Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
De siste ukene er Frankrike rystet av elever og studenter som protesterer mot forfall og kutt i franske skoler. Protestene har i flere tilfeller blitt forvandlet til brennende barrikader, blokader og kamp mot politiet – kort sagt: fransk arbeiderungdom gjør opprør, og viser en vei for massene i hele Europa.
Den 17. oktober er det varslet enda mer oppfattende protester. Myndighetene frykter at «de gule vestene» – en protestbevegelse fra 2018 til 2020 mot økte priser og velferdskutt – skal vende tilbake. Protestene i Frankrike har dessuten spredt seg til Belgia, hvor det også har vært gatekamper. Danske medier meldte 8. oktober at elevprotester inspirert av kampene i Frankrike også er brutt ut i Italia og Hellas, mot nedslitte skoler, økte utdanningskostnader, overfylte klasser og mangel på lærere. Det franske elevopprøret inspirerer altså ungdom over hele Europa. Italienske elever roper slagordet «La oss gjøre som i Frankrike!».
Samtidig som de franske protestene utvikler seg og sprer seg til andre land, pågår det en annen protestbølge i Spania. Hundretusener har tatt til gatene mot den voksende boligkrisen i landet, som følge av stadig økte boligpriser. Forøvrig økte prisene på bensin og diesel i Norge med over 27 prosent (!) fra august til september, da den norske regjeringen gjeninnførte drivstoffavgiftene. Også her ulmer misnøyen med de stadig økende utgiftene.
Franske elever roper «Vi er ikke bikkjer!»
Fra midten av september har en stor folkelig protestbølge utviklet seg i Frankrike med elever i første rekke. Elevene reiste seg først i solidaritet med streikende lærere. Blokader ble etablert ved skoler i en forstad til Paris før de spredte seg til hele landet. Tirsdag 29. september var mer enn 400 skoler blokkert, hovedsakelig av arbeiderklasseungdom. En uke senere skrev borgerlige medier at mer enn 250 000 deltok i protestene, mens organisatorene sa at over en halv million deltok.
Fellesnevneren som forener protestene er raseri over ressursmangel og mangel på personell innenfor skolene. Regjeringen økte sine budsjetter med 10 milliarder euro i 2026, men med unntak av penger til militær opprustning, blir alle andre sektorer rustet ned. Kameratene våre i La Cause du Peuple skriver i en artikkel med tittelen «Vi er ikke bikkjer»: «Med andre ord: mindre penger til offentlige tjenester og ungdomsprogrammer, mer til militæret. Vi begynner å kjenne dette refrenget så alt for godt». (8. oktober, vår oversettelse)
Franske elever og lærere opplever kutt i utdanningsbudsjettene, klasserom uten lærere, lærere uten anstendige arbeidsforhold, skoler som forfaller, avlyste elevutflukter og mindre penger til å utjevne forskjeller mellom elever fra ulike samfunnsklasser. Protestene retter seg også mot andre aspekter ved det franske skolevesenet. Særlig arbeiderungdom opplever at de trakasseres mer i skolene, både av politi og lærere. De siste årene har ulike forbud blitt innført, som forbud mot religiøse hodeplagg, hodeplagg generelt og mobiltelefoner. Samtidig opplever de samme elevene lengre skoledager og flere besøk fra politiet og militæret. Ikke noe av dette handler om å forbedre utdanningen. Tiltakene handler om å disiplinere elevene og styrke skolenes ideologiske oppdrag: å fremme lydighet til den borgerlige staten og å fostre underdanige arbeidere til produksjonen og nye rekrutter til imperialistisk krig.
Fransk ungdom, særlig arbeiderungdom, har nå reist seg mot denne utviklingen, og de møtes med brutal undertrykking og vold fra politiet: tåregass, kølleslag og fangemishandling. Politiets sjokkgranater kostet en ungdom synet, en annen mistet en hånd, og mange andre har fått slått ut tennene sine. Likevel har ungdommen vist at tiden for diskusjon er over – nå er tiden inne for å kjempe. De franske kameratene i La Cause du Peuple slår fast: «Den gamle staten skjelver og henter frem pisken, for den er tom for gulrøtter å dingle foran oss».
Europa rystes av mer forfall og mer kamp
Situasjonen i Frankrike er uttrykk både for de franske massenes særegent heltemodige historie med kamp og motstand – en historie med mange strålende eksempler (1848-revolusjonen, Pariskommunen i 1871, 1968-opprøret, osv.) – og for den allmenne situasjonen i Europa og verden. Som nevnt har elevprotestene spredt seg til andre land, samtidig som de spanske massene reiser seg mot boligkrisen. Selv om den norske staten bruker oljefondet til å dempe krisetendensene i Norge, snakkes det også her om krise i kommuneøkonomi, skole, byggebransje, boligsektor og så videre. Rentene er økt, prisen på matvarer fortsetter å øke, og som sagt har drivstoffprisene økt dramatisk.
