En varm sommer – om utviklingen av verdenssituasjonen

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Denne sommeren har vært en het sommer når vi ser på utviklingen av verdenssituasjonen. Den politiske krisen skjerpes i USA, Israel og USA fortsetter desperat sin krig mot det palestinske folket, Ukraina har sendt styrker inn på russisk territorium, vi har sett rasistiske opptøyer i England og et folkelig opprør veltet regjeringen i Bangladesh.

Politisk krise i USA

Den 27. juni møttes president Biden og utfordreren Trump til en debatt som avslørte hvor helsemessig svekket den aldrende Biden er blitt. Dette intensiverte nødvendigheten for at hans parti Demokratene måtte finne en erstatning for å holde valgsirkuset i gang. 

Den 13. juli ble Donald Trump utsatt for et attentatforsøk ved et valgkamparrangement. En ung mann fyrte av flere skudd mot Trump, såret ham og drepte en person fra publikum. Våre brasilianske kamerater i A Nova Democracia (AND) har slått fast at attentatet uttrykker en skjerpet politisk krise i USA, og at denne nå har nådd et nivå hvor presidentkandidater utsettes for attentater, noe som ikke er skjedd siden «den kalde krigen». Kameratene skriver også at den unge attentatmannen fikk mistenkelig gode forhold for angrepet. Han kom seg uhindret opp på et tak med fri skuddlinje mot scenen, og selv om publikum varslet politiet og Secret Service lenge før Trump selv kom på scenen, brukte sikkerhetsstyrkene svært lang tid på å nøytralisere skytteren, og lot altså denne nesten lykkes i attentatet – Trump var tilsynelatende millimetre unna døden.

Den 21. juli varslet deretter Joe Biden, etter voldsomt press fra krefter i og utenfor sitt eget parti, at han trakk seg fra presidentvalgkampen. Biden pekte på visepresident Kamala Harris som ny kandidat, og etter en rask og velregissert prosess, har hun lansert seg selv, vunnet den nødvendige støtten i partiet og blåst nytt liv inn i en presidentvalgkamp som tilsynelatende var tapt etter den katastrofale debatten mellom Biden og Trump.

Hendelsene i USA viser som at verdens eneste hegemoniske supermakt er inne i en dyp politisk krise. Valgene er viktige for borgerskapet, for å føre massene bak lyset, gi disse inntrykk av medbestemmelse og for å vende oppmerksomheten vekk fra de enorme problemene imperialismen ikke kan unngå å skape for massene. Fordypningen av krisa skjerper også motsigelsene innad i borgerskapet, og genererer en mer intens rivalisering om regjeringsmakta.

På dette grunnlaget var det nødvendig for de erkereaksjonære Demokratene å stille en mer populær kandidat enn Biden, å gi næring til illusjonen om «nye tider» og fremstille valget som et «skjebnevalg» om selve demokratiets framtid. Slike spørsmål blir likevel aldri avgjort ved valg, og uansett hvem som vinner presidentvalget 5. november, vil massene nok en gang oppleve at deres problemer – økt fattigdom og mer sosial nød – ikke kan løses av imperialismens lakeier, uavhengig av hvilket parti de representerer.

Rasistiske opptøyer i England

Den 29. juli ble tre unge jenter drept i et bestialsk knivangrep i et dansestudio for barn i den lille byen Southport. Den 17 år gamle gjerningsmannens foreldre er opprinnelig fra Rwanda, et ikke-muslimsk afrikansk land, men i kjølvannet av drapene har rasistiske grupper, anført av den notoriske reaksjonære Tommy Robinson, mobilisert til rasistiske og antimuslimske opptøyer. I begynnelsen spredte disse kreftene den falske propagandaen at drapene var gjennomført av en muslim.

Robinson var tidligere leder for den antimuslimske gruppen English Defence League, og tusenvis av hans tilhengere har i juli og august angrepet moskeer og asylmottak. Disse angrepene har generert mye motstand. Tusenvis av masser har samlet seg for å forsvare moskeer og det muslimske samfunnet i England mot de rasistiske angrepene.

Våre brasilianske kamerater i AND har skrevet at opptøyene kanskje kunne likne på protestene mot de reaksjonære engelske myndighetenes antifolkelige politikk, men nei – aksjonene er blitt gjennomført av reaksjonære rasistiske gjenger, som promoterer den mest sjåvinistiske og antiarabiske politikken, en politikk som politikerne i landet selv har nøret opp under.

