Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en uttalelse fra Forsvarsfront for folkets kamp i Ecuador (FDLP-EC), basert på en oversettelse gjort av The Red Herald. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
Vi har tidligere rapportert om denne saken her.
FDLP – Ecuador: FORFATNINGSDOMSTOLEN OG REGJERINGEN VANÆRER MINNET OM DE FIRE BARNA FRA LAS MALVINAS
Forfatningsdomstolens rettsavgjørelse om drapet på de fire barna fra Las Malvinas oppfyller ikke fullt ut befolkningens forventninger til hvilken straff som bør ilegges militærpersonellet, kommandantene, forsvarsministeren, innenriksministeriet og republikkens president.
Domstolen erklærte at barna ble ulovlig, vilkårlig og urettmessig fratatt sin frihet av militære patruljer, og at staten ikke ga umiddelbar, tilfredsstillende eller overbevisende informasjon om deres arrestasjon eller oppholdssted. Den uttalte også at dette er et av de alvorligste og mest forkastelige bruddene på den konstitusjonelle og internasjonale menneskerettighetsordenen. Frem til dette punktet var domstolens uttalelse i det minste preget av et minimum av objektivitet. Deretter vendte den imidlertid tilbake til sine gamle vaner med dumhet, medvirkning og straffrihet.
La oss se.
Militæret lot ikke bare barna forsvinne. De torturerte, drepte, lemlestet og brente dem. Og så prøvde de å returnere levningene til familiene. Hva ser vi her? Forsvaret som gjør det de kan best: Bortføre, torturere og drepe. Og vi sier dette med henvisning til saken om de fire barna fra Las Malvinas, men det er ikke en retorisk anklage eller overdrivelse. Det er det brutale uttrykket for et atferdsmønster som, på forskjellige tidspunkter, har involvert medlemmer av de væpnede styrkene og nasjonalpolitiet.
Og hvorfor er domstolen dum? På grunn av sine såkalte erstatningstiltak.
For ingenting kan bringe disse barna tilbake til livet. De var barn. De hadde rett til en fremtid, selv midt i fattigdom og elendighet. De hadde rett til å vokse opp, til å leve, til å drømme, til å overleve. Ingenting kan gi foreldrene barna sine tilbake, barn som ble myrdet på den mest avskyelige og grusomme måten av militæret.
Som om de hadde gjort noe betydningsfullt, pålegger domstolen staten å be om unnskyldning. Klovner! Hvem skal be om unnskyldning? Presidenten som antydet at barna var kriminelle? Forsvarsministeren som hevdet at de var kriminelle og hadde forsvunnet i gjengkamper? Hvem har den moralske autoriteten til å be om unnskyldning for en forbrytelse av denne størrelsesorden? Ingen. Absolutt ingen.
Løser unnskyldninger noe? Staten blir ikke renset av unnskyldninger. Ikke engang ved å erkjenne at den handlet som en kriminell maskin, kan den rette opp det den har gjort. I dette tilfellet kommer unnskyldningen ikke engang i nærheten av å berøre omfanget av gruen.
De går enda lenger. De pålegger at saken om de fire barna skal innlemmes i Minnemuseet. Hvilket museum? Ikke engang museet som skulle bygges i henhold til Sannhetskommisjonens anbefalinger, angående forbrytelsene mot menneskeheten som ble begått for mange år siden, ble reist på et passende sted. Dekretet angav plasseringen i de tidligere kontorene til Kriminalpolitiet i Pichincha, og det endte med å bli redusert til et marginalt rom i kjelleren til en offentlig institusjon. For en dumhet. Og dessuten, hva hjelper det egentlig å ha saken utstilt der? Hva løser det? Hva gir det tilbake? Hva forandrer det?
De pålegger også gjenopprettelse av et offentlig rom i Guayaquil, erklæringen av 8. desember som en nasjonal minnedag, og gratis psykologisk, psykiatrisk og medisinsk hjelp til familiene. Ren nonsens. Rent institusjonelt søppel som ikke sier noe. Det sier ingenting til massene, ingenting til ofrenes familier, og sannsynligvis ingenting til dem som skrev det, fordi de selv kanskje ikke vet hva de ønsket å uttrykke med den tomme retorikken.
Og til slutt, som man sier, prikken over i-en: De pålegger en erstatning på 10,000 USD for hvert av de fire barna. Ja, slik det står: ti tusen dollar for hvert barn som ble drept.
