IKF – 1. mai-erklæring 2026: Marxist-leninist-maoister i alle land, foren dere!

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i Kommunistisk Internasjonale (ci-ic.net) har publisert en 1. mai-uttalelse fra Internasjonalt Kommunistisk Forbund. Vi har gjort en uoffisiell oversettelse til norsk.

Alle feil og mangler er våre egne.

Proletarer i alle land, foren dere!

1. mai-erklæring 2026:

Marxist-leninist-maoister i alle land, foren dere!

Revolusjonære folk i hele verden, foren dere og nedkjemp imperialismen, den moderne revisjonismen og alle reaksjonære!

Internasjonalt Kommunistisk Forbund hilser det internasjonale proletariatet, verdens folkemasser og den internasjonale kommunistiske bevegelsen i anledning det internasjonale proletariatets dag.

I år feirer vi 60- årsjubileet for initieringen av den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) ledet av formann Mao Tsetung. Den representerer en stor milepæl i de historiske erfaringene til den proletariske verdensrevolusjonen. Når vi ser tilbake på de siste tiårene, kan vi se at dens betydning bare har vokst med tiden, og dens uutslettelige lærdommer må mer enn noensinne reises, forsvares og anvendes. Ved denne anledningen hyller vi også kamerat Basavaraj, generalsekretær i Indias Kommunistiske Parti (Maoistene), som heroisk ga sitt liv for nesten et år siden for å forsvare marxismen-leninismen-maoismen, partiet og folkekrigen. Evig heder og ære til kamerat Basavaraj!

I dag er de objektive forutsetningene for å utvikle revolusjonen i verden utmerkede. Revolusjonen er den historiske og politiske hovedtendensen. Folkekrigene holder stand, og nye er i ferd med å bli innledet. Det er en kompleks situasjon der kriger av alle slag raser, samtidig som massenes eksplosivitet øker for hver dag. Det er ikke underlig at de som forsvarer den gamle orden, imperialistene og alle deres lakeier, gjør alt de kan for å forvirre folk og spre pessimisme. Overfor dette har vi kommunister desto større grunn til å ta et fast grep om Mao Tsetungs strategiske konsept, som ble spredt vidt omkring under kulturrevolusjonen: Imperialismen og alle reaksjonære er papirtigre! Det var nettopp i denne standhaftige og modige ånden kamerat Basavaraj ga sitt liv. La oss bevæpne oss selv, vår klasse og folket på samme måte, og ingen ondsinnet revisjonistisk eller opportunistisk defaitisme vil kunne forårsake forvirring!

Imperialismen er i en allmenn krise av forråtnelse

Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium, er monopolkapitalisme og råtnende kapitalisme. Den kan ikke tilby massene noen reell fremgang, bare ytterligere kriger med plyndring, utbytting og undertrykking. I dag eies 75 prosent av verdens rikdom av de 10 prosent rikeste. De 0,001 prosent rikeste personene, rundt 60 000 multimillionærer, eier tre ganger mer rikdom enn halvparten av menneskeheten. Det er en konsentrasjonsprosess som akselererer stadig mer, med en hastighet på 8 prosent per år siden 1990-tallet. I 2025 vokste multimillionærenes rikdom med 16 prosent, tre ganger mer enn i de foregående fem årene.

Imperialismen representerer en enorm sentralisering av kapital i hendene på finanskapitalister i en håndfull land. Av de 80 selskapene med de største likvide inntektene i verden, er 35 fra USA, 19 fra Kina, 5 fra Tyskland og 5 fra Japan. Denne konsentrasjonen er enda høyere i bankene: hver av de 12

største bankene i verden, de fleste av dem fra USA eller Kina, har eiendeler som er verdt mer enn hele Brasils BNP. Midlene i den globale valutareserven, brukt av imperialistene til å øke kontroll og sentralisering, uttrykker også denne tendensen. For tiden representerer beholdningene i det amerikanske finansdepartementet og de europeiske landenes statsobligasjoner til sammen 80 prosent av alle verdens valutareserver (henholdsvis 60 og 20 prosent), mens den kinesiske renminbien bare nådde 2,83 prosent – noe som viser USAs hegemoniske styrke sammenlignet med Kina og andre stormakter.

Imperialismens falske argumentasjon om miljø tilslører det faktum at de 1 prosent rikeste personene er ansvarlige for 41 prosent av karbonutslippene, og hvis vi ser på de rikeste 10 prosent, går denne andelen opp til 77 prosent. Samtidig står halvparten av verdens befolkning, de fattige, bare 3 prosent av disse utslippene.

Imperialismen, det monopolistiske stadiet av døende kapitalisme, som langt ifra representerer fremskritt, holder kvinner bundet i utbytting og undertrykking. Kvinner, som utgjør halvparten av verdens befolkning, mottar bare en fjerdedel av lønningene. Vold mot kvinner øker også overalt. Det var imidlertid i Gaza at volden mot kvinner var høyest i verden, hvor minst 38 tusen kvinner ble myrdet av de sionistiske hordene.

Minst 1,1 milliarder mennesker i landene som er undertrykt av imperialismen lever i ekstrem fattigdom. 2,3 milliarder mennesker står overfor en situasjon som kalles alvorlig eller moderat matusikkerhet og rammes av skyhøy inflasjon. Blant disse massene er en stor del de samme bøndene som produserer rundt 70 prosent av verdens mat.

Krigene under USA-imperialismen forsterker ytterligere akselereringen av et nytt utbrudd av verdensøkonomisk krise og en forverring av massenes levekår (drevet av inflasjon). Den kinesiske eiendomsboblen, de kinesiske imperialistenes vanskeligheter med å øke det interne forbruket, hoper seg opp sammen med boblen av de store teknologiselskapene i USA (som kontrollerer 40 prosent av USAs aksjekapital).

Imperialismen er i en allmenn krise av forråtnelse. Når den forsøker å overvinne sin egen krise, slipper den løs den barbari mot de undertrykte folkene med stadig mer grusomhet, og utvider sine angrepskriger og sin plyndring. I et desperat forsøk på å opprettholde sin hegemoniske posisjon legger USA-imperialismen økende press på de andre vesteuropeiske imperialistene (så vel som Japan og Australia) for å tvinge dem til å følge dens diktater og tjene dens interesser – noe som fører til hardere strid og en skjerping av kampen mellom imperialistene. Kriger om en omfordeling av byttet – Latin-Amerika, Afrika og Asia, inkludert det såkalte Midtøsten – utfolder seg.

Imperialismens kontrarevolusjonære offensiv, som hovedsakelig ble drevet frem fra begynnelsen av 1990-tallet – og som hadde som mål å stanse utviklingen av det internasjonale proletariatets kamper og den nasjonale frigjøringskampen – mislyktes imidlertid fullstendig. De objektive og subjektive betingelsene for utviklingen av de to styrkene i verdensrevolusjonen, den nasjonale frigjøringsbevegelsen og den internasjonale proletariske bevegelsen, utvikler seg gunstig, og viser tydelig begynnelsen på en ny periode med revolusjoner i verden.

Våre oppgaver

Selv om de subjektive revolusjonære kreftene fortsatt er relativt svake, er partiene, de væpnede styrkene og regimene til de herskende klassene enda svakere: kontrarevolusjonens krefter hviler på et råttent grunnlag. Dette skaper forutsetninger for at revolusjonens krefter kan avansere i sprang. Under disse forholdene blir kreftene i hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen kalt til en stor utfordring: å sette marxismen-leninismen-maoismen som kommando og veiledning for å gi impuls til den proletariske verdensrevolusjonen.

For å oppfylle denne historiske oppgaven er det nødvendig og presserende å gå videre i konstitueringen og rekonstitueringen av marxist-leninist-maoistiske kommunistpartier for å – midt i hard klassekamp og midt i et kompleks av kriger av mange slag – kunne utvikle revolusjonær krig, folkekrigen, for å gi impuls til den proletariske verdensrevolusjonen. Kommunistene overalt i verden står overfor to presserende oppgaver. Først og fremst å forsvare den røde fanen til marxismen-leninismen-maoismen som vaier i India, å slutte rekkene med Indias Kommunistiske Parti og å løfte støtten til folkekrigen det leder til nye høyder, og å bekjempe det konvergerende angrepet fra imperialismen, revisjonismen og reaksjonen. For det andre, å gi impuls til den verdensomspennende antiimperialistiske mobiliseringen, og øke dens kampvilje gjennom handlinger som feier bort de legalistiske og reformistiske lenkene som opportunismen og revisjonismen prøver å påtvinge den, ved å slippe løs massenes rettferdige raseri, spesielt ved å støtte kampene mot imperialistisk aggresjon og for nasjonal frigjøring av nasjonene og folkene i Latin-Amerika og Midtøsten, som er det grunnleggende aspektet.