Kameratene skriver at hendelsene i England er et produkt av verdenssituasjonen: Økt nød og utbytting, sosial krise som særlig preger ungdommen med svekkede sosiale bånd og ideologisk krise som fremmer tilbakeliggende ideologier (individualisme, nihilisme, eksistensialisme), samt av fremveksten av nye reaksjonære politiske grupper. Denne situasjonen fostrer blant enkelte masser et «absolutt hat mot menneskeheten», skriver de brasilianske kameratene.

Sjåvinistisk terror gjør situasjonen mer akutt, den nærer «sykdommen» i organismen, skriver kameratene, og den eneste vaksinen er folkelige protester på gata, og særlig de mer revolusjonære som setter frem radikal forvandling av samfunnet som et alternativ.

Palestina – folkemord og nasjonal motstandskamp

Israel og USA fortsetter folkemordet i Palestina og i Gaza. Denne måneden har de offisielle dødstallene passert 40.000 drepte palestinere, og denne sommeren har britiske forskere slått fast at disse tallene vil bli mangedoblet som følge av sulten og nøden Israel har skapt. På tross av dette folkemordet, har den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen fortsatt sine angrep mot den sionistiske okkupasjonsmakten.

Folkemordet har generert enorme folkelige protester over hele verden, hovedsakelig i de arabisktalende og muslimske landene, men også i Nord-Amerika og Europa, og væpna grupper i Libanon og Irak, samt væpna styrker fra Jemen og Iran, har angrepet israelske mål i flere måneder. De israelske styrkene kjemper ikke bare i Gaza, men de slår til mot mål i en rekke andre land (Libanon, Syria, Jemen og Iran), og de kjemper også på den palestinske Vestbredden. Sionistene ser seg selv som omringet, noe de er, og de kjemper således en desperat kamp mot fiender på alle kanter, inkludert i Israel selv mot den store palestinske minoriteten i landet.

Desperasjonen til sionistene og imperialistene kom tydelig til uttrykk denne sommeren, da sionistene – med åpenbar godkjenning og bistand fra USA-imperialismen – gjennomførte drap på ledere i Hizbollah og Hamas, som befant seg i Beirut (Libanon) og Teheran (Iran). Disse angrepene skal hevnes, sier den libanesiske militsen Hizbollah og det iranske regimet. Selv om verken USA-imperialismen eller Iran ønsker å eskalere krigen til en ny storkrig i Midtøsten, leker sionistene og imperialistene med ilden i en meget eksplosiv situasjon.

Våre brasilianske kamerater i AND har slått fast at likvidasjonene viser desperasjonen til sionistene og USA-imperialistene, når disse er villige til å ta så store sjanser for å bekjempe den palestinske motstandsbevegelsen. AND viser til at denne bevegelsen, i sin kamp mot folkemordet, har oppnådd større enhet enn på flere tiår. 14 palestinske organisasjoner, deriblant Hamas og Fatah, har i sommer møttes til forhandlinger i Beijing (Kina), hvor de er kommet fram til en avtale om å kjempe sammen for et fritt og forent Palestina, med Jerusalem som hovedstad, og en ny nasjonal enhetsregjering.

Ukraina – desperat motoffensiv?

Krigen i Ukraina fortsetter, og situasjonen har over lengre tid vært akutt for Kiev-regjeringen som støttes av USA-imperialismen og europeiske stormakter. Tross enorme våpendonasjoner fra vestlige land, deriblant Norge, har Ukraina over lengre tid vært på defensiven mot russisk imperialisme. Gjennom flere måneder har russiske styrker svært sakte rykket framover og vunnet nye landområder. 

Selv om fremgangen er treig, og russisk imperialisme tar store tap, er det en utbredt oppfatning om at Ukraina har store problemer i kampen mot den russiske invasjonen. Denne sommeren har Kiev tatt nye initiativer til fredsforhandlinger, de har desperat bedt om mer våpen og ammunisjon, de har måttet renske ut nye korrupte myndighetspersoner etter store korrupsjonsskandaler, og de har intensivert tvangsrekrutteringen av soldater.

