Borgerlig og småborgerlig feminisme

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I «Feministiske krav» presenterer Mariátegui ifølge Perus Kommunistiske Parti kvinnebevegelsens essens: «Ingen bør bli overrasket over at ikke alle kvinner forener seg i en felles feministisk bevegelse. Feminismen har med nødvendighet ulike farger, forskjellige tendenser. Man kan grunnleggende sett skille mellom tre tendenser innen feminismen, tre klare farger: borgerlig feminisme, småborgerlig feminisme og proletarisk feminisme. Hver av disse feminismene formulerer sine krav på forskjellige vis. Den borgerlige kvinnens feminisme solidariserer seg med interessene til den konservative klassen. Proletarkvinnens feminisme er i samsvar med de revolusjonære folkemengdenes tro på fremtidens samfunn. Klassekampen – som historisk faktum, ikke teoretisk påstand – kommer til uttrykk innen feminismen. Kvinner, som menn, er reaksjonære, sentrister eller revolusjonære. De kan derfor ikke gå til kamp på samme side. Individer i dagens menneskelige landskap skilles fra hverandre mer av klasse enn av kjønn».

Med de borgerlige revolusjonene på 1700- og 1800-tallet ble folkemassene trukket med i politikken. Dette var en forutsetning for at borgerskapet skulle kunne gripe makten fra de føydale herskerne. Med denne politiseringen oppsto også feminismen, med krav om at de borgerlige menneskerettighetene (stemmerett, eiendomsrett osv.) også skulle gjelde for kvinner. Her finner vi røttene til den borgerlige og småborgerlige feminismen i dag.

Kamerat Avanti fra Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) har i sin tekst Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen beskrevet hovedstrømningene av slik feminisme. Hun skriver blant annet om liberal feminisme, radikal feminisme, anarkistisk feminisme, økofeminisme og «sosialistisk feminisme». Kort sagt kan vi si at liberalfeminismen i dag som regel representerer et borgerlig klassestandpunkt, mens radikalfeminismen er en av mange småborgerlige retninger.

Avanti skriver at den liberale feminismen fokuserer på individuelle rettigheter fremfor kollektive rettigheter, at den er ahistorisk og uten analyse av kvinneundertrykkingen, og at den bare har vært i stand til å uttrykke kravene fra middelklassen, fordi den ikke har en konkret forståelse av forholdene for kvinner i ulike sjikt og klasser og deres særegne problemer. Videre skriver hun at den er reformistisk og at den «ser staten som nøytral og tror den kan gripe inn i favør av kvinner, når det faktisk er slik at den borgerlige staten i de kapitalistiske land og den halvføydale og halvkoloniale indiske staten er patriarkalske og ikke vil støtte kvinners kamp for frigjøring. Staten forsvarer interessene til herskerklassene som tjener på underordninga og nedvurderingen av kvinner.»

Angående radikalfeminismen skriver Avanti at denne ignorerer den materielle situasjonen i verden og fokuserer på kulturelle aspekter og at den gjør motsigelsen mellom menn og kvinner til hovedmotsigelsen og slik rettferdiggjør separatisme. Hun skriver videre at denne «Gjør naturlig reproduksjon til årsaken til kvinnens underordning og avviser sosio-økonomiske årsaker til den sosiale undertrykkinga og styrker dermed de konservatives argument om at kvinner og menn er naturlig forskjellige.» Avanti skriver videre at radikalfeminismen ser på kvinner og menn sin natur som uforanderlige og at den ignorerer klasseforskjeller og ignorerer behovene og problemene til fattige kvinner.

Til sist om radikalfeminismen skriver Avanti: «Ved å spre forestillingen om at kvinnenaturen er ikkevoldelig, demotiverer de kvinner fra å bli krigere for sin egen frigjøring og frigjøring av samfunnet.» og «Til tross for at den hevder å være radikal, har den komplett reformistiske løsninger som ikke kan føre kvinnefrigjøringa framover.» 

Angående «sosialistisk» feminisme slår Avanti fast at revisjonismen og opportunismen også har sin forståelse av feminismen, og at denne fremmer reformisme, pasifisme og valgveien. Hun skriver: «I organisatoriske spørsmål er sosialistiske feminister haleheng for radikalfeministene og anarkafeministene. De har satt fram en klar strategi, men det er ikke en strategi for sosialistisk revolusjon. Det er en komplett revisjonistisk strategi fordi den ikke behandler spørsmålet om hvordan man kan innføre sosialismen. (…) I stedet begrenser de sin praktiske aktivitet til organisering av smågrupper, alternative samlivsformer og småsamfunn og generell mobilisering rundt enkeltsaker. (…) Dermed er de i hele sitt vesen reformistiske og begrenser seg til organisering og propaganda innenfor rammene av dagens system. Et stort antall fra radikalfeminismen og den sosialistiske feminismen har blitt sugd opp i godt betalte småborgerlige jobber, spesielt innenfor universitet og høyskole og dette får uttrykk i en elitisme som har sneket seg inn i deres forfatterskap og en isolasjon fra massebevegelsen. Det gjenspeiles også i deres teori.» 

Revisjonismen er borgerlig ideologi i «rød» forkledning, men vi kan forstå og bli kjent med dem ved å studere deres praksis. Innenfor kvinnebevegelsen arbeider opportunistene systematisk for å gjøre denne til et haleheng til staten og til revisjonistiske og opportunistiske partier. Deres arbeid i kvinnebevegelsen brukes til å fremme pasifisme og reformisme. Kort sagt inntar de en borgerlig og kontrarevolusjonær posisjon.

Les også: