AND: Imperialismens allmenne kontrarevolusjonære offensiv mislykkes

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Vi har oversatt denne lederartikkelen fra A Nova Democracia (AND). 

Publisert av A Nova Democracia 26.06.2026.

Imperialismens allmenne kontrarevolusjonære offensiv mislykkes

Situasjonen krever, som man kan se, den ytterste dyktighet og besluttsomhet fra den revolusjonære og antiimperialistiske bevegelsen. Situasjonen er svært utfordrende og farlig, og som aldri før ekstremt gunstig for å forandre verdenshistorien og hele verden.

«Det vi opplever er ikke lenger en test på ordenen etter den kalde krigen: det er slutten på den.» Denne vurderinga, gjort av Antony Blinken i midten av 2023, da han fortsatt var yankee-imperialistenes utenriksminister, er en innrømmelse av yankeenes fiasko og av den imperialistiske kontrarevolusjonære offensiven de leda med kollapsen av det sosialimperialistiske Sovjetunionen og den første Persiabuktkrigen (mot Irak). Da demonstrerte Blinken, som bevis på denne vurderinga, at de sentrale forutsetningene som styrte USAs utenrikspolitikk etter 1990 «ikke lenger holder». Josep Borrell, daværende leder for EUs diplomati, erklærte også i 2024: «Æraen med vestlig dominans er definitivt over» (med henvisning til USAs til da udiskutable eneherredømme) og at «Europas framtid vil bli dyster». FNs generalsekretær var i 2024 enda mer ettertrykkelig: «Vi går inn i ‘kaosæraen’», prega av kriger mellom nasjoner, borgerkriger, statskupp og en kriseperiode «dypere og farligere enn selve den kalde krigen». Derfor erklærte NATOs generalsekretær Mark Rutte i 2024 at alliansen burde «overgå til en krigstankegang» og at den fortsatt ikke er «klar» for det som skal komme i 2028–29.

Oppfatninga til lederne av imperialistiske institusjoner og organisasjoner gjenspeiler den objektive virkeligheten. De konstaterer, på sin egen måte og med sitt omvendte språk, at den allmenne kontrarevolusjonære offensiven, utløst av yankee-imperialismen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, har mislyktes fullstendig. Tilbakegangen de siste årene kunne heller ikke stoppes av intrigene rundt tvillingtårnenes, brukt som begrunnelse for nye og større invasjoner av sentralasiatiske land, som Afghanistan, og vestlige land i det utvida Midtøsten; tvert imot fremskynda de denne tilbakegangen, slik deres fiasko i dag viser.