På den andre siden har russisk imperialisme lidd store tap, de har mistet mange soldater og mye materiell, men de har også lyktes i å fortsette veksten i økonomien, tross sanksjoner, de har styrket sine diplomatiske bånd til Kina og en rekke land i Asia og Afrika, de har gått på offensiven i Sahel-regionen i Afrika hvor nye militærjuntaer samarbeider tettere med russisk imperialisme, og de er på offensiven i krigen mot Ukraina.

På denne bakgrunnen har Ukraina sendt sine beste styrker inn i Russland selv. For første gang siden den fullskala invasjonen i februar 2022, har ukrainske styrker slått til dypere inn i Russland. Ukrainske landsstyrker har erobret områder i Kursk-regionen, en russisk naboregion til Ukraina. Våre kamerater i Red Herald har skrevet at denne operasjonen er et desperat trekk. De skriver at offensiven «overrasket alle», inkludert russiske styrker, men at offensiven etter få dager mistet farten.

Kameratene skriver at denne ukrainske offensiven er et desperat forsøk på å trekke russiske styrker bort fra kampene i Donbass-regionen i Ukraina, særlig fra Donetsk, hvor russisk imperialisme gjennomfører sine hovedoperasjoner og har hatt mest fremgang, og selv borgerlige analytikere beskriver en kritisk situasjon for ukrainske styrker. Selv offisielle myndighetspersoner i USA innrømmer problemene Ukraina har på denne fronten.

Kameratene skriver at offensiven ikke viser større styrke eller fremgang på ukrainsk side. Selv om offensiven har ydmyket den russiske imperialismen ganske alvorlig, viser den svakheten på ukrainsk side og at situasjonen stadig blir verre for Ukraina. Hittil har russisk imperialisme ikke trukket tilbake noen styrker fra de mest prioriterte frontavsnittene for å slå tilbake den ukrainske Kursk-offensiven, selv om de har forflyttet en del soldater fra mindre prioriterte områder.

Rivaliseringen mellom imperialistene

USA-imperialismen er verdens eneste hegemoniske supermakt og hovedfienden av verdens folk. Selv om de i dag rivaliserer intenst med russisk imperialisme, og har en langsiktig strategi for å omringe Russland og nøytralisere den russiske posisjonen som en atomsupermakt, er deres strategiske hovedrival den kinesiske sosialimperialismen.

Situasjonen i Midtøsten, men også i land som Afghanistan og Venezuela og over hele det afrikanske kontinentet, viser hvordan de kinesiske sosialimperialistene utnytter USA-imperialismens mange problemer, til å flytte frem sine egne posisjoner. Mens vestlige imperialister har trukket seg ut av Afghanistan, pleier kinesiske myndigheter stadig tettere bånd til Taliban-regimet. Maduros regime i Venezuela har styrket samarbeidet med Kina – og Russland.

Forhandlingene mellom 14 palestinske organisasjoner i Beijing viser også hvordan de kinesiske sosialimperialistene utnytter situasjonen i Midtøsten. Så lenge USA-imperialismen trekkes lengre inn i krig og konflikt i Europa og Midtøsten, svekkes dens evner til å stanse Kinas ekspansjon i Asia og i hele verden. Konflikten rundt Taiwan fortsetter å ulme, og truer med å bryte ut i brann, om Kina gjør alvor av sine uttalte mål om å innlemme denne kinesiske øya i Kina på nytt, om nødvendig med makt.

For Russlands del, har ikke de vestlige sanksjonene lyktes i å isolere russisk imperialisme. Båndene til Kina er blitt tettere, noe som ikke egentlig tjener de russiske imperialistene på lang sikt da de havner i et avhengighetsforhold til en relativt sterkere imperialist, og de har utvidet handelen og det militære samarbeidet med en rekke land i Asia og Afrika.

Dermed står den hegemoniske supermakta i en desperat stilling, hvor de må føre krig på mange fronter, og hvor de ikke kan håndtere en-og-en konflikt, men må løpe fra en krise til den neste, uten noen endelig løsning på noen av dem.

Konklusjon

I tillegg til de nevnte kampene, har vi de siste månedene også sett andre viktige hendelser. De folkelige protestene i Bangladesh har krevd hundrevis av liv, når de reaksjonære væpna styrkene har brukt dødelig vold mot massene som har kjempet og gjort motstand. Likevel har kampene fortsatt heroisk, med det resultat at statsministeren måtte gå av og flykte i helikopter fra sin egen bolig. 