Siden den økonomiske krisa rystet verdensøkonomien i 2020 har hele Europa vært preget av dyrtid. Borgerlige medier og statistikere kaller det en levekostnadskrise. Prisene på livsnødvendigheter – særlig bolig, matvarer og strøm – har økt svært mye de siste seks årene, uten tegn til at veksten skal stoppe. Resultatet er blant annet at over 90 prosent av europeere er alvorlig bekymret for at inntektene skal strekke til, og at 40 prosent av unge europeere sier økte levekostnader er på toppen av deres bekymringer.
Samtidig fortsetter de borgerlige statene å kutte i offentlig velferd over hele Europa. Siden oljekrisen på 1970-tallet har statene innført mer og mer «konkurranseutsetting», privatisering, «effektivisering» og så videre. Alt dette har bare én hensikt: å overføre verdier fra folkemassene til kapitalistene. Denne kutt-politikken er intensivert i dagens Europa hvor de gamle statene ruster opp til ny imperialistisk krig.
Innenfor denne konteksten vokser de folkelige protestene stadig mer. Borgerlige statistikere beskriver masseprotester som en «eskalerende global trend». Andre beskriver en bølge av protester i Europa fjor, som fortsetter å øke i år. De folkelige protestene i Europa og i verden forøvrig retter seg – fortsatt ifølge borgerlige tenketanker og statistikere – særlig mot dyrtid og økte levekostnader, mot korrupsjon og politikernes brutte løfter, og mot innskrenkninger av borgerlig-demokratiske friheter og rettigheter.
Vi forstår denne utviklingen som uttrykk for den allmenne krisa i imperialismen og at vi er på vei inn i en ny periode av revolusjon og krig. Krisa fører til at større byrder veltes over på folkemassene, særlig arbeiderklassen, og fører til skjerpet klassekamp og politisk krise.
Opportunister og «populister» tjener imperialismen
De siste førti årene har den politiske krisa i imperialismen blant annet vist seg i fallet til de gamle «folkepartiene». Sosialdemokratiske og konservative partier i Europa har gått mer og mer tilbake. Noen har kollapset fullstendig. Frem vokser «nye» borgerlige partier både til høyre og «venstre», foraktelig kalt «populister» av de (like populistiske) gamle partiene. De siste lokalvalgene i Tyskland kronet Alternativ for Tyskland (AfD) og venstrepartiet Die Linke til valgvinnerne. Disse «nye» partiene har som viktigste oppgave å puste nytt liv inn i det borgerlige valgsirkuset. Slike partier skal fungere som en sikkerhetsventil – misfornøyde masser skal stemme i stedet for å kjempe.
Disse partiene skal også avlede misnøyen og rette den vekk fra staten og kapitalistene, og i stedet mot innvandrere og muslimer. Rasistisk hets og sjåvinisme har som funksjon å splitte arbeiderklassen, noe som tjener imperialistene i deres rivalisering med andre imperialister, deres utbytting av de undertrykte landene, og deres propaganda for krig.
Det er på dette grunnlaget vi må forstå veksten til Frp, Rødt og De Grønne i dagens Norge. Disse partiene har spesifikke oppgaver på vegne av den borgerlige staten. Vi ser samme tendens i Frankrike, der det franske borgerlige venstrepartiet La France Insoumise (LFI) forsøker å surfe på bølgen av misnøye og protester, for å kanalisere dem inn i parlamentariske og legale former, og fremme disse borgerlige politikernes politiske karrierer.
Opportunistiske ledere støtter opprustningen
Her i Norge har Arbeiderparti-regjeringen nettopp lagt frem et nytt forslag til statsbudsjett. Det er viktig å forstå at dette er et «forhandlingsutspill», slik sosialdemokratene kjenner det fra fagbevegelsen. Arbeiderpartiet skal forhandle et endelig budsjett med sine budsjettpartnere, firkløveret Rødt, SV, De Grønne og Senterpartiet. Dermed har de bevisst fjernet tidligere hjertesaker for disse partiene, slik at disse kan forhandle dem inn igjen på nytt. Dette er det vanlige borgerlige politiske spillet.
Men uansett hvilke endringer «tuttifrutti-partiene» kommer frem til, er det to sentrale spørsmål alle de borgerlige partiene er helt enige om. For det første den massive opprustningen, og for det andre reelle kutt i massenes velferd. I kroner og øre, på papiret, vokser statens utgifter år etter år, men massene kjenner på kroppen at velferden blir dårligere. Kommunene roper opp om at de ikke klarer å levere lovpålagte tjenester.
Den massive opprustningen til krig er slått fast i «forsvarsforliket» som alle partiene i Stortinget har stemt for. De opportunistiske partiene Rødt og SV har på denne måten sluttet helhjertet opp om den imperialistiske statens tiltak for å leve opp til kravene fra USA-imperialismen og NATO. Da folkemorderen Trump sa «hopp!», spurte Rødt-ledelsen «hvor høyt?». Det er realiteten. Partier som hevder de er mot både NATO og Trump, er ivrige deltakere i krigshissing og imperialistisk opprustning.