Denne nye perioden er preget av et faktum av transcendental betydning: Al-Aqsa-flommen fra 7. oktober 2023 var ikke bare en heroisk handling fra et undertrykt folk, men også et nederlag for USA-imperialismen i regionen. Motoffensiven til den palestinske nasjonale motstanden den 7. oktober rystet hele fundamentet for ordenen i regionen og verden. Den viste at de som herskes over ikke aksepterer å leve som før, og at de på toppen ikke kan fortsette å herske som før. All utvikling av verdenssituasjonen er dypt preget av denne store hendelsen. Al-Aqsa-flommen representerte nederlaget for Oslo-avtalen og Abraham-avtalen, og var et slag mot staten Israel, den viktigste bastionen for USA-imperialismens makt i regionen. Den tvang USA-imperialismen til å hjelpe staten Israel ytterligere og øke sin angrepskrig for å opprettholde sitt herredømme.

Den palestinske nasjonale motstanden har heroisk kjempet mot det avskyelige folkemordet i tre år, en fiende bevæpnet og finansiert av den desidert sterkeste imperialistmakten på planeten, med overlegne våpen, noe som tvang dem til å inngå en fredsavtale. «Papirtigerkarakteren» til USA-imperialismen og dens israelske håndlangere viste seg for hele verden. Internt i Israel forverret alle motsetningene seg. Israel er mer avhengig enn noen gang av USAs penger og våpen for å overleve.

De tre årene med ubrytelig palestinsk nasjonal motstand har hevet den politiske bevisstheten til massene over hele verden. Som et resultat utvikler den antiimperialistiske bevegelsen seg i alle land – både undertrykte og imperialistiske – på en imponerende måte. Mer enn noen gang blir staten Israels eksistens stilt spørsmål ved av verdens folk, som ønsker dens ødeleggelse og byggingen av et fritt Palestina. En voksende ny bølge av antiimperialistisk bevegelse når alle hjørner av kloden, som krever at imperialismen feies bort og en ende på all reaksjon. Etter tre år med krig viser fakta at det er massene, det palestinske folket, som virkelig er mektige, og ikke USA-imperialistene og deres israelske håndlangere.

I sin angrepskrig mot Iran tar USA sikte på å skape «regimeskifte» gjennom sine lokale lakeier, og å gjenerobre kontrollen over landet som gikk tapt for dem i 1979. Blant målene var å forhindre Irans strategiske tilnærming til Kina og å undergrave sistnevntes energiforsyning. Det var imidlertid ikke bare en krig om kontroll over ressurser. Når USA-imperialistene og staten Israel angriper Iran, har de også som mål å isolere og beseire de nasjonale motstandskreftene mot USA-imperialismen i regionen. Etter mer enn 40 dager med en voldsom felles militærkampanje mot Iran, Libanon, Palestina og Jemen, har ikke USA lyktes i å nå noen av sine mål.

Folkemorderiske Trump og Netanyahu hevder falskt de har vunnet seire. Formann Mao sa at USA-imperialistene er fullstendig arrogante og fornekter fornuft, og at dette trekket kommer fra deres egen klassenatur og deres pågående forråtnelse. Deres arroganse vil bare føre til ytterligere nederlag. Til tross for at USA-imperialismen lider gjentatte nederlag, vil den fortsette å lage problemer helt til sitt endelige nederlag, dette er logikken til alle imperialister.

