske folks revolusjon.»

Dette gjelder for alle undertrykte klasser, folk og nasjoner den dag i dag. Selv i møte med enorme tap, er nederlagene på vår side bare midlertidige, og den endelige seieren tilhører det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk og nasjoner. Det er en historisk lov, og dagens krig og stadig nye kriser bekrefter bare nok en gang at imperialismen kan, må og vil feies vekk fra jordens overflate.

Les også:

Referanser:
The Energy Shock: U.S.-Israel War with Iran’s Impact on Indian, Chinese, and Global Economies – New Lines Institute
How the War With Iran Is Impacting Economies in Asia
‘The stakes are enormous’: how a prolonged Iran war could shock the global economy
Iran Conflict 2026: Economic Impact of US, Israel & Iran Tensions
Why the oil and gas price shock from the Iran war won’t just fade away
The Iran War’s Global Economic Impact | Council on Foreign Relations
Asiatiske børser henter seg inn
US-Israeli war on Iran strains food, water and fuel prices in India | Energy | Al Jazeera
Krigen i Midtøsten – Siste nytt – NRK