Kamerat Ajith: Om politikken for overgivelse

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Kamerat Ajith har skrevet en tekst mot forræderne Sonu og Devji, som har forrådt CPI (Maoist) og folkekrigen i India. Våre venner i Kommunisten.no, nettorganet til Revolusjonært Kommunistisk Forbund, har oversatt teksten til norsk.

Artikkelen er tidligere publisert på engelsk av Nazariya Magazine og Red Herald. Vi har gjort noen endringer i oversettelsen, men den er i hovedsak slik som publisert av Kommunisten.no. Alle feil og mangler i endringene er vi helt og fullt ansvarlige for.

Våre venner har også oversatt en del av magasinet Naziriyas introduksjon, hvor det står: 

«Vi mener at kritikken den fremsetter av den forræderske overgivelsespolitikken representert av Sonu- og Devji-linjene, samt klarheten den gir om relevansen av Naxalbari-veien, viser seg å være et viktig bidrag til kampen mot OLR-linjen (opportunisme-likvidasjonisme-revisjonisme) som har dukket opp i den revolusjonære leiren de siste årene.»

Overgivelsens politikk

Flere intervjuer av Devji, tidligere medlem av politbyrået til IKP (Maoistisk), er nå tilgjengelig på internett. De er på telugu og hindi. Innholdet i intervjuet er også publisert i 14. mars-utgaven av Indian Express (Mumbai).

Devji hevder at han ikke har overgitt seg. Han sier at han ble plukket opp mens han forsøkte å flytte seg fra kampsonen. Derfor var det en arrestasjon, ikke en overgivelse. Dette resonnementet er ganske falskt. Hva med at de aksepterte pengene som Telangana-regjeringen ga til de som overgir seg? Det var også det sørgelige synet av at de krevde en økning i dette beløpet! Selv om han nå innrømmer at dette var en feil, er det faktum at slike tanker ble vurdert ganske avslørende. Devji har forsøkt å rettferdiggjøre arrestasjonen/overgivelsen sin som noe som ble gjort i den revolusjonære bevegelsens interesse. Argumentet er som følger: Hvis han hadde nektet å akseptere overgivelsesforslaget fra delstatsregjeringen, ville han blitt fengslet. Dette ville ha isolert ham fra massene. Det ville ha vært skadelig siden hans aktive tilstedeværelse er nødvendig for å revitalisere og omorganisere bevegelsen. Devji sier at selv om det å havne i fengsel var etisk riktig, var valget hans passende i lys av krisen bevegelsen står overfor. Er det sant?

Det finnes en rekke eksempler på fengslede kommunistledere som bruker geniale metoder for å skjære gjennom restriksjoner på fengselslivet og hjelpe partiet med sine råd. Når man veier det opp mot den demoraliserende virkningen overgivelsen har på rekkene og massene, og den oppdriften den gir til fiendens propaganda, er grensene som fengsling pålegger minimale. Dessuten er det å nekte å overgi seg først og fremst et spørsmål om ens politiske standpunkt som en kommunistisk revolusjonær. Etikken i å holde ut til tross for tortur, trussel om død eller fengsling kommer fra denne politikken. Devji reiser en falsk motsetning mellom de moralske imperativene som bør veilede en maoist i fiendens varetekt og bevegelsens interesser. Begge er komplementære, forutsatt at vi fortsatt snakker om en revolusjonær bevegelse.

Devji har erklært at han vil arbeide blant folket og samle dem om deres umiddelbare og grunnleggende problemer. Dette er også sitert som noe som beviser at han ikke har overgitt seg. Ifølge ham gjør folk som overgir seg det for å vende tilbake til privatlivet sitt. Men siden han og hans medarbeidere vil fortsette å være aktivister, kan ikke handlingen deres betraktes som overgivelse. Er det sant?

Tenk på det beryktede eksemplet som ble satt av et tidligere grunnleggermedlem av IKP (M-L), Satyanarayan Singh. Etter at unntakstilstanden ble trukket tilbake i 1977, oppfordret han kamerater til å avstå fra vold for å bli løslatt fra fengsel. Verken han eller mange av dem som kom ut av fengsler og fulgte hans appell, ga opp politisk aktivitet. Likevel ble dette fordømt av de som holdt fast på den revolusjonære veien som et svik. Nettopp fordi det betydde å forlate Naxalbari-veien. Det som betyr noe er ikke ens aktivisme, eller mangel på sådan, men politikken man foreslår.

Så hva er politikken Devji og hans medarbeidere ønsker å fremme? I et skriftlig forslag til Telanganas sjefsminister har de erklært at de ville operere helt innenfor det juridiske rammeverket om forbudet som for tiden er pålagt IKP (Maoistisk) blir opphevet. De gjorde det også klart at de umiddelbart ville gå videre med å oppløse Folkets frigjøringsgeriljahær (PLGA) hvis partiet skulle bli anerkjent som en juridisk politisk enhet. Med hans ord ville «den væpnede kampen opphøre å eksistere».

Skiller dette seg på noen måte fra kapitulasjonspolitikken som Sonu og Co. fører? Devji har forsøkt å trekke et skille. Han påpeker at selv om de overga våpen, gjorde ikke han og de som arresterte/overga seg med ham det. De har blitt etterlatt i skogen. Alt dette er greit. Men når den væpnede kampen blir erklært å være over, når PLGA blir oppløst, ville de uansett ikke ha vært til nytte. Selv om vi tar ham på ordet, er handlingen tydeligvis ikke noe mer enn et midlertidig tiltak. Den eneste forskjellen man ser er hans holdning til deltakelse i parlamentsvalg. Han fortsetter å tro at de grunnleggende problemene folket står overfor ikke kan løses gjennom parlamentsvalg. Men dette er betinget – «vår holdning så langt har vært det». Antyder dette at det også kan endres i fremtiden? Det vil avhenge av hva som blir sett på som hovedsakelig i det foreslåtte «revitaliseringsprosjektet». Hvis det å oppnå og beholde juridisk status tillegges hovedvekt, vil en vending til valgveien mest sannsynlig følge.

I den nåværende situasjonen prøver den brahmaniske hindutva-fascismen aggressivt å realisere sin ambisjon om å etablere et hinduistisk Rashtra. Vil den RSS-ledede sentralregjeringen lett gå med på å gi IKP (Maoistisk) juridisk status? Måten den reagerte på oppfordringer til fredsforhandlinger med drapet på Basavaraj og mange andre kamerater og det skitne synet av Sonu som overleverer våpenet sitt i bytte mot en kopi av grunnloven fra en RSS-mann, er betegnende. Det fascistiske Modi-regimet vil ikke være fornøyd med noe mindre enn total underkastelse. Krigen deres for å eliminere den maoististiske bevegelsen er mye, mye mer enn et spørsmål om å sikre gruvedrift for en Adani eller en Tata. Den er i høyeste grad politisk. Enda mer intens enn de kontrarevolusjonære krigene som ble ført av tidligere regimer. Den er drevet av en ideologi som er svært reaksjonær i vår kontekst, historisk og også i nåtiden. Revolusjonær kommunisme, som i dag representeres av marxismen-leninismen-maoismen, er dens nemesis. Den søker dens totale utslettelse.

Motsatt er rommet for «aktivisme strengt innenfor det juridiske rammeverket» allerede ganske begrenset, selv for parlamentariske partier. Kongressen [det indiske Kongresspartiet, overs.anm., TFM] forfølger utvilsomt sine egne interesser i kapitulasjonsdramaene som utspiller seg i Telangana. Den søker å projisere et «humanistisk» ansikt i motsetning til det «blodtørstige» som BJP følger. Det gir rom for ønsketenkning om at et revolusjonært parti oppnår legalitet under de nåværende forholdene. Men dette rommet er begrenset og flyktig. Å gjøre det til hjørnesteinen i arbeidet med å overvinne det nåværende tilbakeslaget, vil være kontraproduktivt. Det som til syvende og sist betyr noe er sentralregjeringen styrt av RSS og de imperialistiske mentorene.

Man må også vurdere hele dette «arrestasjons-/overgivelses»-dramaet fra en annen vinkel, vinklet fra fiendens lavintensitetskrigføringsstrategi for kontrarevolusjon. Hvorfor har Modi-regjeringen tillatt Kongressparti-ministeriet i Telangana å fortsette med dette, selv i tilfelle av svært ettersøkte personer som Devji? Er det relatert til de blandede resultatene av Sonu/Satish-bevegelsen? Riktignok påførte de bevegelsen i Dandakaranya et hardt slag. Men den mislyktes fatalt i resten av landet. Ikke bare det, det førte til en allsidig fornyelse av de brede rekkene av sympatisører og aktivister over hele landet. Sonu/Satish-klikken ble bredt fordømt som forrædere. Så nå, i stedet for den diskrediterte gjengen, har vi et sett med «ærlige» ledere. De hevder at de ikke har overgitt seg, ikke har levert fra seg våpen og sverger fortsatt til Marxismen-Leninismen-Maoismen (MLM). Og de går rundt og søker støtte for sitt «legalistiske» prosjekt. Oppgivelsen av væpnet kamp presenteres som et spørsmål om taktikk, noe som er nødvendig for å overvinne tilbakeslaget. Fienden ville helt sikkert se verdien av denne pakken for å spre ideologisk forvirring og svekke støttegrunnlaget til den maoistiske bevegelsen. Enten han ubevisst blir et verktøy for fienden på grunn av feilaktige ideer om å «revitalisere» bevegelsen eller bevisst tar parti for den, vil konsekvensene av arrestasjonen/overgivelsen av Devji og kumpaner være langt mer skadelige enn for Sonu/Sathish-klikken. Å peke på muligheten for bevisst å ta parti for fienden er ikke bare spekulasjon. Tilstedeværelsen av en ekstern agent som veileder Devjis svar under intervjuet med TV9-kanalen var allerede noe som vekket bekymring. Nå finnes det rapporter om hans besøk til kamerater i fengsler, ledsaget av politibetjenter, og den iherdige innsatsen han har gjort for å få dem til å oppgi væpnet kamp.

Til slutt må vi også reise dette spørsmålet – hvilken rett har de til å ta slike avgjørelser, som å åpne partiet og oppløse PLGA? Det er et velkjent prinsipp i et kommunistparti at medlemmer mister medlemskapet sitt i det øyeblikket de blir arrestert eller tatt til fange av fienden. Det kan gjenopprettes etter at de blir løslatt, avhengig av deres oppførsel i varetekt. Devji og hans medarbeidere er intet unntak fra dette. Dessuten, og viktigst av alt, er ett politbyråmedlem og kanskje noen medlemmer av sentralkomiteen fortsatt aktive i Bihar-Jharkand-regionen. Lommer med væpnet kamp vedvarer fortsatt i Dandakaranya. Når han er så kritisk til Sonu og andre for å bryte demokratisk sentralisme, burde han ikke ha vurdert disse harde fakta før han kom med ensidige erklæringer om å «gjøre partiet til en juridisk enhet», «oppløse PLGA», «avslutte væpnet kamp» osv.? Som han selv innrømmer, var dette aldri på dagsordenen i komitémøtene. Den tidligere sekretæren, martyrkameraten Basavaraj, hadde avvist et lignende forslag fra Sonu. Det er sant at forholdene i Dandakaranya har forverret seg enda mer siden den gang. Men det er ingen rettferdiggjøring for å forlate partiets revolusjonære orientering, Naxalbaris vei med væpnet kamp, ​​som har som mål å gripe politisk makt.

La oss minne oss selv på begrunnelsen bak å velge denne veien. Nødvendigheten av væpnet aktivitet fremgår av karakteren til vårt samfunn. Fra den rå volden som er allestedsnærværende i det, spesielt i landlige områder. Dette er en av de konkrete manifestasjonene av halvføydaliteten i landet vårt. Normene i det borgerlige demokratiet – rettsstat, borgerrettigheter, ansvarlig styresett osv. – er en fasade som knapt dekker over den grufulle tilstedeværelsen av kaste-føydale forhold og verdier. I det øyeblikket en massekamp begynner å konfrontere noen av utbytternes interesser, går de til handling med all slags brutalitet, de væpnede bøllene til de lokale godseierne, det herskende klassepartiet som dominerer i det området, eller statens væpnede makt. Dette er normen i landlige områder. Selv i bysentre er «rettsstaten» noe som er forbeholdt de bedre stilte lagene i middelklassen og medlemmer av de utbyttende klassene. Massene er svært klare over dette. Vold fra den herskende klassen er alltid tilstede i livene deres. Dens truende tilstedeværelse blir forsterket etter hvert som brahmaniske Hindutva-fascistiske krefter blir stadig mer aggressive. Voldens agenda er forhåndsbestemt av de herskende klassene. De som velger å holde seg til den revolusjonære veien, kan ikke annet enn å regne med det.

Pionerene i den revolusjonære bevegelsen lansert av Naxalbari var svært klare over dette essensielle trekket ved vår situasjon. Deres valg av veien til langvarig folkekrig spilte også en rolle i dette aspektet. Lederne av Telanganas væpnede kamp hadde kommet frem til dette gjennom denne kampen. De lyktes i å påtvinge den på tvers av den trotskistiske sabotasjen til Ranadive. Men de klarte ikke å stå fast og fortsette på den veien til tross for den overveldende støtten fra rekkene og vitnesbyrd om praksis. Denne læreren ved negativt eksempel var både en advarsel og en lærdom for pionerene i den nye, maoistiske, revolusjonære bevegelsen på 1960-tallet. Derfor valgte de bevisst den langvarige folkekrigens vei, fast forankret i klasseanalysen av India som et halvkolonialt og halvføydalt land. Nydemokratisk revolusjon som revolusjonens stadium. Arbeiderklassen som den ledende klassen og bøndene som hovedkraften. Dette var de essensielle elementene som påvirket valget deres.

Avslutningsvis kom ikke pionerene i den nye revolusjonære bevegelsens vending til MLM av boklig kunnskap. Den var drevet av den faste overbevisningen om at den eneste grunnen til deres eksistens som kommunister var å gjøre revolusjon, å få slutt på utnyttelse og undertrykkelse. Integrert med massene hadde de lenge tørstet etter å ta på seg denne oppgaven. Det er derfor de entusiastisk samlet seg bak lederne som gikk ut mot IKPs revisjonisme. Rekkene ventet i spent forventning på avgjørende skritt fra ledelsen for å ta den revolusjonære veien. Men lederne av det nye partiet, IKP(M), var engasjert i desperate forsøk på å avlede rekkene fra denne veien med alle midler. Det var her den ideologiske klarheten som MLM tilbød viste seg å være avgjørende. Det hjalp revolusjonærene å se gjennom de sentrumsorienterte skikkelsene til nyrevisjonistene. Det hjalp dem å innse at intet mindre enn et totalt brudd ville duge. Dermed var veien banet for Naxalbari.

Det er en viktig lærdom for oss her. Først og fremst må vi holde fast ved vårt kall som kommunister – å tjene folket, å være fakkelbærere for revolusjonen. Tilbakeslaget den maoistiske revolusjonære bevegelsen står overfor i dag krever absolutt seriøs analyse og nødvendig korrigering. Men det viktigste og primære er å stå fast på den revolusjonære veien.

av K. Murali (Ajith), Marxist-Leninistisk-Maoistisk ideolog.