I Latin-Amerika akselererer USA sine planer for å øke kontrollen over regionen. USA-imperialismen har iscenesatt kidnappingen av president Maduro og Cilia Flores og bombet Venezuela for å kontrollere landet og dets olje. USA-imperialistene bombarderte vuggen til uavhengighetskampen mot det spanske koloniherredømmet og rettet våpnene sine direkte mot folkene i Latin-Amerika, spesielt mot den kubanske nasjonen som har stått imot amerikansk makt i flere tiår, kjempet mot den kriminelle blokaden og den fortsatte aggresjonen, samtidig som de har forsvart sin suverenitet. I dag mer enn noen gang må vi reise slagordet: Yankeer, nei! Cuba, ja!

Den avskyelige aggresjonen mot Venezuela var bare begynnelsen på en ny offensiv for imperialistisk innblanding og aggresjon mot kontinentet. I denne nye situasjonen må alle velge side. Flertallets side: for urfolk, bønder, arbeidermassene i byene og på landsbygda, ungdommen (som slutter seg til de første rekkene i kampen), og organisasjonene som reiser seg mot den imperialistiske aggresjonen og dens lakeier – eller siden til de verste forræderne, tilhengerne av teorien om nasjonal underkastelse, slike som Lula, Sheinbaum, Boric, Petro – som hastet med å tilby sin foraktelige tjeneste til Trump og krøp til Det hvite hus for å be om våpen mot bondekrigen i Colombia – og fru Rodriguez.

Yankee-aggresjonen mot Latin-Amerika, som utvilsomt vil øke enda mer i den kommende perioden, er en faktisk bekreftelse på det avgjørende faktum at kontinentet er det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden, slagmarken der den fremtidige utviklingen av den proletariske verdensrevolusjonen vil bli definert. I Brasil, landet med den største konsentrasjonen av masser i Latin-Amerika, smis det kamper som vil få den gamle orden og det imperialistiske herredømmet til å skjelve.

Imperialistene sprer styrkene sine over store områder i Latin-Amerika, Asia og Afrika. Også innenfor de imperialistiske landene mobiliserer de sitt undertrykkende apparat mot sitt eget folk. Imperialistene og de reaksjonære, som de kjempene på leirføtter som de er, er i virkeligheten ikke noe mer enn små festninger, små øyer omringet på alle kanter. De undertrykte folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika er deler av dette enorme havet av proletariatets masser og undertrykte folk. Jo dypere imperialismen trenger inn i disse revolusjonære sonene, desto raskere vil den bli omringet av havet av opprørske masser i verden som vil begrave dem i bølger.

Imperialismens politikk går ut på å splitte folket etter religion, etnisk opprinnelse og nasjonalitet. Kommunistenes politikk går ut på å forene alle undertrykte og utbyttede massene mot en felles fiende. Antiimperialistene er forkjempere for alle nasjoners rett til selvbestemmelse. Å bekjempe imperialistisk aggresjon er en del av oppgavene til den nye demokratiske revolusjonen. Derfor må kommunistene støtte og aktivt delta i motstanden, kjempe med uavhengighet og selvstendighet, mot aggresjon, og midt i kampen etablere marxistisk-leninistisk-maoistisk proletarisk lederskap, som er en uunnværlig forutsetning for en konsekvent kamp mot imperialismen, nødvendigvis knyttet til kampen for å fullføre den demokratiske revolusjonen i de undertrykte landene.

De som har tatt et fast standpunkt i handling for den nasjonale motstanden mot USA-imperialistisk og sionistisk aggresjon, til forsvar for retten til nasjonal selvbestemmelse, står objektivt sett på den antiimperialistiske frontens side og må støttes så lenge de opprettholder dette standpunktet. Derfor, stilt overfor det faktum at folket og de arbeidende massene bruker våpen mot de imperialistiske aggressorene, må vi si: «desto mer, desto bedre!». At også andre klasser bruker våpen for å forsvare en nasjons suverenitet er bra, og vi må si: «heller mer enn mindre».

Alle som opptrer som – eller tilbyr seg å være – brikker for de imperialistiske aggressorene er en del av fronten for imperialistisk aggresjon, og det er antiimperialistenes plikt å fordømme og bekjempe dem. USA-imperialismen er stadig mer isolert, og alle verdens folk erkjenner at imperialismen er kilden til alle kriger. Kampen mot imperialistisk aggresjon er en stor kilde til inspirasjon, og den antiimperialistiske bevegelsen er i vekst overalt. Denne strømningen er hovedgrunnlaget for impulsen til å utvikle revolusjon i verden.