Denne offensiven ble utløst i kjølvannet av den kapitalistiske restaureringa i Folkerepublikken Kina (1976) med nederlaget for den store proletariske kulturrevolusjonen, som oppsto for å fremme sosialistisk konstruksjon og forhindre en kapitalistisk restaurering lik den som hadde skjedd i Sovjetunionen i 1953, og som holdt den tilbake i ti år (1966-1976). Offensiven falt sammen med den skadelige rollen Gorbatsjovs revisjonisme og hans «perestroika» spilte, som satte en stopper for den «sosialistiske» fasaden som hadde overlevd i Sovjetunionen, og førte til landets kollaps. Med bakgrunn i denne situasjonen, la yankee-imperialismen, med bruk av «Washington-konsensusen» i flere tiår og dens ideologiske arsenal av «globalisering» og «nyliberalisme», grunnlaget for sin framtidige allmenne kontrarevolusjonære offensiv. Ved å rette oppmerksomheten mot Midtøsten og demonisere regimer som motsatte seg dens dominans i regionen og islamske bevegelser klassifisert som «terrorister», med den første krigen mot Irak og kapitulasjonen til det sosialimperialistiske Sovjetunionen, definerte den sin nye allmenne strategi som «krigen mot terror». Med dette slagordet som dekke for sin plyndringskrig og mot nasjonale frigjøringskamper, forsøkte yankee-imperialismen å påtvinge sin enestående og ubestridelige verdensherredømme på det økonomiske og militære planet, i et forsøk på å løfte det imperialistiske økonomiske grunnlaget fra dens stadig dypere allmenne krise på den ene sida; på den andre sida, på det ideologisk-politiske nivået, forsøkte den å «bevise» at marxismen og kommunismen var forelda, og propagandere ideen om at det var mulig å dempe kapitalismens onder gjennom teknologiske innovasjoner. Dermed forsøkte den samtidig å etablere seg som verdens eneste hegemoniske supermakt, undertrykke imperialistmakter fra den andre verden, avansere for å dominere landene innenfor det tidligere Sovjetunionens innflytelsessfære, og etablere Pax Americana, og å befeste kapitalismen som den «beste mulige verden», «historiens slutt», slutten på klassekampen, slutten på væpna kamp, ​​slutten på antiimperialistisk kamp og den fullstendige seieren for «demokratiet som en universell verdi». På denne måten, på 1990-tallet, med slutten på «Potsdam-systemet», den politiske geografien i Europa som fulgte av den store allierte avtalen ved slutten av andre verdenskrig (2VK), og med oppløsninga av Warszawapakten, igangsatte imperialismen dusinvis av blodige borgerkriger på etnisk bakgrunn, med mål om å balkanisere Øst-Europa og dominere de tidligere sovjetrepublikkene, omringe Russland og underlegge det fullstendig, samt gjenforene Tyskland. 

***

Mer enn 30 år senere har verden vist seg å være på vei mot flere og flere kriger og stor uorden. I 2024 var det det høyeste antallet væpna konflikter i verden siden slutten av andre verdenskrig (1946, da den historiske oversikten starta), med 61 væpna konflikter som ramma over 36 land, og utsatte en sjettedel av menneskeheten for krig, noe som viste at Pax Americana mislyktes. For 11. år på rad økte de globale militærutgiftene i 2025 og nådde 2,8 billioner amerikanske dollar, eller 2,5 % av globalt BNP, det høyeste nivået siden 2009. Dette inkluderer ei økning på 14 % i Europa og ytterligere 51 % av den globale totalen blant de tre største utgiftslandene: USA, Kina og Russland. Samtidig reaktiveres også atomvåpenkappløpet, der alle som har atomarsenaler moderniserer våpnene sine, utvikler nye typer og hundredobler antallet stridshoder.

Selv om det er sant at stormaktene og supermaktene forbereder seg på en ny storkonflikt, tredje verdenskrig, frykter de alle, gitt erfaringene fra de to første, å gjenta den, vel vitende om at noen av dem vil falle i total ruin og at det nesten helt sikkert vil føre til atomkrig. Tross alt vil de som har atomarsenaler danne koalisjoner på motsatte sider, og en humanitær katastrofe kan ikke utelukkes. Videre har en verdenskrig alvorlige bivirkninger som forverrer frykten deres: Ved slutten av første verdenskrig kom den russiske revolusjonen og Sovjetunionen, og fra andre verdenskrig oppsto en enorm sosialistisk blokk. Hva vil komme ut av en tredje verdenskrig? Objektivt sett finner ikke imperialistene solide sosiale og politiske grunnlag for å rettferdiggjøre en tredje verdenskrig overfor folket i sine egne land, langt mindre for å få deres støtte. Tross alt avviser massene i økende grad det politiske systemet som reaksjonen tilbyr dem – borgerlig demokrati eller fascisme – med 59 % av respondentene i 24 forskjellige land som er misfornøyde med demokratiet i landet sitt, inkludert en nedgang på 17 % i oppslutninga om borgerlig demokrati i Frankrike mellom 2022 og 2023, 13 % i Storbritannia og 10 % i Tyskland, ifølge en undersøkelse fra Pew Research Center. I den eneste hegemoniske supermakta, USA, sa bare 17 % av voksne i 2025 at de stolte på at regjeringa i Washington ville gjøre det rette «alltid» eller «mesteparten av tida» – et av de laveste nivåene på nesten 70 år. Videre var 62 % i USA misfornøyde med hvordan demokratiet i landet fungerte. Ifølge den samme undersøkelsen, er den globale krisa i det borgerlige demokratiet ikke begrensa til regjeringer, men strekker seg til de andre valgmulighetene i den gamle orden, ettersom 64 % ikke vurderer opposisjonen mot sine respektive regjeringer positivt. Derfor øker valgboikotter, håpløshet og overbevisning om at et annet system må erstatte det nåværende (nemlig det eneste mulige, proletariatets diktatur, selv om denne positive konklusjonen avhenger av selve eksistensen og handlinga til revolusjonære partier og organisasjoner). Uansett sier massene at de ikke lenger aksepterer å leve slik de har gjort fram til nå: i 2025 var det mer enn 148 000 store protester mot regjeringer i 197 forskjellige land og territorier, noe som viser vekst for tredje året på rad. I dag står Bolivia, på randen av borgerkrig, som det mest slående eksemplet på dette. 

Kort sagt, hele verdenssituasjonen bygger på en stor sannhet i vår tid: perioden med kontrarevolusjon som ble innleda med det midlertidige nederlaget for proletariatets diktatur, er i hovedsak over; En ny periode med revolusjoner i verdenshistorien, som overvinner dette tilbakeslaget, begynner, og den bygger på tre store politiske og militære seire oppnådd av den antiimperialistiske motstanden til nasjoner angrepet av imperialismen: seieren i Afghanistan (2001-2021), Palestina (Al-Aqsa-flommen, 2023) og den iranske motstanden (2026), som demonstrerer at USAs fortsatt rådende hegemoni i verden ikke lenger er i stand til å knekke undertrykte folk når disse folkene fortsetter å krige på proletariatets måte, med geriljakrigføring, i en langvarig krig. Dette er store seire for verdensrevolusjonen, spesielt for dens grunnlag, den nasjonale frigjøringsbevegelsen og de nydemokratiske revolusjonene,  som er hovedkrafta, mens den internasjonale proletariske bevegelsen gjenopptar sin motoffensiv og leder den nasjonale frigjøringsbevegelsen, som i folkekrigene i India, Peru, Filippinene og Tyrkia, som fortsetter heroisk, og andre som er i sine innledende stadier, alle leda av marxist-leninist-maoistiske kommunistpartier. Dette er en del av den nye store bølga av denne verdensrevolusjonen, som på globalt plan befinner seg i sin strategiske offensive fase, selv om de enkelte revolusjonene for det meste utvikler seg i den strategiske defensive fasen.

«Land ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring, og folkene ønsker revolusjon»: dette er maksimen i den nåværende situasjonen. Nasjoner vil ikke la seg dominere; folk aksepterer ikke lenger utbytting fra byråkratisk kapitalisme, imperialistisk plyndring, lønnsslaveri og bedrag fra borgerlig ideologi i den ypperste formen av sitt «demokrati» i den imperialistiske fronten oppstår det stadig flere sprekker, og USAs rivaler og tidligere «allierte» makter aksepterer ikke lenger en underordna posisjon. De streber etter å «fly på egne vinger» og søker selv å innta en større og bedre plass i sola. Krig, undertrykking, reaksjon, fascisme og vold er den rådende tendensen i imperialismen, fenomener som uunngåelig møter motstand fra den revolusjonære kampen, den nasjonale frigjøringskrigen, nydemokrati og proletariatets diktatur som hovedtendens. Revolusjon er historiens viktigste politiske tendens og vil i stadig større grad bli det daglige brødet for verdens folk. Situasjonen krever, som man kan se, den ytterste dyktighet og besluttsomhet fra den revolusjonære og antiimperialistiske bevegelsen. Situasjonen er svært utfordrende og farlig, og som aldri før ekstremt gunstig for å forandre verdenshistorien og hele verden.