Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Alternativ for Tyskland (AfD) ble 6. september det største partiet i delstatsvalget i Sachsen-Anhalt. Dette er Tysklands minst folkerike delstat og ligger midt i Tyskland. Partiet fikk nesten halvparten av stemmene, og manglet svært få mandater for å få flertall i delstatsparlamentet.
De mer etablerte borgerlige partiene håndhever en såkalt «brannmur» mot AfD, altså har de lovet å ikke samarbeide på noe vis med AfD. Partiet kalles «ekstremistisk», blant annet fordi de vil trekke tysk støtte fra krigen i Ukraina, de vil melde Tyskland ut av Euro-sonen og sier de ønsker gode relasjoner mellom Tyskland og både USA, Russland og Kina.
Deler av partiet snakker også om «remigrasjon», et konsept for å kaste ut mennesker av utenlandsk opprinnelse, selv om de har tysk statsborgerskap. En rekke medlemmer av partiet ønsker dessuten å rehabilitere særlig det tyske militæret sin rolle i andre verdenskrig.
Taktikken til de andre ledende borgerlige partiene, både kristendemokratene (CDU) og sosialdemokratene (SPD), har vært å forsøke å isolere partiet, og å kalle dem nazister, ekstremister og agenter for Putin og Xi Jinping. Dermed har disse partiene, som er uhyre upopulære blant massene etter årevis med dyrtid og forfall i offentlige tjenester, bare forsterket AfD sitt «image» som et alternativ til det bestående.
Dette likner situasjonen i Sverige, hvor Sverigedemokraterna opplevde eksplosiv vekst fra 2002 til 2022, og situasjonen i England, hvor Reform UK har seilt opp som nytt stort parti. I alle disse landene tjener demoniseringen av disse partiene bare til å forsterke veksten. Samtidig kan de mer etablerte partiene mobilisere velgere mot trusselen fra «fascistene».
Dermed avdekkes én av de viktige funksjonene til slike partier, nemlig forsøket på å snu trenden til at massene vender valgene ryggen. Dette har langt på vei lyktes i flere av disse landene. Valgdeltakelsen har økt i de siste valgene, om enn midlertidig.
Videre kan vi av tallene og statistikken se at AfD sin vekst i Sachsen-Anhalt tilsvarer omtrent tilbakegangen til kristendemokratene (CDU) og de liberale fridemokratene (FDP). Igjen ser vi at det er en myte at slike som Trump, Listhaug og Le Pen først og fremst vinner støtte fra proletariatet. Det sosiale grunnlag er hovedsakelig det misfornøyde og konservative småborgerskapet, som kjenner forfallet i imperialismen på lommeboka.
Angående beskrivelsen av disse partiene som «fascister» baserer dette seg på et borgerlig konsept om fascisme, ikke en marxistisk analyse. Det er utvilsomt riktig at AfD og liknende partier tiltrekker seg nazister og rasister. Men om vi forstår fascismen som avskaffelse av den borgerlige parlamentarismen, mer raffinert terror mot den revolusjonære bevegelsen, og som en «siste utvei» for finanskapitalen, vil vi se at trusselen om fascisme ikke kommer «utenfra» den etablerte borgerlige ordenen, men innenfra.
Historisk oppsto fascismen i Italia og Tyskland som en mobilisering av krigsveteraner, filleproletarer og småborgere, mot arbeiderbevegelsen og kommunismen. Fascismen var finansiert av finansoligarkene og erstattet parlamentet med en korporativ orden. Den avskaffet demokratiske friheter og rettigheter (forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet) og igangsatte en storstilt opprustning for imperialistisk erobringskrig. Det er tendenser i denne retningen i alle dagens borgerlige stater, uansett hvilken farge regjeringen har.
De etablerte partiene i Tyskland har snakket om å forby AfD, ved å stemple dem som «forfatningsstridige». Andre partier er tidligere forbudt i Tyskland, særlig Tysklands Kommunistiske Parti (KPD), som ble forbudt 17. august 1956 – lenge etter Hitlers fall.
Vi vil kategorisk avvise at et partiforbud kan hindre fascismen. Fascismen er en politisk bevegelse med helt bestemte oppgaver for det imperialistiske borgerskapet. Borgerskapet er ikke avhengige av AfD eller andre åpne rasistiske partier for å undergrave den borgerlige parlamentarismen eller de borgerlig-liberale frihetene og rettighetene. Alle de borgerlige partiene står, til syvende og sist, beredt til å ta på seg disse oppgavene.
I stedet må vi forstå fraksjonskampen blant de borgerlige partiene som en tilspissing av krisa i imperialismen. Veien fremover for tysk imperialisme er ikke lenger et spørsmål om «wir schaffen das» («vi klarer det», slagord fra CDUs Angela Merkel). Denne mellomstore imperialisten har dype problemer som skjerper motsigelsene i hele samfunnet, også innad i borgerskapet. Det skjer i alle imperialistiske land, mest av alle i supermakten USA.
Borgerskapet står overfor problemet med skjerpet klassekamp og med at massene vender valgene ryggen. I dette perspektivet tjener partier som AfD, og diverse «venstrepopulister», til å puste nytt liv inn i valgsirkuset. Dessuten tjener den sjåvinistiske retorikken mot innvandrere til å skape en syndebukk som kan bære skylden for krise og forfall, en skyld som egentlig hører hjemme hos borgerskapet selv.
Videre skjerpes kampen innad i borgerskapet om hvordan de skal forholde seg til sine konkurrenter og rivaler. Skal de bevare sitt underdanige forhold til USA-imperialismen, eller skal de søke nærmere samarbeid med Russland og Kina, eller skal de forsøke å samle mellomliggende imperialister til en samlet allianse mot både USA og Kina – slik Canadas statsminister tar til orde for?
Norge er en liten imperialist, og kan ikke som Tyskland, Frankrike eller Storbritannia, manøvrere med den samme selvtilliten. Dermed er nesten alle norske borgerlige partier grovt sett enige om hvilken utenrikspolitikk de skal føre. Likevel ser vi små antydninger til splittelse. Frp ønsker en hardere linje mot Kina som er mer i tråd med USAs ønsker. Ap og Høyre i større grad orienterer seg mot de europeiske stormaktene og ønsker seg EU-medlemskap. Noen enslige røster (som Trond Giske i Ap) målbærer ideen om nærmere bånd til Kina. Underdanigheten til USA og Storbritannia ligger likevel ganske fast.
Vi ser likevel noen av de samme tendensene som i Tyskland og Sverige her i Norge også. Historiker, sosialdemokrat og tidligere anarkist Jonas Bals forsøker for eksempel å bygge en «front mot fascisme». Riktignok peker han i liten grad på partier i Norge – hans skremmebilder er først og fremst Putin og Trump. Like fullt arbeider han og folk som han for å skape en «antifascistisk» allianse blant tilhengere av Ap, SV og Rødt, og forsøker å fremstille NATO-bidragene til Ukraina-krigen som vår tids «spaniafrivillige».
Det er virkelig en bisarr «antifascisme» som ivrig støtter den imperialistiske militariseringen av de borgerlige statene og som dessuten vil at den borgerlige staten skal vedta nye lover og forordninger for å sensurere og straffeforfølge ytringer…
I stedet for å stole på den borgerlige staten, må de som virkelig vil bekjempe fascismen forstå at fascismen kommer fra den borgerlige staten selv. Mussolini og Hitler ble valgt av parlamentene i henholdsvis Italia og Tyskland. De ble finansiert av oligarkiet og de ble utnevnt til statsledere med støtte fra andre borgerlige partier. Den store feilen antifascister og revolusjonære gjorde, var å ha noen som helst tillit til den borgerlige legaliteten. Å tro at den borgerlige loven og staten skal forsvare arbeiderklassen mot fascismen, er et farlig eventyr, som gjør folk forsvarsløse og kan ende i konsentrasjonsleire.
En virkelig antifascisme må derfor rette seg mot den imperialistiske staten og mot de borgerlige partienes angrep på borgerlig-demokratiske friheter og rettigheter. Først og fremst må den sette frem det reelle alternativet til dette råtne og krisebefengte systemet: en revolusjonær bevegelse som setter sosialistisk revolusjon på agendaen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.