Den konsekvente kampen mot imperialismen må imidlertid ikke begrenses til kampen mot aggresjon. For å utvikle en konsekvent kamp må den dreie seg om å ødelegge grunnlaget for imperialistisk herredømme i landene med byråkratisk kapitalisme, storborgerskapet og de store jordeier, gjennom den nydemokratiske revolusjonen. I de imperialistiske landene må imperialistene bekjempes i deres egne høyborger, en kamp som må føres i tett forening med den nasjonale frigjøringsbevegelsen i koloniene og halvkoloniene, gjennom den sosialistiske revolusjonen. Det høyeste, mest konkrete og konsekvente uttrykket for kampen mot imperialismen finner vi der den utvikler seg til ekte revolusjoner ledet av marxistisk-leninistisk-maoistiske kommunistpartier gjennom folkekriger. Disse kampene utgjør de fremste skyttergravene i kampen for å feie imperialismen og reaksjonen vekk fra jordens overflate og for å bygge ny makt.

Det er derfor vi i dag må vende våre hjerter og tanker mot det indiske subkontinentet, der Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) leder en nydemokratisk revolusjon gjennom folkekrig, og modig mobiliserer de bredeste folkemassene til forsvar for sine rettigheter, og blant disse den høyeste av dem alle: revolusjonen. I verdens mest folkerike land fører imperialistene og deres håndlangere en avskyelig krig mot folket. Den beryktede Operasjon Kagaar, som nylig ble avsluttet, var et nytt kapittel i krigen mot folket, ledet av de indiske herskende klassene som er imperialismens tjenere. I dag kan vi fastslå at Operasjon Kagaar mislyktes, akkurat som tidligere operasjoner, for eksempel operasjon Green Hunt, og alle fremtidige kontrarevolusjonære operasjoner mot folket vil mislykkes, helt til reaksjonens endelige nederlag.

Fascistene som med alle midler forsøker å kvele den indiske revolusjonen, oppnår ikke annet enn å hjelpe dens stemme til å nå enda lenger ut i verden. Kamerat Basavarajs kamprop gir gjenklang over hele verden. Kommunistenes beslutning om å slutte rekkene med CPI (Maoist) er det beste beviset på dette.

Bombardér de revisjonistiske hovedkvarterene!

Formann Mao lærte oss at det bare er ved å bekjempe revisjonismen at det er mulig å utvikle revolusjonens krefter. Derfor er det, når vi står overfor nye oppgaver i den verdensomspennende revolusjonen, nødvendig å intensivere kampen mellom marxismen-leninismen-maoismen og revisjonismen i alle dens former. I dag, når vi feirer 60-årsjubileet for den store proletariske kulturrevolusjonen, må vi stadfeste vår kamp mot kapitalistisk restaurasjon i Kina og intensivere vår kamp mot revisjonismen til det falske «Kinas Kommunistiske Parti». Xi Jinpings revisjonisme utgjør en av de viktigste variantene av revisjonismen, en av de største farene for den internasjonale proletariske bevegelsen og den nasjonale frigjøringsbevegelsen, og den må bekjempes med alle midler på alle fronter.

Xi Jinpings revisjonisme er en del av den kontrarevolusjonære strømningen i verden, den bruker falske røde faner for å bekjempe utviklingen av de to strømningene i verdensrevolusjonen. Xi Jinping er en trofast tilhenger av Deng Xiaopings linje, som i 1988 ble definert som «å gå fra klassekamp til produktivitet, fra isolasjon til åpenhet». De kinesiske sosialimperialistene er sosialister i ord, men imperialister i handling.

Rollen til det sosialimperialistiske Kina og det imperialistiske Russland i de siste konfliktene avslører deres natur. Syrias suverenitet ble solgt gjennom en avtale mellom de russiske imperialistene og nordamerikanerne, der landet ble overgitt til krigsherrer og proimperialistiske salafistiske leiesoldater, i bytte mot deres interesser i Ukraina. Det ble vist hvordan Russland, gjennom rivalisering og sammensvergelse, serverte den syriske suvereniteten på et sølvfat til de amerikanske imperialistene.