La oss se på omfanget av denne fornærmelsen. En general tjener på to måneder det de har tenkt å betale for hvert barns liv. Staten bruker mer på en hvilken som helst form for sløsing. På skalaen av privilegier, luksus og maktens uanstendighet betyr de 10,000 dollarene ingenting, langt mindre erstatning; tvert imot representerer de forakt. Bare vesken til «førstedamen», som for øvrig liker å vise frem sine dyre designerklær, er verdt like mye eller mer enn hele beløpet som foreldrene til de fire barna ville motta. For ikke å snakke om sportsbilen som den elendige Noboa bruker til å fornærme vårt folks elendighet og fattigdom.
Et slikt beløp ærer ikke minnet om barna og anerkjenner ikke ødeleggelsene som er påført familiene deres. Det er en elendig sum i møte med en monstrøs forbrytelse. Dette er hva livet til folkets barn er verdt for den kriminelle regjeringen!
Rent tull. En ren fornærmelse.
Familiene til Josué, Ismael, Steven og Nehemías fikk ikke bare beskjed om et dødsfall. Før det måtte de tåle usikkerhet, letingen, kvalene, ventetiden, motstridende uttalelser fra myndighetene og utmattelsen ved å kreve sannheten fra myndighetene – en sannhet som burde ha blitt avslørt umiddelbart. Også denne reisen er en del av skaden. Når man ser på rettsavgjørelsen ut fra familienes menneskelige erfaring, melder det seg derfor et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Kan erstatning føles virkelig omfattende når omfanget av lidelsen så tydelig overskrider de tiltakene som er vedtatt? Svaret krever ikke hardhet; det krever ærlighet. Og denne elendige regjeringen vet ingenting om det.
De sendte de som hadde blodet fra de fire barna på hendene i fengsel, men lot de høyere offiserene gå fri. De fritok de i regjeringen som benektet militær involvering, spredte falske versjoner og prøvde å innpode ideen om at barna var kriminelle, for alt politisk ansvar. Ikke bare ble forbrytelsen dekket over; man prøvde også å sverte ofrene for å beskytte gjerningsmennene.
Og selvfølgelig blir det ikke lagt noe ansvar på den fascistiske Noboa. Han er øverstkommanderende for de væpnede styrkene og kom også med barbariske uttalelser om barna, mens staten gjorde alt den kunne for å dekke over sitt eget ansvar. I enhver stat som ikke var gjennområtten, ville kommandokjeden fått konsekvenser. Ikke her. Her stiger straffriheten i gradene og blir urørlig.
Folket i Ecuador, det er klart: vi kan aldri, aldri forvente at staten skal rense seg selv. Vi kan aldri forvente at de som sitter med makten og administrerer det byråkratiske apparatet skal havne i fengsel eller påta seg det ansvaret de helt klart har for denne forbrytelsen.
Ingenting som kommer fra offentlige og juridiske institusjoner tjener virkelig flertallet. Det er utformet for å opprettholde makten til folk som Noboa og hans medskyldige; for å beskytte storborgerskapet og de store grunneierne; for å skjule de ansvarlige og håndtere sosial opprør uten å røre ved kjernen av straffriheten. Det er den virkelige betydningen av disse «erstatningene»: ikke å reparere, men å gi inntrykk av at rettferdighet har skjedd der det bare har vært utdelt medieoppstyr, narrativ og skandale.
FENGSEL TIL ALLE MYNDIGHETER SOM ER ANSVARLIGE FOR FORBRYTELSEN MOT DE FIRE BARNA FRA LAS MALVINAS!
NOEN FÅ CENTER OG NOEN FOTOGRAFIER I ET MUSEUM KAN IKKE GJØRE OPP FOR SKADEN SOM ER PÅFØRT FAMILIENE TIL BARNA FRA LAS MALVINAS!
IKKE TILGI ELLER GLEM DE SOM ER DIREKTE ANSVARLIGE OG DE SOM HAR ANSVAR FRA REGJERINGEN!
NOBOA OG HANS REGJERING ER MORDERE!
Les også
Referanser
CORTE CONSTITUCIONAL Y GOBIERNO DESHONRAN LA MEMORIA DE LOS CUATRO NIÑOS DE LAS MALVINAS – FDLP-EC
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.