Pengene til imperialistisk krig faller ikke ned fra himmelen, og økt opprustning fører selvsagt til kutt i velferden. Disse fenomenene kan ikke forstås adskilt fra hverandre, de må forstås som to sider av samme mynt. Dermed bærer Rødt og SV nå et tungt medansvar for både opprustning og velferdskutt i Norge.
Det er rett å gjøre opprør
Angående situasjonen som utvikler seg ujevnt i hele verden i dag, også i Europa, viser vi til et sitat av den store Lenin:
«Hva, allment sett, er kjennetegnene på en revolusjonær situasjon? Vi vil med sikkerhet ikke ta feil om vi indikerer de følgende tre hovedsymptomene: (1) når det er umulig for herskerklassene å opprettholde sitt herredømme uten å forandre noe; når det er en krise, i en eller annen form, blant ‘overklassene’, en krise i politikken til herskerklassen, som leder til en rift hvor de undertrykte klassenes misnøye og indignasjon kan bryte gjennom. For at en revolusjon skal finne sted er det som regel utilstrekkelig at ‘de lavere klassene ikke vil’ leve på den gamle måten, det er også nødvendig at ‘de øvre klassene ikke lenger kan’ leve på den gamle måten; (2) når lidelsen og behovene til de undertrykte klassene har vokst seg mer akutte enn vanlig; (3) når, det som følge av de ovennevnte årsakene, finner sted en betydelig økning av massenes aktivitet, de som i ‘fredstid’ lar seg berøve uten å klage, men som i turbulente tider trekkes både av krise-forholdene og av ‘overklassene’ selv inn i uavhengig historisk handling». (Lenin, 1915, vår oversettelse)
Vi tror ikke det er feil å slå fast at de siste ukenes utvikling i Europa, både når vi ser til lokalvalgene i Tyskland og protestene i Frankrike og Spania, uttrykker en situasjon som beskrives godt av Lenins ord. Det er en bekreftelse på at vi lever i stormfulle tider med store omskiftninger, og at det det kommer an på ikke er massene, for massene kjemper, men på ledelsen. Det som mangler i Europa er ikke objektive forhold eller massenes aktivitet, det som mangler er kommunistiske partier som kan lede og organisere massene for revolusjon.
Krefter som vil skape slike partier finnes, og de vokser i dag frem mer og mer under maoismens fane. Å føre denne kampen videre krever ikke bare å skape noe nytt, det krever også å feie vekk mer av den gamle skraphaugen av opportunisme og revisjonisme. Lynavlederne, sikkerhetsventilene, de som på nytt forsøker å selge inn den parlamentariske veien, fagforeningspampene, ministersosialistene, byråkratene i «frivillige organisasjoner» – dette er forrædere og sabotører mot arbeiderklassens kamp. De forsøker til og med å kle sin støtte til NATOs kriger og den borgerlige statens opprustning i «rød forkledning»! Dette er skraphaugen som hviler tungt på arbeiderbevegelsen i Europa. Å etablere kommunistiske partier og andre revolusjonære organisasjoner, krever at man begynner å feie vekk denne skraphaugen bit for bit, skritt for skritt. Illusjonene om «fredelig overgang», forhandlinger og valgveien må feies vekk, og erstattes med formann Maos «Det er rett å gjøre opprør!».
Det er denne sannheten som må skrives på de revolusjonæres faner i dag, når vi ser at folkets kamp flommer over i Frankrike og sprer seg til flere land, og når massene fyller gater og torg i Spania. Vi må slå fast at det å stemme ikke forandrer noe, at «tiden for forhandlinger er forbi», og at folket og bare folket forandrer historien.
Referanser:
Update on the Student Protests in France – The Red Herald
La jeunesse prolétaire de France à la tête d’une journée de feu – La Cause du Peuple
700 lycéens dans les rues de Saint-Denis et Auber, l’État nous fait la guerre ! – La Cause du Peuple
Le rôle de la violence révolutionnaire et les tâches révolutionnaires aujourd’hui en France – La Cause du Peuple
Baisse du carburant, première victoire de la révolte lycéenne ! – La Cause du Peuple
Mobilisation lycéennes : À Créteil, Saint-Denis, Sarcelles, Saint-Ouen l’Aumône : on n’est pas des chiens ! – La Cause du Peuple
Unges protester inspirerer: ‘Lad os gøre som i Frankrig’ – DR
Elevopprøret i Frankrike: – Foreldre er livredde for barna sine – NRK
«Alle» holder pusten før én bestemt dato
France’s school protests: What lies behind the anger
Massive protester mot boligkrisen i Spania
Hundreds of thousands protest Spain’s housing crisis as strike calls grow
Five years on, Europe’s cost-of-living crisis shows no signs of easing
The 2025 Surge in Global Protests Is Continuing in 2026
The Age of Mass Protests: Understanding an Escalating Global Trend
Lenin: The Collapse of the Second International
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.