I Palestina, samtidig som den nasjonale motstandsfronten fører en hard kamp mot okkupasjonen og folkemordet som Israel begår, har de kinesiske sosialimperialistene styrket sine bånd som Israels nest største sosioøkonomiske partner og første destinasjon for eksport. Gjennom sine agenter har de oppmuntret til kapitulasjon og den byråkratiske linjen som den falske «palestinske selvstyremyndigheten» representerer.

Samtidig som de kom med «slikemyke» uttalelser mot angrepskrigen, førte de kinesiske sosialimperialistene forhandlinger bak lukkede dører, der de satte landenes suverenitet og folkets interesser på spill i bytte mot avtaler som tjente deres egne økonomiske interesser. For å lede den antiimperialistiske bevegelsen bort fra den revolusjonære veien, forsøker Xi Jinping-revisjonistene å gjenopplive de dårlig benevnte «tredjeverdenistiske» teoriene om «det globale sør», BRICS osv. I dette arbeidet kan de regne med støtte fra de gamle revisjonistiske partiene over hele verden. Dette er en motstrøm som tar sikte på å undergrave og avlede den nasjonale frigjøringsbevegelsen for å tjene ulike imperialisters interesser.

I 1966, ved begynnelsen av den store proletariske kulturrevolusjonen, definerte formann Mao revisjonisme som å gi opp kampen mot fienden. Dette er kjernen i moderne revisjonisme. Dette er den ånden som Xi Jinping-revisjonismen sprer, en ånd av kapitulasjon i kampen mot imperialismen og reaksjonen.

Formann Mao uttalte at proletariatet har en strålende fremtid og at revolusjonære er proletariske optimister – dette er et ideologisk spørsmål av stor betydning. Det er en allmenn og ufravikelig lov i universet at det nye overvinner det gamle. Pessimisme er et uttrykk for revisjonisme, det gjenspeiler den ikke-proletariske ideologien, som står i motsetning til den dialektiske materialismen, det er forløperen til kapitulasjonisme og likvidasjon, og det må feies bort fra våre rekker.

Den revisjonistiske, kapitulasjonistiske og forræderske klikken til Sonu i India og deres tilhengere i den internasjonale kommunistiske bevegelsen er trofaste bærere av pessimisme, kapitulasjon og manglende tillit til massene, partiet og revolusjonen. For dem er det ikke massene, men imperialistene som er allmektige. De bryr seg ikke om massenes, proletariatets og folkets interesser og skjebne. Det eneste som fyller deres hjerter og sinn er individualisme.

Deres holdning står i motsetning til de sanne lederne i CPI (Maoist), som kamerat Basavaraj, som rustet partiet med en kampånd mot fienden og med tapperhet, og som gikk foran som et eksempel ved å ofre sitt liv for partiet og revolusjonen. I forsvaret av folkekrigens vei uttalte kamerat Basavaraj at «PLGA må forvandle seg til en uovervinnelig rød hær som våger å ødelegge fienden og viser sin store tapperhet. Folkekrigen som føres av en slik rød hær ledet av partiet, er uovervinnelig.»

I tillegg understreket kamerat Basavaraj og har bevist med sitt eget liv at: «Det er helt nødvendig å kjempe med mot, tapperhet og oppofring for å forsvare vårt parti, PLGA og folkets maktorganer mot fiendens angrep, for å oppnå nye seire, for å gjøre store fremskritt og for å påføre fienden større tap. Derfor må våre angrep mot fienden alltid være preget av klassehat, tapperhet og besluttsomhet. Vi må innse at det ikke er mulig å nå vårt politiske mål og ivareta folkets interesser uten oppofrelse.»