Etter lang tids intriger og konkurranse, gjorde Venezuelas myndigheter en avtale med imperialistene om å holde nye valg. Maduro og hans «sosialistparti» erklærte seier i valget, mens den yankee-støttede opposisjonen hevdet hele valget var en skinnvalg hvor Maduro jukset med tallene. Våre kamerater i Ecuador har slått fast at kommunistene ikke fokuserer på om det ble jukset i valget, fordi alle borgerlige valg til syvende og sist er juks og bedrag, men at vi i dagens situasjon hovedsakelig må støtte de venezuelanske massenes kamp mot yankee-imperialismens forsøk på å tvinge gjennom «regimeskifte» for å tjene sine egne imperialistiske interesser.

Samtidig fortsetter den blodige krigen i Sudan, og vi ser også at folkelige protester reiser seg igjen og igjen over hele den tredje verden, for eksempel i Kenya, hvor massene i sommer har kjempet mot myndighetenes forsøk på å tvinge gjennom nye antifolkelige reformer. IMF og Verdensbanken har krevd at kenyanske myndigheter øker skattebyrden massene må bære, for at myndighetene skal få nye lån fra disse imperialistiske institusjonene.

Kort sagt viser utviklingen de siste månedene med stor tydelighet at kommunistenes analyse av verdenssituasjonen er korrekt. For det første går imperialismen dypere og dypere ned i sin allmenne krise og forråtnelse, en krise som uttrykker seg politisk, økonomisk og kulturelt, særlig i verdens eneste hegemoniske supermakt – USA. For det andre skjerpes alle de grunnleggende motsigelsene i imperialismen, og særlig hovedmotsigelsen: motsigelsen mellom imperialistene og de undertrykte nasjonene. Bevegelsen blant massene i de undertrykte nasjonene er hoveddrivkraften i den proletariske verdensrevolusjonen, noe som uttrykker seg tydelig i dag i Palestina og Ukraina, men også i de folkelige protestene i Bangladesh, Kenya og så videre. For det tredje viser situasjonen med stor klarhet at revolusjon er den historiske og politiske hovedtendensen. For det fjerde skjerpes også motsigelsen imperialistene seg i mellom, for eksempel mellom USA-imperialismen og Kina, en annen av de grunnleggende motsigelsene i imperialismen.

Alt dette peker mot at massene kjemper og gjør motstand, og at de heroisk yter sitt blod i denne kampen, men at de trenger ledelse av kommunistiske partier for at kampen skal kunne føres til seier. Derfor er konstitueringen eller rekonstitueringen av maoistiske kommunistiske partier en brennende nødvendighet, og den viktigste oppgaven for all verdens kommunister. Denne situasjonen viser også viktigheten av å smi den antiimperialistiske fronten på verdensbasis og i hvert enkelt land, og da særlig viktigheten av stiftelsen av Antiimperialistisk Forbund, som nå i høst står på agendaen for revolusjonære og antiimperialister på flere kontinenter.

Les også

Kilder

Six takeaways from the Biden-Trump presidential debate | US Election 2024 News | Al Jazeera
Brazil: Donald Trump is shot at an electoral meeting; political crisis could reach unprecedented levels – The Red Herald
Presidentvalg i USA 2024 – Siste nytt – NRK
Joe Biden trekker seg som Demokratenes presidentkandidat – NRK Urix
Far-right chauvinist terrorism feeds back into England
Violent crowd clashes with UK police after young girls killed | Reuters
Nye voldelige opptøyer i England etter Southport-angrepet – Politistasjon brenner i Sunderland – NRK Urix – Utenriksnyheter og
AND Editorial – At every step, bigger crossroads for imperialism – The Red Herald
Nuevo Peru: CURRENT SITUATION – NOTES ON THE GLOBAL CRISIS – The Red Herald
Ukraine carries out a desperate offensive against Russian imperialism – The Red Herald
Is Russia pulling its forces out of Ukraine to defend Kursk?
FDLP-EC: INTER-IMPERIALIST AND INTER-BOURGEOIS STRUGGLE IN VENEZUELA – The Red Herald