Alle kommunister i verden bør bekjempe Sonus kapitulasjonisme og legemliggjøre den fryktløse ånden til kamerat Basavaraj og de mange titalls lederne og utallige massene som ofret livet for revolusjonen. Da han ofret sitt liv for partiet og revolusjonen, lot ikke kamerat Basavaraj proletariatets og partiets ideologi bli besudlet, og vant en fullstendig seier for CPI (Maoist) mot revisjonisme og kapitulasjon, og dermed en seier for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Xi Jinping re-rehabiliterte Li Shaoshi, «den kinesiske Khrusjtsjov», for å fremme propagandaen om «fredelig overgang», «fredelig sameksistens» og fredelig «konkurranse», med sikte på å erstatte kampen mot imperialismen og klassekampen med den råtne «produktivkraftsteorien». Akkurat som den høyreopportunistiske linja i Peru og Prachanda i Nepal, går Sonus klikk i India inn for å benekte den nye demokratiske revolusjonen, benekte fasen med jordbruksrevolusjonen og behovet for å ødelegge det halvføydale grunnlaget i halvkoloniale land, samtidig som de hevder at «halvføydalismen allerede er overvunnet» som «et resultat av imperialistisk herredømme».

Kamerat Basavaraj lærer oss at kommunisten må mobilisere bøndene militært i stor skala i den væpnede revolusjonen for å løse jordspørsmålet fullstendig. Dette er den mest essensielle og grunnleggende betingelsen og forutsetningen for å beseire alle fiender og fullføre den nydemokratiske revolusjonen. Dette er sannheter som alle kommunister må holde fast i hevd.

Det finnes fremdeles skjulte tilhengere av Sonus ideer i den internasjonale kommunistiske bevegelsens rekker, skamfulle tilhengere av Avakian, Prachanda og ROL, samt av Xi Jinping. De hyller seg i røde flagg for å komme med uttalelser «mot imperialismen og til forsvar for folkekrigen i India», men bekjemper ikke imperialismen i praksis og nekter å gå mot strømmen. Disse herrene lar ikke en eneste anledning gå fra seg til å tale imot sekterisme i forsvaret av «enhet», men angriper samtidig med full kraft alle som ikke aksepterer deres «ledende rolle», hvordan de driver intriger og konspirasjoner sammen med kjente forrædere og tystere, og søker enhet med «ideologiens veldedige pleiehjem» som representeres av det revisjonistiske ICOR. De er av samme slag som de som kanskje ytrer harde ord mot imperialismen, men som for lengst har gitt opp kampen mot det imperialistiske borgerskapet i de imperialistiske landene (noe som også omfatter deres «eget borgerskap»), men i stedet forkynner sosialsjåvinisme og -patriotisme. Dette er en femtekolonne mot den internasjonale kommunistbevegelsen og verdensrevolusjonen som må avsløres.

Revisjonismen er hovedfaren for den internasjonale kommunistiske bevegelsen, den er en motstrøm som har som mål å hemme kampene mot imperialismen og å avlede dem fra sitt revolusjonære innhold ved å splitte de to strømningene i verdensrevolusjonen.

Vi må lære av og anvende det formann Mao definerte om strategi og taktikk for verdensrevolusjonen i vår tid: Marxist-leninist-maoister i alle land, foren dere! Revolusjonære folk i hele verden, foren dere og nedkjemp imperialismen, den moderne revisjonismen og alle reaksjonære krefter! På denne måten smelter den nasjonale frigjøringsbevegelsen sammen med den internasjonale proletariske bevegelsen, og disse to kreftene driver utviklingen av verdenshistorien fremover.

Den proletariske revolusjonen er nasjonal i formen men internasjonal i sitt innhold. Revolusjonen i hvert enkelt land utvikler seg som en del av og uatskillelig fra verdensrevolusjonen. IKF stadfester på nytt sin ed om å fortsette å sette himmel og jord i bevegelse for å fremme hovedoppgaven å sette maoismen som kommando og veiledning for den verdensproletariske revolusjonen, gjenforene den internasjonale kommunistiske bevegelsen og fremme oppbyggingen av en internasjonal organisasjon for proletariatet, på veien mot å gjenopprette den store Kommunistiske Internasjonalen – en uunnværlig instans i den kommunistiske bevegelsen for å slå ned på imperialismen i alle deler av verden med én samlet knyttneve av jern.

Leve 60-årsjubileet for den store proletariske kulturrevolusjonen!

Bombardér de revisjonistiske hovedkvarterene!

Leve marxismen-leninismen-maoismen!

Leve Internasjonalt Kommunistisk Forbund!

Ned med imperialismen! Leve folkekrigen!

Internasjonalt Kommunistisk Forbund
1. mai 2026